Med bakgrunn i at noen atter en gang setter ut fullstendig udokumenterbare påstander om tilværelsen som hifi-tester, ønsker jeg å gi litt info om min "luksuriøse" hverdag som hifi-tester. Jeg har holdt på med dette i rundt 25 år, deler av tiden uten betaling av noe slag.
Dette er en høyst personlig fremstilling av hvordan jeg gjør det, det betyr ikke at alle løser det på samme vis som meg, bare for å unngå misforståelser.
Som oftest holder jeg meg oppdatert via utenlandske magasiner som jeg selv kjøper, stort sett på flyplasser, når jeg reiser i embeds medfør. Her vil jeg bemerke at jeg aldri har levd av å skrive om hifi, jeg har hatt diverse andre jobber, stort sett innen teknisk salg, undervisning og trouble-shooting. Ting som interesserer meg spesielt, sjekkes videre via nettet, før jeg tar kontakt med norsk importør, og sjekker om de er interessert i at jeg skriver noe om dette produktet. I noen tilfeller ringer importørene meg, og spør om jeg er interessert i å skrive om noe de tror jeg ville like å lytte til. Vi avtaler da som oftest henting, i noen tilfeller sender importøren varen via posten eller det blir levert til min arbeidsplass med transportfirma. Fordi jeg har skrevet om hifi i så mange år, har jeg valgt å eie en varebil, nettopp for å kunne flytte store ting selv. Dette har jeg selv bekostet uten tilskudd, selvsagt, må jo fortelle det også, før noen kommer opp med nye, morsomme teorier.
Så sant jeg greier det, lemper jeg kassene inn og ut av egen bil, i noen tilfeller har jeg fått hjelp av arbeidskolleger og gode naboer, ja, også min hardt prøvede kone, selvsagt. Sistnevnte er hun som aldri vet hvordan få lyd i stua, fordi det flyter av nye fjernkontroller som styrer ukjente bokser i en eller annen konfigurasjon... Utpakking er jo et kapitel for seg, spesielt på såkalt tung hifi, og man få finne plass i huset for til dels enormt stor emballasje. Initiell oppkobling i eget oppsett, veldig ofte får jeg helt nye produkter, og selv om mange vil bestride det, så opplever jeg til dels store endringer på en del produkter i løpet av de første omsatte watt-timer, så jeg må altså finne gode måter å omsette en god del energi på relativt kort tid. Det er ikke veldig kompatibelt med et normalt familieliv. Når dette initielle helvetet er over, begynner jeg å høre hvordan ting spiller. Mangt og meget kan sies om oss skribentamatører, men for egen del kan jeg i det minste si med en viss glede, at erfaringen disse årene har gitt meg evnen til å raskt få magefølelsen om hvordan jeg kan få dette til å yte best mulig. Plassering og type utstyr som fungerer i lag med denne nykommeren, altså. Om jeg ikke har alt som skal til, må jeg ofte ut på lånemarkedet, heldigvis har jeg gode kontakter, og får ofte låne litt diverse noen dager ved behov. På denne måten sirkler jeg inn hvordan utstyret spiller, hva det er bra på, hva det ikke er så bra på. Dette kan ta mye tid, men heldigvis har jeg blitt kjappere med årene, erfaring gir som nevnt noen positive effekter. Uansett må jeg bruke mellom 4 og 20 effektive timer til musikklytting, prøving og feiling, i løpet av denne perioden tar jeg fortløpende notater. Nå for tiden skrives de rett inn på en Macbook air, tidligere var det penn og papir som gjaldt.
Så er det skrivejobben. Har man deadline (og det har man som oftest), hender det at natta må tas til hjelp for å bli klar i tide. som oftest oppdager jeg et par saker mens jeg skriver, som jeg må sjekke en gang til, og ofte blir det litt inn og ut med utstyr i en sånn periode. Som oftest ligger det noe research, samt telefoner til importør eller produsent med i dette, også. Man får omsider artikkelen avsted, deretter er det i gang med å arrangere tilbakelevering av utstyret. Men først skal det fotograferes! I mitt fall betyr ofte det innpakking, bæring og transport til redaktøren, ny bæring, ny utpakking, ny innpakking, tilbake til importør på egenhånd. I noen tilfeller i lunsjen på jobb, i andre tilfeller på kveldstid. Alternativt innom posten, der jeg selv må betale porto på noen hundrelapper. I noen tilfeller får jeg dette tilbake, i andre tilfeller ikke.
Skal artikkelen på trykk i Fidelity tilkommer også 2 - 3 møter i forbindelse med hver publisering, i noen tilfeller for å høre på det i storstua, men ellers er det å delta i planlegging, samt korrekturlesning. Hyggelige møter, bevares, men det er fullstendig ubetalt "jobb".
Når artikkelen vel er utgitt i et blad, kan man sende faktura til forlaget Fidelity, og i perioder der økonomien så vidt bærer seg, er det 1000,- pr. skrevet side (altså ikke fotografiene), som er skattbar inntekt til enkeltmannsforetaket. Det medfører en del ekstra sirkus når man fyller ut skattemeldingen, i år ble det også en saftig baksmell på undertegnede, da jeg ikke fikk godtatt mine fradrag på kostnader ved skribentgjerningen.
Når jeg så blir fortalt av utenforstående forståsegpåere at jeg er "kjøpt og betalt", da blir det personlig, og jeg vil ha meg det frabedt. Jeg har overveiet de siste 5 år om ikke jeg skal gi meg med dette snart, og når jeg rett som det er blir korruptforklart, da blir veien veldig kort bort til speilet, der jeg kan si til meg selv: Nå, Håkon Rognlien, har du skrevet din siste artikkel om hifi!
NB! Det er selvsagt ikke synd på meg. Jeg gjør alt det jeg gjør av egen fri vilje, uten press fra noen kant. Alt jeg vil si med dette er at jeg skriver fordi jeg tror på spredning av musikkglede og -opplevelser. Jeg ønsker bare å kunne gjøre det uten å bli fortalt at jeg kun er en som gjør det for egen vinnings hensikt, der uærlighet er default-verdien. Derfor oppleves dette nokså personlig, all den tid jeg hele tiden forsøker å være så rettskaffen det går i et lite og sårbart marked.
Mvh
Håkon Rognlien
Dette er en høyst personlig fremstilling av hvordan jeg gjør det, det betyr ikke at alle løser det på samme vis som meg, bare for å unngå misforståelser.
Som oftest holder jeg meg oppdatert via utenlandske magasiner som jeg selv kjøper, stort sett på flyplasser, når jeg reiser i embeds medfør. Her vil jeg bemerke at jeg aldri har levd av å skrive om hifi, jeg har hatt diverse andre jobber, stort sett innen teknisk salg, undervisning og trouble-shooting. Ting som interesserer meg spesielt, sjekkes videre via nettet, før jeg tar kontakt med norsk importør, og sjekker om de er interessert i at jeg skriver noe om dette produktet. I noen tilfeller ringer importørene meg, og spør om jeg er interessert i å skrive om noe de tror jeg ville like å lytte til. Vi avtaler da som oftest henting, i noen tilfeller sender importøren varen via posten eller det blir levert til min arbeidsplass med transportfirma. Fordi jeg har skrevet om hifi i så mange år, har jeg valgt å eie en varebil, nettopp for å kunne flytte store ting selv. Dette har jeg selv bekostet uten tilskudd, selvsagt, må jo fortelle det også, før noen kommer opp med nye, morsomme teorier.
Så sant jeg greier det, lemper jeg kassene inn og ut av egen bil, i noen tilfeller har jeg fått hjelp av arbeidskolleger og gode naboer, ja, også min hardt prøvede kone, selvsagt. Sistnevnte er hun som aldri vet hvordan få lyd i stua, fordi det flyter av nye fjernkontroller som styrer ukjente bokser i en eller annen konfigurasjon... Utpakking er jo et kapitel for seg, spesielt på såkalt tung hifi, og man få finne plass i huset for til dels enormt stor emballasje. Initiell oppkobling i eget oppsett, veldig ofte får jeg helt nye produkter, og selv om mange vil bestride det, så opplever jeg til dels store endringer på en del produkter i løpet av de første omsatte watt-timer, så jeg må altså finne gode måter å omsette en god del energi på relativt kort tid. Det er ikke veldig kompatibelt med et normalt familieliv. Når dette initielle helvetet er over, begynner jeg å høre hvordan ting spiller. Mangt og meget kan sies om oss skribentamatører, men for egen del kan jeg i det minste si med en viss glede, at erfaringen disse årene har gitt meg evnen til å raskt få magefølelsen om hvordan jeg kan få dette til å yte best mulig. Plassering og type utstyr som fungerer i lag med denne nykommeren, altså. Om jeg ikke har alt som skal til, må jeg ofte ut på lånemarkedet, heldigvis har jeg gode kontakter, og får ofte låne litt diverse noen dager ved behov. På denne måten sirkler jeg inn hvordan utstyret spiller, hva det er bra på, hva det ikke er så bra på. Dette kan ta mye tid, men heldigvis har jeg blitt kjappere med årene, erfaring gir som nevnt noen positive effekter. Uansett må jeg bruke mellom 4 og 20 effektive timer til musikklytting, prøving og feiling, i løpet av denne perioden tar jeg fortløpende notater. Nå for tiden skrives de rett inn på en Macbook air, tidligere var det penn og papir som gjaldt.
Så er det skrivejobben. Har man deadline (og det har man som oftest), hender det at natta må tas til hjelp for å bli klar i tide. som oftest oppdager jeg et par saker mens jeg skriver, som jeg må sjekke en gang til, og ofte blir det litt inn og ut med utstyr i en sånn periode. Som oftest ligger det noe research, samt telefoner til importør eller produsent med i dette, også. Man får omsider artikkelen avsted, deretter er det i gang med å arrangere tilbakelevering av utstyret. Men først skal det fotograferes! I mitt fall betyr ofte det innpakking, bæring og transport til redaktøren, ny bæring, ny utpakking, ny innpakking, tilbake til importør på egenhånd. I noen tilfeller i lunsjen på jobb, i andre tilfeller på kveldstid. Alternativt innom posten, der jeg selv må betale porto på noen hundrelapper. I noen tilfeller får jeg dette tilbake, i andre tilfeller ikke.
Skal artikkelen på trykk i Fidelity tilkommer også 2 - 3 møter i forbindelse med hver publisering, i noen tilfeller for å høre på det i storstua, men ellers er det å delta i planlegging, samt korrekturlesning. Hyggelige møter, bevares, men det er fullstendig ubetalt "jobb".
Når artikkelen vel er utgitt i et blad, kan man sende faktura til forlaget Fidelity, og i perioder der økonomien så vidt bærer seg, er det 1000,- pr. skrevet side (altså ikke fotografiene), som er skattbar inntekt til enkeltmannsforetaket. Det medfører en del ekstra sirkus når man fyller ut skattemeldingen, i år ble det også en saftig baksmell på undertegnede, da jeg ikke fikk godtatt mine fradrag på kostnader ved skribentgjerningen.
Når jeg så blir fortalt av utenforstående forståsegpåere at jeg er "kjøpt og betalt", da blir det personlig, og jeg vil ha meg det frabedt. Jeg har overveiet de siste 5 år om ikke jeg skal gi meg med dette snart, og når jeg rett som det er blir korruptforklart, da blir veien veldig kort bort til speilet, der jeg kan si til meg selv: Nå, Håkon Rognlien, har du skrevet din siste artikkel om hifi!
NB! Det er selvsagt ikke synd på meg. Jeg gjør alt det jeg gjør av egen fri vilje, uten press fra noen kant. Alt jeg vil si med dette er at jeg skriver fordi jeg tror på spredning av musikkglede og -opplevelser. Jeg ønsker bare å kunne gjøre det uten å bli fortalt at jeg kun er en som gjør det for egen vinnings hensikt, der uærlighet er default-verdien. Derfor oppleves dette nokså personlig, all den tid jeg hele tiden forsøker å være så rettskaffen det går i et lite og sårbart marked.
Mvh
Håkon Rognlien
