Skal gjøre et forsøk på å beskrive hvordan jeg oppfatter lyden av disse Burson V5 op-ampene.
Jeg hadde opprinnelig tenkt å sette de inn i Hegel CDP4amkII spilleren som erstatning for OPA627 for å drive de balanserte utgangene. Men jeg klarte ikke å finne ut hvilke av de 6 stk. OPA627 som gjør hva i Hegelen, og Hegel selv gir prinsipiellt ikke support på endring av Hegel-produkter. Jeg tok ut halvparten av OPA627 i hegelen og hadde fremdeles lyd i begge kanaler, dog med nivåreduskjon i ene kanalen. Så jeg ga opp det prosjektet og konsentrerte meg heller om Valab WM8741 Dac’en min.
I og med at jeg bestilte den enkle versjonen av SS-op-ampen så blir det RCA-utgangen og ikke XLR-utgangen som får disse modulene. På RCA-utgangen står det originalt den anerkjente AD797 fra Analog Devices.
På den balanserte (XLR) utgangen har jeg hatt et sett doble opamper av Burson V4 stående. En sammenligning av disse to blir vanskelig da det er stor nivåforskjell på disse utgangene fra Valab dac’en. Jeg konsentrerer meg derfor om å sammenligne Burson V5 med AD797, og med XLR-utgangene på Hegelen som drives av OPA627.
Burson V5 vs. AD797.
La det være sagt med en gang, rått parti i favør av Burson. Burson’en er bedre på alt. Lyden som før var anonym, grå og kjedelig med AD797 er med ett livaktig, luftig, detaljert og med ett formidabelt bedre «soundstage». Evnen til å plassere detaljer i dybden av lydbildet forbedres betraktelig.
Burson V5 (RCA-utgang Valab) vs. balansert utgang Hegel CDP4AmkII.
Her kan jeg svitsje frem og tilbake under sammenligningen da nivået er likt. Og la det være sagt med en gang; Hegelen låter veldig bra, så Burson får noe å bryne seg på her.
Burson modulene har fått tre dager med «innbrenning» uten at jeg vet om det har noe for seg. Burson selv anbefaler 100 timer. Slike har ikke jeg tålmodighet til!
Jeg har bl. a. brukt plata «Listen Here!» med Laila Dalseth under sammenligningen. Dette er en utgivelse med lyd i referanceklasse.
Her er ikke forskjellene så krystallklare som sammenlignet med AD797. Finlytting må til!
Kan det være at stemmen til Laila Dalseth får litt mer «kropp» og fylde? Kommer hele lydbildet litt nærmere lytteren? Er pianolyden litt mykere og smyger seg rundt ørene på en mer «fløyelsaktig» måte? Det er det umiddelbare inntrykket jeg sitter igjen med, men forskjellene er i alle fall ikke store.
Leter fram plata «Norwegian Song» med Dag Arnesen Trio for å sjekke pianolyd.Denne plata har også fantastisk lydkvalitet. Inntrykket av at pianoet låter mykere og med litt dypere klang (riktigere i mine ører) står enda litt sterkere. Og på denne plata synes jeg i tillegg at luftigheten og utklingingen på symbalene er et hakk bedre med Burson/Valab (RCA) enn med Hegelen (XLR).
Dette er de inntrykkene jeg sitter igjen med så langt. Kanskje ikke en helt rettferdig sammenligning denne siste, da det til en viss grad også blir en sammenligning av balansert/ubalansert. At det balanserte signalet også konverteres til ubalansert på inngangen til Hegel H200 ved hjelp av et par (tvilsomme?) IC’er kan sikkert også være med på å påvirke lyden.
Uansett så brukes nå RCA utgangen på Valab Dac’en til CD-avspilling, og jeg synes at det låter inni helvete bra! Innbilning og placeboeffekt som følger med en nyanskaffelse? Kanskje, med jeg tror ikke det. Burson SS OpAmp V5 er herved godkjent.
Stemples herved som "
Recommended"
Edit: Puhhh.... Konsentret lytting og derpå følgende øvelse med å omsette lytteinntrykkene til tekst er en krevende øvelse!
