AtleT's spørsmål aller først i tråden, har fått meg til å reflektere. Hva er "god lyd"? Ikke det samme for meg som for andre. Jeg frekventerer et hifi-forum - men begynner etterhvert å innse at kan hende er jeg ikke engang hifi-interessert. Så for alt det kan være verdt: her er mine svar på spørsmålene:
Hvilke høyttalere og hvorfor:
Det begynte med en tilfeldighet: En av mine barndomsvenner hadde et ganske oppegående stereoanlegg – med et par KEF Concerto høyttalere. Da bestemte jeg meg for at ”jeg vil også ha stereoanlegg”. Så da han skulle oppgradere, og spurte om jeg var interessert i å kjøpe disse KEF ”hundehusene”, slo jeg til. Det var i studietiden – rundt 1970 - så det eneste jeg hadde å tilby disse høyttalerne var en liten studenthybel.
Så gikk det nærmere 25 år. KEFene fulgte med på lasset. Kone og barn, diverse flyttinger – KEFene gjorde faktisk jobben helt til eldstemann skulle begynne å studere. Da var tiden inne til å takke for lang og tro tjeneste. Eldstemann – som hadde kjøpt seg elektronikk som var bedre enn min – fikk KEFene med seg da han flyttet på hybel for å studere. Deretter overtok yngstemann KEFene da han sin tur begynte å studere – men etter 35 år, begynte de omsider å skrante, så da ga jeg dem bort til en entusiast.
I mellomtiden: en annen tilfeldighet: En gang i begynnelsen av 1990-årene hørte jeg et par ProAc – husker ikke hvilke – og bestemte meg der og da for at ”en eller annen gang skal jeg også ha ProAc”. Men det skulle gå nesten 10 år før det ble slik. I mellomtiden var det fortsatt hjemmeværende barn å ta hensyn til – og de ville ha noe mer rocka enn ProAc da eldstemann stakk av med KEFene (ikke særlig rocka , de heller, forresten). Så det ble noen år hvor jeg overlot stuen og hifi’en til barna – og avspiste dem med et par B&W DM603, og etterhvert et par Audiovector M3 Signature. For så vidt grei lyd som ikke var helt ulidelig for meg heller.
Men så var det disse ProAc’ene, da. For litt over 10 år siden var tiden inne. Da ble det ProAc over hele linjen. Tre par ProAc på rappen i tre anlegg – snakk om galskap. Response D25, Response 1SC og Response D1. De to sistnevnte med hver sin sub. Jeg vet at mange anser at sub er helt uforenlig med musikk, men for meg er subene helt uunværlige. Bruker sub til Dagsrevyen også – fungerer helt utmerket.
Og slik hadde det nok fortsatt hvis det ikke hadde vært for at kona og jeg bestemte oss for å selge huset og flytte til leilighet. De gulvstående ProAc D25 fikk reisepass – ikke p.g.a. lyden, men p.g.a. plassforholdene. I hovedstuen var det umulig å finne en passende plass til elektronikken – og i TV-stuen var det ingen plass til et par gulvstående høyttalere. Det måtte bli aktive høyttalere i hovedstuen – og det endte opp med et par Beolab 5. De små ProAc’ene overlevde. Det ene paret står oppå en spesiallaget stereobenk i TVstuen, og det andre paret står rett foran meg på skrivebordet på arbeidsrommet.
Hvordan finner du riktig sammensetning av komponenter:
Tilfeldigheter igjen: De første KEFene måtte suppleres med forsterker, tuner og platespiller. Med et begrenset budsjett – det var de siste konfirmasjons- og sommerjobbpengene som forsvant her – var det ikke så mange muligheter for å slå ut håret. Det ble en Sansui AU-555 og en Sansui tuner – pluss en Philips GA202 platespiller. Alt kjøpt i én og samme butikk – etter anbefaling fra min hifi-interesserte bror, som mente at det burde være greit nok. Når jeg ikke hadde penger til noe dyrere. Det låt jo ikke så verst på en liten hybel – men ble litt veikt da jeg giftet meg og flyttet til noe større. Men ikke verre enn at Sansui overlevde barnas oppvekst.
Men da ProAc’ene kom i hus, begynte min Via Dolorosa. ProAc’ene ble kjøpt inn uten tanke på annet enn ”ProAc skal jeg bare ha!” – og de låt jo naturligvis helt elendig på snill elektronikk som passet til de Audiovector høyttalerne jeg hadde, og som jeg så velvillig hadde overlatt til datteren min og mannen hennes da de kjøpte sin første leilighet og hadde behov for litt godlyd. Så jeg durte ned til Lyric Hifi, og fikk Tor Aa til å kjøre demo med ProAc og Bryston 4B SST – og det falt i smak. Av hensyn til plassen ble det monoversjonen av 4B SST – et par PowerPac 300 SST (en 4B SST kuttet i to) – i stuen, mens en brukt 4B SST etterhvert kom på plass i TVstuen. Jeg var innom Krell også – en KAV150a – og den er fortsatt min favoritt på de små ProAc’ene – men da eldstemann fikk behov for et effekttrinn, fikk han overta Krell’en.
Da vi flyttet til leilighet, ble det ene Bryston-settet overflødig. Jeg kunne godt ha tenkt meg å bruke dette settet på arbeidsrommet, men plassforholdene gjorde det helt umulig. Så jeg beholdt PowerPac’ene og solgte 4B SST. På arbeidsrommet – med ProAc, der også – måtte jeg ha noe som kunne stå trangt og utilgjengelig. Altså noe klasse-D-greier. Begynte med et lite Jeff Rowland effekttrinn – men det manglet litt sting – så da overtok et par Bel Canto Ref. 1000 monoblokker showet – og det låt riktig så bra. Helt til yngstemanns forsterker fikk hikke i fjor. Da fikk han overta mine Bel Canto forsterkere – og jeg fikk en Benchmark AHB-2 til hjemlån fra ProLyd. D.v.s. heller en ”pengene tilbake hvis du ikke blir fornøyd”-avtale. Jeg ble fornøyd – men lot meg friste til å gjenta prøveordningen med ProLyd – så nå står det to brokoblede Benchmark-forsterkere – som ikke er klasse D, men klasse H - under skrivebordet – og det låter veldig bra.
M.h.t. kilde, ble jeg etter hvert ganske klar på at ProAc – etter min smak – skulle ha en ganske tight elektronikk. Så på DAC-siden ble det fullt opp av Benchmark i første omgang. Men som kjent : appetitten kommer mens man spiser – og mine mistanker om at ProAc’ene hadde mer å gå på, ble bekreftet da jeg fikk en Weiss DAC-2 på hjemlån – igjen med denne greie ProLyd-ordningen. Weiss falt i smak, og da spurte jeg ProLyd og de hadde noe enda råere enn Weiss DAC-2 – og det hadde de: Weiss DAC-1 MkII – som jeg kjøpte bare på gefühlen. Ingen hjemlånsordning her, for den var ikke lagervare hos ProLyd. Men jeg kom ned på bena – og har hatt storebror-Weiss i 6 år nå. Mens lillebror-Weiss – p.g.a. flyttingen – er overtatt av eldsgtemann. Vi driver utstrakt resirkulering innen familien hos oss – og det er jo win-win for alle.
I og med overgangen fra CDspillere og tunere til Squeezebox for en 10 år siden, er dette med valg av drivverk, FM og slikt et tema som ikke er aktuelt lenger. Vinylen kvittet jeg meg med da vi solgte huset og flyttet til leligheten. Alt dette har fornklet boksologien ganske kraftig - og er vel en av grunnene til at jeg fortsatt kan breie meg med tre ganske oppegående, men ikke fullt så plasskrevende, anlegg. Overgangen til harddiskbasert musikkspilling har for øvrig hatt den hyggelige bieffekten at kona har begynt å spille mer musikk.
Til forforsterker brukte jeg i mange år et par Primare surroundprosessorer. Vi kjørte jo surround i TVstuen på den tiden – så i TVstuen var det et helt naturlig valg. Men i stueanlegget syntes jeg det litt ullent i lengden – så da slo jeg til på en brukt Mark Levinson 320s. Ble sterkt anbefalt det av noen hifivenner å kjøpe den, så da tok jeg sjansen. Igjen – jeg kom ned på bena. Og da surround i TVstuen ble til stereo da vi flyttet, og Beolab 5 kom på plass i hovedstuen, rykket ML 320s inn i TVstuen – sammen med Weiss DAC-1 som også ble arbeidsledig i hovedstuen p.g.a. flyttingen. I TVstuen har jeg også en Hegel HD20 DAC. Av hensyn til kona. Weiss DACen er koblet slik at den bare spiller musikk – mens Hegel DACen er koblet slik at den tar seg av TVlyden. Ingen svitsjing av innganger på DACene altså – så nå kan kona velge innganger på forforsterkeren slik hun gjorde før vi flyttet. På arbeidsrommet har jeg i alle år brukt DACen som forforsterker - for tiden en Benchmark DAC-2 rett inn i effekttrinnene.
Våger man å si noe om kabler på et hififorum? Det får stå sin prøve. Jeg kan godt betale en tusenlapp eller to eller tre for et par analoge kabler – det ligger mye god nattesøvnfaktor for meg når jeg legger meg på det nivået. Men det er definitivt ”hit, men ikke lenger”. Digitalkablene mine er uten unntak billigste sort - Clas Ohlson og slikt. Når det gjelder strømkabler bruker jeg de medfølgende sorte standardkablene uten å blunke. Strømfiltre har jeg heller aldri sett noe behov for. En enkel og kan hende naiv sjel på dette området – vil mange si - men jeg har funnet mitt trivselsnivå.
Tanker om selve lytterommet:
Jeg har aldri hatt noe dedikert lytterom, og kommer nok aldri til å få det. Hos meg har hifi’en alltid stått i et oppholdsrom, og prioriteringen har alltid vært at oppholdsrommet primært skal fungere som et oppholdsrom, sekundært som et lytterom. Dette har ikke noe med WAF å gjøre – jeg har fakltisk aldri diskutert dette med kona – det er bare sånn jeg har villet ha det. Men jeg tror nok at kona synes at dette er en grei ordning. Men som sagt: uten at dette noen gang hært vært noe tema.
Hvor plasserer du høyttalerene og hvordan finner du plasseringen?
Mitt første lytterom var en liten studenthybel. Det var knapt plass til meg og stereoanlegget samtidig – så jeg måtte finne en praktisk ordning. Med fokus på at jeg skulle kunne bevege meg i rommet. Og – jeg har aldri hatt noe dedikert lytterom - dette har jeg fortsatt med: møblene skal stå der møblene skal stå, stereoanlegget får finne sin plass ut fra det, og til slutt får lytteren bare finne seg en ledig stol eller sofa og sitte eller gjerne ligge der og lytte. Høyttalere langt ute på gulvet har aldri vært aktuelt. Da barna var små, plasserte jeg høyttalerne oppå en veggseksjon – ikke ideelt for lyden, men helt utmerket med tanke på barnas muligheter til inneaktiviter, f.eks. innefotball, sisten, mørkgjemsel og slikt. Så i alle år har jeg lyttet til musikk uten tanke på dette med sweet spot. Klang har vært viktig – men selv klangen har måttet vike for det overordnede prinsippet at et oppholdsrom primært skal fungere som et oppholdsrom.
Dette fører jo til ganske underlige lytteposisjoner – sett med hifipuristenes øyne. I hovedstuen sitter jeg enten med ryggen halvveis mot høyttalerne, eller jeg legger meg i sofaen, og får lyden ganske rett fra siden, mens jeg gjerne ligger der med lukkede øyne og bare lytter. I TVstuen har vi to mulige lytteposisjoner – begge ca. 45 grader ut på siden. På arbeidsrommet står høyttalerne i armlengdes avstand – typisk nærfeltlytting altså – men ikke tett nok etter boken – men igjen: den praktiske bruken av rommet er overordnet.
Generelle tanker om musikkgjengivelse:
Som nevnt tidligere: klang, ”twang” eller hva man velger å kalle det, er viktig. Vel å merke på de lyttenivåene som er aktuelle for meg. Og så vil jeg ha dypbassen med i lydbildet – altså er det snakk om iboende dypbassgjengivelse (som i Beololab’ene) eller sub. Selv om jeg vet at mange har en annen oppfatning. Jeg har aldri hatt noen tanker om å spille på ”realistiske” eller ”konsertsalen eller konsertarenaen hjemme i stuen” lyttenivåer. Først og fremst p.g.a. ørene – jeg spiller aldri så høyt at ørene på noen måte blir stresset. Langt fra diskoteknivå og slikt. Men også av hensyn til naboene. Da vi valgte å flytte til leilighet, valgte vi også bort det aller høyeste lyttevolumet. Det er naturligvis en helt frivillig sak – henger vel sammen med den oppdragelsen jeg har fått.
Jeg er ikke noe god på slike lydbeskrivende ord som ”varm”, ”musikalsk” og slikt. Så jeg vet egentlig ikke hva slags lyd jeg har – og samme kan det være. Musikken er det viktigste. Om syngedamen står midt ute på gulvet, eller hvor hun nå måtte velge å stå, er helt uinteresseant for meg. Jeg tror ikke at Beethoven skrev symfoniene sine med tanke på at trianglet skulle plinge akkurat DER – oppe til høyre eller venstre eller noe sånt. Det viktigste er at anlegget funger slik at det ikke avleder oppmerksomheten fra musikken - og det synes jeg at jeg fått til. Men det er meg og mine ører, da…
Så for meg har det vært om å gjøre – en lang vei – å finne det kompromisset som spiller bra på akkurat de lyttenivåene som praktiseres her hjemme. Som spiller bra til tross for elendige akustiske rammebetingelser. Og som spiller bra på all slags musikk og på de fleste innspillinger. Beolab’ene har adskillig mer å gå på i forhold til hvor høyt jeg spiller, men små-ProAc’ene er helt på grensen. T.o.m. kona merker at de blir stresset når vi en sjelden gang drar på litt ekstra i TVstuen i f.m. en konsert eller en musikkvideo.
Tilslutt noen ord om økonomien. Mange vil sikkert hevde at jeg har overinvestert i elektronikk, og underinvestert i høyttalere. Objektivt har de ganske sikkert rett. Men mine kassehøyttalere er akkurat så store som de kan være – og jeg trives med mine ProAc – så sånn blir det. Overinvesteringen i elektronikk henger i hovedsak sammen med at jeg – etter at barna flyttet ut – opplevde en merkbar økning i cash-flow. Når alt annet er låst – høyttalere, høyttalerplassering etc. etc – er det i grunnen bare elektronikken som gir muligheter til å gjøre noen hifi-sprell. Sånn sett alltid velkomment med at det oppstår "hifi-nød" hos ett av barna - en glimrende anledning til å oppgradere litt. Men det er helt opplagt at hadde rammebetingelsene vært annerledes – f.eks. hvis jeg hadde vært single, hatt et dedikert lytterom etc. etc. – så hadde det nok sett annerledes ut. Livet er fullt av kompromisser.
