"Kan vi ikke lage en el-gitar, pappa?" spurte junior en dag i våres.
Da er eneste riktige svar "ja, selvsagt, det gjør vi!"
Dette er historien om det som fulgte. Som enkelte har lagt merke til har høyttalerprosjektet mitt stoppet opp en god stund. Jeg skal ikke kjede dere med alle hus-, båt- og bilprosjekter som har slukt hobbytiden, men kanskje dette prosjektet kan være interessant for noen her på HFS.
Junior har altså rukket å bli 17 og spiller gitar i rockeband. Han har rappet alle mine gamle gitarer, og i tillegg har han allerede rukket å slite ut en Squier Stratocaster som han kjøpte for sine egne penger. Jeg har limt den Strat'en sammen igjen to ganger, sist ved å felle inn et solid stykke bøketre i kroppen sånn at den holder en stund til. Det kan gå hardt for seg i et punkeband.
Det første man innser når man har satt seg fore å lage en elgitar er at det er dødfødt å lage en billig kopi av en standardmodell som Stratocaster, Telecaster, Les Paul eller lignende. Det gjør kineserne bedre og billigere. Dessuten er det like håpløst å prøve seg på å gjøre bedre håndverk enn custom shops og uavhengige håndverkere. Det finnes folk som har brukt et helt liv på å perfeksjonere kunsten å lage en gitar. Den muligheten som står igjen er å lage et helt nytt design fra scratch for å kunne si at "det er slik denne skal være".
Det skader likevel ikke å se litt på hva som er lagd før. Vi så nok ekstra nøye på sånt som Brian May's Red Special, Gibson Melody Maker, Rickenbacker 330, Fender Jazzmaster og Telecaster Thinline. Utover sommeren skisset vi på et antall fasonger, men endte opp med at dette skal bli en retro-aktig sak med bare én humbucker pickup, asymmetrisk kropp som en Jazzmaster/Jaguar/Mustang, men hul som en Tele Thinline eller Rickenbacker 330. Tanken er at den skal se ut som noe en av de mindre europeiske produsentene som Framus, Höfner eller Hagström kunne ha funnet på rundt 1965-70.
Det var ikke helt lett å komme opp med en form som ikke var en ren kopi av noe som var gjort tidligere, men etterhvert begynte skissene å konvergere mot noe sånt:
Litt mer "utadvendt" fasong enn en Jazzmaster, men fortsatt "offset waist" av ergonomiske grunner. Junior ville også ha kroppen tynnest mulig, gjerne som en gammel Höfner Verithin.
Funksjonelt ble vi også enige om seks strenger (duh...), 25" skalalengde (som PRS, kortere enn Fender, lengre enn Gibson) og en litt bred hals med 45 mm gripebrett øverst, 53 mm bredde på stolen og med 24 mm tykkelse ved første bånd. Det tilsvarer omtrent halsen på en Furch stålstrenger som vi begge trives godt med. Til å begynne med tenkte vi 24 bånd, to oktaver. Det bør jo holde. Dessuten må tingen være solid som bare det for å overleve mer enn en bandøving eller to.
Men vi var ikke helt klare til å begynne med stemjern og høvel ennå...
Da er eneste riktige svar "ja, selvsagt, det gjør vi!"
Dette er historien om det som fulgte. Som enkelte har lagt merke til har høyttalerprosjektet mitt stoppet opp en god stund. Jeg skal ikke kjede dere med alle hus-, båt- og bilprosjekter som har slukt hobbytiden, men kanskje dette prosjektet kan være interessant for noen her på HFS.
Junior har altså rukket å bli 17 og spiller gitar i rockeband. Han har rappet alle mine gamle gitarer, og i tillegg har han allerede rukket å slite ut en Squier Stratocaster som han kjøpte for sine egne penger. Jeg har limt den Strat'en sammen igjen to ganger, sist ved å felle inn et solid stykke bøketre i kroppen sånn at den holder en stund til. Det kan gå hardt for seg i et punkeband.
Det første man innser når man har satt seg fore å lage en elgitar er at det er dødfødt å lage en billig kopi av en standardmodell som Stratocaster, Telecaster, Les Paul eller lignende. Det gjør kineserne bedre og billigere. Dessuten er det like håpløst å prøve seg på å gjøre bedre håndverk enn custom shops og uavhengige håndverkere. Det finnes folk som har brukt et helt liv på å perfeksjonere kunsten å lage en gitar. Den muligheten som står igjen er å lage et helt nytt design fra scratch for å kunne si at "det er slik denne skal være".
Det skader likevel ikke å se litt på hva som er lagd før. Vi så nok ekstra nøye på sånt som Brian May's Red Special, Gibson Melody Maker, Rickenbacker 330, Fender Jazzmaster og Telecaster Thinline. Utover sommeren skisset vi på et antall fasonger, men endte opp med at dette skal bli en retro-aktig sak med bare én humbucker pickup, asymmetrisk kropp som en Jazzmaster/Jaguar/Mustang, men hul som en Tele Thinline eller Rickenbacker 330. Tanken er at den skal se ut som noe en av de mindre europeiske produsentene som Framus, Höfner eller Hagström kunne ha funnet på rundt 1965-70.
Det var ikke helt lett å komme opp med en form som ikke var en ren kopi av noe som var gjort tidligere, men etterhvert begynte skissene å konvergere mot noe sånt:
Litt mer "utadvendt" fasong enn en Jazzmaster, men fortsatt "offset waist" av ergonomiske grunner. Junior ville også ha kroppen tynnest mulig, gjerne som en gammel Höfner Verithin.
Funksjonelt ble vi også enige om seks strenger (duh...), 25" skalalengde (som PRS, kortere enn Fender, lengre enn Gibson) og en litt bred hals med 45 mm gripebrett øverst, 53 mm bredde på stolen og med 24 mm tykkelse ved første bånd. Det tilsvarer omtrent halsen på en Furch stålstrenger som vi begge trives godt med. Til å begynne med tenkte vi 24 bånd, to oktaver. Det bør jo holde. Dessuten må tingen være solid som bare det for å overleve mer enn en bandøving eller to.
Men vi var ikke helt klare til å begynne med stemjern og høvel ennå...
Sist redigert:
