Når naboen har fått nok, banker han i veggen. Nå har han kjøpt seg hammer...
Meningen med dette innlegget er ikke å lage noen review, men å formidle noen inntrykk etter to ukers lytting med Sonus Faber Amati Futura.
SF lager stort sett bare pene høyttalere. Unntaket er Fenice, og da den ble lansert, var mange bekymret for at SF totalt hadde mistet gangsynet. Med Amati Futura er SF tilbake på sporet igjen og vel så det. Finishen på disse høyttalerne er kanskje den beste jeg har sett noen gang. 18 lag med klarlakk gir en utrolig glans og et resultat som salige Amati selv kunne ha hatt grunn til å være stolt av. Bildene på nettet lyver ikke det er ikke noe problem å speile seg i høyttalerne for den som måtte være mer interessert i det enn å høre på dem.
Jeg synes sjelden høyttalere lyder godt i butikkene, og lytterommet til Stereofil i Oslo er ganske krevende. Likevel låt Amati Futuraene svært bra. Jeg sammenliknet med MBL 126, og Futuraene hadde nesten like god oppløsning i diskanten. Lovende!
Jeg hadde fra før hørt diverse høyttalere fra SF i det samme prøverommet. Dette gjaldt blant annet et par Guarneri Memento, og de hadde etter min mening en pen, men litt lukket og tam lyd, og var fullstendig blottet for bass. Amati Futura låt helt annerledes: klarere, mer oppløst og direkte, og uten den fargingen av musikken som har vært typisk for SF. MBL er kjent for å spille særdeles nøytralt, og det var faktisk ikke stor forskjell på høyttalerne på dette punktet heller. Når Futuraene etter mitt skjønn formidlet musikken på en bedre måte, og skapte mer liv, kjøpte jeg dem.
Hjemme i stua låter høyttalerne langt bedre enn i butikken, og gutta som selger der har fortalt at de fleste opplever det slik. Greit å vite for den som tenker på å kjøpe.
Selv om disse høyttalerne kan spille veldig vakkert, opplever jeg ikke dem som typisk snille. Queen låter faktisk slik Queen skal gjøre temmelig heftig med heavy bass. Bassen er ganske rask og presis, og henger godt med i alle fall i min stue.
Diskanten er en åpenbaring. Utrolig klar og oppløst, og nesten uhyggelig naturtro. Jeg har hørt en god del dyre høyttalere de siste årene, men dette er det desidert beste jeg har hørt, uansett pris eller type. Det er klasseforskjell mellom disse og mine gamle Focal Utopia Alto. Det er sikkert mulig å måle seg til at en bånddiskant kan være raskere, eller at en elektrostat kan gi enda bedre oppløsning, men forskjellen er garantert liten, og Futuraen har en dybde, fylde og varme i lydbildet som jeg aldri har opplevd med elektrostater eller bånddiskanter.
Det som jeg dessverre ikke har fått helt til ennå, er tweeteren, som etter min mening gjør for mye ut av seg på en del innspillinger. At tweeteren er utviklet av en nordmann som jeg har stor respekt for (Ragnar Lian), hjelper ikke. Det hjelper heller ikke at selgerne i Stereofil hevder at de synes tweeteren låter oppløst og fint. Det som kanskje hjelper, er å spille høyttalerne et par hundre timer til vi får se når de er helt innspilt. Jeg er også på jakt etter en ny preamp . Men selv om jeg skulle få det til å låte etter hvert, irriterer det meg når en trompet lyder som en sopransax. Det har jeg opplevd på langt billigere høyttalere som Monitor Audio Silver og Focal Electra, men det var ikke noe problem på Focal Utopia Alto, og for den saks skyld heller ikke på Anthony Gallo ref. 3.5 eller Piegas bånddiskant alt spilt på samme utstyr.
Konklusjon: Dette er veldig gode høyttalere, åpne og med god balanse mellom diskant og bass. Tweeteren kan til tider være ubehagelig, men det kan skyldes manglende innspilling eller mitt utstyr.
Råd: Ikke la deg skuffe av et dårlig lytterom i Stereofil. Ta med egne CDer som du kjenner, og som gjerne lyder litt skarpt, og hør etter hvordan det da låter. Høres det greit ut i toppen, vil du ikke angre hvis du kjøper høyttalerne.
Utstyr som er brukt: Power amps: Chapter reference 400w/Couplet 250 S, Preamps: Chapter preface/Meridian 808.2, Source: Meridian 808.2 CD, Kenwood turntable m /Cambridge Riaa (billig men brukbart), Kabler: Chapter reference.
Meningen med dette innlegget er ikke å lage noen review, men å formidle noen inntrykk etter to ukers lytting med Sonus Faber Amati Futura.
SF lager stort sett bare pene høyttalere. Unntaket er Fenice, og da den ble lansert, var mange bekymret for at SF totalt hadde mistet gangsynet. Med Amati Futura er SF tilbake på sporet igjen og vel så det. Finishen på disse høyttalerne er kanskje den beste jeg har sett noen gang. 18 lag med klarlakk gir en utrolig glans og et resultat som salige Amati selv kunne ha hatt grunn til å være stolt av. Bildene på nettet lyver ikke det er ikke noe problem å speile seg i høyttalerne for den som måtte være mer interessert i det enn å høre på dem.
Jeg synes sjelden høyttalere lyder godt i butikkene, og lytterommet til Stereofil i Oslo er ganske krevende. Likevel låt Amati Futuraene svært bra. Jeg sammenliknet med MBL 126, og Futuraene hadde nesten like god oppløsning i diskanten. Lovende!
Jeg hadde fra før hørt diverse høyttalere fra SF i det samme prøverommet. Dette gjaldt blant annet et par Guarneri Memento, og de hadde etter min mening en pen, men litt lukket og tam lyd, og var fullstendig blottet for bass. Amati Futura låt helt annerledes: klarere, mer oppløst og direkte, og uten den fargingen av musikken som har vært typisk for SF. MBL er kjent for å spille særdeles nøytralt, og det var faktisk ikke stor forskjell på høyttalerne på dette punktet heller. Når Futuraene etter mitt skjønn formidlet musikken på en bedre måte, og skapte mer liv, kjøpte jeg dem.
Hjemme i stua låter høyttalerne langt bedre enn i butikken, og gutta som selger der har fortalt at de fleste opplever det slik. Greit å vite for den som tenker på å kjøpe.
Selv om disse høyttalerne kan spille veldig vakkert, opplever jeg ikke dem som typisk snille. Queen låter faktisk slik Queen skal gjøre temmelig heftig med heavy bass. Bassen er ganske rask og presis, og henger godt med i alle fall i min stue.
Diskanten er en åpenbaring. Utrolig klar og oppløst, og nesten uhyggelig naturtro. Jeg har hørt en god del dyre høyttalere de siste årene, men dette er det desidert beste jeg har hørt, uansett pris eller type. Det er klasseforskjell mellom disse og mine gamle Focal Utopia Alto. Det er sikkert mulig å måle seg til at en bånddiskant kan være raskere, eller at en elektrostat kan gi enda bedre oppløsning, men forskjellen er garantert liten, og Futuraen har en dybde, fylde og varme i lydbildet som jeg aldri har opplevd med elektrostater eller bånddiskanter.
Det som jeg dessverre ikke har fått helt til ennå, er tweeteren, som etter min mening gjør for mye ut av seg på en del innspillinger. At tweeteren er utviklet av en nordmann som jeg har stor respekt for (Ragnar Lian), hjelper ikke. Det hjelper heller ikke at selgerne i Stereofil hevder at de synes tweeteren låter oppløst og fint. Det som kanskje hjelper, er å spille høyttalerne et par hundre timer til vi får se når de er helt innspilt. Jeg er også på jakt etter en ny preamp . Men selv om jeg skulle få det til å låte etter hvert, irriterer det meg når en trompet lyder som en sopransax. Det har jeg opplevd på langt billigere høyttalere som Monitor Audio Silver og Focal Electra, men det var ikke noe problem på Focal Utopia Alto, og for den saks skyld heller ikke på Anthony Gallo ref. 3.5 eller Piegas bånddiskant alt spilt på samme utstyr.
Konklusjon: Dette er veldig gode høyttalere, åpne og med god balanse mellom diskant og bass. Tweeteren kan til tider være ubehagelig, men det kan skyldes manglende innspilling eller mitt utstyr.
Råd: Ikke la deg skuffe av et dårlig lytterom i Stereofil. Ta med egne CDer som du kjenner, og som gjerne lyder litt skarpt, og hør etter hvordan det da låter. Høres det greit ut i toppen, vil du ikke angre hvis du kjøper høyttalerne.
Utstyr som er brukt: Power amps: Chapter reference 400w/Couplet 250 S, Preamps: Chapter preface/Meridian 808.2, Source: Meridian 808.2 CD, Kenwood turntable m /Cambridge Riaa (billig men brukbart), Kabler: Chapter reference.
