Jeg har i lengre tid lurt på hva jeg egentlig leiter etter i et godt stereoanlegg - hvordan ville det anlegget som fikk meg til å glise fett når jeg skulle gjøre det, sitte med en klump i halsen når det var påkrevet, rocke vilt o.s.v. høres ut - og hvilket anlegg ville det være?
Jeg vet at det anlegget jeg sitter med hjemme i stua ikke er det - til det mangler det for mye, i bassen, i kropp, trøkk og skyv. Samtidig har det anlegget noen ganske råe kvaliteter på andre områder jeg vil ha med meg videre - oppløsning, luft, rom, slike ting.
Så de siste årene har jeg vært på messer, på hjemmebesøk o.l. og fått hørt i hvert fall noen anlegg og dannet meg en klarere og klarere ide for hva jeg trenger at et anlegg skal gjøre - primært er det at anlegget må spise "alt". Musikksmaken min vil jeg påstå at er rimelig brei - cd-samlinga mi er katalogisert etter labelene "svart" musikk (hip-hop, soul, funk, reggae, world music), elekotronika, jazz, rock/pop/blues og klassisk - og jeg har en god del cd'r i hver katalog. Og det er et problem i hi-fi sammenheng, har jeg erfart, rett og slett fordi jeg har hørt en del jævli bra anlegg - på rock. Og en del jævli bra anlegg - på jazz. Men få anlegg som bare sluker alt, uten å mukke, uten å reagere.
Samtidig har jeg vært og blitt mer og mer klar over at jeg ikke vil ha det jeg etterhvert har kalt "typiske high-end-anlegg". D.v.s. slik anlegg til gud vet hvor mye penger du hører på messer, som er sjukt oppløste, bass av en anna verden o.s.v., men som sjelden eller aldri har fått meg til å glemme at det er hermetisert musikk jeg hører på. Kun ett anlegg jeg har møtt har klart å få meg til å glemme det, nemlig Quad 2805 på Copland elektronikk. Før i dag.
Jeg var nemlig i Oslo, på vei til Gago, og hadde litt tid å slå i hjel. Så jeg stakk innom Stereofil, siden de var praktisk plassert i nærheten av der jeg hadde vært sist (Bare Jazz) og spurte hva de hadde i demorommet sitt. Jeg mente, strengt tatt, det demorommet de har inne i butikken, men fyren bak kassa tok med seg noen nøkler og ba meg bli med han - til det demorommet jeg ikke visste de hadde, som ikke ligger inne i selve butikken. Og der sto det lina opp et komplett MBL-anlegg - husker ikke alt av typebetegnelser, men det var ikke HT med Radialstrahler-mellomtone - så serien "under" den serien. Totalprisen lå sikkert på 600k-700k.
Der ble jeg sittene i en drøy time og spille meg gjennom låter fra de cd'ene jeg hadde med meg - Femi Kuti, Beethoven-symfonier (Barenboim), Beethoven-strykekvartetter (Endellion, nyinnkjøpt på Aktiv Klassisk), Curtis Mayfield, Tindersticks, Wilco og Miles Davis. Stort sett plater jeg har hørt veldig mye på og som er sentrale deler av ryggmargen i musikkinteressen min - og ikke minst en rimelig variert cocktail av type musikk og kvalitet på innspillinger.
Og der, i en stol i Grensen, hørte jeg for andre gang i mitt liv et anlegg som var så jævla bra at jeg knapt nok klarte å tenke i hi-fi termer. Jeg bare lytta til musikk og banna over at jeg måtte rekke et tog, sånn at jeg snart måtte dra. Fytti helvete hvor det anlegget spilte etter mine preferanser. Fint at det er omtrent gratis også, da har jeg jo råd til det også. :-[
Det som slo meg, når jeg fikk summa meg og tenkt meg om, var at lyden var mye mørkere enn mye annen high-end jeg har hørt. Og en anna ting det anlegget ikke gjorde, men som i den sammenhengen betydde ingenting var pin-point imaging og opptegning av rommet. Det anlegget gjorde var å presentere musikerne mot en ravnsvart bakgrunn og la de spille. Kunne jeg peke ut hver og enkelt musiker i Beethoven-symfonier? Nei. Kunne jeg det når jeg hørte på Miles Davis. Hvis jeg ville, ja. Men hvorfor skulle jeg ønske å gjøre det? De var jo der, ingen grunn til å peke og styre, da.
I førstninga erindrer jeg å sitte med inntrykket av anlegget nok ikke var så jævla oppløst og transienthurtig som jeg skulle ønske. Etterhvert slo det meg at det var bare piss, det var sjukt oppløst og transienthurtig - men du la bare merke til det hvis du ville. Jeg la merke til det når jeg omtrent skvatt til på ei Mayfield-låt hvor trommemannen tydeligvis tenkte at nok er nok, nå er det min tur. Dæven kor det smalt!
En anna ting som jeg også skvatt litt over var diskanten, eller mer korrekt: at cymbaler og slike ting faktisk flytter luft - i fysisk forstand. De var ikke bare "diskant", de var fysiske gjenstander som ble slått med en pinne og flytte luft deretter. Og videre la jeg merke til en hel skokk med detaljer jeg aldri har hørt på de platene jeg spilte - og dette var, nesten uten unntak, plater jeg vil mene at jeg kjenner svært, svært godt. Forsåvidt morro det, selv om det bare ble registrert som en slags biting.
For det viktigste av alt var at jeg, igjen, satt med en liten klump i halsen når Tindersticks foredrar om verdens beskaffenhet og kjærlighetens kår i denne verden, jeg gliste som en full mann når Mayfield foredro om Superfly og jeg gjenerindret hvor jævla blå Kind of Blue faktisk er.
Poenget: begge de anleggene jeg har hørt som har gitt med de opplevelsene jeg beskrev over har vært mørke i klangen. De har ikke drevet med eksessiv pin-pointing eller ekstremt "opplyste" lydbilder. De har bare pella seg til helvete vekk når musikerne har kommet og latt meg være i fred med dem. Og ja, MBL banka livskjiten ut av Quad når det kom til dynamikk, trøkk, bass slike ting - dæven det var noe å høre når Barenboim lar et helt symfoniorkester rive av gårde og jeg bare satt og gliste mens lyden slo inn over meg.
Hørtes det ekte ut? Nei, ikke faen. Men det ga meg en opplevelse av musikken som jeg knapt, om noen gang, har hørt maken til. Og jeg lærte noe viktig om hvor jeg vil, hva jeg vil ha og hvordan lyd skal høres ut for å være musikk i mine ører - og den lyse klangbalansen i mye annet high-end utstyr jeg har hørt kan herved ta seg i to'ern. ;D
Først og fremst og til sist: dette var jævil gøy. Det var morro. Dette er hvorfor jeg driver med hi-fi. Det gjorde meg sur for at jeg ikke hadde tatt med flere cd'r. Og det var en sammeneheng i lyden på alle nivåer som, tror jeg, gjorde at jeg måtte virkelig konsentrere meg for å tenke i hi-fi termer - og mange av låtene jeg ofte bare spiller noen minutter av for å sjekke ut enkelte ting, ble jeg nå sittende å høre gjennom hele på - og så enda en og enda en. Nå håper jeg bare at jeg finner et anlegg i betalbar prisklasse som gjør mesteparten av det dette MBL-anlegget gjorde.
Og hvorfor en tråd om dette? Fordi det slo meg at vi trenger en positiv, hyggelig tråd her på sentralen om akkurat det jeg skrev om nå: hva var det anlegget som fikk hjertet ditt til å banke, det skjeive smilet til å dukke opp og god-følelsen til å dukke fram? Hva er dine transcendentale opplevelser av kombinasjonen hi-fi og musikk? (Og ingen jævla diskusjoner om hva som er high-end, om det er lyst, mørkt, det har vi diskutert før. Begynner noen på det kjøret, henter jeg min nye venn (se tråden min under mine anlegg) og lager bråk. OK?
). I kortfattethet: tenk på dette som en tråd hvor du kan skrive om akkurat dine personlige opplevelser og ingen kommer til å krangle med deg om det, men bare fortelle om sine opplevelser. Det klarer vi vel?
Jeg vet at det anlegget jeg sitter med hjemme i stua ikke er det - til det mangler det for mye, i bassen, i kropp, trøkk og skyv. Samtidig har det anlegget noen ganske råe kvaliteter på andre områder jeg vil ha med meg videre - oppløsning, luft, rom, slike ting.
Så de siste årene har jeg vært på messer, på hjemmebesøk o.l. og fått hørt i hvert fall noen anlegg og dannet meg en klarere og klarere ide for hva jeg trenger at et anlegg skal gjøre - primært er det at anlegget må spise "alt". Musikksmaken min vil jeg påstå at er rimelig brei - cd-samlinga mi er katalogisert etter labelene "svart" musikk (hip-hop, soul, funk, reggae, world music), elekotronika, jazz, rock/pop/blues og klassisk - og jeg har en god del cd'r i hver katalog. Og det er et problem i hi-fi sammenheng, har jeg erfart, rett og slett fordi jeg har hørt en del jævli bra anlegg - på rock. Og en del jævli bra anlegg - på jazz. Men få anlegg som bare sluker alt, uten å mukke, uten å reagere.
Samtidig har jeg vært og blitt mer og mer klar over at jeg ikke vil ha det jeg etterhvert har kalt "typiske high-end-anlegg". D.v.s. slik anlegg til gud vet hvor mye penger du hører på messer, som er sjukt oppløste, bass av en anna verden o.s.v., men som sjelden eller aldri har fått meg til å glemme at det er hermetisert musikk jeg hører på. Kun ett anlegg jeg har møtt har klart å få meg til å glemme det, nemlig Quad 2805 på Copland elektronikk. Før i dag.
Jeg var nemlig i Oslo, på vei til Gago, og hadde litt tid å slå i hjel. Så jeg stakk innom Stereofil, siden de var praktisk plassert i nærheten av der jeg hadde vært sist (Bare Jazz) og spurte hva de hadde i demorommet sitt. Jeg mente, strengt tatt, det demorommet de har inne i butikken, men fyren bak kassa tok med seg noen nøkler og ba meg bli med han - til det demorommet jeg ikke visste de hadde, som ikke ligger inne i selve butikken. Og der sto det lina opp et komplett MBL-anlegg - husker ikke alt av typebetegnelser, men det var ikke HT med Radialstrahler-mellomtone - så serien "under" den serien. Totalprisen lå sikkert på 600k-700k.
Der ble jeg sittene i en drøy time og spille meg gjennom låter fra de cd'ene jeg hadde med meg - Femi Kuti, Beethoven-symfonier (Barenboim), Beethoven-strykekvartetter (Endellion, nyinnkjøpt på Aktiv Klassisk), Curtis Mayfield, Tindersticks, Wilco og Miles Davis. Stort sett plater jeg har hørt veldig mye på og som er sentrale deler av ryggmargen i musikkinteressen min - og ikke minst en rimelig variert cocktail av type musikk og kvalitet på innspillinger.
Og der, i en stol i Grensen, hørte jeg for andre gang i mitt liv et anlegg som var så jævla bra at jeg knapt nok klarte å tenke i hi-fi termer. Jeg bare lytta til musikk og banna over at jeg måtte rekke et tog, sånn at jeg snart måtte dra. Fytti helvete hvor det anlegget spilte etter mine preferanser. Fint at det er omtrent gratis også, da har jeg jo råd til det også. :-[
Det som slo meg, når jeg fikk summa meg og tenkt meg om, var at lyden var mye mørkere enn mye annen high-end jeg har hørt. Og en anna ting det anlegget ikke gjorde, men som i den sammenhengen betydde ingenting var pin-point imaging og opptegning av rommet. Det anlegget gjorde var å presentere musikerne mot en ravnsvart bakgrunn og la de spille. Kunne jeg peke ut hver og enkelt musiker i Beethoven-symfonier? Nei. Kunne jeg det når jeg hørte på Miles Davis. Hvis jeg ville, ja. Men hvorfor skulle jeg ønske å gjøre det? De var jo der, ingen grunn til å peke og styre, da.
I førstninga erindrer jeg å sitte med inntrykket av anlegget nok ikke var så jævla oppløst og transienthurtig som jeg skulle ønske. Etterhvert slo det meg at det var bare piss, det var sjukt oppløst og transienthurtig - men du la bare merke til det hvis du ville. Jeg la merke til det når jeg omtrent skvatt til på ei Mayfield-låt hvor trommemannen tydeligvis tenkte at nok er nok, nå er det min tur. Dæven kor det smalt!
En anna ting som jeg også skvatt litt over var diskanten, eller mer korrekt: at cymbaler og slike ting faktisk flytter luft - i fysisk forstand. De var ikke bare "diskant", de var fysiske gjenstander som ble slått med en pinne og flytte luft deretter. Og videre la jeg merke til en hel skokk med detaljer jeg aldri har hørt på de platene jeg spilte - og dette var, nesten uten unntak, plater jeg vil mene at jeg kjenner svært, svært godt. Forsåvidt morro det, selv om det bare ble registrert som en slags biting.
For det viktigste av alt var at jeg, igjen, satt med en liten klump i halsen når Tindersticks foredrar om verdens beskaffenhet og kjærlighetens kår i denne verden, jeg gliste som en full mann når Mayfield foredro om Superfly og jeg gjenerindret hvor jævla blå Kind of Blue faktisk er.
Poenget: begge de anleggene jeg har hørt som har gitt med de opplevelsene jeg beskrev over har vært mørke i klangen. De har ikke drevet med eksessiv pin-pointing eller ekstremt "opplyste" lydbilder. De har bare pella seg til helvete vekk når musikerne har kommet og latt meg være i fred med dem. Og ja, MBL banka livskjiten ut av Quad når det kom til dynamikk, trøkk, bass slike ting - dæven det var noe å høre når Barenboim lar et helt symfoniorkester rive av gårde og jeg bare satt og gliste mens lyden slo inn over meg.
Hørtes det ekte ut? Nei, ikke faen. Men det ga meg en opplevelse av musikken som jeg knapt, om noen gang, har hørt maken til. Og jeg lærte noe viktig om hvor jeg vil, hva jeg vil ha og hvordan lyd skal høres ut for å være musikk i mine ører - og den lyse klangbalansen i mye annet high-end utstyr jeg har hørt kan herved ta seg i to'ern. ;D
Først og fremst og til sist: dette var jævil gøy. Det var morro. Dette er hvorfor jeg driver med hi-fi. Det gjorde meg sur for at jeg ikke hadde tatt med flere cd'r. Og det var en sammeneheng i lyden på alle nivåer som, tror jeg, gjorde at jeg måtte virkelig konsentrere meg for å tenke i hi-fi termer - og mange av låtene jeg ofte bare spiller noen minutter av for å sjekke ut enkelte ting, ble jeg nå sittende å høre gjennom hele på - og så enda en og enda en. Nå håper jeg bare at jeg finner et anlegg i betalbar prisklasse som gjør mesteparten av det dette MBL-anlegget gjorde.
Og hvorfor en tråd om dette? Fordi det slo meg at vi trenger en positiv, hyggelig tråd her på sentralen om akkurat det jeg skrev om nå: hva var det anlegget som fikk hjertet ditt til å banke, det skjeive smilet til å dukke opp og god-følelsen til å dukke fram? Hva er dine transcendentale opplevelser av kombinasjonen hi-fi og musikk? (Og ingen jævla diskusjoner om hva som er high-end, om det er lyst, mørkt, det har vi diskutert før. Begynner noen på det kjøret, henter jeg min nye venn (se tråden min under mine anlegg) og lager bråk. OK?
). I kortfattethet: tenk på dette som en tråd hvor du kan skrive om akkurat dine personlige opplevelser og ingen kommer til å krangle med deg om det, men bare fortelle om sine opplevelser. Det klarer vi vel?
