Asbjørn
Rubinmedlem
Jeg har fundert litt på "neste nivå". Det står et par uferdige prosjekter i køen allerede, men jeg skal sikkert fikle litt i 2010 også. Nå har jeg et par dynaBel Euforia, modifisert til aktiv drift, pluss en 2x10" stereo sub, alt styrt av en DEQX HDP3 via et halvt dusin Hypex UcD effektforsterkere av forskjellige kalibre. Det blir rimelig bra, kan man si. Men nå har jeg nesten greid å støvsuge vekk alt MDF-støvet fra tidligere prosjekter, så da må det bli nye høyttalere neste gang. Jeg har ikke lagd noen tegninger ennå, men la meg beskrive noen tanker for å se hva dere synes.
Nøkkelordene vil være dynamikk og spredning. Dynamikk, sånn at det aldri skal være anlegget som struper den mikro- og makrodynamikken som måtte være på platen. Det må bety lav forvrengning og forholdsvis stor følsomhet i høyttalerne for å få med alt fra det minste til det største. Spredning, ettersom jeg har blitt mer og mer oppmerksom på hvor mye fargingen av romrefleksjonene som følge av ujevn off-axis-respons i høyttalerne betyr for illusjonen av "virkelige" musikere. Jeg vil gjerne at det skal høres "levende" ut også off-axis, gjerne tilogmed gjennom en åpen dør til naborommet. Det er kanskje ikke realistisk å ha den samme polare responsen fra 20 til 20 000 Hz, men i det minste bør det ikke være noen store sprang og ujevnheter i responsen off-axis som gir sær farging til romklangen. DEQX'en kan alltids sørge for at det hele måler flatt i amplitude og fase, så her er det andre ting som kan vektlegges i selve konstruksjonen.
Det vil fortsatt være nødvendig å ha høyttalerne forholdsvis nær frontveggen, så dipoler kommer sannsynligvis ikke til å funke så altfor bra. Jeg vil gjerne håndtere hele saken via en DEQX HDP3, så jeg har maksimalt seks kanaler å leke med, og to av dem er opptatt av sub'en. Så det blir nok to-veis denne gangen også.
Jeg er litt fascinert av Mundorf's Air Motion Transformer. Usannsynlige kombinasjoner av lav forvrengning, høy følsomhet, og høy effekttålighet. Sammen med SEAS Excel som i Gjallarhornene til Tangen ser dette riktig interessant ut. Gjallarhorn 25 bruker den minste AMT2340 sammen med SEAS Excel W15CH001 og en delefrekvens på 2200 Hz, etter hva jeg forstår. Ved den delefrekvensen er Excel-elementet ned 10 dB på 60 grader off-axis, mens AMT'en er ned bare 3-4 dB. Det har ikke så mye å si ettersom hovedtanken med gjallarhorna er at de skal brukes i nærfelt. Da vil den linjalrette direktelyden dominere over romklangen, eventuelt kan man kompensere ørlitegranne for dette med EQ slik at det blir subjektivt linjalrett.
Jeg ser for meg en variant som er litt større, litt mer følsom, og litt mer tilpasset romakustikken. For eksempel en AMT2530 eller en 2630 (om den finnes) og to stykk Excel W18EX001 i MTM-konfigurasjon, delt ved 1200-1300 Hz med et digitalt delefilter på 100-120 dB/oktav. Da matcher spredningskarakteristikken mye bedre ved delefrekvensen. Excel'en er ned 4-5 dB 60 grader off-axis ved 1200 Hz, og AMT2530 er ned omtrent like mye. Begge er ned 2-3 dB 30 grader off-axis. Lengre oppe blir også AMT'en direktestrålende, så romklangen vil oppleves som litt "mørk", men det kan være mulig å få til en uvanlig jevn overgang mellom elementene her. Nederst kutter jeg over til subwooferen ved ca 100 Hz, igjen med bratt linear phase filter.
Følsomheten på W18EX er 88 dB og to stykk skulle bli 91 dB, grovt regnet. Fortsatt en god del lavere enn AMT2530's 98 dB, men ikke så verst. Forskjellen kan kompenseres digitalt i DEQX'en, og med 180 + 400 W i 4 ohm blir potensialet for dynamikk ganske ubegrenset oppover. Hvert av elementene tåler omtrent halvparten av tilgjengelig effekt, så her er det 3 dB ubrukt headroom i forsterkeriet ved lydtrykk på 115 - 117 dB. Ved normale lyttevolumer ville det trengs mindre enn en Watt, og en UcD 400 har tilfeldigvis laveste forvrengning (ca 0,005 %) ved ca 0,3 - 0,4 W utgangseffekt. Dette bør heller spille rent!
Subwooferen er en 10" Peerless XLS 269 pr kanal, følsomhet 88 dB, tåler 300 W og har 350 Watt tilgjengelig. Det skulle forsåvidt holde til 110 dB eller deromkring, men det kunne vært lurt å bytte til XXLS 4 ohms elementer hvis jeg gjør alvor av disse høyttalerne. Da ville følsomheten bli 91 dB, forsterkeren ville bli til den 700-watteren den er, huset ville ramle sammen rundt 115 dB, fortsatt med 3 dB headroom i forsterkeren, og hele greia ville bli ganske godt balansert i dynamisk potensiale fra topp til bunn. (Kanskje tenåringene ikke får være alene hjemme i helgene likevel...)
Både Excel og AMT har veldig lav forvrengning, godt under 1 % når Excelen kan deles så lavt som dette og slipper å gjengi de aller laveste frekvensene. Da burde også mikrodetaljene og mikrodynamikken komme godt frem. Det skulle love godt for bra opplevd dynamikk også på lave lyttevolumer og for å få med små dynamiske detaljer midt oppe i en symfonisk orkan.
Jeg ser for meg en forholdsvis smal baffel med avrundede kanter, og altså en vertikal MTM-konfigurasjon. Kanskje litt bakoverlent for å begrense høyden noe, men ikke så mye som Gjallarhorn 25. Kanskje en sandwich av stavlimt bøk og MDF i baffelen. En indre trykkammer-kasse av 16 mm MDF med innvendig avstiving og lydabsorberende materiale. De to mellomtonene i samme trykkammer. Størrelsen på kammeret vil ikke være så fryktelig viktig når høyttaleren ikke skal operere under 100 Hz, men demping og avstiving vil være viktig. Et separat kammer for diskanten med et par små sandkamre rundt. Et viskoelastisk skikt godt limt både til den indre kassen og til en ytre kasse av 19 mm MDF. Constrained layer damping, altså, for at ikke forsinket energi fra kassen skal rote til detaljene. Et sandkammer helt nederst i kassen for å få tyngdepunktet lavest mulig.
Hva tror ekspertisen om dette konseptet? (Rent bortsett fra at jeg vil finne døve tenåringer og sprengte elementer etter første hjemme-alene-happening, altså.) Jeg mener at Tangen hadde noen synspunkter om "problemer" med de større AMT-diskantene i tidlig versjon. Noen som vet mer om disse problemene/elementene?
Nøkkelordene vil være dynamikk og spredning. Dynamikk, sånn at det aldri skal være anlegget som struper den mikro- og makrodynamikken som måtte være på platen. Det må bety lav forvrengning og forholdsvis stor følsomhet i høyttalerne for å få med alt fra det minste til det største. Spredning, ettersom jeg har blitt mer og mer oppmerksom på hvor mye fargingen av romrefleksjonene som følge av ujevn off-axis-respons i høyttalerne betyr for illusjonen av "virkelige" musikere. Jeg vil gjerne at det skal høres "levende" ut også off-axis, gjerne tilogmed gjennom en åpen dør til naborommet. Det er kanskje ikke realistisk å ha den samme polare responsen fra 20 til 20 000 Hz, men i det minste bør det ikke være noen store sprang og ujevnheter i responsen off-axis som gir sær farging til romklangen. DEQX'en kan alltids sørge for at det hele måler flatt i amplitude og fase, så her er det andre ting som kan vektlegges i selve konstruksjonen.
Det vil fortsatt være nødvendig å ha høyttalerne forholdsvis nær frontveggen, så dipoler kommer sannsynligvis ikke til å funke så altfor bra. Jeg vil gjerne håndtere hele saken via en DEQX HDP3, så jeg har maksimalt seks kanaler å leke med, og to av dem er opptatt av sub'en. Så det blir nok to-veis denne gangen også.
Jeg er litt fascinert av Mundorf's Air Motion Transformer. Usannsynlige kombinasjoner av lav forvrengning, høy følsomhet, og høy effekttålighet. Sammen med SEAS Excel som i Gjallarhornene til Tangen ser dette riktig interessant ut. Gjallarhorn 25 bruker den minste AMT2340 sammen med SEAS Excel W15CH001 og en delefrekvens på 2200 Hz, etter hva jeg forstår. Ved den delefrekvensen er Excel-elementet ned 10 dB på 60 grader off-axis, mens AMT'en er ned bare 3-4 dB. Det har ikke så mye å si ettersom hovedtanken med gjallarhorna er at de skal brukes i nærfelt. Da vil den linjalrette direktelyden dominere over romklangen, eventuelt kan man kompensere ørlitegranne for dette med EQ slik at det blir subjektivt linjalrett.
Jeg ser for meg en variant som er litt større, litt mer følsom, og litt mer tilpasset romakustikken. For eksempel en AMT2530 eller en 2630 (om den finnes) og to stykk Excel W18EX001 i MTM-konfigurasjon, delt ved 1200-1300 Hz med et digitalt delefilter på 100-120 dB/oktav. Da matcher spredningskarakteristikken mye bedre ved delefrekvensen. Excel'en er ned 4-5 dB 60 grader off-axis ved 1200 Hz, og AMT2530 er ned omtrent like mye. Begge er ned 2-3 dB 30 grader off-axis. Lengre oppe blir også AMT'en direktestrålende, så romklangen vil oppleves som litt "mørk", men det kan være mulig å få til en uvanlig jevn overgang mellom elementene her. Nederst kutter jeg over til subwooferen ved ca 100 Hz, igjen med bratt linear phase filter.
Følsomheten på W18EX er 88 dB og to stykk skulle bli 91 dB, grovt regnet. Fortsatt en god del lavere enn AMT2530's 98 dB, men ikke så verst. Forskjellen kan kompenseres digitalt i DEQX'en, og med 180 + 400 W i 4 ohm blir potensialet for dynamikk ganske ubegrenset oppover. Hvert av elementene tåler omtrent halvparten av tilgjengelig effekt, så her er det 3 dB ubrukt headroom i forsterkeriet ved lydtrykk på 115 - 117 dB. Ved normale lyttevolumer ville det trengs mindre enn en Watt, og en UcD 400 har tilfeldigvis laveste forvrengning (ca 0,005 %) ved ca 0,3 - 0,4 W utgangseffekt. Dette bør heller spille rent!
Subwooferen er en 10" Peerless XLS 269 pr kanal, følsomhet 88 dB, tåler 300 W og har 350 Watt tilgjengelig. Det skulle forsåvidt holde til 110 dB eller deromkring, men det kunne vært lurt å bytte til XXLS 4 ohms elementer hvis jeg gjør alvor av disse høyttalerne. Da ville følsomheten bli 91 dB, forsterkeren ville bli til den 700-watteren den er, huset ville ramle sammen rundt 115 dB, fortsatt med 3 dB headroom i forsterkeren, og hele greia ville bli ganske godt balansert i dynamisk potensiale fra topp til bunn. (Kanskje tenåringene ikke får være alene hjemme i helgene likevel...)
Både Excel og AMT har veldig lav forvrengning, godt under 1 % når Excelen kan deles så lavt som dette og slipper å gjengi de aller laveste frekvensene. Da burde også mikrodetaljene og mikrodynamikken komme godt frem. Det skulle love godt for bra opplevd dynamikk også på lave lyttevolumer og for å få med små dynamiske detaljer midt oppe i en symfonisk orkan.
Jeg ser for meg en forholdsvis smal baffel med avrundede kanter, og altså en vertikal MTM-konfigurasjon. Kanskje litt bakoverlent for å begrense høyden noe, men ikke så mye som Gjallarhorn 25. Kanskje en sandwich av stavlimt bøk og MDF i baffelen. En indre trykkammer-kasse av 16 mm MDF med innvendig avstiving og lydabsorberende materiale. De to mellomtonene i samme trykkammer. Størrelsen på kammeret vil ikke være så fryktelig viktig når høyttaleren ikke skal operere under 100 Hz, men demping og avstiving vil være viktig. Et separat kammer for diskanten med et par små sandkamre rundt. Et viskoelastisk skikt godt limt både til den indre kassen og til en ytre kasse av 19 mm MDF. Constrained layer damping, altså, for at ikke forsinket energi fra kassen skal rote til detaljene. Et sandkammer helt nederst i kassen for å få tyngdepunktet lavest mulig.
Hva tror ekspertisen om dette konseptet? (Rent bortsett fra at jeg vil finne døve tenåringer og sprengte elementer etter første hjemme-alene-happening, altså.) Jeg mener at Tangen hadde noen synspunkter om "problemer" med de større AMT-diskantene i tidlig versjon. Noen som vet mer om disse problemene/elementene?