På tide med et forsøk på å oppsummere året. Dessverre blir det ikke en tråd om årets 10 beste klassiskutgivelser, det blir for vanskelig å holde rede på når ting er utgitt, og siden klassiske musikk er tidløs, er det vel heller ikke så relevant. En god del av disse platene er imidlertid utgitt i år, men som sagt, det ramler inn CDer i hundretalls i løpet av et år, så jeg vet vel heller ikke alltid når ting er kjøpt. Men det jeg husker er opplevelsen. Så dette er ting jeg har oppdaget i år.
Og; jeg er en utrettelig utforsker av repertoaret, så det blir ikke mye snakk om versjoner her; dvs det er liten sannsynlighet for at mine oppdagelse i 2008 inkluderer den versjonen av Beethovens 9 som plutselig fikk himmelen til å åpne seg.
Jeg har gjort et seriøst forøk på å tenke gjennom mine anskaffelser i 2008, men det er sikkert noe som er avglemt.....jeg har i 30 år tenkt på at jeg burde ført en loggbok over plater jeg lytter på og konserter jeg overværer, men det har blitt med tanken. Dessverre.
1.Weinberg kvartetter vol 1
Polskrussisk jøde som levde fra 1919 til 1996 i Sovjetunionen fra 1939 - og som mistet hele familien i Holocaust. Og de som ikke tyskerne tok seg av, tok Stalin. Deriblant svigerfaren. Weinberg selv satt i fengsel for jødisk nasjonalisme om det var Stalins plutselige død eller Shostakovichs forbønner (de var nære venner) som overraskende fikk ham ut, er det vel ingen som vet.
Bakgrunnen medfører at navnet forekommer i mange varianter, Mieczys?aw Weinberg, Moisey Vainberg etc. 19 symfonier, 17 strykekvartetter, mange konserter, han var en produktiv mann til tross for omstendighetene. Interesserte finner mer stoff på den engelske versjonen av Wikipedia.
Livet hans var vel ikke noe utgangspunkt for å skrive lykkelig musikk, men Weinbergs musikk er ikke så trist som man kan tro, han har noen festlige fløytekonserter og en klarinettkonsert som går Carl Nielsens klarinettkonsert en høy gang. Kvartettene her er veldig syngende og lyriske, men selvsagt også sørgmodige.
Dette er en fantastisk plate med kvartett nr 4 og 16 og som kom i vår. Ikke så modernistisk som Shostakovich, Weinberg er sin egen mann, med originale former, innslag av det jeg oppfatter som som jødisk folkemusikk, tidvis stor intensitet og en sørgmodig bratsj som binder stoffet sammen. Den kritikerroste Danelkvartetten (som også har en velansett, komplett Shostakovichsyklus under vesten) spiller strålende.
Vol 2 kom i høst. Etter min foreløpige mening er den hårfint under nivået på vol 1.
2.Kim Borg synger Sibelius
Denne er det ikke mye å si om som Vidar P ikke har sagt. Første gang på CD i år. Jeg kjenner litt til Sibelius sanger fra før, har bla von Otter sine 2 plater på BIS, men det er noe med disse sangene som kler en mannsstemme, og FOR en stemme og toneproduksjon!
Dette overgår det meste, og ærlig talt, selv den navngjetne Fischer-Dieskau når sjelden disse høyder. Som en bonus får vi 3 flotte Kilpinensanger (når skal noen begynne å ta ham, Finlands største sangkomponist, på alvor?). Eneste minus ett stort: Ingen tekster. Det går greitt på de svenskspråklige sangene, men finsken min er heller dårlig. Heldigvis finnes tekstene på BISplatene mine.
3.Lily Boulanger: Verker for orkester og kor.
Denne plata ble jeg satt på sporet av gjennom boka 1001 Classical Recordings you must hearbefore you die. Denne boka er i ferd med å bli dyr. Men de har helt rett. Er man interessert i fransk musikk rundt tiden for den første verdenskrig, er det denne platen man bør gå for etter at Ravel og Debussys største mesterverker er unnagjort.
Denne dama døde 25 år gammel i 1918 som et av de største komposisjonstalenter Frankrike har sett, og de 7 verkene her er strålende. Vakre og fargerike i typisk fransk stil, men med en kjerne, substans og dramatikk som går langt under den overfladiske pynten som fransk musikk litt for ofte kan gjemme seg bak. Spor 6 Salme 130 Du fond de l'abîme også kjent som De Produndis eller fra dypet roper jeg til deg er et sjeldent dramatisk mesterverk. CDen slutter med den utrolig fargerike, eksotiske og sjarmerende Vieille Prière Bouddhique » - gammel buddhistisk bønn. Lekkert.
Flott lyd, og hvem ante at Chur Symphonique de Namur og Orchestre Philharmonique du Luxembourg kunne synge og spille sånn ? Timpanikatalogen viser seg å være et skattkammer av de sjeldne. Og en ruin for lommeboka.
4.Gabriel Pierne: Cydalise et le Chevre-Pied
Her stjæler jeg fra meg selv i tråden Klassisk, hva hører du på nå: En flott plate med festlig og fargerik musikk. Her er det lett å høre innslag av Ravels Daphnis & Chloe, Tchaikovskis balletter, Kodalys Harry Janos suite, og folkemelodier a la Coplands "Simple Gifts" og cowboyballetter, og av og til noe som minner om Handels Hornpipe. Det høres umulig ut, men det henger sammen!
Ikke noe sjelerystende, dyptloddende mesterverk, men fy så moro. Og min øyeåpner for Gabriel Pierne, her er det mer jeg skal utforske. Timpanikatalogen inneholder mange skatter for elskere av fransk musikk.
5.Lully: Psyché, Tragédie en Musique
Et konsert opptak etter bejublede fremførelser av denne operaen på Boston Early Music Festival, ledet av Paul ODette & Stephen Stubbs med kjerne av Tragicomedia i orkesteret.
Hvert år fremfører de, og spiller inn, en ukjent barokkopera. Lully er underrepresentert på plate, etter Harmonia Mundis tidlige suksesser med Christie (Atys) har det vært relativt langt mellom nyinnspillingene, men nå er Lully i siget. Både Glossa og cpo er aktive, synd at Minkowski aldri fikk gjort noe annet for Archiv enn den strålende Acis & Galatee.
Det er nå 330 år siden dette verket begeistret hoffet til Louis XIV. Handlingen tja; hvem bryr seg om den i barokkopera? men dette handler i hvert fall om verdens vakreste kvinne og gudinnen Venus sin sjalusi, helvete, død og djevelen, reiser til underverdenen og det (til slutt) lykkelige ekteskap mellom kjærlighetsguden Amor og Psyche straks svigermors motstand er overvunnet, selvsagt skrevet på en slik måte at alle skulle forstå at heltene det handler om er Lous XIV og hans seneste elskerinne. Såpeopera og Se & Hør før TVen og sladderpressen var oppfunnet med andre ord.
Dette er en av de meste fargerike Lullyoperaene jeg har hørt, masse danser, særdeles oppfinnsom og fargerik instrumentering, kort og godt et overføldighetskorn av en innspilling og fremføring. Åpenbart gjort med kjærlighet, engasjement og humør. Prisbelønnet i alle bauger og kanter, og det med god grunn. TrippelCDen ble kjøpt for 150 kr på cduniverse.com den gang dollaren var verdt en femmer.
6.Clara Schumann: Sanger
Lieder av Clara Schumann på en aldeles strålende Heliosplate. Løp og kjøp sier jeg til de som er henfalne til den slags. Hennes setting av Lorelei (Die Luft ist klar und es dunkelt, und ruhig fliesst der Rhein....) er meget interessant satt opp mot Schuberts berømte versjon av samme. Susan Gritton ,sopran og Stephan Loges, bariton veksler på å synge, noe som gir platen fin variasjon. Særlig Gritton er henførende. Jeg skjønner hvorfor Clara var Roberts muse, og Brahms hemmelige kjærlighet. En bedårende plate, og høy kvalitet på musikken.
Dette må være året jeg oppdaget kvinnelige komponister.
7.Hindemith: Harmonie der Welt
Hindemiths store opera (som han jobbet med i 20 år) om astronomen Johannes Kepler, kanskje spesielt passende akkurat nå som Keplers jordiske levninger er identifisert i Polen. For å gjenta fra en strykekvartettråd, jeg liker Hindemith. Men det har tatt litt tid å komme frem til hans store operaer, de små og skandaløse, enakterne har jeg kjent i flere år (Neues von Tage der en naken sopran sitter i badekaret og synger nyheter fra en avis klarte kunststykket å nesten gi Hitler anfall; bravo Paul!).
Dette er et sent verk, premiere i 1957, og både Karajan og Solti var involvert i premieren. Premieren var en stor greie: It was a huge media event, much to Hindemith's distaste, attended by more than 150 critics, conductors like Mitropoulos, Böhm and Kempe and broadcast all over West Germany as well as to stations in England, France, Italy, Czechoslovakia and the German Democratic Republic. Following the performance, Hindemith stood "at the centre of a stormy ovation," as reported in the Münchner Merkur.
Dette er en luksusproduksjon, tykk booklet og vakker trykk. Strålende lyd, briljant dirigering og flotte sangere. Hindemiths briljante, boblende kontrapunkt dominerer hele verket, avbrutt av enkelte vakre, romantiske arier. For de som synes dette blir litt for mye Hindemith, prøv Cardillac under Nagano på DVD, den er kortere og man har fordelen av et vakkert scenebilde og gode skuespillerprestasjoner (men den oppdaget jeg i 2007). Akkurat den handler om gullsmeden Cardillac som dreper sine kunder fordi han ikke klarer å gi slipp på sine verker. Musikken er mye av det samme stilistisk.
Dette er idedramaer må vite, handlingen overskrider langt den tradisjonelle gutt møter jente, får ikke jente og dreper seg og/eller jenten (alternativt gutt møter jente, får jente og gutt og/eller jente blir drept av svigerfamilie, tidligere elsker, eller en av dem; helst jenten, blir syk og dør). Velvel. Dette er mer interessant. Prøv! (Latterlig billig så lenge det varer på europadisc.co.uk).
8.Schnittke cellokonsert nr 2
Schnittke er en komponist jeg i flere år har tenkt på å prøve meg på, men hans renomme for å være vanskelig og svært variabel har gjort at bekjentskapet med musikken hans har latt vente på seg. Men da Chandos kom med denne 2 for 1 reutgivelsen slo jeg til. Platen inneholder all cellomusikken hans, 2 cellokonserter, 2 cellosonater og en concerto grosso.
Det som fremfor alt gjør denne platen til en av mine store oppdagelser, er cellokonsert nr 2 fra 1990, utvilsomt en av de helt store konsertene for meg kanskje den eneste cellokonserten på nivå med Shostakovich sine 2. Og dette er hårreisende vanskelig å spille! Dette er visstnok den eneste innspilling ved siden av Rostropovich hvor soloisten er på høyde med kravene, og lyden er langt bedre. Dramatisk stoff, omtrent som om en gjenfødt Gustav Mahler skulle ha funnet på å skrive en konsert.
For en gangs skyld skal jeg stjæle (fra Gramophone): Its intrinsic drama is there in microcosm in the first 30 seconds, as the orchestra tries to strangle the cellos passionate monologue at birth. What follows is 42 minutes of essentially the same process, enacted in five alternately slow and fast movements and culminating in the mother of all passacaglias. Its like experiencing a moment of emotional catastrophe, when the only thing to hang on to is the knowledge that the trauma cannot last, except that here it does last; and youre forced to stare it full in the face
Må høres! Gramophone Reissue of the month i februar 2008 ikke uten grunn. Wishlisten min på mdt har noen flere Schnittkeplater liggende nå....
9.Johann Friedrich Fasch, Overtyrer
Selv om det var en close call når det gjaldt årets beste plate med barokk instrumentalmusikk for meg (konkurrentene var Venturini med La Cetra på på ZigZag, og Fux med Freiburger barokkorkester på Carus), vinner denne både pga musikken, som er strålende, det blendende orkesterspillet (blåserarbeidet på denne platen kan slå en i svime) og den strålende lyden, som gjør dette til en av tidenes flotteste orkestrale barokkplater for meg.
Dette er ikke tradisjonelle operaovertyrer, men akkurat som i J S Bach sine overtyrer, samlinger med danser. Dette er SÅ funky hør på spor 3 om du får sjansen og se om du klarer å holde foten i ro.
Fasch var omtrent nøyaktig samtidig med Bach og Handel, han studerte under Bachs forgjenger i Leipzig; Kuhnau, og hadde et omvekslende liv før han slo seg ved Zerbst i Anhalt. Ikke mye av hans musikk overlever og overtyrene er kanskje de viktigste, Bach var en stor beundrer, og laget manuskriptkopier av flere av hans verker. Hør denne plata så skjønner du hvorfor!
10. Bach: Kunst der Fuge
Kunst der Fuge er at verk jeg alltid har funnet lettere å beundre enn å elske. Verket der den gamle Bach dokumenterte for ettertiden at han var tidenes største kontrapunktiker, men som aldri i ble orkestrert/arrangert for noe spesiell besetning (den var en ren pedagogisk skrivebordsøvelse fra Bach sin side tror jeg) har alltid fremstått som litt tørt for meg, og jeg har hørt flere innspillinger, både for cembalo, kammerensemble og gambekvartett.
Denne innspillingen, gjort med messing, treblås og et historisk orgel i en gammel fransk kirke i en ny, omarrangert sekvens av satser, vekker liv i dette verket som ingen annen innspilling jeg har hørt.
I denne bloggen forklares hva som er så spesielt med denne innspillingen mye bedre enn jeg kan:
http://www.overgrownpath.com/2006/09/mugged-by-music.html
Men et lite sitat for å pirre nysgjerrigheten: Chailley postulates that Bach used Pythagorean mathematics to create the two hundreds and eighty-seven different versions (and inversions) of the main re-la-fe motif that make up The Art of Fugue. His analysis concludes that Bach planned to write six groups of four fugues, with each group of four comprising two pairs of rectus and invertus. But of the twenty-four planned fugues only twenty exist, and the last is incomplete .. This isnt a dry, academic exercise in musicology. This is a living, visceral performance which literally mugs the listener with its sonorities and fresh perspective.
Og en strålende innspilling og produksjon fra det lille Quantum plateselskapet.
Og; jeg er en utrettelig utforsker av repertoaret, så det blir ikke mye snakk om versjoner her; dvs det er liten sannsynlighet for at mine oppdagelse i 2008 inkluderer den versjonen av Beethovens 9 som plutselig fikk himmelen til å åpne seg.
Jeg har gjort et seriøst forøk på å tenke gjennom mine anskaffelser i 2008, men det er sikkert noe som er avglemt.....jeg har i 30 år tenkt på at jeg burde ført en loggbok over plater jeg lytter på og konserter jeg overværer, men det har blitt med tanken. Dessverre.
1.Weinberg kvartetter vol 1
Polskrussisk jøde som levde fra 1919 til 1996 i Sovjetunionen fra 1939 - og som mistet hele familien i Holocaust. Og de som ikke tyskerne tok seg av, tok Stalin. Deriblant svigerfaren. Weinberg selv satt i fengsel for jødisk nasjonalisme om det var Stalins plutselige død eller Shostakovichs forbønner (de var nære venner) som overraskende fikk ham ut, er det vel ingen som vet.
Bakgrunnen medfører at navnet forekommer i mange varianter, Mieczys?aw Weinberg, Moisey Vainberg etc. 19 symfonier, 17 strykekvartetter, mange konserter, han var en produktiv mann til tross for omstendighetene. Interesserte finner mer stoff på den engelske versjonen av Wikipedia.
Livet hans var vel ikke noe utgangspunkt for å skrive lykkelig musikk, men Weinbergs musikk er ikke så trist som man kan tro, han har noen festlige fløytekonserter og en klarinettkonsert som går Carl Nielsens klarinettkonsert en høy gang. Kvartettene her er veldig syngende og lyriske, men selvsagt også sørgmodige.
Dette er en fantastisk plate med kvartett nr 4 og 16 og som kom i vår. Ikke så modernistisk som Shostakovich, Weinberg er sin egen mann, med originale former, innslag av det jeg oppfatter som som jødisk folkemusikk, tidvis stor intensitet og en sørgmodig bratsj som binder stoffet sammen. Den kritikerroste Danelkvartetten (som også har en velansett, komplett Shostakovichsyklus under vesten) spiller strålende.
Vol 2 kom i høst. Etter min foreløpige mening er den hårfint under nivået på vol 1.
2.Kim Borg synger Sibelius
Denne er det ikke mye å si om som Vidar P ikke har sagt. Første gang på CD i år. Jeg kjenner litt til Sibelius sanger fra før, har bla von Otter sine 2 plater på BIS, men det er noe med disse sangene som kler en mannsstemme, og FOR en stemme og toneproduksjon!
Dette overgår det meste, og ærlig talt, selv den navngjetne Fischer-Dieskau når sjelden disse høyder. Som en bonus får vi 3 flotte Kilpinensanger (når skal noen begynne å ta ham, Finlands største sangkomponist, på alvor?). Eneste minus ett stort: Ingen tekster. Det går greitt på de svenskspråklige sangene, men finsken min er heller dårlig. Heldigvis finnes tekstene på BISplatene mine.
3.Lily Boulanger: Verker for orkester og kor.
Denne plata ble jeg satt på sporet av gjennom boka 1001 Classical Recordings you must hearbefore you die. Denne boka er i ferd med å bli dyr. Men de har helt rett. Er man interessert i fransk musikk rundt tiden for den første verdenskrig, er det denne platen man bør gå for etter at Ravel og Debussys største mesterverker er unnagjort.
Denne dama døde 25 år gammel i 1918 som et av de største komposisjonstalenter Frankrike har sett, og de 7 verkene her er strålende. Vakre og fargerike i typisk fransk stil, men med en kjerne, substans og dramatikk som går langt under den overfladiske pynten som fransk musikk litt for ofte kan gjemme seg bak. Spor 6 Salme 130 Du fond de l'abîme også kjent som De Produndis eller fra dypet roper jeg til deg er et sjeldent dramatisk mesterverk. CDen slutter med den utrolig fargerike, eksotiske og sjarmerende Vieille Prière Bouddhique » - gammel buddhistisk bønn. Lekkert.
Flott lyd, og hvem ante at Chur Symphonique de Namur og Orchestre Philharmonique du Luxembourg kunne synge og spille sånn ? Timpanikatalogen viser seg å være et skattkammer av de sjeldne. Og en ruin for lommeboka.
4.Gabriel Pierne: Cydalise et le Chevre-Pied
Her stjæler jeg fra meg selv i tråden Klassisk, hva hører du på nå: En flott plate med festlig og fargerik musikk. Her er det lett å høre innslag av Ravels Daphnis & Chloe, Tchaikovskis balletter, Kodalys Harry Janos suite, og folkemelodier a la Coplands "Simple Gifts" og cowboyballetter, og av og til noe som minner om Handels Hornpipe. Det høres umulig ut, men det henger sammen!
Ikke noe sjelerystende, dyptloddende mesterverk, men fy så moro. Og min øyeåpner for Gabriel Pierne, her er det mer jeg skal utforske. Timpanikatalogen inneholder mange skatter for elskere av fransk musikk.
5.Lully: Psyché, Tragédie en Musique
Et konsert opptak etter bejublede fremførelser av denne operaen på Boston Early Music Festival, ledet av Paul ODette & Stephen Stubbs med kjerne av Tragicomedia i orkesteret.
Hvert år fremfører de, og spiller inn, en ukjent barokkopera. Lully er underrepresentert på plate, etter Harmonia Mundis tidlige suksesser med Christie (Atys) har det vært relativt langt mellom nyinnspillingene, men nå er Lully i siget. Både Glossa og cpo er aktive, synd at Minkowski aldri fikk gjort noe annet for Archiv enn den strålende Acis & Galatee.
Det er nå 330 år siden dette verket begeistret hoffet til Louis XIV. Handlingen tja; hvem bryr seg om den i barokkopera? men dette handler i hvert fall om verdens vakreste kvinne og gudinnen Venus sin sjalusi, helvete, død og djevelen, reiser til underverdenen og det (til slutt) lykkelige ekteskap mellom kjærlighetsguden Amor og Psyche straks svigermors motstand er overvunnet, selvsagt skrevet på en slik måte at alle skulle forstå at heltene det handler om er Lous XIV og hans seneste elskerinne. Såpeopera og Se & Hør før TVen og sladderpressen var oppfunnet med andre ord.
Dette er en av de meste fargerike Lullyoperaene jeg har hørt, masse danser, særdeles oppfinnsom og fargerik instrumentering, kort og godt et overføldighetskorn av en innspilling og fremføring. Åpenbart gjort med kjærlighet, engasjement og humør. Prisbelønnet i alle bauger og kanter, og det med god grunn. TrippelCDen ble kjøpt for 150 kr på cduniverse.com den gang dollaren var verdt en femmer.
6.Clara Schumann: Sanger
Lieder av Clara Schumann på en aldeles strålende Heliosplate. Løp og kjøp sier jeg til de som er henfalne til den slags. Hennes setting av Lorelei (Die Luft ist klar und es dunkelt, und ruhig fliesst der Rhein....) er meget interessant satt opp mot Schuberts berømte versjon av samme. Susan Gritton ,sopran og Stephan Loges, bariton veksler på å synge, noe som gir platen fin variasjon. Særlig Gritton er henførende. Jeg skjønner hvorfor Clara var Roberts muse, og Brahms hemmelige kjærlighet. En bedårende plate, og høy kvalitet på musikken.
Dette må være året jeg oppdaget kvinnelige komponister.
7.Hindemith: Harmonie der Welt
Hindemiths store opera (som han jobbet med i 20 år) om astronomen Johannes Kepler, kanskje spesielt passende akkurat nå som Keplers jordiske levninger er identifisert i Polen. For å gjenta fra en strykekvartettråd, jeg liker Hindemith. Men det har tatt litt tid å komme frem til hans store operaer, de små og skandaløse, enakterne har jeg kjent i flere år (Neues von Tage der en naken sopran sitter i badekaret og synger nyheter fra en avis klarte kunststykket å nesten gi Hitler anfall; bravo Paul!).
Dette er et sent verk, premiere i 1957, og både Karajan og Solti var involvert i premieren. Premieren var en stor greie: It was a huge media event, much to Hindemith's distaste, attended by more than 150 critics, conductors like Mitropoulos, Böhm and Kempe and broadcast all over West Germany as well as to stations in England, France, Italy, Czechoslovakia and the German Democratic Republic. Following the performance, Hindemith stood "at the centre of a stormy ovation," as reported in the Münchner Merkur.
Dette er en luksusproduksjon, tykk booklet og vakker trykk. Strålende lyd, briljant dirigering og flotte sangere. Hindemiths briljante, boblende kontrapunkt dominerer hele verket, avbrutt av enkelte vakre, romantiske arier. For de som synes dette blir litt for mye Hindemith, prøv Cardillac under Nagano på DVD, den er kortere og man har fordelen av et vakkert scenebilde og gode skuespillerprestasjoner (men den oppdaget jeg i 2007). Akkurat den handler om gullsmeden Cardillac som dreper sine kunder fordi han ikke klarer å gi slipp på sine verker. Musikken er mye av det samme stilistisk.
Dette er idedramaer må vite, handlingen overskrider langt den tradisjonelle gutt møter jente, får ikke jente og dreper seg og/eller jenten (alternativt gutt møter jente, får jente og gutt og/eller jente blir drept av svigerfamilie, tidligere elsker, eller en av dem; helst jenten, blir syk og dør). Velvel. Dette er mer interessant. Prøv! (Latterlig billig så lenge det varer på europadisc.co.uk).
8.Schnittke cellokonsert nr 2
Schnittke er en komponist jeg i flere år har tenkt på å prøve meg på, men hans renomme for å være vanskelig og svært variabel har gjort at bekjentskapet med musikken hans har latt vente på seg. Men da Chandos kom med denne 2 for 1 reutgivelsen slo jeg til. Platen inneholder all cellomusikken hans, 2 cellokonserter, 2 cellosonater og en concerto grosso.
Det som fremfor alt gjør denne platen til en av mine store oppdagelser, er cellokonsert nr 2 fra 1990, utvilsomt en av de helt store konsertene for meg kanskje den eneste cellokonserten på nivå med Shostakovich sine 2. Og dette er hårreisende vanskelig å spille! Dette er visstnok den eneste innspilling ved siden av Rostropovich hvor soloisten er på høyde med kravene, og lyden er langt bedre. Dramatisk stoff, omtrent som om en gjenfødt Gustav Mahler skulle ha funnet på å skrive en konsert.
For en gangs skyld skal jeg stjæle (fra Gramophone): Its intrinsic drama is there in microcosm in the first 30 seconds, as the orchestra tries to strangle the cellos passionate monologue at birth. What follows is 42 minutes of essentially the same process, enacted in five alternately slow and fast movements and culminating in the mother of all passacaglias. Its like experiencing a moment of emotional catastrophe, when the only thing to hang on to is the knowledge that the trauma cannot last, except that here it does last; and youre forced to stare it full in the face
Må høres! Gramophone Reissue of the month i februar 2008 ikke uten grunn. Wishlisten min på mdt har noen flere Schnittkeplater liggende nå....
9.Johann Friedrich Fasch, Overtyrer
Selv om det var en close call når det gjaldt årets beste plate med barokk instrumentalmusikk for meg (konkurrentene var Venturini med La Cetra på på ZigZag, og Fux med Freiburger barokkorkester på Carus), vinner denne både pga musikken, som er strålende, det blendende orkesterspillet (blåserarbeidet på denne platen kan slå en i svime) og den strålende lyden, som gjør dette til en av tidenes flotteste orkestrale barokkplater for meg.
Dette er ikke tradisjonelle operaovertyrer, men akkurat som i J S Bach sine overtyrer, samlinger med danser. Dette er SÅ funky hør på spor 3 om du får sjansen og se om du klarer å holde foten i ro.
Fasch var omtrent nøyaktig samtidig med Bach og Handel, han studerte under Bachs forgjenger i Leipzig; Kuhnau, og hadde et omvekslende liv før han slo seg ved Zerbst i Anhalt. Ikke mye av hans musikk overlever og overtyrene er kanskje de viktigste, Bach var en stor beundrer, og laget manuskriptkopier av flere av hans verker. Hør denne plata så skjønner du hvorfor!
10. Bach: Kunst der Fuge
Kunst der Fuge er at verk jeg alltid har funnet lettere å beundre enn å elske. Verket der den gamle Bach dokumenterte for ettertiden at han var tidenes største kontrapunktiker, men som aldri i ble orkestrert/arrangert for noe spesiell besetning (den var en ren pedagogisk skrivebordsøvelse fra Bach sin side tror jeg) har alltid fremstått som litt tørt for meg, og jeg har hørt flere innspillinger, både for cembalo, kammerensemble og gambekvartett.
Denne innspillingen, gjort med messing, treblås og et historisk orgel i en gammel fransk kirke i en ny, omarrangert sekvens av satser, vekker liv i dette verket som ingen annen innspilling jeg har hørt.
I denne bloggen forklares hva som er så spesielt med denne innspillingen mye bedre enn jeg kan:
http://www.overgrownpath.com/2006/09/mugged-by-music.html
Men et lite sitat for å pirre nysgjerrigheten: Chailley postulates that Bach used Pythagorean mathematics to create the two hundreds and eighty-seven different versions (and inversions) of the main re-la-fe motif that make up The Art of Fugue. His analysis concludes that Bach planned to write six groups of four fugues, with each group of four comprising two pairs of rectus and invertus. But of the twenty-four planned fugues only twenty exist, and the last is incomplete .. This isnt a dry, academic exercise in musicology. This is a living, visceral performance which literally mugs the listener with its sonorities and fresh perspective.
Og en strålende innspilling og produksjon fra det lille Quantum plateselskapet.
