Aus der Reihe - begynn med klassisk; anbefalte plater!

Aus der Reihe - Vidar P's anbefalte plater

Problemstillingen for nybegynneren innen klassisk musikk "hvor begynner man" ble tatt opp i en annen tråd; jeg foreslo en innfallsvinkel basert på deskriptiv musikk, altså musikk som ikke skal tolkes men hvor komponisten allerede har lagt premissene for hva dette dreier seg om. Litt ala Brittens "Young persons guide to the orchestra", bare at her er det "Vidar P's guide to the world of classical music".

Jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle liker alt, og at uansett hva man anbefaler, så vil det alltid være noen som ikke vil like dette. Slik er engang mennesker; vi er så forskjellige. Derfor er det vanskelig å anbefale plater, høyttalere, koner, biler, sjokolader og vin. Og mye annet. Men noen gjør det da allikevel... og noen finner da glede i andre sine anbefalinger. Og så er hovedpoenget med denne tråden at dette skal være egnede plater med både umiddelbar og varig verdi for begynneren med klassisk; ikke en tråd for å diskutere plateutgivelser generelt.

Jeg skal legge ut flere plater etterhvert i denne tråden, i tilfeldig rekkefølge egentlig. Alle av disse vil imo være representative for sin del av musikkhistorien, og jeg vil forsøke å velge ut innspillinger som er blant de beste tilgjengelig, fortrinnsvis ut ifra musikalske kvaliteter. Jeg er personlig veldig glad i historiske innspillinger, men skal forsøke å holde det i bakgrunnen da jeg vet at mange er opptatt av best mulig lydkvalitet også. Det er forsåvidt jeg også; men ikke på bekostning av de musikalske kvaliteter. Allikevel kan leseren hvile i ro vedrørende lydkvaliteten på disse platene som blir anbefalt i denne tråden; den er fullt ut egnet for at audiofile skal få fullt utbytte av musikken.

Mozart - Piano Concertos nr 20 & 21

Første plate ut i rekka av anbefalte starterplater, påvirket av etterspørsel fra en annen tråd, er to av Mozarts klaverkonserter. En klaverkonsert er altså alltid en konsert for klaver og orkester; hvor altså pianisten er solist. Det er det samme som en pianokonsert.
Man kunne antakelig ha holdt et helt nettforum omkring Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), kanskje sågar omkring hans pianomusikk (for alt jeg vet så fins det kanskje også), men jeg skal ikke gjøre det så vanskelig.


Mozart 1789; ufullstendig
portrett, men angivelig det portrettet
som likner mest på Mozart

Her er det viktig å finne gode artister, og starte med egnede pianokonserter. Mozart skrev 27 i tallet, de fleste av de (alle?) er tre-satsere. Strukturen er gjerne (i grove trekk!) slik;

1. sats; sonateform, dvs. prelude - eksposisjon - midtseksjon - rekapitulasjon - ritornello (refreng i tutti)
2. sats; vanligvis andantesatser, variert struktur fra konsert til konsert
3. sats; rondo* form (i etpar konserter har 3.satsen form av variasjoner)

*- rondo = hovedtemaet (la oss kalle det A) alternerer med kontrast-temaer (B, C osv.)
f.eks slik A-B-A eller A-B-A-C-A etc.

Komposisjonene for piano spenner over flere tiår, første konsert er fra 1767 (altså da Mozart var 11 år), til hans dødsår 1791. De senere konsertene regnes for å være mer modne, men det er vanskelig å sette et skille ved en spesiell konsert synes jeg. Allikevel er det kanskje hensiktsmessig å skille fra og med konsert nr 17 (1784) da denne markerer en ny fase, wiener-konsertene.


Mozart ca.1780

Dette er noe av den mest varig populære og substansielle klassiske musikk som noen gang er skrevet, og antallet plateinnspillinger reflekterer det. Utvalget artister og innspillinger er enormt, og det er vanskelig å skille skit og kanel her når man skal begynne med klassisk, som er tema for tråden.

Aktuelle mer moderne artister inkluderer navn som Andreas Schiff (Decca), Daniel Barenboim (EMI), Alfred Brendel (Philips), Murray Perahia (CBS/Sony) osv osv i tillegg til det store utvalget av historisk signifikante innspillinger (som jeg lovde å ikke snakke om). Her trår man ikke feil med noen av de, og jeg har flere av syklusene selv.

Mesterlige Martha Argerich i 1.satsen i pianokonsert nr.20 (KV 466)


Jeg velger meg allikevel Mitsuko Uchida sammen med English Chamber Orchestra (ECO) og Jeffrey Tate som den aller beste syklusen etter min fattige forstand. Årsaken er at Uchida spiller med så stor innlevelse og emosjoner, og at samspillet med det litt tunge og solide ECO kontrasterer solisten og orkesteret på en måte som gjør at pianoets stemme fremstår utrolig flott. Her er ingen overspilling, ingen racerløp gjennom taktene; men fremførelser som gir en utrolig god kombinasjon av innsikt og emosjoner. Innspilt rundt midten av 80-tallet i London og utgitt av Philips.
Denne står seg godt mot selv knallhard konkurranse fra de virkelig store lyrikerne fra første halvdel av forrige århundre. Lydkvaliteten er suveren.

Jeg ville ha begynt med pianokonsert nr 20 (KV 466) og nr 21 (KV 467) fra 1785 med denne artisten jeg. Nr.21 er jo denne Elvira Madigan-musikken (2.satsen), nr 20 er i mitt syn Mozarts lyseste øyeblikk på jord.



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1169104&style=classical

En liten nettressurs, og svært interessant lesestoff; http://en.wikipedia.org/wiki/Mozart_Piano_Concertos

Enjoy!

Mvh Vidar P

Mahler -Symfoni No1 "Titan"

Bare for å poengtere det; jeg vil i disse postene prøve å trekke frem kun plateinnspillinger som er viden ansett som store musikalske høydepunkter i innspillingshistorien av klassisk musikk. Alle platene jeg anbefaler her, er derfor innspillinger som trygt kan måle seg kunstnerisk med hvilke som helst av konkurrerende innspillinger. Siden dette er et hififorum, så tar jeg også med i betraktningen at det skal være et visst nivå av lydkvalitet på platene også, men dette får på ingen måte gå utover de musikalske kvalitetene.
Selv om noen foretrekker andre innspillinger, noe som er helt naturlig, så vil disse platene være en pryd for enhver musikksamling imo; og man kan kjøpe de i trygg forvissing om at dette ikke er plater jeg har plukket ut av løse lufta kun etter egen smak, men er internasjonalt berømte versjoner som har vist seg å bestå blant de beste.

Gustav Mahler (1860-1911) er for mange en ypperlig innfallsvinkel til klassisk musikk, slik han var for meg i mine unge dager. Verkene hans kan være rene thrilleren å høre for den uinnvidde med åpent sinn.



Dette er i alle forstander avansert musikk, men slett ikke uegnet for den musikkforstående nybegynneren allikevel synes jeg; fordi musikken har flere nivåer, lag på lag så og si, av innhold.
Jeg husker første gang jeg hørte Mahlers 5.symfoni (M5); jeg ble aldeles begapt, og gikk rundt lenge etterpå og svevde på en sky av C-moll, A-moll og diverse dur-arter..

Etterhvert så har alle Mahlers symfonier blitt favoritter her, og det er ikke få forskjellige versjoner av hver enkelt symfoni i samlinga. Dette er musikk som virkelig er åpen for å preges av dirigentenes tolkninger og valg av virkemidler. Man skal ikke gå i graven uten å ha hørt Mahlers symfoniske syklus.

Til tross for at jeg selv begynte med M5, og tok det derfra, så er nok M5 i denne konteksten kanskje mer egnet som startsted for den som allerede er bevandret i klassisk musikk men ikke Mahler. Og her er målgruppen musikkelskere som ønsker å få anbefalinger til startsted for klassisk musikk, ikke Mahler spesifikt.

Mahlers livshistorie og komponist-karriere er en fascinerende en, som jeg ikke skal gå inn på her. Legger ved en link til Wikipedia om temaet for interesserte;

http://en.wikipedia.org/wiki/Gustav_Mahler

Pga den fine tilgjengeligheten av kvalitetene i musikken velger jeg meg symfoni nr.1 "Titan" (D-dur) jeg.
Den blir kalt for Titan fordi under fremskredne fremføringer av første versjon ble den kalt "Titan," eine Tondichtung in Symphonie-form . Den ble påbegynt 1888, og første versjon ble fremført 1889 i Budapest (husk at Mahler var østerisk, og på denne tiden var Østerrike og Ungarn tett assosierte). Den opprinnelige tittelen var "Symphonische Dichtung in zwei Teilen", men under uroppføringen av den endelige reviderte versjon slik vi kjenner den i 1899 ble den for første gang kalt Symphonie no.1 av komponisten.

Den er i fire satser;

1. Langsam, Schleppend (Slowly, dragging) Immer sehr gemächlich (very restrained throughout) D major

2. Kräftig bewegt, doch nicht zu schnell (Moving strongly, but not too quickly), Recht gemächlich (restrained), a Trio – a Ländler-

3. Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen (Solemnly and measured, without dragging), Sehr einfach und schlicht wie eine Volksweise (very simple, like a folk-tune), and Wieder etwas bewegter, wie im Anfang (something stronger, as at the start) – a funeral march based on the children's song "Frère Jacques" (or "Bruder Martin")

4. Stürmisch bewegt- Energisch (Stormily agitated, energetic)

Eschenbach i 2.satsen;


Satsenes navn her beskriver grunnlaget for dirigenten, ikke så mye hva musikken skal beskrive. I motsetning til eksempelet med Beethovens Pastoral-symfoni over. Det er virkelig lett tilgjengelig Mahler dette; med melodilinjer vi kjenner igjen som Fader Jacob, og naturskildringer i 1.satsen som selv halvdøve og tonedøve ikke kan unngå å få med seg.

http://en.wikipedia.org/wiki/Symphony_No._1_(Mahler)

Hvilken innspilling skal man velge? "Alle" de store dirigentene gjennom hele forrige århundre og inn i dette har på et eller annet tidspunkt tatt for seg oppgaven med å dirigere Mahler. Ikke en liten oppgave heller, pga alle nivåene i musikken, og ikke minst pga at orkestrene må være store.
Det åpenbare valget fra et historisk ståsted er Bruno Walter; han kjente Mahler personlig og er vel regnet som datidens største Mahler-dirigent. Problemet er at de beste innspillingene hans er fra lenge før WW2, og selv om jeg elsker de for deres direkte musikalske kommunikasjon så innser jeg at man må være Mahler-afficinado for å elske de tross deres reduserte lydkvalitet; og det blir man ikke dersom man ikke får hørt et orkester spille Mahlers musikk og orkestreringer i full blomst først. Så Bruno Walter får ligge på vent til man er kjent med musikken.

Mange, meg inklusive, synes at Leonard Bernstein sin syklus for DGG siste halvdel av 80-tallet er blant de beste. Bernstein spilte inn M1 i denne syklusen i Amsterdam i 1987, selvsagt med Concertgebouw Orchestre. Men jeg legger den på vent ene og alene av den grunn at Bernstein tolker Mahlers partitur mer enn de fleste; tempi er ofte forskjellige fra normen, og selv om det er en forrykende syklus som alle bør ha, så er den litt for mye frimodig tolket til å være helt representativ for Mahlers musikk (men svært representativ for Bernstein som dirigent!).

Simon Rattle / Berlin Philharmonic Orchestra er i gang med noe som ser ut til å bli en forrykende god syklus for EMI, men såvidt meg bekjent så har ikke M1 kommet der ennå. Noen liker Pierre Boulez; selv synes jeg at hans nyeste M2 (DGG) er svært god, men at han blir litt for kynisk og programmessig i de eldre innspillingene sine.
Eugen Jochum, Gielen og mange andre er navn verdt å merke seg også. Men de kjenner jeg ikke godt til.

Nei, for å gjøre det hele enkelt; i M1 velger jeg meg Rafael Kubelik sin legendariske M1 fra 1967 med Bayerischen Rundfunks på DGG jeg. Grunnen til det er den direkte innfallsvinkelen Kubelik her har til Mahler-partituret; her overtolkes ingenting, og kommuniseringen av musikken til lytteren er ufattelig effektiv! Alt kommer akkurat når man tenker at det kommer, og med akkurat den energi, klang og timing som det skal. Perfekt!
I tillegg er den gjenutgitt på en glimrende og vellydende CD i serien "The Originals" på DGG, som man får for en lusen femtilapp på cduniverse.


http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1057669&style=classical

Som en ekstra og svært velkommen bonus fins på denne cd'en en av Mahlers sangsykluser "Lieder eines fahrenden Gesellen", med ingen ringere enn Dietrich Fischer-Dieskau. Nesten 20 minutter ren nytelse.

http://en.wikipedia.org/wiki/Lieder_eines_fahrenden_Gesellen

Dette er nok en innspilling som vil være kilde til varig glede.
Se der, da har vi dekt en innfallsvinkel til Mahler for nybegynneren også. Jeg håper at noen som har eller anskaffer noen av disse platene kan være med videre i diskusjon omkring de!

Enjoy

Mvh Vidar P

Takk for vennlige ord. Da har vi etter mitt skjønn tre gode starterplater, både for den som vil begynne med klassisk musikk og for den som har begynt, men ikke kjenner disse verkene. Ja sågar gode plater for den som er vel bevandret i den klassiske verden, men ikke har disse innspillingene.

Det er nok ikke det ultralettfordøyelige sviskepregede mykstartspunkt med nær-bakgrunnsmusikk som kanskje noen ser for seg er et bra sted å begynne. Jeg er uenig i det. Svisker er kjedelige greier; da taper man fort den lille nysgjerrigheten man hadde i utgangspunktet.
Disse eksemplene mine er "ekte" klassisk musikk som både er spennende og lett å like initialt, og som attpåtil gir rom for videre dypdykk i verkene. M.a.o. verker man aldri går lei av uansett hvor fremskutt ens interesse for klassisk måtte bli i fremtiden imo. Virkelig interessant musikk for enhver musikkelsker, nær sagt uansett personlig smak.

Legger man alle tre i handlekurva på f.eks http://www.cduniverse.com (alle platene har linker dit under bildet) så kommer man på totalt $33.23 for alle, dvs omlag nkr. 175,-. Frakt med luftpost koster $9.99 på cduniverse for alle tre, så summert pris totalt for alle platene alt inklusive blir $43.22 altså nkr 230,-.

Så lenge varenes verdi er under nkr.200,- så tilkommer ingen ytterligere mva eller gebyrer. Frakta deklareres ikke av cduniverse, så det er kun platenes verdi som teller. Så her kommer man godt under 200kr-grensa, og man kan trygt kjøpe uten frykt for ytterligere fordyring.

Så er spørsmålet; hvor går man herifra? Jeg tenkte på å legge ut flere, i samme ånd som over med varierte men helt sentrale verk i musikkhistorien, i tidløse innspillinger.
Man burde kanskje ha med seg et eller to litt eldre verker også; tenker på noe sentralt fra Vivaldi, Mozart (utover klaverkonsertene over), Haydn og slikt, i tillegg kanskje til en sentral romantisk konsert eller symfoni? Jeg skal snuse litt på det... watch this space.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Vivaldi - Four Seasons

Takk for vennlige ord MaHa; godt å høre at det blir likt. Andre trådstartere vil like gjerne kunne ha valgt andre plater; har ingen problem med å forstå at preferanser er forskjellige; jeg forsøker i denne tråden å dels høre på min egen smak og preferanser, dels på platenes internasjonal berømmelse og generelle posisjon. I et forsøk på å balansere utvalget av plater til å bli så allmenngyldig eieverdig som mulig selvsagt.

Programmusikk, eller som jeg også litt skjevt kalte det, deskriptiv musikk; en form for kunstmusikk som er ment å skape utenommusikalske bilder. Bilder i lytterens bevissthet, av natur, omgivelser, sinnsstemninger etc. I motsetning til "absolutt musikk", musikk for musikkens del så å si.

Beethovens Pastoral-symfoni (over) er et strålende eksempel på programmusikk; den skal beskrive landlige scener, bilder av natur, vær og andre situasjoner.



Et annet og svært kjent eksempel på programmusikk er Antonio Vivaldi's "Four Seasons". På "programmet" står følgelig en beskrivelse av hver av de fire årstidene, fire tonepoemer i hver sin konsert for fiolin og orkester.
De fire konsertene er hver seg delt inn i 3 satser;
------------
- Concerto No. 1 in E major, Op. 8, RV 269, "La primavera" (Spring)
1. Allegro
2. Largo
3. Allegro Pastorale
- Concerto No. 2 in G minor, Op. 8, RV 315, "L'estate" (Summer)
1. Allegro non molto
2. Adagio e piano - Presto e forte
3. Presto
- Concerto No. 3 in F major, Op. 8, RV 293, "L'autunno" (Autumn)
1. Allegro
2. Adagio molto
3. Allegro
- Concerto No. 4 in F minor, Op. 8, RV 297, "L'inverno" (Winter)
1. Allegro non molto
2. Largo
3. Allegro
------------



Italieneren Vivaldi (1678-1741) skrev disse i 1723, altså 33 år før Mozart (1756-91) ble født i Salzburg. Vivaldi selv døde 15 år før Mozart ble født. Bare for å sette det hele i tidsmessig perspektiv.

Linken inneholder smakebiter på Vivaldis musikk;

http://en.wikipedia.org/wiki/Antonio_Vivaldi

Jeg skal ikke komplisere det hele så mye; dette er musikk hvis poenger er innlysende ved lytting; nok å si at dette er blant de mest kjente komposisjoner gjennom tidene, og det er spilt inn et utall plater med musikken; en god del svisker, veldig mye indifferente versjoner, og noen få svært gode. Imo.

I Musici er vel blant de beste ensembler gjennom flere årtier hva barokkmusikk angår; her er en fornøyelig liten snutt hvor de klarer å stå ute og spille men ha salklang allikevel. Dubbing selvsagt. Men hør hvor friske, poengterte og gode de er!


Musikken kan være kjedelig og intetsigende i sviskeform, men aldeles fortryllende og magisk når den blir fremført på beste måte. Her er jeg personlig ikke i tvil om hvilken innspilling jeg ville ha valgt først og fremst;


http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=7058260&style=classical

Alan Loveday og ensemblet i denne legendariske innspillingen, opprinnelig utgitt på Argo (underdivisjon av Decca UK for barokkmusikk) i 1970. Nå fås den i remastret utgave i serien "Decca - The Originals" for en billig penge. Ofte å finne på original vinyl også, men dessverre ofte dårlig behandlet, da den solgte mye til all slags brukere, ikke bare audiofile musikkelskere.

Andre gode versjoner fins jo også, fra nevnte I Musici (Philips), Guilio Franzetti/Muti (EMI), Michel Schwalbe/Karajan (DGG), Fabio Biondi (Virgin) osv osv i tillegg til historiske innspillinger; men Alan Loveday står for meg som et førstevalg for sin sarte og lyriske men friske og transparente innfallsvinkel; det høres veldig godt at her spilles det musikk for musikkens del, dette er ikke programmessig rasing gjennom satsene for å imponere lyttere med fantastisk innstudert teknikk. Denne versjonen kommuniserer Vivaldis temaer svært godt synes jeg. Det skader heller ikke at den låter veldig flott, og er å få til svært gunstig pris.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Beethoven - Violin Concerto

Ludwig van Beethoven (1770-1827) trenger ingen nærmere presentasjon i dette innlegget; en av de største mestere innen musikk gjennom alle tider. Jeg beskrev hans 6.symfoni over, en av 9 symfonier, alle like store.

Hvem bedre å presentere oss for den "moderne" konsertform. Vi har hørt (håper jeg!) Vivaldi i sine fire tonepoemer for fiolin og orkester; nå tar Beethoven oss frem mot romantikken. Konserten er Beethovens eneste fiolinkonsert, skrevet i 1806, er et glimrende eksempel på musikkformen; og viser oss i hovedtrekk utviklingen av fiolinkonserter som den skulle bli på 1800-tallet. I sin samtid var den ikke spesielt populær; den var bygd opp som et stykke for fiolin, med orkesterakkompagnement, noe som var litt forut for sin tid... som mye av Beethovens musikk forsåvidt. Nå til dags vet vi at dette er en av de mest fremførte og innspilte konserter i musikkhistorien.

Oppbygd i tre satser;
1. Allegro ma non troppo (D major)
2. Larghetto (G major)
3. Rondo. Allegro (D major)

Den bærer likhetstrekk med pianokonsertene (fem i tallet fra Beethoven), og det fins en versjon for piano også, som det fortsatt såvidt jeg vet spekuleres i om det faktisk var Beethoven som arrangerte. Opus 61a for interesserte.

Youtube er en morsom kanal noen ganger; her kan man høre såvel Oistrakh som Menuhin i denne konserten.. blant mange andre.


Oistrakh;

Menuhin;

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive mer om denne; en av de viktigste og mest klassiske av alle fiolinkonserter, i skarp konkurranse med Mozarts, Sibelius, Mendelssohn, Elgar og mange andre... man bør jo ha minst en versjon av alle selvsagt

http://en.wikipedia.org/wiki/Violin_Concerto_(Beethoven)

Den største av mine fiolinhelter er Jascha Heifetz.



http://www.jaschaheifetz.com/

Han gjorde en aldeles glimrende Beethoven for RCA Living Stereo i 1955, nogenlunde samtidig med at han gjorde alle sine rekordinnspillinger for samme selskap av mange av de andre store fiolinkonsertene, bl.a fra Mendelssohn, Sibelius, Bruch, Tchaikovsky, Glazunov, Prokofiev etc etc. Jeg ville gjerne ha hatt denne Beethoven-innspillingen med til en øde øy. Heifetz er nærmest å regne som den klassiske musikkens John Coltrane; rett-på-sak, med en teknikk og en forståelse av musikken som er hinsides enhver kritikk. Man kan beskylde ham (og Coltrane for den del) for ikke å aksentuere og fremheve de mulige vakre aspektene ved musikken; men de gir deg den størst tenkelige innsikt i musikken de fremfører, med et medrivende musikalsk driv som er hoder og skuldre over de fleste andre artister.

Men kanskje er Wolfgang Schneiderhan sin innspilling noen år senere minst like berømt og muligens enda mer tilgjengelig for starteren; og er vel regnet som en av de aller beste versjoner av konserten. Wolfgang Schneiderhan er så vakker og lyrisk, men allikevel så tro og innsiktsfull; man blir alltid så glad av å høre Schneiderhan spille. Ikke så imponert som man blir av Heifetz, men ting flyter og smekter... Jeg er ambivalent. Helst begge, takk.

Jeg skal gjøre noe uvanlig for tråden her nå; vise begge mine topp-versjoner av Beethoven sin konsert; og la det bli opp til hver enkelt hva man velger; den ene av de to, eller begge for den del.

Heifetz/Boston SO/Munch november 1955, med SACD-spor, nydelig koblet med Mendelssohns (eneste) fiolinkonsert i E-moll op64;


http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=6766722&style=classical

og den tilsvarende award-vinnende 1962-innspillingen av Schneiderhan/Berlin/Jochum fra DGG "The Originals", finfint koblet med en av Mozarts fiolinkonserter, nr5 A-dur "Turkish" K219 (1967);


http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1057520&style=classical

Begge er to av de beste versjonene på plate; det fins noen moderne versjoner av høy kvalitet om noen er interessert; hvilke kan jeg besvare på spørsmål. Disse to nevnte har imidlertid en musikalsk kvalitet som er uovertrufne imo, og ikke minst av interesse på et hififorum så har de (også i remasteret digital utgave) en lydkvalitet som etter 50 år bør være mer enn nok til å få nesten hvem som helst av dagens moderne lydteknikere til å skjemmes.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Sargent/BBC sin Elgar 2 er faktisk utrolig nok fra 1964, innspilt tre år før Sargents tidlige død; men høres ganske riktig ut som om den skulle være fra 40-tallet eller så faktisk. Det skyldtes at det var primitivt gammelt utstyr on location, og at det ikke ble innspilt for at det skulle bli en plateutgivelse.

Boult levde og dirigerte jo lenge, men hans mest berømte EMI-utgivelse er faktisk kun noen år nyere enn Sargent sin;


Boult/LPO Elgar #2

..men høres svært moderne ut musikalsk og lydmessig sett ift Sargents "gammeldagse" men akk så poengterte lesning. Jeg foretrekker Sargent med god margin musikalsk sett, med Boult på en fin andre så langt, og får heller leve med WW2 lydkvalitet.

Her er forresten et morsomt bilde; Elgar sammen med en ung Menuhin i 1932, da Menuhin innspilte sin berømte versjon av fiolinkonserten under Elgar for HMV. Plateselskapet hadde konkurranse fra Columbia, som tre år tidligere hadde gjort den første elektriske innspilling av konserten, med Albert Sammons under Henry Wood; og ville ha Fritz Kreisler som solist for å "slå" Columbia i stjernefaktor. Kreisler avslo imidlertid, da han var under den villfarelse at Elgar var en annenrangs dirigent; så valget falt på den unge Menuhin;



Mvh Vidar P

Elgar - Cello Concerto

Platene jeg tar frem er som sagt i tilfeldig rekkefølge; men de har alle det til felles at de er blant de største klassiske utgivelser i innspillingshistorien, og deres musikalske og artistiske kvaliteter vil berike enhver platesamling nå og i fremtiden, enten man fortsetter med klassisk eller ei.

Jeg har lyst å dra frem et verk av en av mine absolutte favoritt-komponister Edward Elgar (1857-1934). Ja egentlig har jeg lyst til å dra frem mange av hans komposisjoner... bl.a andresymfonien som Roy og jeg ramlet såvidt borti nederst på forrige side, hans fantastiske Enigma-variasjoner osv.
Jeg kommer kanskje tilbake til Enigma-variasjonene, men denne gangen tenkte jeg å anbefale Elgars Cellokonsert i E-moll op85. Skrevet ila sommeren 1919 ved Elgars landsted i Sussex.



http://www.elgar.org/welcome.htm

Verket er et introspektivt blikk på død og mortalitet i kjølvannet av angsten, desperasjonen og følelsene som ble Elgar til del under WW1. Verket er usigelig dramatisk, vakkert og emosjonelt, og er et godt eksempel på hvor stor komponist Elgar egentlig var.

Delt i fire satser;

1. Adagio — Moderato (approx. 7:29)
2. Lento — Allegro molto (approx. 4:27)
3. Adagio (approx. 4:40)
4. Allegro — Moderato — Allegro, ma non troppo — Poco più lento — Adagio. (approx. 11:19)

http://en.wikipedia.org/wiki/Cello_Concerto_(Elgar)

Konserten er innspilt i glimrende versjoner av gamle helter som Pablo Casals, Pierre Fournier, Paul Tortelier og andre; men for mange er denne konserten idag nesten synonym med engelske Jacqueline Du Pre.




Jacqueline Du Pre med sin ektemann Daniel Barenboim,
og sin Davidoff Stradivarius cello

... og hennes flere innspillinger av verket, i særdeleshet den erkelegendariske EMI-innspillingen med LSO/Barbirolli fra 1965. Som lykken vil ha det, så er denne innspillingen såvel et musikalsk som et audiofilt høydepunkt i EMI's katalog.
Her kan man høre på youtube fra en av hennes innspillinger av Elgar-konserten, fra 1.satsen;


På denne utgivelsen fra EMI i serien "Great recordings of the century" er konserten koblet med et annet praktfullt Elgar-verk Sea Pictures, med ingen ringere enn Janet Baker, nok en gang en verdenskjent legendarisk innspilling. En ypperlig cd.



Denne gangen får man gleden av rask, velinnpakket og pålitelig levering fra engelske MDT;

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//5628862.htm

Det er vel ikke så mye mer å si om denne konserten annet enn at dette er en suveren nybegynnerplate; dramaet, skjønnheten og musikaliteten er umiddelbart tilgjengelig for enhver med minst ett øre, og ingen gir oss en mer dramatisk, vakker og emosjonell guidet tur i Elgars toneunivers enn Du Pre... og i denne koblingen også Janet Baker. Denne skal du bare ha, enten du vil eller ei!

Enjoy!

Mvh Vidar P

Jeg bøyer meg i støvet, Vidar! Dette er en av de fineste trådene jeg har sett her....noengang.
Ellers er jeg jo som du vel vet rørende enig mht. Elgar, og kanskje i særdeleshet i ditt valg av innspilling. Den er nesten utenomjordisk vakker (om du unnskylder den svulstige formuleringen. Man skriver tross alt for et hifi-blad... )

Tenkte bare jeg skulle ile til med en liten tilleggsopplysning. Det viser seg nemlig at EMI fremdeles har denne tilgjengelig på vinyl, i et opptrykk som ble gjort i forbindelse med selskapets 100-årsjubileum. Da jeg bestilte den på Musikkhuset for et halvt år siden, strakk ekspeditøren armene over hodet og utbrøt "Jaaa! Jeg har solgt min første vinylplate på seksten år..."

Tusen takk for en helt fantastisk fin tråd! Er det stille på legekontoret om dagen, eller?

impulse skrev:

Tenkte bare jeg skulle ile til med en liten tilleggsopplysning. Det viser seg nemlig at EMI fremdeles har denne tilgjengelig på vinyl, i et opptrykk som ble gjort i forbindelse med selskapets 100-årsjubileum. Da jeg bestilte den på Musikkhuset for et halvt år siden, strakk ekspeditøren armene over hodet og utbrøt "Jaaa! Jeg har solgt min første vinylplate på seksten år..."

Klikk for å utvide...

Er det plata med du Pré du snakker om?

Roy

R.E.S. skrev:

impulse skrev:

Tenkte bare jeg skulle ile til med en liten tilleggsopplysning. Det viser seg nemlig at EMI fremdeles har denne tilgjengelig på vinyl, i et opptrykk som ble gjort i forbindelse med selskapets 100-årsjubileum. Da jeg bestilte den på Musikkhuset for et halvt år siden, strakk ekspeditøren armene over hodet og utbrøt "Jaaa! Jeg har solgt min første vinylplate på seksten år..."

Klikk for å utvide...

Er det plata med du Pré du snakker om?

Roy

Klikk for å utvide...

Det stemmer. Kan bestilles via EMI Norge. De har noen få eks. igjen.

Purcell - Dido & Aenas

Det må da gå bra å kommentere og komme med opplysninger om platene her; jeg mente vel egentlig at andre anbefalinger og OT diskusjoner kan vi kanskje holde i den andre tråden. Nuvel.

-------------

Edmund Blackadder liker ikke tyskere. Ei heller tysk musikk, især deres operaer, og mener de er beskrivende for det germanske folkets brutalitet;
"...Well, in that case, Baldrick, you're quite safe. However, their Teutonic reputation for brutality is well-founded: their operas last three or four days; and they have no word for `fluffy'..."

Richard Wagner (1813-1883) er jo tysker; og jeg har en følelse av at Blackadder i dette sitatet refererte til Wagner-operaene. Nibelungen-ringen varer jo i dagesvis...

Det gjør ikke engelske Henry Purcell (1659-1695) sine operaer; hans mesterverk Dido & Aenas (Æneas på gammelt) varer i 50 minutter eller deromkring, avhengig av dirigentens tempi-valg. I de tre aktene får Purcell klemt inn så mange musikalske poenger at den kunne like gjerne ha vart i dagesvis. Hele stykket er et oppkomme av geniale musikalske ideer, og den ene avløser den andre i et forrykende tempo. Et utmerket bevis på Purcells geni; noen har kalt ham Englands fremste komponist gjennom tidene.



http://en.wikipedia.org/wiki/Henry_Purcell

Dette er opera. Det er et ensemble som spiller instrumenter, og en rekke sangere som synger handlingen. Den er ikke farlig, og den er ikke grusomt stygg; med hylende primadonnaer og skrallende tenorer som river og sliter i trommehinnene... dette er ikke musikk som får en til å løpe bort til "Off"-knappen (eller "Av"-knappen for tandbergere). Dette er aldeles nydelig musikk, lett tilgjengelig, genialt, en kondensert no-nonsense perlerekke av musikalske poenger.

Vi snakket om Janet Baker som synger Sea Pictures i Elgar-skiva over (obs; jeg tror neppe Sea Pictures er med på LP'en; de er iallefall ikke med på min EMI orignal). Her skal vi iallefall få høre og se Baker i den kjente dødsavventende arien (Dido's Lament) fra denne operaen. Om du har lyst å scanne videre nedover; ikke gjør det; hør denne arien ut!


Ahhh.. det er så nydelig. Baker er helt suveren også. Merk hvor diskret her legges inn hint om ikke nødvendigvis alltid renne avgårde og kjøpe den nyeste skiva med et verk.... men snuse litt på historiske innspillinger også 8)

Operaen handler om dronning Dido som er forelsket i den trojanske flyktningen Aenas, men som har vansker med å få ham.. mer om handlingen for interesserte her;

http://en.wikipedia.org/wiki/Dido_and_Aeneas

Om man vil begynne med klassisk musikk, så er det imo en god ide å favne litt bredt. Jeg har tidligere snakket om programmusikk; opera er jo programmusikk i en betydning av begrepet; og hører naturlig inn under vår klassiske musikalske arv. Ikke vær redd for å prøve operaer som dette; de aller aller fleste vil få Purcells smektende melodier og intelligente poenger på hjernen etter en gjennomlytting, og dette er ikke et verk som vil bli liggende uspilt i hylla etter første gjennomspilling!

Det er gjort mange gode innspillinger også av denne; jeg verdsetter en viss BBC-innspilling høyt, men denne er dessverre utilgjengelig. Ellers så fins det mange flotte historiske innspillinger; men denne gang vil jeg fremheve det jeg synes er den beste av de moderne innspillingene, en fransk fremføring fra 2003, utgitt på Virgin.

Solistene er suverene, ensemblet er utrolig friskt og lett-på-tå. Jeg vil tro at selveste Henry ville bli veldig begeistret over å høre sitt mesterverk fremført med en slik bravur. Denne innspillingen fokuserer mer på det dansende, rytmiske aspektet ved Purcells partitur enn mange andre, uten å nedprioritere det melodiøse; og det treffer rett på poengene med musikken. Slik sett virker musikken sprekere, mer moderne, lettere å la seg fascinere av pga rytmene, og med mer fremdrift enn noen av de tyngre tolkningene.



Den har vunnet flere awards, og ble også nominert til Grammy 2005 for beste operainnspilling.

Fås på cduniverse;

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=6661149&style=classical

.. eller også på salg (for tiden) på MDT;

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//5456052.htm

En forrykende god moderne innspilling som har imponert mange lyttere. Denne er din nesten-gratis-billett inn i operaens verden, både innsatsmessig og økonomisk; grip sjansen med begge hender og gå for den!

Mvh Vidar P

.. en tilføyelse

Kan føye til, for de som så storheten i Janet Bakers sang og ønsker å høre henne og dette ensemblet mer; hun er å få på en historisk og legendarisk innspilling fra 1961, som på alle mulige måter er like god som den jeg anbefalte primært. Denne skiva er relativt nylig remasteret fra originaltapene, og låter etter sigende nesten like godt som min originale LP.

Denne komplementerer den moderne versjonen veldig godt, i det at den har en annen stil. Hvorfor den er på 2CD aner jeg ikke; har kun hørt LP'en i original og gjenutgitt versjon. LP'en er.. på en LP. Har en mistanke om at det er trykkfeil hos MDT.



http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4663872.htm

Legger ved en Amazon-link; der står det 1CD.

http://www.amazon.com/Purcell-Aeneas-James-Lewis-Herincx/dp/B00004C8TE

Mvh Vidar P

Mussorgsky/Ravel - Pictures at an Exhibition

Dette er et interessant og flott stykke programmusikk; skrevet for piano av Modest Mussorgsky (1839-1881) i 1874, noen år før han døde i delirium tremens av sin alkoholisme. Verket ble faktisk ikke publisert før i 1886.
Linken under inneholder også noen av Hartmanns bilder;

http://en.wikipedia.org/wiki/Pictures_at_an_Exhibition

Stykket er i prinsipp en halvtimes imaginær vandring gjennom en kunstutstilling, hvor man ser på malerier av Mussorgsky's venn Viktor Hartmann, og beskriver ti av Hartmanns malerier, i ti separate små pianostykker oppdelt av interluder og promenader (man går altså imaginært og musikalsk fra bilde til bilde mellom de ti bildene).


Mussorgsky i 1874


Denne vandringen mellom bildene er altså "promenaden", mens bildene beskrives i hvert av de ti temaene.
Stykket åpner naturlig nok med en Promenade. Så kommer man til det første bildet, og følgelig det første temaet;



Det er en sketsj av en liten gnom, antakelig en nøtteknekker.
Deretter følger da promenadetemaet igjen, hvor man beveger seg til neste bilde, som er en middelalderborg ("Il vecchio castello") hvor en trubadur står og synger utenfor. Noen av bildene er sikkert funnet, andre kan være tapt. Men de musikalske bildene er minst like interessante.

Hør her på Esa Pekka Salonen fra åpningen; først denne "walkin' rhythm" (som man sier i jazzen) i promenaden, så overgangen til det første... litt skumle til å begynne med, temaet som da er "The Gnome".


Noen av bildene

Det er gjort en lang rekke orkestreringer av Mussorgskys originale pianopartitur; mest kjent er 1922-orkestreringen av Maurice Ravel (1875-1937).


Ravel i 1912

Både den originale pianoversjonen og Ravels orkestrerte versjon er usigelig morsomme og flotte; og helst burde man eie begge.
Dette er et svært populært, ofte oppført og mangfoldig innspilt stykke musikk. Utvalget av gode innspillinger er nærmest voldsomt, og det er et luksusproblem å måtte velge blant de. Jeg vil allikevel her dra frem et godt eksempel på den orkestrerte versjonen, nemlig Fritz Reiner med Chicago Symphony Orchestra sin 1957-innspilling for RCA Living Stereo.



På original LP koster dette erkesamleobjektet en halv formue. Den har vært høyt ettertraktet av audiofile musikkelskere i årtier. Man får den imidlertid på en minst like vellydende 200g LP fra Classic Records da, jeg har den, en virkelig audiofil skattekiste, masteret fra 1.generasjons mastertape.

Men CD er kanskje mest aktuelt for mange, og da får man anledning til å få en hybrid CD/SACD i nylig og glimrende remastering fra RCA, koblet med flere andre legendariske innspillinger av Reiner/CSO fra slutten av 50-tallet i Orchestra Hall, Chicago.

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=6766710&style=classical

Latterlig billig med cd'er nå til dags... $11 for denne platen, med de musikalske og audiofile kvalitetene den har. For interesserte så er det sågar lydkutt i linken fra cduniverse. Det er det forresten i wikipedia-linken min over også, da i pianoversjon.

La Fritz Reiner geleide deg gjennom Hartmanns bildeutstilling, i denne legendariske innspillingen, i gloriøs RCA Living Stereo lydkvalitet! En sann fornøyelse.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Chopin - The Nocturnes

Klaveret har en særstilling blant virtouse instrumenter innen klassisk musikk; et fullfrekvens instrument med en kraft og energi som er intet mindre enn bergtakende, og en tone som er flott for øret å høre på. De som har sittet nær et klaver under full traktement vet hvilket utrolig instrument det er. Det er så godt som umulig å ikke falle pladask for klangen i et godt klaver; det kan være smektende mykt, sart og inderlig, eller voldsomt og aggressivt; instrumentet har plenty av strenger å spille på, i dobbelt betydning. Dette voldsomme spennet av uttrykksmuligheter gjør klaveret til antakelig det fremste av våre virtouse instrumenter. Andre instrumenter kan ha stor kraft, eller evne til delikat uttrykk; men ingen spenner så vidt som et klaver.

Dette instrumentet har lokket komponister og artister til seg i århundrer. Å velge blant musikk for solo piano i en tråd som dette er et rent luksusproblem.
Polskfødte Frederic Chopin (1810-1849) er iallefall en av de mest betydningsfulle i så måte, hans verker både for solo piano/klaver og for klaver med orkester (klaverkonsertene) står helt fremst blant pianorepertoiret selv idag.


Det eneste kjente foto
av Chopin

Han er kjent som den som "oppfant" balladen, og er videre delansvarlig for utviklingen av mange andre former for pianomusikk slik vi kjenner de idag; bl.a sonaten, valsene, etudene, imprompti og preludene. Hans verker for solo piano er mange, her er den komplette listen;

- 4 ballader
- 1 bolero
- 2 bourreer
- 3 ecossaiser
- 27 etyder
- 2 fantasier (1 hvis du ser bort fra Fantaisie-Impromptu)
- 1 fuge
- 4 impromptuer (3 bortsett fra F.-I.)
- 58 masurkaer
- 21 nokturner
- 17 poloneser (inkludert hybridstykket)
- 26 preludier
- 4 scherzoer
- 3 sonater
- 19 valser

Dette er musikk som fyller noe slikt som 15CD'er. Så man må velge seg noe å begynne med. Man kunne egentlig ha valgt hva som helst; men fordi jeg må velge noe, så velger jeg nokturnene. Nokturne betyr nattmusikk, og de er en samling av 21 elegante, vakre og fredfulle småstykker, hver på noen få minutter.

Her er en virkelig gammel innspilling av Nocturne op9. No2, spilt av ingen ringere enn Sergei Rachmaninov, som var en virkelig stor pianist. Legg merke til tempoene her, stykket varierer mye opp og ned i tempo; dette kalles rubato; og er helt og holdent pianistens tilføringer; Rachmaninov bruker mye rubato her!


Så skal vi høre den berømte Chopin-tolkeren Arthur Rubinstein spille samme stykke, mye mindre rubato; han fokuserer mer på den underliggende valserytmen med venstrehånda. Men noe rubato er det da her også.


Nydelig begge to! Rubinstein selv var bare 15 år yngre enn Rachmaninov, og ble etterkrigstidens kanskje mest berømte Chopin-pianist; og han mente at Rachmaninov var tidenes største pianist. Han mente at han var en større pianist enn komponist sågar; og argumenterte med at han syntes pianokonsertene særlig var for søtladne.
Dette skal jo være en tråd om anbefalte plater, ikke en historisk oppsummering av de største Chopin-tolkerne. Platene må altså være tilgjengelige, og til en sinnrik pris.
Jeg vil fremheve chilenskfødte Claudio Arrau sine innspillinger for Philips 1977-78 som et fint startsted; han er av mange regnet som en av de store Chopin-tolkerne, og hans spill er så direkte, så kommunikativt og så transparent at det er en fryd å høre.


Claudio Arrau
Her hører vi ham spille en annen Nocturne enn de to over, Nocturne No20;


Disse innspillingene av de komplette nokturnene ble for noen få år siden audiofilt remasteret til 96khz/24bit og utgitt på en dobbelt CD i forbindelse med markeringen av Philips sitt 50-års jubileum. Det fins en annen Philips-boks med Chopin-nokturner spilt av Arrau, i serien Philips Duo; men jeg kjenner den ikke og er ikke sikker på innholdet; når de er ifra og hvor vellykkede remasteringene er; så det er tryggest å holde seg til denne 50-års jubileums-cd'en.



Det fins en rekke store Chopin-tolkere, og jeg kjenner ikke alle. Men dette er i mitt syn et godt startsted for solo klaver generelt, og for Chopin spesifikt vil jeg mene. Ikke minst fordi dette er de komplette nokturnene også, som vil kunne danne basis i en Chopin-samling frem i tid.

Fås kjøpt både på cduniverse og MDT;

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1952661&style=classical

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4646942.htm

Enjoy!

Mvh Vidar P

Haydn - The Piano Trios

Joseph Haydn (1732-1809) var 24 år da Mozart ble født, og levde til 18 år etter Mozarts død. Kjent som symfoniens far, og som strykekvartettens far. Blant mange andre ting.

http://en.wikipedia.org/wiki/Joseph_Haydn

Jeg er faktisk så stor Haydn-entusiast at jeg har vært på "pilegrimsreise" i Haydns fotspor, helt ned til Eisenstadt (med sitt Schloss Esterhazy) hvor Haydn levde og komponerte i store deler av sitt liv.


Schloss Esterhazy i Eisenstadt idag

Oppholdet der trakk ut, ikke minst pga at Burgenland produserer noe av den gjeveste hvitvin jeg vet.


Kartutsnitt nordre Burgenland i Østerrike

Haydns produksjon er nesten uoversiktlig stor; bl.a skrev han 104 symfonier, et syttitalls strykekvartetter, noe slik som 15 operaer for ikke å snakke om pianotrioer nok til å fylle 9 CD'er som her, 45 trioer i tallet om jeg ikke har telt feil.


Haydn i 1792, året etter Mozarts død

En pianotrio er altså et stykke for en trio bestående av piano/klaver, fiolin og cello. Haydns er stort sett delt i tre satser. En veldig transparent setting med andre ord; hvor hver enkelt artist får en sentral rolle.
Man kan alltids kritisere Haydn for ofte å holde celloen i en slags bakgrunnsrolle hvor dens oppgave ofte er nedjustert til å være bass-støtte for pianoet; og hvor piano og fiolin inntar de mer virtouse rollene. Denne assymetrien kan vel kanskje forklares og forsvares med de relative instrumentenes klangmessige evner på den tiden disse trioene ble skrevet.


Jeg har i en årrekke skrytt til skjemsel av Beaux Arts Trio sin 70-talls syklus av Haydns komplette pianotrioer. Dette var store innspillinger da de kom, og har holdt seg slik. Jeg har eid de (på originale LP'er, 3 Philips-bokser) i snart 20 år, og har tilgode å føle at jeg har penetrert de til fulle; har aldri trøtnet på å høre de.

Det er dessverre veldig dårlig lydkvalitet på de to utsnittene med Beaux Arts på youtube;



Ikke bare er dette verker som i mitt syn er toppen av Haydn's kreativitet og musikalitet. I tillegg er de så mesterlig fremført av d'herrer i ensemblet Beaux Arts at mine forsøk på å komplettere med andre innspillinger har endt opp hos slekt og venner.
Ikke nok med det, men Philips sine lydingenører hadde sitt "finest moment" under innspillingen av disse; de holder en slik lydkvalitet at det er høyeste demonstrasjonsklasse på de aller fleste av de (innspilt til forskjellige tidspunkter selvsagt).
Ja sant å si så er disse vel blant de klassiske innspillinger jeg har (og jeg har snart 20.000 av de) som låter best, i den forstand at de låter så ekte, åpent og naturlig... ikke at det spiller så stor rolle for meg; men greit å nevne.



http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product/Special Offers/4540982.htm

Nå er denne komplette syklusen på salg på MDT til en særdeles lav pris. Jeg har søkt rundt, og finner ikke at det er mulig å dele den opp lengre... det er enten den komplette eller ingenting. Dessverre. Som sagt så har jeg ingen forslag til hvordan skaffe denne ufattelig underholdende musikken på en bedre måte enn å bare stupe i det med en komplett boks; dette er litt av... eh, ulempen (?) ved å kjøpe musikk fra så produktive komponister.
Uansett; dette er materiale nok for årevis med dypdykk i Haydns kammermusikk.

Tar jeg ikke mye feil, så er det mange av dere viderekommende klassisk-interesserte som også mangler Haydns pianotrioer i samlingen; ikke nøl et øyeblikk!!  Selv om denne da altså dessverre havner over MVA-grensa; det må den nødvendigvis når det er 9CD'er; så er er jeg fristet til å si at de som er misfornøyd kan sende den til meg, så skal jeg refundere pengene!

Denne syklusen (riktignok på LP som sagt) er en av øyenstenene så og si i min ekstensive musikksamling; et ocean fyllt av den mest kreative musikken laget, fra en av de mest kreative komponistene noensinne; fremført av det mest bergtakende ensemblet jeg har hørt i disse verkene; innspillt av de lysteste hodene på Philips, i sine lyseste øyeblikk. Ingen plater vil noen gang komme høyere anbefalt fra meg.

[Beklager om jeg virker til å "fleske til" for mye; men de ER faktisk så gode disse innspillingene!]

Mvh Vidar P

Manfred wanders in the Alps. Tormented by the fatal anguish of doubt, torn by remorse and despair, his soul is the prey of sufferings without name. Neither the occult sciences, whose mysteries he has fathomed, and by means of which the powers of darkness are subject to his will, nor anything in the world can bring him the forgetfulness which alone he covets.
The memory of the beautiful Astarte, whom he has loved and lost, gnaws at his heart. Nothing can lift the curse which lies heavily on Manfred's soul, and which unceasingly and without truce delivers him to the tortures of the most grievous despair.



Manfred on the Jungfrau (1837) av John Martin

Les teksten en gang til; nøye og sakte; prøv å se for deg sammen med bildet Manfreds personlige drama. Om du ikke klarer helt å se for deg settingen, så les den enda saktere en gang til. Lord Byrons poem er bergtakende bokstavelig talt; hvilken evne til å skildre med ord; og det viser med all ønskelig tydelighet hvor stor poet engelske George Gordon Byron (1788-1824) egentlig var.



... slik åpner beskrivelsen av temaet for Peter Tchaikovsky sin programsymfoni, den unummererte Manfred Symphony.
Det eneste verket av programmusikk han skrev på mer enn en sats... i den grad man ikke regner operaer med som slik musikk.



Jeg skal ikke gå inn på detaljer omkring innholdet; den interesserte finner mer enn nok lesestoff i linkene (fargeuthevet) om den programmatiske bakgrunnen for verket.

Dette er et verk som er relativt sjelden å høre på konserter, og er mindre innspilt enn mye annet fra Tchaikovsky; ikke minst pga de tekniske vanskelighetene i en god del partier; men også fordi den krever en så omfattende orkestrering. Jeg nevner i fleng f.eks bassklarinett, tre basuner, tamtam, gong, A-bjelle, to harper (!) og orgel.
Det fins da allikevel endel innspillinger, de jeg har hørt er alle gode.


Symfonien er den eneste unummererte av Tchaikovsky's 7 symfonier; nr.1-3 er vanligvis skilt fra de mer populære 4-6. Den er delt inn i fire satser;

1. Lento lugubre
Tchaikovsky's program for this movement reads, "Manfred wanders in the Alps, tormented by fateful pangs of doubt, rent by remorse and despair his soul the victim of nameless suffering." The musical embodiment is presented in five extensive musical slabs spaced out by four silences. A brooding first theme, briefly unharmonized, builds to music both spacious and monolithic. A second theme leads to a second musical slab, this time pushing forward with the loudest climax Tchaikovsky ever wrote. The music in the third slab seems calmer, while the fourth slab marks the appearance of Astarte. The fifth slab culminates in a frantic climax and a series of abrupt, final chords.

2. Vivace con spirito
Tchaikovsky headed this section, "The Alpine Fairy appears before Manfred in a rainbow." His efforts in exploring fresh possibilities in scoring allowed him to present his music with new colors and more refined contrasts. In this scherzo, it seems as though the orchestration creates the music, as though Tchaikovsky has thought directly in colors and textures, making these the primary focus. Put simply, there is no tune and little definition of any harmonic base, creating a world alluring, fragile and magical. The point becomes clear when an actual tune enters the central section of the movement.

3. Andante con moto
This pastorale opens with a siciliana, then the three-note call of a hunter. The opening theme returns. We hear a brief and lively peasant dance, then an agitated outburst, before the opening theme returns. The opening pastoral theme eventually returns more spaciously and in a fuller, more decorative scoring. The hunter sounds his horn; the music fades.

4. Allegro con fuoco
Many critics consider the finale to be fatally flawed, but the problem lies less with music than with the program: "Arimanes' underground palace. Manfred appears in the middle of a bacchanal. Evocation of Astarte's ghost. She predicts an end to his earthly sufferings. Death of Manfred." Up to this point Tchaikovsky has done well at reconciling the extra-musical requirements for each movement with the music itself. Now, however, the program takes over, beginning with a fugue, which is by its nature academic and undramatic, to depict the horde's discovery of Manfred within their midst.The result, though in many ways becoming a condensed recapitulation of the latter half of the first movement, becomes a fragmented movement with musical disruption and non-sequiturs, ending with the Germanic chorale depicting Manfred's death scene.


En ung Tchaikovsky som byråkrat


Tchaikovsky i Cambridge i 1893

Dette er i mitt syn den mest fascinerende av alle Tchaikovsky-symfonier; men meg om det; den baner vei for å få fullt grep om alle de 6 andre (nummererte) symfoniene fra den hemmelig homofile (og gifte) russeren. Dens tonespråk her som programmusikk er så lærerikt og så typisk at når man "tar" denne symfoniens uttrykk, så har man knekt en viktig kode i det å forstå Tchaikovsky. Det er en av skjønnhetene med programmusikk... du lærer deg å forstå komponistens tonespråk. Og Tchaikovsky's tonespråk er nytt for denne tråden, og for begynneren; men like fullt representativt for den russiske romantikken per se.

Noen vil kunne hevde at dette er da ikke sentral Tchaikovsky, og argumentere med at dette ikke er den mest fremførte av Tchaikovsky's symfonier; som jeg sa over så er det naturlige grunner for at det ikke er den mest fremførte; men mine motargumenter vil være at dette er programmusikk med et lett tilgjengelig tema, som beskrevet over, og følgelig en ypperlig lett tilgjengelig måte å lære seg å forstå komponistens tonale og orkestrale uttrykk... mye mer egnet i så måte enn de nummererte symfoniene.

Det fine er at alle innspillinger jeg har hørt av denne symfonien er veldig gode; jeg har et antall selv; min foretrukne innspilling er Andre Previn sin 1974-innspilling for EMI, som jeg har på vinyl fra Alto Analogue; utgitt der som et realt samleobjekt og en innspilling av stor verdi;



... finnes også av og til i Norge på fransk EMI sin vinyl;



Dessverre er denne vanskelig tilgjengelig på CD i øyeblikket (tips mottas med takk!), men det er heldigvis ingen grunn til å fortvile; Vladimir Jurowski sin splitter nye innspilling med London Philharmonic Orchestra på orkesterets egen label går sin seiersgang verden rundt, og er en aldeles glimrende versjon av verket... den klart beste etter Previns i min mening. Og skal man dømme etter antallet "awards" og glitrende omtale i musikkpressen så er jeg ikke alene om å mene at dette blir en fremtidig klassiker blant innspillinger;



cduniverse; http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=7240785&style=classical

MDT; http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//LPO0009.htm

Den er dypere og mørkere enn Previn; og slik sett noe mer dramatisk "moderne"; noe som til tider kler verket imo; noen vil like den bedre; men den er ikke fullt så transparent og innsiktsfull kanskje (her er det kun marginer, jeg hadde ikke trukket den frem om det ikke var en topp innspilling!), og den har muligens heller ikke helt den samme lydkvaliteten som EMI kunne diske opp med på LP i sine analoge velmaktsdager; men hvem har vel det idag; like fullt er det den beste av de tilgjengelige innspillingene i min mening. Og ikke misforstå; dette er høyeste nivå av audiofil lydkvalitet, bedre enn hva de fleste moderne innspillinger har i min mening.

En rollercoaster av en symfoni da altså, et drama portrettert for deg av en virkelig storhet innen russisk musikk; som er garantert til å få deg til å spille den igjen og igjen. Og når du har gjort det, da er du på god talefot med Tchaikovsky. En symfoni for livet, og en virkelig god innfallsport til Tchaikovskys verden!

Enjoy!

Mvh Vidar P

Mozart - Eine kleine Nachtmusik

Mozart ble presentert i forbindelse med de to pianokonsertene i et innlegg over.



For de som leser noter, så er denne åpningen over svært lett gjenkjennelig. Det er åpningen på førstesatsen i Mozarts berømte serenade for strykere nr.13 i G-dur K525. også kalt "Eine kleine Nachtmusik"

Et feiende flott verk i fire satser;

I. Allegro
II. Romanze: Andante
III. Menuetto: Allegretto
IV. Rondo: Allegro

.. som Mozart skrev i 1787 i Wien mens han skrev på sin opera Don Giovanni. Stykket ble opprinnelig skrevet for et for datiden typisk kammerorkester; 2 fioliner, 1 bratsj, 1 cello og 1 kontrabass (valgfritt). Sånn sett så kan man altså fremføre verket som en strykekvartett, intet mindre. Men idag er det vanligst å bruke et lite strykerorkester, med flere enn en artist pr instrument. Partituret har imidlertid 4/5 stemmer, og det gjør verket friskt, åpent og lett tilgjengelig.



Førstesatsen i sonate (allegro) form er spesielt interessant for oss, siden vi allerede har vært inne på sonateformen i innlegget om Uchida i Mozart pianokonserter. For å rekapitulere;

Typisk sonateform; [prelude] - eksposisjon - midtseksjon - rekapitulasjon - ritornello (refreng i tutti)

For interesserte;

Definition as a formal model
A sonata-allegro movement is divided into sections. Each section is felt to perform specific functions in the musical "argument".

It may begin with an introduction, which is generally slower than the main movement. Introductions are structurally an upbeat before the main musical argument.

The first required section is the exposition. The exposition presents the primary thematic material for the movement: one or two theme groups, often in contrasting styles and in opposing keys, bridged by a transition. The exposition typically concludes with a closing theme, a codetta, or both.

The exposition is followed by the development where the harmonic and textural possibilities of the thematic material are explored.

The development then transitions to the recapitulation where the thematic material returns in the tonic key, and for the recapitulation to complete the musical argument, material which has not been stated in the tonic key is "resolved" by being played, in whole or in part, in the tonic.

The movement may conclude with a coda, beyond the final cadence of the recapitulation.

Klikk for å utvide...

Fra førstesatsen (som vanlig ikke noen særlig audiofil lydopplevelse fra youtube, men ensemblet spiller bra);


Dette var en av de første klassiske verker jeg fikk en innspilling av som barn, og jeg er enda ikke lei av det. Sånn sett så er dette sentralt i mitt eget startgrunnlag innen klassisk musikk, og jeg har ikke tatt skade av det såvidt jeg vet.

Senere har det jo blitt endel versjoner av Eine Kleine Nachtmusik i hylla; dette er et ofte innspilt verk hvor det er et stort overskudd av gode versjoner, men dessverre også endel intetsigende versjoner.
Den innspillingen jeg setter mest pris på og som jeg tror er blant de beste innfallsvinkler til verket er den flotte, konservative men livlige versjonen fra Orpheus Chamber Orchestra, innspilt for DGG i 1986.
Den var mye omtalt dengang, jeg har original-cd'en ennå, men nå til dags så må man kjøpe den i gjenutgitt fasong naturligvis, siden den er over 20 år gammel. Den ser slik ut, og med litt flaks kan den nok finnes i bruktbutikker nå som endel av uforståelige grunner samler sammen sin musikk på datafiler, den solgte svært godt i mange år;



Orpheus CO er et New York-basert ensemble grunnlagt i 1972. Bare for å illustrere hvor aktive og hvor anerkjente de er, så kan nevnes at de har spilt med voldsomt mange av de største klassiske artistene av idag, deriblant Isaac Stern, Gidon Kremer, Itzhak Perlman, Yo-Yo Ma, Mischa Maisky, Emanuel Ax, Richard Goode, Alica de Larrocha, Radu Lupu, Martha Argerich, Alfred Brendel, Murray Perahia, Peter Serkin, Mitsuko Uchida, Tatiana Troyanos, Frederica von Stade, Peter Schreier, Anne Sophie von Otter, Dawn Upshaw og Renee Fleming.
En liste full av kjente storheter, kjente navn for alle som har drevet med klassisk musikk.

http://www.orpheusnyc.org/

Det er heldigvis ingen grunn til å fortvile selv om den originale cd'en i øyeblikket ikke er tilgjengelig som ny; DGG har jo de digitale mastertapene, og de gjenutgir Orpheus sin K525 på CD koblet med andre verker. Ikke rent lite flaks, fordi her på denne cd'en jeg presenterer er denne versjonen med i sin helhet, og koblet med Orpheus sin 1997-innspilling av Mozarts symfoni nr.40, og pianokonsert nr21 (K467) med ingen ringere enn Geza Anda ved klaveret. Et superkjøp av dimensjoner med andre ord.... og en glimrende mulighet til å sette Uchida/Eco/Tate sin versjon opp mot en historisk innspilling med Anda/Salzburg;



(NB; verkangivelsen i linken til cduniverse er ufullstendig)

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=7475153&style=classical

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4776682.htm

Her er innholdet;

WOLFGANG AMADEUS MOZART (1756 - 1791)

Serenade in G, K.525 "Eine kleine Nachtmusik"

1. Allegro  [5:24]
2. Romance (Andante)  [5:43]
3. Menuetto (Allegretto)  [2:12]
4. Rondo (Allegro)  [3:54]

Piano Concerto No. 21 in C, K.467

5. Allegro maestoso - Cadenza: Géza Anda  [13:54]
6. Andante  [7:15]
7. Allegro vivace assai - Cadenza: Géza Anda  [6:22]

Symphony No. 40 in G minor, K.550

8. Molto allegro  [7:29]
9. Andante  [11:42]
10. Menuetto (Allegretto) - Trio  [4:14]
11. Finale (Allegro assai)  [6:23]


Camerata Academica des Mozarteums Salzburg / Géza Anda
Orpheus Chamber Orchestra 

Klikk for å utvide...

Denne plata er her klart billigst på cduniverse; ja lusne nkr. 35,- for denne er et røverkjøp for en av de fineste versjonene av "Eine Kleine Nachtmusik" noengang festet til tape. Når vi attpåtil får med  MozartsSymfoni No 40 i en Orpheus/DGG-innspilling fra 1997, og Gesa Andas legendariske K467 med Salzburg-orkesteret fra 1962 så er den ikke mindre enn en nødvendighet.

Skaff deg den!

Mvh Vidar P

Beethoven - Symfoni nr. 5

Skjebnen banker på døren i denne store blant de store symfonier. Dramaet er til å føle og ta på fra første takt;



.. og det har forhekset mennesker i ganske nøyaktig 200 år; ingen er ukjent med temaet i Beethovens 5.symfoni i c-moll "Skjebnessymfonien".

http://en.wikipedia.org/wiki/Symphony_No._5_(Beethoven)

Uroppført i 1808 i Wien, dette er en av de mest velkjente og oftest fremførte musikkverk i den vestlige verdens moderne historie. Ikke til å undres på at det simpelthen må få en plass i Vidar P's Aus der Reihe, selv om vi har vært innom Pastoral-symfonien og fiolinkonserten av samme komponist så langt. Man kommer rett og slett ikke utenom Beethovens fremste verker i en slik tråd.


Beethoven i 1804, året han påbegynte Skjebnessymfonien

Du kan gjerne kritisere meg for å trekke frem samme komponist tre ganger; og for den del kritisere meg for å holde meg til perioden 1750-1950 eller så; men med en viss tålmodighet så vil du se at vi gjør streif i begge retninger ut fra denne perioden, og for den del ut av det germanske. I dette innlegget derimot gjør vi ikke det; og det er fordi vi skal fokusere mer på dirigentens fremstilling av musikken mer enn selve musikken per se. Og da fins det neppe noe bedre eksempel enn Skjebnessymfonien for å stå modell.

Her i tråden anses Beethoven for kjent nå, og denne symfonien er det linket til Wikipedia for; så interesserte har ikke interesse av mitt bla-bla allikevel. Jeg vil som sagt heller fokusere mer på forskjellige innfallsvinkler til musikken til en forandring for tråden; dette med hva dirigenten gjør og hvilken betydning det måtte ha for hva vi hører og opplever; og antakelig vil det kunne være vel så lærerikt for den interesserte nybegynner som gjør meg den ære å lese innlegget og høre gjennom linkene som jeg har funnet.

La oss for første gang i denne tråden nyte en stor, stor artist; historiske innspillinger skal jeg jo som kjent forsøke å styre unna for-the-benefit-of håpløse hifilydnerder, så de får ha meg unnskyldt og hoppe over dette youtube-klippet av en dirigent som i seg selv er verdt en helt tråd, for ikke å si et helt forum for den del; den populære italieneren Arturo Toscanini (1867-1957) sin lesning av førstesatsen i Skjebnesymfonien;


Merk Toscanini sitt relativt høye tempo (1.satsen på 5:45), for alt jeg vet kan det godt være på metronom av partituret; men merk hvor lite Toscanini lar sitt orkester å "dra ut", eller tolke etter eget forgodtbefinnende; dette er en mann som var nærmest religiøst overbevist om at hans rolle i livet var å lese partiturene til komponisten for å få frem nøyaktig hva komponisten så for seg; det var ikke hans oppgave å "tolke" noe som helst; dette var fjernt for Toscanini, og han anså det som tilnærmet helligbrøde.


Toscanini

Så hører vi på Karl Bøhm (1894-1981), en ypperlig dirigent i mange slags målestokker; han bruker over 8 minutter på samme sats som Toscanini raste unna på 5:45. Hva oppnår han med det? Mindre tempo... easy, den får du ikke poeng for. Men det er mye mer... han lar f.eks Beethovens poengterte harmonier klinge ut i salen før han begynner på en ny.


Karl Böhm

Han gir oss også en innfallsvinkel som er høyst bevisst; merk hvordan han lar lytteren få en understrekning på hver av poengene i form av etterklang; dette mangler hos Toscanini. Men mister Bøhm noe av drivet, dramaet og "skjebnen" i denne Skjebnessymfonien synes du? I så fall; kan det være bevisst fra hans side? At han bytter det ene mot det andre så og si? Spill gjerne Toscanini igjen, for å høre hva han gjør annerledes. Jeg skal holde dette svært enkelt; mange av dere som følger tråden og kjøper innspillingene vil om kort tid også se en hel masse andre aspekter ved dette; så la oss høre på Bøhm;


Min store dirigenthelt er Wilhelm Furtwängler (1886-1954). Jeg er helt fortjust i hans musikk, måten han får frem aspekter ved musikken som ingen annen dirigent jeg vet.


Furtwängler i Paris 1934

Furtwängler Societe's hjemmeside; http://www.furtwangler.org/

Vi må ta oss tid til å høre hva han kan gjøre ut av denne satsen, om enn ikke i sin beste innspilling på langt nær. Merk at denne går nesten like sakte som Bøhm, men allikevel klarer Furtwängler å skape det dramaet og drivet som vi kanskje savnet hos Bøhm; uten å et øyeblikk tape de harmoniene som Bøhm ofrer drama for å oppnå! Furtwängler bruker litt tid på sine crescendoer og decrescendoer, og ikke minst på en rubato-aktig tolkningsmåte; men det swinger så inni gran.... og måten han balanserer fremdrift og fullklangs transparens på en intet mindre enn... ja, jeg holdt på å si guddommelig måte.
Jeg kan gjenta meg selv til kjedsommelighet; Furtwängler er den største av alle dirigenter som noensinne har festet sin musikk på plateinnspillinger! Hør på dette!


Vi skal ellers høre Herbert von Karajan (1908-1989), som vi ikke kan komme unna, især da han solgte så mye Beethoven; og han gjør jo en respektabel 5.symfoni (har ikke opplysninger, men antakelig fra først på 60-tallet, mange sier han gjorde sin beste Beethoven-syklus da). Nå har vi hørt Toscanini som følger partituret og metronomen slavisk, Bøhm som søker å gi store klangbilder, og Furtwängler som skaper sitt personlige drama ut av symfonien. La oss høre hva Karajan gjør;


Han lemner ikke et stort rom for klang og ettertanke som Bøhm, gjør han vel? Men har er veldig på hugget for at rytmen skal drive fremover, likt Toscanini på et vis. Men lar han den ene takten nesten gli over i den andre mer enn Toscanini? Jeg må innrømme at noen ganger kommer neste takt et øyeblikk før jeg hadde ventet den? Dette er svært bevisst fra Karajan! Han ønsker ikke at vi skal fokusere på dette bøhmske. Han vil ha oss til å høre på klangene i tuttiene (=alle spiller) midt i temaene, og høre på hvor storslåtte de er istedet; der er han åpen og transparent!
Så i mine ører en interessant innfallsvinkel; åpner opp de mektige partiene, men ofrer litt av den musikalske helhetlige flyt og sammenheng synes nå jeg da... spol gjerne tilbake til Furtwängler og legg merke til hvor mye bedre Beethovens melodiliinjer kommer frem! Men Karajan er spennende, ikke tvil om det. 6:45 av høy adrenalinfaktor. Stort og voldsomt, dessverre mer på fasaden enn i dybden vil kanskje noen si; kanskje litt kaldt og kynisk vil andre si; allikevel, har du en av Karajans to første Beethoven-sykluser så trenger du ikke bekymre deg; du er godt dekket på den fronten.

Hadde det ikke vært for denne skravlesyke dama på mexikansk TV, så hadde vi fått med oss starten av Carlos Kleiber sin 5.symfoni på denne turneen. Ikke på langt nær så poengtert som den han festet på plate og gav ut på DGG, men evig nok til å ane konturene av tidenes (nest) største plateartist hva Beethovens 5. angår.


Merk hvordan Kleiber (ikke å forveksle med sin far Erich Kleiber) på hvert sitt vis minner om alle de vi har hørt? Han har Toscaninis distinkte partitur-trohet, Bøhms klanger, Furtwänglers melodilinjer og klangrikdom, Karajans tempo... omtrent. Carlos Kleiber er fortsatt dirigenten bak vår moderne tids største innspilling av Beethovens 5.symfoni;



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1057517&style=classical

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4474002.htm

Den er koblet med 7.-symfonien på denne utgivelsen i serien "The Originals"; det var to separate LP'er originalt da de kom midt på 70-tallet. Jeg kan love at den syvende ikke står tilbake på noe som helst vis!

Nyt denne audiofile og musikalske erkeklassikeren i CD eller SACD, begge formater er tilgjengelig; men skaff den! Selv om du har alle andre; du må ha denne! Dette er den mest legendariske og største 5.symfoni som er innspilt til bånd etter Furtwängler... og når du har hørt den, så er det ingen som synes det er rart om du gakker hen og kjøper en versjon med Furtwängler heller.

Enjoy!

Mvh Vidar P

impulse skrev:

R.E.S. skrev:

impulse skrev:

Tenkte bare jeg skulle ile til med en liten tilleggsopplysning. Det viser seg nemlig at EMI fremdeles har denne tilgjengelig på vinyl, i et opptrykk som ble gjort i forbindelse med selskapets 100-årsjubileum. Da jeg bestilte den på Musikkhuset for et halvt år siden, strakk ekspeditøren armene over hodet og utbrøt "Jaaa! Jeg har solgt min første vinylplate på seksten år..."

Klikk for å utvide...

Er det plata med du Pré du snakker om?

Roy

Klikk for å utvide...

Det stemmer. Kan bestilles via EMI Norge. De har noen få eks. igjen.

Klikk for å utvide...

Jeg sendte EMI Norge en mail, men fikk til svar i går at både vinyl- og cd-utgaven var utgått.

Roy

Ingen grunn til å fortvile; de har den på lager på Acousticsounds. Mine bekymringer var grunnløse, Sea Pictures er med!

http://store.acousticsounds.com/browse_detail.cfm?Title_ID=9971

Franck - Violin Sonata

På en måte kan man argumentere for at den største kammermusikken gjennom tidene har vært forbeholdt de få; som det ligger i navnet så har dette historisk sett fra gammelt av gjerne vært musikk for de private kammer, gjerne i de aller høyeste samfunnslag; fyrster, kongelige etc. Mange av disse hadde sågar ansatt egne komponister; f.eks så sto Joseph Haydn på lønningslista til fyrst Esterhazy i årtier.

Romantikken forandret litt på dette; kammermusikk ble mer offentlig fremført enn tidligere; men bærer fortsatt preg av å være musikk for de med sans for det mer subtile... på en måte kan man kanskje si at mens større symfonier og korverk var musikk beregnet for å fremføres for masser av mennesker, så var kammermusikk ikke det.


Cesar Franck i 1872

Det er et hav av kammermusikk å velge i, og vi har vært inne på Haydn sine pianotrioer samt Mozarts Serenade nr.13 før; her vil jeg trekke frem en av mine favoritt-verker i formen av en fiolinsonate (som vanligvis er begrepet for en sonate for fiolin med akkompagnement av klaver/piano). Francks eneste fiolinsonate forøvrig.

Cesar Franck (1822-1890) var en belgiskfødt komponist, bodde i Frankrike og regnes vel som like mye fransk som noe annet.
Her dumper vi rett ned i romantikken med et brak; dette er ikke programmusikk etter noen definisjon av begrepet; men romantikk i alle retninger.

Begrepet "romantisk musikk" er å forstå som musikk som er skrevet for å uttrykke menneskelige følelser, eller apellere til følelser hos lytteren. Det behøver ikke overhodet å handle om følelser av romantisk kjærlighet eller noe slik, alle slags menneskelige følelser er representert i denne periodens typiske musikk, som vi ofte sier spenner over perioden fra omlag 1815 til 1910 for europeisk musikk... skjønt noen nøyaktig tidfesting er umulig.
Vi ser imidlertid at periodene innen musikk naturlig nok følger trendene fra tilsvarende perioder innen andre kunstarter, som f.eks billedkunst.


Cesar Franck var også organist

Det fine med Francks fiolinsonate i A-dur er at romantikken, dvs det følelsesmessige spekteret, i musikken er så tydelig for alle å høre. Litt småtrist nærmest melankolsk tenkende i begynnelsen; myk, tander og full av respekt for livet og alle dets emosjonelle fasetter. Så sprekere og mer optimistisk i andresatsen; hvor livet igjen antar mer enn et streif av positivisme og gnist.. osv.

Jeg er ingen stor fan av Menuhin, og synes han altfor ofte overstiger grensen til sukkersøt innholdsløs vakkerklang uten særlig uttrykk, særlig senere i karrieren; men i sine yngre dager hadde han vel noe mer på sitt repertoire, og her i kuttene under er han flink til å få frem det myke og sarte i Francks førstesats iallefall; og klarer å beherske seg i andresatsen også; sånn sett så kan man si at han unngår å gå i den altfor ofte frekventerte moderne fella; å rase gjennom taktene og skape rock & roll av all kammermusikk på bekostning av dybden den var ment å ha.

Først førstesatsen, pianoet har en akkompagnerende funksjon i starten; prøv å følge melodilinjen til Franck, her altså hovedsaklig ført av Menuhin!


Så til andresatsen; her er det mer pianoet som fører melodien fra start, så man må omstille seg. Pianisten er ikke særlig poengtert ift melodilinjen; men se om du ikke klarer å ta den allikevel; den er der rett fra start;


Jeg skal erkjenne at jeg ikke er svært godt kjent med alle slags innspillinger på markedet; jeg hørte en Grammy-nominert innspilling med Itzhak Perlman/Martha Argerich (EMI 1998) som mange sa var svært god; Perlman har jo gjort denne sonaten virkelig godt før; men det var et eller annet med stemningen i den som jeg fant en anelse kaldere og mer kynisk enn hva jeg tror er godt for stykket. Jeg har etpar-tre versjoner med Heifetz, de er forrykende gode synes jeg; men de er av historisk art og har ingen lydkvalitet å skryte av. Jeg spiller de gladelig, men har forståelse for at andre ikke gjør det. Christian Ferras spiller den fint, de ligger ute på youtube for de som vil høre. BBC Music Magazine (som er en publikasjon jeg anbefaler på det varmeste, abonner gjerne!) hadde en versjon for etpar år side på sin cover-cd som var imponerende god, og som jeg gladelig skulle ha levd lenge med.

I denne sonaten tas gladelig imot forslag til andre gode versjoner, for min egen del ikke minst; men her og nå vil jeg anbefale først og fremst Itzhak Perlman/Vladimir Ashkenazy i sin legendariske 1968-innspilling for Decca, nå til dags glitrende gjenutgitt på "The Originals - Legendary Recordings from the Decca Catalogue".



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=7425605&style=classical

Ikke noe ulempe at vi får med en referanseklasse versjon av Brahms horntrio op40.
Innspilt i Decca Studio No. 3, West Hampstead, London, October 1968

“...Perlman is among the sweetest of violinists, as Ashkenazy is among the most fluent of pianists; in this work the combination is a formidable one ... an absolutely equal partnership between violin and piano ... a successful balance in the recording which seems to me to be ideal... Perlman and Ashkenazy have chosen to invite Barry Tuckwell to join them in the Brahms Horn Trio ... here again is a very successful performance ... Tuckwell shaping every horn phrase as if it were the only one in the whole of music (and, in passing, as if just playing the horn itself were no technical problem at all).” Gramophone, May 1969


La Franck vise deg hva romantikken handler om i denne legendariske innspillingen fra noen av datidens største artister! En sonate som setter seg på hjernen, og som vil følge deg som følger denne anbefalingen.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Enig i din anbefaling, som jeg har (og som er verdt det for den suveren horntrioen i seg selv også), men siden du spør anser jeg dette som en referanse:

Erato; godt forslag det der; jeg har den også (på LP), og den er virkelig fin den også. Koselig med to unge mennesker som dykker i Francks romantikk på en ungdommelig og frisk måte.

Mvh Vidar P

Gorecki - Symphony No3 "Symphony of Sorrowful Songs"

En nesten ukjent polsk komponist lager i 1976 en modernistisk og mørk symfoni hvor rytmisk fremdrift er lagt til side, istedet er verket basert på mørke tonale klangfarger og på dypt religiøse tekster og tekster om uendelig sorg, en symfoni som krever mye oppmerksomhet fra lytteren. Neppe noe som vil klatre forbi både Madonna og andre på hit-listene rundt om i verden.

Allikevel var det utrolig nok nettopp det den gjorde, Henryk Gorecki (f.1933) sin Symfoni nr. 3 "Symphony of Sorrowful Songs" med London Sinfonietta/David Zinman/Dawn Upshaw utgitt på Nonesuch. 1993 smalt den rett til topp på de klassiske listene, men ikke nok med det; den toppet også listene som inkluderer populærmusikk. Dette er den bestselgende utgivelse av musikk fra en samtidskomponist gjennom tidene.


Henryk Gorecki

Jeg husker selv at jeg sto i kø foran kassa på Akers Mic i Kongens Gate dengang i 1993 da den ble utgitt for å sikre meg et eksemplar av den bejublede utgivelsen; det skulle bli min endelige oppvåkning innen samtidsmusikk. Spent som et barn på julaften spant jeg hjem og la denne i min helt nyinnkjøpte Meridian 200/263 cd-spiller, som hadde reddet min musikkinteresse etter at en kort visitt av en svært frempå og glasshardt klingende Sony X999ES (eller noe slik, om jeg ikke husker veldig feil) lot meg fokusere så mye på feil i innspillingene at jeg holdt på å miste fokusen på musikk i det hele tatt. For en ung mann som knapt var på nikk med begrepet samtidsmusikk ble dette en opplevelse jeg aldri glemmer. Et kraftfullt emosjonelt drag av rå mørk energi som holdt meg bergtatt i 50 minutter til ende. Og jeg skjønte ikke engang det spøtt av den polske teksten.

Det er vokal melodiføring i hver av de tre satsene; jeg klipper her fra en engelsk omtale for å spare meg litt skriverier;

Movement 1 - Lento sostenuto tranquillo ma cantabile - (sustained, tranquil, and song-like)
The first movement is a great, complex canon of deep sorrow. It starts almost inaudibly with the basses, then with utmost slowness, progressively rises through the strings until the entire orchestra is involved in its glory.

At its heart, as the strings suddenly fade, lies a 15th century Polish poem known as the Lamentation of the Holy Cross. The Mother of Christ begs her dying son to speak:
My son, chosen and loved,
Let your mother share your wounds

At the end of this soprano respite, this brief ray of light, the huge string canon returns, more powerful than before. This time it retreats, and eventually fades into oblivion.

Movement 2 - Lento e largo - tranquillissimo
The second movement is based on a message found scrawled on a Gestapo prison cell wall in 1944 by an 18 year old girl Helena Wanda Blazusiakówna:
No, Mother, do not weep,
Most chaste Queen of Heaven
Help me always.
Hail Mary.

It is heralded by a radiant set of chords that has made the whole work famous, but then quickly darkens. Again, the theme is motherhood, but this time, the child calls out to the mother, both actual and spiritual.

Movement 3 - Lento cantabile semplicez
The final movement is based on folksong, a mother searching for her son.
Where has he gone,
My dearest son?

Klikk for å utvide...

Tekstene er heldigvis både på polsk, engelsk, fransk og tysk i heftet med cd'en, så man kan følge vokalen gjennom symfonien. De er som sagt dypt sørgelige, og bærer preg av lengsel og tapt lykke; men tidvis også og håpets gleder. De tre tekstene for hver av de tre satsene har forskjellig opphav, men synes tematisk linket med hverandre i kraft av at de alle omhandler moderlig kjærlighet.

Fra 2.satsen, med Dawn Upshaw og London Sinfonietta/Zinman;


Jeg rotet bort min originale CD, antakelig ligger den et eller annet sted på hytta eller noe slik; men jeg kjøpte den påny. Jeg er klar over at det nå fins flere utgivelser av denne symfonien, bl.a en fin en på Naxos med Zofia Kilanowicz (sopran)/Polish National Radio SO/Wit. Men for meg så er det alltid Dawn Upshaws symfoni av sorgfulle sanger som gjelder; det er et eller annet med den... både hun og orkesteret bergtar så inderlig; jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er; og det er kanskje like greit å bare nyte den.



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1242850&style=classical

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//7559792822.htm

La Dawn Upshaw og David Zinman vise deg hvorfor et så usannsynlig utgangspunkt skulle toppe hitlistene over hele verden, og hvorfor denne versjonen enda er blant de ca.200 mest solgte cd'er gjennom alle tider på cduniverse!
Denne vil gi deg et helt nytt perspektiv på deg selv som lytter og følelsesmenneske; en moderne klassiker og allerede en legendarisk utgivelse altså, og en selvfølge i platehylla. Kjøp den, og du vil takke meg. Jeg lover!

Enjoy!

Mvh Vidar P

Canteloube - Songs of the Auvergne

Franske Joseph Canteloube (1879-1957) var både forfatter, komponist og musikologist. Mest kjent for at han i perioden 1923-1930 samlet 5 serier med folkesanger fra den franske regionen Auvergne.
Denne sangsyklusen ble kalt "Chants d'Auvergne" (Sanger fra Auvergne).


Canteloube

Disse 5 seriene, hver på omlag 4-8 korte sanger arrangerte han så for sopran og orkester. Tekstene synges vanligvis på originalspråket occitansk, som er et slags romansk språk som ble snakket i sør i Frankrike, men også i enkelte deler av Italia og Spania.

Merk dette; for det er argumentasjonen for å inkludere disse sangene i klassisk-begynnerens platehylle; folkemusikk har fascinert komponister i århundrer; og eksemplene på store komponister som har basert musikk på folkesanger utgjør en nær uendelig lang liste som jeg ikke engang skal begynne på her; nok å understreke at dette er en veldig vanlig innfallsvinkel til komposisjon; og Canteloube's sanger er en glimrende innfallsport til denne måten å komponere og anskue klassisk musikk på, fordi sangene er så tydelige og rene i melodiføringen, og man skjønner intuitivt hva som er folkesangen og hva som er Canteloube's arrangement; en erfaring og læring som gjør det lettere senere i klassisk-karrieren din å gjenkjenne elementer av folkemusikk i klassisk musikk!

Canteloube selv var fra en familie med dype røtter i Auvergne, og var i et miljø av auvergnere mens han bodde i Paris. Om det var hjemlengsel eller patriotisme til hjemregionen som drev ham vites ikke, men han samlet altså disse folketonene som for ettertiden har stått seg i den klassiske musikken. Canteloube selv mente at "folkesanger stiger ofte til et nivå av den pureste kunstform i kraft av sitt følelsesregister og uttrykk, om enn ikke i form" ("les chants paysans s’élèvent bien souet vent au niveau de l’art le plus pur, par le sentiment et l’expression, sinon par la forme"). Folkesangenes svakhet i Canteloubes syn gjorde han altså noe med, i disse 5 seriene arrangementer.

Dette er en serie aldeles nydelige sanger, la oss høre på noen klipp med forskjellige sopraner fra youtube, først to nydelig fremførte sanger av den bergtakende spanske sopranen Maria Bayo; lekende, grensende nesten til litt barnslig-naivt (tilsiktet selvsagt); lyrisk og med virkelig følelse for sangene;



Så litt mer høytidelig og kanskje mer gammeldags fra Anna Moffo;


Så to klipp med levende, lekende og direkte skjønnsang fra Natania Davrath; hør på denne; dette er flott!



Nå kunne jeg har anbefalt kun russiske Davrath, i sin innspilling på Vanguard 1966, som Harry Pearson (TAS) har drevet med i alle år; og ære være ham for det; det er et av de virkelig audiofile høydepunktene i innspillingshistorien, med en usedvanlig naturlig og levende lydkvalitet;



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=6794463&style=classical

Også på Classic Records 200g 2LP her; http://store.acousticsounds.com/browse_detail.cfm?Title_ID=13164
LP'en er veldig god; jeg har den selv og kan bare takke Classic Records for deres vedvarende bestrebelser for å bringe legendariske innspillinger ut til oss, og ta av meg hatten for deres fortreffelig gode teft for førsteklasses fremførelser; enten det er fra katalogene til RCA Living Stereo, Vanguard Stereolab, Mercury Living Presence eller andre!

Og anbefale, det gjør jeg også forsåvidt. Men innspillinger av denne sangsyklusen er mangfoldig; vi kommer heller ikke unna den aller mest kjente innspillingsserien med Victoria de los Angeles på EMI. Utgitt på LP fra EMI (ASD 2826) originalt, og nå tilgjengelig på 180g LP fra EMI Testament; men obs på at LP'en bare inneholder noen få sanger, 1 LP-side. Den komplette serien fra Victoria de los Angeles får man imidlertid heldigvis(!) på en cd i serien "Great Recordings of the Century" fra EMI idag (eller på den nye EMI Icon-boksen med denne sopranen), og denne komplette hadde jeg valgt istedet for det lille utdraget som fins på min Testament-LP.



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1106734&style=classical

Av moderne versjoner så har Dawn Upshaw, som vi kjenner fra Gorecki's 3.symfoni nå, gjort en glimrende og av mange (bl.a BBC3) høyt anbefalt komplett innspilling for Erato nylig. Jeg har ikke hørt annet enn utdrag; men denne skal jeg ha for å komplementere de andre!



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=4911492&style=classical

Det er lydklipp i linkene til nettbutikken; så her er det fritt valg på øverste hylle. Hva man liker best, hvilke sangere som fenger, er antakelig noe mer personlig enn for instrumentalister kanskje; så hver og en får ta sitt valg hva en foretrekker; dette er tre topp-versjoner av innspillingene, med litt forskjellig stil.
Selv synes jeg Maria Bayo er trollbindende (søk på youtube for mer om du vil)... men har ikke klart å finne noen plateinnspilling med henne; må erkjenne at jeg ikke har søkt mye heller. Tips mottas med takk!

Hør litt på de forskjellige, og finn ut hvilken innfallsvinkel som passer deg best. Men disse sangene som Canteloube samlet og arrangerte; de må du ha! De er for flotte til å la gli forbi deg.

Mvh Vidar P

Grieg - Peer Gynt

Grieg? Grieg er kjente greier... jeg er jo tross alt norsk. Sier du. Peer Gynt da? Å ja jøss, ler du eplekjekt, fortsatt like norsk. Men hvor godt kjenner du Ibsens skuespill med storløgneren Peer, og ikke minst den musikken Grieg satte til stykket?

Her er iallefall handlingen; http://no.wikipedia.org/wiki/Peer_Gynt

Jeg kan forstå om du kjenner "Morgenstemning" og "I Dovregubbens hall"... men det er 7 minutter av dette 90-minutters musikalske dramaet. Hvilken annen musikk kjenner du fra stykket? Ja jøss, kanskje vil du nikke gjenkjennende til en og annen snutt når du får høre det. Men du bør unne deg den komplette Peer Gynt!



En av de snuttene du vil nikke gjenkjennende til, Anitras dans;


Jeg skal ikke utbrodere om denne musikken; nok å si at det er en sann fryd og en glede å sette seg ned for å gøre seg kjent med denne musikken; dette er materiale for 2 CD'er, spekket med noe av det beste norsk musikk har kommet opp med noensinne.

Jeg skal ikke gjøre valget av CD vanskelig heller; med all respekt for de andre versjonene på markedet; den beste versjonen du kan finne på å kjøpe (og å kjøpe det bør du finne på!) er Neeme Järvi sin innspilling med Gøteborg Symfoniorkester på DGG, fra Gøteborg Konserthus i 1987. Ikke let lengre enn det!

Slik ser både min originale 2LP og min originale 2CD ut (med unntak av at det ikke står "Highlights");



Denne får du kjøpt for en formue ($40 bare for Highlight 1CD-versjonen), men jeg vil at du skal kjøpe den komplette versjonen! Heldigvis fås den gjenutgitt fra Deutsche Grammophon, i en langt mer prisgunstig fasong; dette er et kjempevarp;



http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4775433.htm

(Her er forresten, som på førsteutgivelsen, komplett Sigurd Jorsalfar med også).

Barbara Bonney er den flotteste Solveig jeg har hørt, Urban Malmberg er en overbevisende Peer Gynt, Marianne Eklöf er Anitra osv osv. Gøteborg SO og dirigent Neeme Järvi spiller fabelaktig. Selv Wenche Foss og Toralv Maurstad er med, i snakkende roller som hhv Mor Åse/Anitra og Peer selv.

Dette var nærmest en sensasjon av en innspilling da den kom i 1987, bejublet av alt og alle over hele verden, og er til dags dato ikke overgått av noen. Helt sentral Edvard Grieg. Selv om det fins gode alternativer; ikke bekymre deg; dette er den ultimate Peer Gynt! Bør stå i alle norske platehyller.



* editert; og som en fotnote bemerket; for den spreke nybegynner som gjerne vil ha så mye Grieg som mulig, så fins hele Peer Gynt i den samme fabelaktige Gøteborg/Järvi//DGG-versjonen, samt 4 ekstra CD'er med Griegs nogenlunde komplette orkesterportefølje på tilbud i en 6CD boks på MDT nå. For en drøy hundrelapp eller så ekstra, så får du så og si all Griegs orkestermusikk, inklusive den store pianokonserten!

Det tidsbegrensede MDT-tilbudet er her; http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4713002.htm

Hele innholdet samt lydklipp finner du her; http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=2885367&style=classical



Mvh Vidar P

Sibelius - Violin Concerto

Dette er en sann fryd av en fiolinkonsert, i min mening den største av alle romantikkens fiolinkonserter.

Finske Jean Sibelius (1865-1957) skrev denne ferdig i 1903, men etter en katastrofal mottakelse i Helsinki samme år (dirigert av komponisten, solist var Victor Novacek) så måtte den revideres fullstendig, og ble en langt større suksess ved neste premiere i 1905, som var i Berlin; ingen ringere enn Richard Strauss dirigerte og solist ved denne andre premieren var Karl Harir (for særlig interesserte).



http://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Sibelius

http://en.wikipedia.org/wiki/Violin_Concerto_(Sibelius)

Den er orkestrert for strykere og 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 basuner, 4 horn, 2 trompeter, 3 tromboner og slagverk. I tre satser;

1. Allegro moderato in D minor (2/2 -dels takt)
2. Adagio di molto in B-flat major (4/4 -dels takt)
3. Allegro, ma non tanto in D major (3/4 -dels takt)

Jeg har lagt ved (i parantes) taktformene; merk disse, det er litt interessant her at alle tre satsene har hver sin taktform. Det skaper en kontrast mellom satsene som gir en spesiell effekt av variasjon.


Enkelt eksempel på 3/4 -dels takt; tre hele noter innen en takt

Her er en beskrivelse av Sibelius sine valgte taktformer;

- 2/2 (duple) alla breve, cut time: used for marches and fast orchestral music. Frequently occurs in musical theater. Sometimes called "in 2".

- 4/4 (quadruple) common time: widely used in most forms of Western classical and popular music. Most common time signature in rock, blues, country, funk, and pop[2]

- 3/4 (triple) used for waltzes, minuets, scherzi, and country & western ballads.

Nuvel, nok om takter. Dette er det eneste storskala verk Sibelius skrev for solist og orkester. Det er altså ingen flere fiolinkonserter, ingen pianokonserter eller noe slik fra denne finske storheten.

Førstesatsen, som er den jeg skal legge ved lydklipp fra her, er en markert Allegro Moderato som altså er i 2/2 -dels takt. Den åpner med en myk pianissimo fra strykerne, og fiolinisten kommer inn med en enkel G - A- D sekvens. Fiolinen annonserer så temaet altså, merk hvor elegant klarinetten kommer inn etter temapresentasjonen og gir et ekko av G-A-D-sekvensen, liksom for å understreke temaet.

Vi skal få høre den altfor tidlig avdøde Christian Ferras, i en innspilling hvor en ung Zubin Metha dirigerer Orch National RTF i Paris 1965. Ferras var virkelig flink til å holde på spenningen og skape en følelse av fremdrift som denne konserten må ha;


På noen måter kan man si at Ginette Neveu (som døde i en flykræsj allerede 1949) sin 1945-innspilling av konserten har visse lydmessige fordeler; her hører vi f.eks nevnte klarinett langt mer tydelig.
Neveu sin versjon er å få i "Great Recordings of the Century"-serien fra EMI, og den er en sann fryd. Neveu står slett ikke tilbake for Ferras, som er veldig tydelig i disse klippene. Hun er så full i tonen, så emosjonelt mektig og samtidig så sart og fintfølende.

Noen tiår før Beatles inntok Abbey Road sto altså Neveu i det krigsherjede London-studioet og gav sitt livs fremførelse av denne dengang 40 år gamle konserten; forsiktigere og kanskje litt "lettere på tå" enn f.eks Heifetz, ikke så enormt umiddelbart teknisk imponerende kanskje, ikke så dramatisk og ekspressivt i det store og hele; mer introspektivt og innadrettet lyrisk-filosofisk kanskje? Rytmisk bevisst og veldig artikulert på en forsiktig måte. Det virker som om Neveu spiller inn mot seg selv... i en slags forståelse av konserten som en ettertanke til seg selv; mens Heifetz er langt mer ekspressiv og utadvendt mot lytteren (kald teknisk suverenitet som noen har kalt det); i en slags demonstrasjon av komposisjon og teknikk. Begge innfallsvinkler er svært, svært imponerende fra et kunstnerisk ståsted; de er nemlig begge svært personlige og tydeligvis svært intelligente tolkninger av musikken imo... og ikke bare en moderne "me too!" type standard-fremførelse bare derfor-det. Jeg er nesten sikker på at den gode Sibelius ville ha applaudert begge de to innfallsvinklene av hele sitt hjerte.



Hun døde altfor ung (f.1919 i Paris); på tur til USA fra Europa (like etter at hun hadde opptrådt på Edinborough Festival med Sibelius) i oktober 1949 kræsjer hennes fly mot en fjelltopp på de en av øyene på portugisiske Azorene (jeg har faktisk vært der og sett stedet). Hun og hennes bror Jean, som var hennes faste pianopartner, ble drept umiddelbart. Hun var bare 30 år. Før dette var hun på god vei til å bli en av sin tids store fiolinister.. noen vil hevde at hun var kommet dit allerede; jøje meg; jeg sitter jo tross alt her i 2008, altså 60 år senere, og nyter hennes musikk på remasteret digitalformat.

Her skal vi imidlertid få høre en som står tilbake med god margin, iallefall i akkurat denne konserten; den ellers så gode og populære Hilary Hahn leverer en pistrete tone, bommer på det svaiende og syngende uttrykket til Sibelius, inget emosjonelt sug, merkelig trykk på rytmer på alle de feile plassene, som gjør at satsen virker stillestående og kjedelig ift de andre... bare for å demonstrere hvordan den ikke skal spilles;


(om linken ikke virker; http://www.youtube.com/watch?v=3OlI0RLQJoU )

Gjør oppmerksom på at jeg har mange Hahn-innspillinger, og hun er vanligvis en svært så habil artist. Men styr unna henne i Sibelius-konserten; skal man kjøpe den platen, så er det fordi Schoenberg-konserten hennes på samme plate faktisk er suveren.

Her er referansen i mitt syn; Heifetz sin glitrende tekniske knockout, i platepremieren av dette verket i 1935!
Litt rar lyd i dette youtube-klippet; jeg har cd'en i remasteret utgave, den låter mye finere, mykere og mer organisk.... der hvor dette klippet skriker.
Men Heifetz er ufattelig artikulert, presis og har en fremdrift som de andre bare kan misunne ham. Dette er slik konserten skal låte i min mening. Hør hvor mye bedre dette er enn Hahn... det blir en helt annen konsert; nå kommuniserer den direkte med dine musikalske antenner;


Uansett; den jeg anbefaler er Heifetz sin senere stereoinnspilling av konserten fra 1959, med Walter Hendl som dirigerer Chicago SO; innspilt i gloriøs RCA Living Stereo lydkvalitet! Like god musikalsk, noe mer introspektiv og moden, og med en lydkvalitet som burde få endel moderne opptak til å gå og gremmes;



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=6810738&style=classical

Denne cd'en inkluderer (i motsetning til den originale LP'en, og Classic Records sin glimrende 200g vinylutgave) to høyst eieverdige konserter til, som ellers var å finne på separate originale LP'er; Glazunov og Prokofiev sine konserter... så får du litt russisk musikk gratis med. Ikke å forakte det, og som lykken vil ha det til, så er disse to innspillingene også blant markedets beste av sine respektive verker. Som alltid med Heifetz, må man tilføye.

Romantikkens flotteste fiolinkonsert, tidenes største fiolinist, i en innspilling fra legendariske RCA Living Stereo i all sin prakt; her er det ikke snakk om at man skal hoppe over; denne er essensiell! En av de beste klassiske platene jeg vet; og pga sin unike apell til alle mennesker med musikalske antenner så er den også lett tilgjengelig for nybegynneren.

Ikke rart den ligger på cduniverse sin "All time sales Top 50"-liste; det skjønner du når du får høre den!

Mvh Vidar P

Hvis du unnskylder, vil jeg gjerne komme med en tilleggsanbefaling; nemlig David Oistrakh (tilgjengelig på Sony, da får du også med Francescatti i Beethoven). En helt annen tilnærming til konserten, han tar seg bedre tid enn Heifetz, og har samtidig en mer "maskulin" føring enn Neveu, og myye bedre lyd enn noen av dem (av Neveu, Heifetz' 35-utgave og Oistrakh, se under).

EDIT: Den beste lyden av dem alle har Heifetz' 1959-utgave, men kanskje ikke den tolkningen jeg ville foretrekke.

Forresten er alle tre; Neveu, Heifetz ('35) og Oistrakh etter min mening uomgjengelig nødvendige... Et slikt verk fortjener... nei, forlanger, flere tolkninger.
Her Oistrakh i 1966:

Bernt K

Nå skal vi ikke gjøre dette så komplisert selvsagt; dette er en tråd med anbefalte plater for begynnere. Men Oistrakh er god, ingen tvil. Og det er mange andre gode også.

Jeg vil imidlertid understreke at det ikke er bedre lyd i min Oistrakh (Philadelphia/Ormandy) enn det er i den anbefalte platen med Heifetz fra 1959 (siste RCA-remasteringen), tvert om med god margin vil jeg si. Og det er 1959-innspillingen jeg anbefaler som den første for starteren.

At andre kommenterer at de foretrekker andre innspillinger får så være; jeg står inne for de jeg anbefaler, og andre er selvsagt frie til å starte egne nybegynnertråder og der ta stilling til hvilke innspillinger nybegynneren bør velge.

Mvh Vidar P

Merk at den anbefalte Jærviinnspillingen av Grieg er tilgjengelig på en 6 CDers boks med den (mer eller mindre) komplette musikken som koster ca 14 pund på mdt om dagen......

Liten tilføyelse; har lagt til dette tidsbegrensede ekstraordinært gode tilbudet på Grieg/Järvi fra MDT som erato var så vennlig å poengtere, i kursiv nederst i Grieg-anbefalingen på forrige side.

Vil tilføye at jeg forsåvidt ikke kan stå inne for fremførelsene av alle verkene, da jeg ikke har hørt alle i disse versjonene; men det synes liten grunn til skepsis med disse artistene; så jeg vil tro (med stor grad av sikkerhet!) at det er en temmelig trygg investering. For å si det mildt!

Mvh Vidar P

Robert Schumann - Symfoni nr.4

AUS DER REIHE - SESONG 2

Aus der Reihe er tilbake i sin andre sesong. Som i den første sesongen, så er platene her valgt i en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, og fokusen er på platevalg for nybegynneren innen klassisk musikk, og plater som har vist sin signifikans som blant de største innspillinger av de aktuelle verker.

Da står man med to hovedvalg; 1) hvilke verker skal man velge, og 2) hvilken innspilling av verkene skal man velge.

Hva angår verkvalg så kan jo dette være nær sagt hva som helst innen genren, og valgene jeg gjør er mine egne, ikke nødvendigvis basert så mye på hva jeg selv oftest spiller, men hva jeg tror vil være en best mulig innfallsport til det å lære seg å elske klassisk musikk. Når det gjelder pkt 2, valg av innspilling, så må det være innspillinger av stor verdi for verket; noen ganger er valget nokså enkelt, andre ganger er det flere konkurrenter om tittelen "best egnede innspilling for tråden". Som tidligere poengtert, så vil andre kunne ha andre meninger om dette, og de hører vi gjerne om i den parallelle diskusjonstråden.

Robert Schumann (1810-1856) var en tysk romantisk komponist. Det er vanskelig å velge blant mange flotte verker han laget, bl.a sangsykluser, symfonier og nydelig pianomusikk.



Grunnen til at jeg allikevel velger symfoni nr. 4 D-moll op.120 er delt i flere argumenter; at dette er komponisten på høyden av sin skapende kraft, at den har en stor palett av flytende vekslende stemninger og uttrykk, at den er kjent for nettopp dette heller enn for sin klare symfoniske struktur betyr at tonespråket er veldig Schumannsk; dvs her snakker han fra hjertet heller enn følger særlig faste rammer for sin komposisjon. Det skader heller ikke at det fins en innspilling som rager himmelhøyt over alle andre, i min mening iallefall, og det gjør valg 2) mye enklere.

Vi kan la Karajan geleide oss gjennom nøkkelpoenger i symfonien i små steg, på sitt mesterlige vis. Dette er svært givende videoer for de som er innom mer enn i et blink;


Legg merke til hvordan Karajan instruerer i Schumanns flotte kombinasjon av legato og stakkato i allegroen; dette er morsomt;



Fra drøye 3 minutter ute i denne ser man på den delikate overgangen fra 1. til den nydelige 2.satsen (romansen);


Det er i alt 7 deler av denne øvingen med Karajan. Dette er en symfoni vel verdt å studere inngående; den er så tilgjengelig og logisk, samtidig har den så mange uttrykk og lemner så mye rom for interpretasjon. Den ble skrevet i 1841 (14 år etter Beethovens død), og ble revidert av komponisten i 1851.

Schumann selv fikk et trist sorti på slutten av sitt liv; etter at han ble psykotisk gjorde han et selvmordsforsøk ved å kaste seg i Rhinen i 1854, hvoretter han ble lagt inn på mentalinstitusjon som psykotisk, og endte sine dager der i 1856. Informasjon vi har idag tyder på at han muligens led av syfilis, eller da nevrosyfilis som er det mest avanserte stadium av sykdommen, en sykdom han sannsynligvis pådro seg som ung, men som jo kan ligge latent lenge. Symptomene Schumann hadde på mentalinstitusjonen den siste tiden før sin død er konsistent med symptomer på kvikksølvforgiftning, og man brukte jo kvikksølv i behandlingen av syfilis på den tiden. Nok om det, etter hans død skal Clara (hans kone) og Johannes Brahms angivelig ha destruert noe av komponistens siste verker, da de anså de som uttrykk for hans syke sinn mer enn for hans musikalske geni.

I denne symfonien skal du forsøke deg på en virkelig historisk innspilling! Den Ultimate Schumanns 4.symfoni er innspilt i Berlin 12-14 mai 1953, Berlin PO dirigert av ingen ringere enn Wilhelm Furtwängler (1886-1954)!



Furtwängler er i mitt syn den største dirigenten jeg kjenner. Hans musikk er for meg det høyeste uttrykket for kunsten, og selv om dette er en gammel innspilling så er lydkvaliteten ikke noe å klage på; den låter åpent og varmt i denne versjonen, og bør ikke være til hinder overhodet for å nyte Schumanns 4.symfoni; tvert om vil jeg mene at dette er din beste mulighet i platehistorien til å nyte denne symfonien!

Furtwängler er den idelle eksponent for romantiske symfonier som dette. Hans artister husker ham som en som kun brukte sirkulære armbevegelser i sin direksjon, aldri angulære, noe som er uttrykk for hans evne til ikke å gi kun mekanisk presisjon, men noe langt større; organisk presisjon i den forstand at i en levende organisme passer alt perfekt sammen. Hans musikk er å regne som denne levende organismen, og de som har blitt kjent med ham blir merket for livet.



http://www2.deutschegrammophon.com/webseries/index.htms?ID=msdw

Utgitt i den lille men glitrende serien fra DGG; Musik - Sprache der Welt; som fås enkelt-cd'er eller som den komplette 10CD boksen, som jeg nesten lurer på om egentlig er så komplett.



Dyr dollar og billig pund har ført til noen prisendringer på verdensmarkedet, bl.a er endel plater blitt billigere i $ i US, men også billigere i nkr i UK. Men det kan være verdt å snuse innom forskjellige nettbutikker.

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=6745230&style=classical

http://www.amazon.co.uk/Schumann-Sy...=sr_1_7?ie=UTF8&s=music&qid=1231075717&sr=8-7

Furtwängler dirigerte angivelig Haydns symfonier rundt 200 ganger, men spilte de inn svært sjelden. På denne cd'en får man den legendariske fremførelsen av symfoni nr. 88 innspilt i Berlin i desember 1951, som heller ikke gjør seg bort i klassisksamlerens platehylle.

En av Tysklands fremste romantiske komponister på høyden av sin skapende kraft da altså, dirigert av innspillingshistoriens største dirigent, presentert til deg i denne CD'en. Dette er en ypperlig mulighet til å snuse på de nær endeløse gledene ved historiske innspillinger. Jeg garanterer deg at denne blir spilt med et smil om munnen.

Mvh Vidar P

Brahms - Piano Conerto no 1

Her blir mye tysk romantikk, og til tross for at verker kommer i tilfeldig rekkefølge (dvs ingen gradering av "viktighet" fra min side), så er det er naturlig linje fra Schumann til Brahms. De var bekjente, og Johannes Brahms (1833-1897) som aldri giftet seg innledet et nært personlig, men sannsynligvis platonisk, forhold til Roberts kone, den 14 år eldre Clara.





Brahms var tysk, født i Hamburg av en mor som var syerske, og gift med den 17 år yngre faren til Johannes, som var musiker. Han tilbrakte som mange andre i sin bransje store deler av sitt profesjonelle liv i Wien.




Notorisk perfeksjonist som han var, så forkastet og destruerte han flere verker enn han publiserte. Dessverre får man jo absolutt si idag; for selv på en dårlig dag var Brahms bedre enn de fleste. Han publiserte bl.a 4 symfonier, 2 pianokonserter, en fiolinkonsert, en dobbeltkonsert (fiolin og cello), et stort korverk (Deutsches Requiem) og mye kammermusikk.

Symfoniene er tilgjengelige i mange forskjellige versjoner, og de fleste kjente dirigenter og orkestre som har dypdykket i romantikken og senromantikken har minst en syklus på samvittigheten; tidligere nevnte Wilhelm Furtwängler og Otto Klemperer er ansvarlig for to av de aller beste syklusene i mitt syn, men også mer moderne dirigenter har gode sykluser.

Mange vil argumentere for at hans andre pianokonsert er den mest komplette og beste, men jeg vil allikevel begynne med Brahms sin første klaverkonsert i D-moll opus 15 fullført i 1858 og uroppført i hjembyen Hamburg og i Hanover i 1859. Grunnen til det er at jeg finner dette å være en svært moden konsert selv om den er skrevet av den yngre Brahms, skrevet som den var over mange år, den var opprinnelig ment som en sonate for to pianoer, men som du skjønner så skjedde det mye mer enn det med partituret til konserten. Blant annet så var den en periode en symfoni i fire satser. Mye overflødig "fyllmasse" er også luket ut i denne modningen, sågar så mye at enkelte kritikere kalte den "banal" ved uroppførelsen. Idag vil mange heller kalle den poengtert og strukturert tror jeg. Den har også overskudd av kombinasjonen av dramatikk og skjønnhet, og dens melodilinjer er virkelig fengende, legger seg på minnet så man går å nynner på de i umettelighet. Et av de mest tydelige poengene i denne konserten er evnen Brahms viser til å la orkester og solist (piano altså) fremstå som likeverdige; her er det ikke slik at orkesteret inntar en komp-rolle, og solisten er den signifikante, eller omvendt at solisten får en liten rolle i et stort verk. Det er en perfekt balanse mellom piano og orkester vil mange si.

Selv om da den andre konserten fullt ut realiserer mer av potensialet i Brahms komposisjonsteknikk, med hans større erfaring og evne til å inkludere kammerelementer og preklassiske concerto grosso-innslag, så viser denne første konserten hans evne til å komponere med perkussive poenger, tungt orkestrert med såvel slagverk (pauker) som messingblåsere som den er.

Delt inn i 3 satser;

1) Maesteso (sonateform, som vi har diskutert tidligere i tråden! Oppfrisk om du ikke husker!)
2) Adagio
3) Rondo: Allegro (vi har også diskutert rondo-formen!)

The concerto is in the traditional three movements and lasts approximately between 40 and 50 minutes.

Maestoso (D minor)
The first movement is in sonata form, divided into five sections: orchestral introduction, exposition, development, recapitulation, and coda. This movement is large, lasting between 20 to 25 minutes. This strict adherence to forms used in the Classical Period earned Brahms a reputation for being musically "conservative." The theme consists heavily of arpeggiated chords and trills. Within the orchestral introduction other themes are introduced, and there exists an integrative development of thematic material by both the orchestra and the soloist.

Adagio (D major)
This movement is in a ternary form, with the theme being introduced by bassoon. (requires expansion)

Rondo: Allegro non troppo (D minor ? D major)
The structure of the Rondo finale is similar to that of the rondo of Beethoven's third piano concerto. There are three themes present in this rondo; the second theme may be considered a strong variation of the first. The third theme is introduced in the episode but is never explicitly developed by the soloist, instead the soloist is "integrated into the orchestral effect." A cadenza follows the bulk of the rondo, with an extensive coda that develops the first and third themes appearing afterwards. The coda is in D Major.

Klikk for å utvide...

Følg den grønne linken til konserten over for mer detaljer.

Her skal vi få se noen flotte videosnutter; det er Arthur Rubinstein som spiller; orkesteret er Concertgebouw i Amsterdam, og dirigenten er Bernard Haitink. Som i alle YouTube-linkene mine, så kan du dobbeltklikke på bildet før du starter videoen dersom du vil se de i eget vindu med mulighet for forstørrelse.




Hvilken innspilling skal man velge? Heldigvis er ikke dette stort vanskeligere enn i forrige artikkel; selv om jeg har et svært godt forhold til Pollini og Wiener/Bøhm på DGG fra 1980, så er denne innspillingen nokså tungt tilgjengelig.



De som er interessert i konserten gjør klokt i å søke den opp, den dukker frem her og der innimelloom på nettbutikker. Imidlertid; den innspillingen som er lett tilgjengelig, og som ble regnet som en "instant classic" fra det øyeblikket den ble lansert av Decca i 1962 er innspillingen som Clifford Curzon gjorde sammen med Szell og London Symphony Orchestra, og som Decca gav ut som SXL 6023. Det er vel den mest legendariske innspillingen av verket, og regnes den dag i dag av mange som en "no-brainer" hva valg av dette verket angår. Slik så LP'en ut originalt;



Denne utgis idag på en overordentlig vellydende 180g LP fra Speakers Corner, og fås bl.a fra Elusivedisc og Acousticsounds. Det er vel ingen overdrivelse å antyde at denne LP'en antakelig vil være en av de (om ikke den) mest vellydende audiofile plata i samlinga for mange som kjøper den. 45 år med awards og hyllest har blitt denne utgivelsen til del, herunder mengder av utmerkelser i hifipressen, også som R2D4 i Stereophile.

Heldigvis så fins det løsninger for de som ikke er utstyrt med vinylkilde; den er utgitt i en audiofil og vellydende remaster i denne "Legends"-serien fra Decca;



http://www.amazon.com/Brahms-Piano-...bs_sr_1?ie=UTF8&s=music&qid=1231161134&sr=8-1

http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4663762.htm

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1142800&style=classical

Det er så utrolig mye å si om denne konserten, og denne innspillingen av den, men jeg får la det bli med dette. Denne skiva MÅ du ha uansett, så det er like godt å hoppe i det.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Erik Satie - Pianomusikk

Med unntak av noen få lengre verker (bl.a ballettene og sanger) så var hovedproduksjonen til franske Erik Satie (1866-1925) små stykker eller grupper av slike små stykker for piano solo.



Satie var en underlig mann. Han så underlig ut, skrev underlig musikk, gikk underlig, hadde underlige hobbyer, spiste underlige ting og sa underlige ting. Etterhvert ble han også assosiert med dadaismen under WW1, ikke så underlig det da kanskje.



Han er altså best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien Sommeren på Mirabelløya, som gikk på Barne-TV på 80-tallet. Satie var selv varsom med å bruke begrepet komponist om sin egen virksomhet. Han foretrakk gymnopedist (som han selv kalte seg fra 1887), eller fonometrograf - som betyr «en som måler og noterer lyd».

I 1879 kom Satie inn på Konservatoriet for Musikk i Paris, men akademikerne stemplet ham som talentløs. Omsider sluttet han studiene, og gikk istedet inn i militærtjeneste. Etter bare få uker fant han derimot ut at han hadde gjort feil valg, og lurte seg ut av tjenesten.

I 1887 møtte han poeten Patrice Contamine, som han startet et livslangt vennskap med. Han ble del av det kunstneriske klientellet ved Le Chat Noir Café-cabareten, og det var her han publiserte sine Gymnopedier. Satie ble på denne tiden også kjent med malerinnen og modellen Suzanna Valadon, og Erik ble stormfullt forelsket. Av hans egne skrifter og notater fra denne tiden, kan man lese seg til at forelskelsen nærmet seg en besettelse. De inngikk et forhold i 1893, men et halvt år senere avbrøt Suzanna affæren. Satie falt i håpløs kjærlighetssorg. Dette korte kjærlighetsforholdet var også hans eneste. Under dette forholdet og i sørgeprosessen som fulgte komponerte han Danses Gothiques som terapi.

I 1896 erfarte han økonomiske vanskeligheter, og han ble tvunget flytte til bydelen Arcueil, et stykke utenfor Paris. Han gjenopprettet kontakten med broren Conrad, både av finansielle og praktiske grunner. Fra 1899 av begynte han å tjene penger som cabaretpianist. Han arrangerte populære sanger for piano, og flettet også inn egne komposisjoner i fremførelsene. Senere skulle Satie komme til å forkaste alle disse stykkene, siden han følte at de stod i konflikt med hans musikkfilosofi. På denne tiden kom derimot stykkene godt med som inntektskilde.

Satie tok opp studiene igjen i 1905, og ble tatt i skole av komponisten og musikklæreren Vincent d'Indy. Dette overrasket mange, siden d'Indy hadde vært elev av Camille Saint-Saëns, - en komponist som Satie på mange måter foraktet. Under dette oppholdet lærte han seg kontrapunkt, mye pga den negative kritikken han hadde fått angående sin harmonibruk i de tidlige komposisjonene. Han mente også at en kjennskap til klassisk toneføring og kontrapunkt kunne lede vei til en større klarhet i tonespråket. Han mottok sitt diplom i 1908.

I denne tiden ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps, med bowlerhatt og paraply, og dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken: Han begynte å tegne små fantasibilder av byggverk og hus på små kort, for så å sette inn annonser i aviser og magasiner hvor han proklamerte husene for leie eller salg (Denne absurde humoren, som kan fremstå som tilsynelatende formåls- og meningsløs, peker frem mot den retningen Satie senere skulle bli bedre kjent med, nemlig dadaismen).

En så-som-så fremførelse av "Je te veux"; men den gir et bilde av musikken;


I 1910 fikk Satie en opphøyd status blant en gruppe unge Paris-komponister, som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d'Indy) var en direkte forløper til Debussys musikk. Satie ble nok smigret av dette, siden han tidligere hadde sett seg selv som en konkurrent til Debussy. Men siden disse ungdommene syntes å forfekte hans eldre musikk, til fordel for hans nyere ideer, følte han at han burde søke mot en annen omgangskrets. Denne fant han i kunstnere som Roland-Manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.

Sammen med Cocteau skrev Satie balletten Parade, som i 1917 ble oppført på den anerkjente ballettscenen til impressarioen Sergei Diaghilev - Ballets Russes i Paris. Pablo Picasso laget dekorasjoner og kostymer, og Leonide Massine koreograferte. Det var gjennom Picasso at Satie fikk kjennskap til kubistene, deriblant Georges Braque.

Her er noe av den introspektive og undrende siden av Satie, representert ved en av gnossiennene;


Satie var en opponent til mange musikkstiler, og kunne stort sett verken fordra wagnerianerne, med alle sine tilhengere, - eller annen romantisk musikk, som Saint-Saëns og César Franck.

På grunn av Saties motforestillinger mot klassiske komposisjonsformer, hvor et tema først gjerne eksponeres og deretter behandles og varieres, er de aller fleste av hans komposisjoner korte og preget av knapphet. Et typisk Satie-stykke tar sjelden mer enn noen få minutter å spille gjennom.

Et godt eksempel på denne knappheten, er hans best kjente stykke Gymnopedie nr. 1. Her fremfører han temaet, for så å repetere det. I repetisjonens siste sekvens, som er den eneste sekvensen med variasjon, benytter han en dissonerende harmonibruk som ender i en ventende og uforløst mollakkord. I de tidlige klavérstykkene hans finnes det heller ingen utstrakt bruk av kontrapunkt.

Satie brukte ofte humor i musikken. I enkelte av hans tidlige verker kunne han skrive kommentarer i partituret på et ellers instrumentalt stykke, og anmode musikerne om å lese disse kommentarene høyt under fremføringen. I hans senere periode begynte han derimot å forby musikerne dette, siden han mer og mer ville fremstå som en seriøs komponist (eller fonometrograf).

Et av begrepene som Satie lanserte, var møbelmusikk - musique d’ameublement. Han brukte uttrykket for første gang i 1917, og betegner bakgrunnsmusikk, altså musikk som kun har som sin funksjon å være et bakgrunnsteppe for en annen begivenhet. Møbelmusikk som begrep kan sies å være en forløper til det mer moderne ordet muzak.

Her er en versjon av Gymnopedie nr 1;


Valget av innspilling for dette formålet er egentlig ikke så mye vanskeligere enn de foregående; her er det en serie innspillinger med Pascal Roge gjort i Kingsway Hall i London i mai 1983 for Decca som utmerker seg, jeg har de på LP selv, og har ikke hørt CD-versjonen hjemme; men gitt at dette er i Decca "The Originals"-serien så er det ingen grunn til å styre unna. Tvert om så er dette en knakende god serie plater, sammen med sine ekvivalente serier fra Philips og Deutsche Grammophon (alle tre er under Universal-paraplyen nå til dags).

Her er katalogene for interesserte;

http://www.deccaclassics.com/music/originals/main.asp

http://www2.deutschegrammophon.com/webseries/index.htms?ID=theoriginals

Den plata vi skal ha med Saties pianomusikk ser slik ut;



I linken til cduniverse er det også lyttemuligheter;

http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=7062290&style=classical

Satie var en sammensatt mann, noe av teksten over her er lånt fra wikipedia siden den beskriver ham så morsomt, og jeg tror også at denne platen vil fascinere lytteren. Den inneholder de mest sentrale pianokomposisjonene, og ingen jeg vet om har spilt inn denne musikken bedre enn Roge. Dette er en klassiker.

Enjoy!

Mvh Vidar P

Harmonia Mundi - The Fithieth Anniversary Boxed Set

Dette blir et litt spesielt innlegg for tråden; her hadde jeg da altså tenkt å skrive noen ord om denne høyest tenkelig anbefalte 29CD boksen fra Harmonia Mundi, lansert i forbindelse deres 50-års jubileum; en boks proppfull av dette franske plateselskapets mest legendariske og høyverdige innspillinger i deres historie;



Denne ble sist jeg så solgt for latterlige kr.299,- på cdon.no nå nylig; men jeg er forskrekket over å se at jeg ikke er i stand til å finne den igjen. Om noen vet en link til en anstendig kjøpsmulighet for denne gudegaven for audiofile-klassisk-liebhavere-på-budsjett så tas det imot med takk.

Jeg skal kort og godt si at denne boksen inneholder så mye musikk av så høy kvalitet at jeg ikke engang skal begynne å snakke om musikken; enhver på HFS burde ha denne i sin platehylle, og ser man den så kjøp den.

Mvh Vidar P

Hugh skrev:

Glimrende skrevet VidarP! Fortsett slik at jeg kan bestille 5-10 stk denne uken!!!

Klikk for å utvide...

Takker for vennlige ord Hugh! Men det blir nok ikke 5-10 stk denne uka; jeg er heldig om jeg får tid til en hver dag eller annenhver dag. Men du kan være trygg på at selv om det synes som at tråden til tider trekker i en retning, så vil det komme verker fra andre retninger hele tiden. Platene er som sagt i tilfeldig rekkefølge! Watch this space!

Jeg lurer på om det er kommentarer til platene; jeg har laget en egen parallell diskusjonstråd for kommentarer til de; og håper at flere finner det formålstjenelig å berike meg og andre lesere av denne tråden om sine opplevelser med Aus der Reihe-platene.

Siden jeg var inne på ubetalelige bokser, og sågar fra Harmonia Mundi; denne er ikke noe dårligere;



http://www.amazon.co.uk/Deutsche-Ha...=sr_1_2?ie=UTF8&s=music&qid=1231273454&sr=8-2

Mvh Vidar P

J.S. Bach - Suitene for solo cello BWV 1007-1012

Det blir hevdet fra pediatrisk-psykologisk hold at barn som blir eksponert for Bach tidlig i livet utvikler høyere intelligens enn hva de ellers ville ha gjort. Det kan hende at det var mange dumme barn i tiden etter Bach's død i 1750 og frem til hans musikk påny ble funnet frem fra glemselen og fremført på 1820/30-tallet, det sier historien ingenting om.



Oljemaleri av Bach malt i 1748, det eneste som er bevart og sikkert autentisk

Johann Sebastian Bach (1685-1750) var iallefall en svært produktiv tysk komponist og organist, hans musikk preget barokken og førte den til maksimal modning. Selv om han ikke egentlig introduserte noen nye musikkformer som f.eks Joseph Haydn, beriket han den rådende tyske stilen med en robust kontrapunktisk teknikk, en tilretteleggelse av harmonier og motiver fra den minste til den største skala, og rytmer og struktur fra utlandet, særlig Italia og Frankrike. Han betraktes som en av de største komponistene gjennom alle tider.

Bachs verk, høyt aktet for intellektuell dybde, teknisk kvalitet og kunstnerisk skjønnhet, innbefatter de seks Brandenburgkonsertene, Goldbergvariasjonene, Engelske suiter, Franske suiter, Partitas, og Det veltempererte klavér, samt Messe i h-moll, Matteuspasjonen, Musikalisches Opfer, Die Kunst der Fuge, Sonater og partitaer for solofiolin, Cello-suiter, kirkekantater hvorav 220 er bevart, og et tilsvarende antall verker for orgel, blant dem den kanskje mest kjente orgelkomposisjonen idag, Toccata og fuge i d-moll.



Bach overlevde barokkperioden, og hans musikk ble regnet som umoderne ved hans bortgang. Barokkens harmonisk komplekse, flerstemte komposisjoner sto i sterk kontrast til wienerklassisismens enklere, enstemte musikk. Etter komponistens død ble hans musikk nesten glemt. Bachs musikk ble gjenoppdaget på 1800-tallet da Felix Mendelssohn-Bartholdy oppførte Matteuspasjonen i Berlin i 1829.

Blant all denne vidunderlige musikken som Bach skrev, så skal vi for denne gang velge oss de komplette cellosuitene, som er seks i tallet. Disse verkene kan trygt sies å være cellolitteraturens store keisertrone. Ingen over, ingen ved siden. Krabber man seg opp på den har man vissthet for å ha mestret det mest omfangsrike og fullendte som noengang er skrevet for cello. Suitene er kort sagt majestetiske. Bach skrev de tre første relativt tidlig i sin karriere. Først senere kom de tre siste. De er skrevet etter samme form, som tidens populære danser, men de tre siste suitene er tydelig mektigere og tyngre, særlig de to siste.
Derfor blir det en naturlig stigning når de som her spilles en for en i den rekkefølgen komponisten selv komponerte dem. Det er mektig musikk hvor celloens dype tone bærer fram budskapet, og de er best kjøpt som en helhetlig samling av de, ikke som enkeltsuiter.



Den første siden fra den første suiten, BWV 1007

Suitene ble sannsynligvis skrevet i perioden 1717–1723 mens Bach var ansatt som kapellmester i Cötchen, men den nøyaktige kronologien ift når de ble skrevet og hvilken kronologisk rekkefølge de ble skrevet i er ikke hevet over enhver tvil, og det synes ikke som om man kan etablere dette helt sikkert med det vi vet idag.

Det vi derimot kan si noe om, er at disse suitene faktisk ikke var særlig viden kjente før utpå 1900-tallet, da den spanske cellist-pioneeren Pablo Casals (1876-1973) fant et partitur i en notebutikk, begynte å studere de, og til slutt begynte å fremføre de offentlig. I 1936 startet han plateinnspilling av suitene, jeg har den på CD og det er fantastisk flotte fremførelser.



Pablo Casals

Vi skal koste på oss å høre Pablo Casals spille fra den første satsen i den første suiten (BWV 1007);


Jeg skal ikke gå i detalj om suitene, men generelt kan man si at hver av de seks suitene er inndelt i seks satser;

1. Prelude
2. Allemande
3. Courante
4. Sarabande
5. Galanteries – (Menuetter for Suite 1 og 2, Bourrée for 3 og 4, Gavottes for 5 og 6)
6. Gigue

Interesserte vil kunne finne mer detaljer om suitene her; http://en.wikipedia.org/wiki/Cello_Suites_(Bach)

Vi skal velge oss en innspilling. Siden Casals gamle innspillinger ikke tilfredsstiller kravene til en viss minimum lydkvalitet i denne tråden, så må man finne en annen innspilling. Det er ikke det spor vanskelig, om noen trodde det. Vi skal nemlig velge oss den aller beste innspillingen i historien etter Casals pioneer-innspilling; ja jeg vil sågar si at den tilfører suitene musikalske perspektiver som selv Casals ikke så eller evnet å formidle under sine innspillinger. I tillegg så er lydkvaliteten så god at det er skremmende, særlig på LP'ene fra Speakers Corner. Artisten er ingen ringere enn legendariske Janos Starker; her i en Bourree (sats 5) fra suite nr.3 (BWV 1009);


Disse innspillingene ble ferdigstilte like før jul 1965 i New York, og ble utgitt 1966 av Mercury som en del av deres "Living Presence" høykvalitets plateserie. Denne plateutgivelsen har i likhet med andre jeg har dratt frem vist seg å høste rekkevis av awards, hyllest og utmerkelser fra musikklivet, musikkpressen, hifipressen og overalt ellers hvor god musikk lyttes til. Her er noen utdrag av nylige omtaler i hifipressen, siden vi er på et hififorum;

"The sound on this Speakers Corner reissue, mastered by Willem Makke at Universal's Berliner facility in Hanover, from Harold Lawrence's original three-track mastertapes, is superb. The cello, situated to the right of stage center and back a bit from stage front, is gorgeously rich and full in tone color; dynamics are exceptionally impressive...There is music for occasions, and there is music that creates a world to dwell in, rather than merely visit - Bach's Cello Suites are quintessentially the latter. This is a set that all music-loving audiophiles should own." - Jonathan Valin, The Absolute Sound, June/July 2005, Issue 154

Klikk for å utvide...

"You don't have to know a Bourree from a crème brulee to be moved by this music. You can listen without the annotation and appreciate both Bach's emotional power and Starker's prowess. Or you can read along and understand the music's intellectual and structural underpinnings. This Mercury release from 1966 has long been treasured by music lovers and audiophiles for both the performances and the sound. Thanks to Speakers Corner, this beautifully produced, three-LP boxed set - mastered by Willem Makke at Universal's Berliner mastering facility in Hanover, Germany, from the original tapes - restores this historic set to the catalog. The updated annotation includes new notes by the 80-year-old Starker." - Michael Fremer, Stereophile, February 2005

Klikk for å utvide...

Hi-Fi+ Record of the Year 2004
"Although Speakers Corner has already won a Product of the Year award for their Mercury Living Presence project, I felt, and after some persuading so did RG, that the release of Janos Starker's highly regarded set deserved its own recognition. Timed to honour Starker's eightieth birthday last year, this is an extremely special reissue...This is one of those records that seems to hold a magic mirror to sound - in this case the sound of a man playing a violoncello in space, in time, captured forever. This is a near physical manifestation of a performance out of thin air...I have always been a fan of the original records, but this is one of those rare instances, especially of such a highly regarded and sought after set, where the re-issue offers far greater pleasure and insight than the original release...Starker's technique, his touch, his grasp of instrument and line is simply as riveting and utterly convincing as one could ever hope to hear - and hear it you do...the icing on the cake is the memoir concerning Mercury and these particular recording sessions, written by Starker himself, exclusively for this release...Congratulations to Speakers Corner Records who have outdone themselves with this most valuable and masterfully produced set, a sentiment that seems to be becoming a habit." - Richard S. Foster, Hi-Fi+, Issue 36

Klikk for å utvide...

Omtaler av dette kaliberet kunne ha fylt en hel tråd, i likhet med omtaler av mange av de andre platene i Aus der Reihe-serien; men jeg skal la det være med dette. Her har vi valget mellom CD, SACD og LP. CD'ene er 2CD bokser, LP'ene er 3LP boks med et veldig flott hefte. Det er verdt å gjøre oppmerksom på at selv om SACD'en er en nyere hybrid, så mistenker jeg CD-laget på masteringen til å være helt identisk med de remasteringene som Wilma Cozart gjorde for den første CD-utgivelsen i 1990/91. Det betyr at du vil få akkurat samme lydkvalitet fra den billigere CD'en som fra den nyere og dyrere SACD hybrid'en dersom du allikevel ikke bruker SACD-laget.

Når det gjelder LP'en, så er dette høyeste kaliber mastering, direkte fra den originale trespors mastertapen, og de er bare å ta av seg hatten for. Coveret på LP'en (og den originale LP'en) er forskjellig fra cd'ene. Her velger man sitt format fritt, men en av disse må man ha; dette er stor Bach og stor musikk!

LP;



http://store.acousticsounds.com/browse_detail.cfm?Title_ID=14235

SACD;



http://www.amazon.co.uk/Bach-J-S-Su...=sr_1_2?ie=UTF8&s=music&qid=1231333019&sr=8-2

CD;



http://www.cduniverse.com/productinfo.asp?pid=1191880&style=classical

Denne VET jeg at du vil takke meg for når du blir kjent med den; så jeg sier bare ENJOY!

Mvh Vidar P

Tillater meg å bekrefte din mistanke med dette utdraget fra tekstheftet til SACD-hybridutgivelsen, Vidar P:

Because of the historical significance of the Mercury Living Presence recordings, it was decided to retain [...] the original CD mix prepared by Wilma Cozart Fine in the 1990s.

Klikk for å utvide...

Takker for bekreftelse Valentino! Jeg mente å ha lest noe slik en plass; det gjelder såvidt jeg husker ikke bare denne Mercury Living Presence-utgivelsen, men såvidt jeg har forstått de fleste hybrider fra den sagnsomsuste plateserien.

Disse opprinnelige digitalmasterene fra Wilma Cozart Fine var svært gode; jeg har hørt et stort antall av de (inkl denne Starker-2CD'en), og dette betyr i praksis at de som ikke eier eller har ambisjoner om å eie SACD avspiller vil kunne kjøpe disse platene til en lavere pris.

Så får man spørre seg... hvilken plate skal bli den neste som blir beæret med en plass Aus der Reihe?
Den som venter får vel se 

Mvh Vidar P