Som noen av de som har lest tidligere innlegg av samme type fra meg tidligere kanskje har oppfattet, er jeg veldig interessert i repertoare på bekostning av tolkninger; dvs heller enn å kjøpe min sjette innspilling av Beethovens fiolinkonsert (jeg tror jeg har 5 eller 6 på LP/CD) vil jeg heller investere (tid så vel som penger) i å høre ytterligere en av de mange fascinerende verkene som finnes der ute. Mye som er glemt er selvsagt glemt av en grunn (det er estimert at det er skrevet ca 10.000 symfonier i klassisk stil), men det er jamen mange gullkorn der ute også, og av og til er det rene tilfeldigheter hva som i ettertid har overlevd.
Så dette blir ikke et innlegg som skal handle om Beethovens eller Brahms fiolinkonserter, selv om det kanskje er de beste som er skrevet. Bruchs g-moll, Mendelssohns e-moll, Sibelius og Tchaikovsky (for å nevne noen konsertgjengangere) må dere også se langt etter de tilhører et repertoar som er både vakkert og virtuost, men kanskje i overkant sentimentalt for meg. Og selv om jeg liker også disse og at det er en selvfølge at man setter seg godt inn i dette kjernerepetoaret, er dette ikke noe jeg lytter særlig ofte på lenger. Så formålet med å bidra her er å bidra til at også andre til å lytte litt utenfor boksen.
Starter med å poste om 5 konserter, med en klar ambisjon om å supplere med 5 til etter hvert. Kanskje blir det flere også fiolinkonserter har alltid tiltalt meg, jeg har lyttet på mye forskjellig av slaget gjennom årene. Men titallet i tittelen får nå stå uansett .
Så mange som han her, har jeg dog ikke: http://www.violinconcerto.de Jeg tror han har samlet innspillinger av nærmere 3000 fiolinkonserter skrevet mellom årene 1894 og 2006 !
La meg likevel starte med en konsert som bør være rimelig kjent.
Bela Bartoks fiolinkonsert nr 2. Skrevet i 1938 til virtuosen Zoltán Székely, i en vanskelig periode der antifascisten Bartok var under sterkt press i sitt hjemland Ungarn. Denne konserten er ingen sjeldenhet og er på min topp 5 liste over fiolinkonserter, men virker ikke å være mye spilt lenger. I likhet med Bartok generelt, til tross for at han er en uhyre original komponist og en av de sterkeste stemmene i det forrige århundrets musikk. En ganske stor konsert med sine 40 minutter spilletid.
Sigøyneraktig førstesats, fyrrig og ungarsk. Andre sats er en variasjonssats, øm, følsom, utrolig soft fiolinstemme, nesten som en lavmælt og trøstende dialog med et barn. Veldig morsom, marsjpreget, nesten militant triodel, men i samme lavmælte tone. Tredje sats er tilbake til det magyarske, med et tonespråk som er lett å kjenne igjen for de som kjenner Bartoks orkesterkonsert. Dynamisk, med spennende vekslinger mellom intime og dramatiske, utadvendte og rytmiske partier. Folk som kjenner orkesterkonserten, eller musikken for strykere, slagverk og celeste, bør absolutt prøve seg på denne!
Jeg spiller nå Mutters versjon på DG med Boston Symphony, en av Mutters beste plater selv om Ozawa vel ikke er den optimale dirigent i orkestersatsen
Gian Francesco Malipiero. En vakker fiolinkonsert fra 1932 som ikke akkurat er overrepresentert på plate. Supraphoninnspillingen med Andre Gertler og Praha symfonikerne under Smetá?ek er vel den eneste som finnes (og som jeg har både på LP og CD). Konserten starter med en livlig Allegro con Spirito, full av søreuropeisk lyrikk og varme med markante rytmer og. Andresatsen er en av de vakreste jeg kjenner, fullt på høyde med Bruchs mer kjente g-moll konsert(!), syngende og melankolsk med noen direkte hjerteskjærende modulasjoner midtveis. En lavmælt lyrisk sang som tidvis synger som ei lerke hengende over de søreuropeiske åser med Middelhavet i det fjerne. Den avsluttende allegroen er livlig og drivende, nesten barokk i stilen, med klare folkedansinnslag og markante cadenzer før middelhalvslyrikken dukker opp igjen i et lengre parti og en energisk episode bringer konserten til en avslutning.
Venezianeren Malipiero var en allsidig kar som i tillegg til et stort komposisjonsverk i lett neoklassisk stil med markante innslag av operaer og en rekke symfonier uvanlig nok for en italiener - også var professor og fra 1926 til 1942 arbeidet med en samlet utgave av Monteverdis verker og fra 1952 med å utgi Vivaldis konserter. Jeg har ikke mye greie på Malipiero - symfoniene er tilgjengelige på Marco Polo/Naxos, men innspillingene anses ikke for å være særlig gode, så fristelsen til å anskaffe de har vært begrenset. Denne konserten er imidlertid en virkelig favoritt, og jeg har spilt den gjentatte ganger i det siste.
William Schuman er en sentral amerikansk symfoniker og hans 3 symfoni er en klar kandidat til tittelen the great american symphony. Hans tosatsige fiolinkonsert (med over en halv times spilletid er den likevel relativt svær) fra 1950 har en fantastisk sugende åpning en lyrisk syngende fiolin flyter oppå brå, huggende orkesterkast som trekker åpningen opp gjennom en rekke stadig økende klimaks, før trompetene overtar temaet og trekker stemningen ned i et innadvendt, nesten Bartoksk midtparti med strykere, klarinett og fløyte. En rask pizzicatoseksjon leder opp til en intens kadens, hvoretter de huggende, messingbaserte rytmene, kontrastert med en lyrisk syngende fiolin, trekker oss med i en lang, intens, virtuos og adrenalinbrusende avslutning av satsen med plenty virtuost fiolinspill.
Andresatsen åpner også dramatisk, Schuman er glad i pauker rent generelt, og her er det masse av dem! Interessant nok heter den Introduzzione. Dramatisk og flott lyd på denne innspillingen (se under) perkusjonsbraket etter 4.20 som avslutter en innadvendt periode er skikkelig skremmende og leder over i en kjapp orkesterfuge. Satsen er preget av kontraster mellom en lettere oppjaget fiolin og et roligere orkester før det dynamiske temaet fra førstesatsen gradvis avdekkes, med stadig økende dynamikk, før satsen avslutter med synkoperte rytmer og et smell ..
Hvorfor en så god fiolinkonsert (etter min mening den beste skrevet av en amerikaner), som til overmål fikk sin premiere av Stern/Boston/Munch, er så lite spilt lurer jeg på.
Naxos sin innspilling med Quint/Bournemouth/Serebrier er fin den (uhyre bra lyd, og koplet med det vakre New England Triptych), men den klarer ikke helt å utviske minnene om Zukofsky/Tilson Thomas sin versjon med Bostonsymfonikerne på DG som er enda mer dramatisk og eksplosiv (og far gone i CD-katalogen). Har den heldigvis på LP.
Darius Milhaud fiolinkonsert 2. Den produktive (jeg skriver musikk like naturlig som jeg puster sa han en gang) provencaleren har en stor og uhyre variabel katalog, men denne konserten fra 1949 er gull. Som en parentes kan jeg også nevne at han var en uhyre verdsatt lærer med bla Dave Brubeck og Burt Bacharach på elevlisten samt Stockhausen og Xenakis! Det kan man kalle allsidighet.
Konserten begynner med en dramatisk deklamasjon. Denne går over i en frekk marsj, med et gjennomgående marsjtema med skarptrommer og taktfast marsjerende orkester og en kontrasterende fiolin som av og til utbroderer et syngende tema i kontrast til marsjen, og av og til hiver seg på og marsjerer frekt foran orkesteret. Sats 2; Lent & Sombre (mykt og alvorlig); en av de vakreste og mest lyriske satser fra en fiolinkonsert jeg vet om, med mer av det samme syngende, varme, middelhavske som jeg også finner i Malipiero fiolinen fløyter og glir med stratosfæriske sølvtoner høyt på himmelhvelvingen over orkesteret. I en anmeldelse av hans 4 symfoni så jeg en gang en anmelder som skrev fiolinene klatrer som sikre fjellgeiter i de bratte provencalske bergskråningene, en assosisasjon som alltid siden har fulgt meg i denne satsen.
Over til krigerske fanfarer i 3 satsen, og en energisk fiolin som jager orkesteret rundt i en slags rondo. Hysterisk heftig avslutning. En vakker konsert som til tross for mye lys og varme også har mørke undertoner som forteller at den andre verdenskrig ikke var langt unna (og Milhaud var jøde og tilbrakte krigen i USA).
Gertler på Supraphon har gjort denne, men den er utilgjengelig på CD. På LPen er den koplet med tidligere nevnte Malipiero, men CDen av Malipiero er koplet med landsmannen Casellas fiolinkonsert. Et logisk valg av Supraphon, men synd for Milhaud og oss. Pt har jeg en innspilling på Dutton av premieren fra 1949 med Kaufman som solist og som er svært god, og venter på Arabella Steinbacher sin relativt nye, og velanmeldte, versjon på Orfeo den er på vei i posten fra prestoclassical.
Boris Tischenko fiolinkonsert 2. Mange av de andre konsertene som er nevnt over legger seg pent på rundt 25- 30 minutter spilletid, men ikke denne nei! Spilletid noe over 50 minutter, i 4 satser. Dette er en komponist som ikke lar deg slippe lett når han først får tak i deg. Født i 1939 med postdoktorale studier under Shostakovich i 1962 1965, og det høres nok. Men som den mye yngre mann han er, er det også innslag av tolvtoneteknikk og aleatorikk (tilfeldigheter) i musikken hans, og det høres også i denne konserten fra 1982.
Visstnok var han Shostakovich sin yndlingselev, men som så mye annet rundt Shostakovich er det så mye anekdotisk at man kanskje bør ta det med en klype salt, etter et liv under Stalin hadde Shostakovich en tendens til alltid å være enig med siste taler om han ble spurt om noe ...
Prøvende, usikre fiolintoner åpner, og møtes av et dissonant orkester. Skrikende klarinetter og fioliner over klaprende treblokker og pauker, som læremesteren, stemningen skrues opp med kontraster mellom ekstremene i orkestret (fløyte mot bass), akkurat som i klassisk Shostakovich, med huggende, dramatisk messing mot en energisk syngende fiolin før satsen returnerer til den usikre og nølende innledningen, en merkelig og nølende sats, og den slutter som mange av Shostakovich sine verker med et spørsmålstegn.
Andre sats - Presto scherzo. Hysterisk fiolin, kontrasteres av fløyter og fagott. Over i dansante og desperate toneganger, klare referanser til burlesksatsen Shostakovich 1. fiolinkonsert her, men etter 5 minutter ender det i dramatisk kaos, full aleatorikk i orkester over marsjerende trommer og feiende trompeter, en festmarsj gått helt amok. Everything but the kitchen sink i slagverket driver marsjen fremover, fiolinen har gått hjem og lagt seg en god stund før den kommer inn i enorm gigantisk og dramatisk kadens.
Tredje sats en demonisk dans med veksling mellom voldsomme støt i orkesteret og rytmiske hugg i fiolinen i noe slags ¾ takt, en slags Fanitullen på speed. Med orkesteret som en gigantisk, metallisk maskin jamrende under det hele. En elegisk andantestas drar det hele i land i litt mer siviliserte former. En sørgmodig syngende fiolin over et gråtkvalt orkester, nesten som Passacagliaen i før nevnte Shostakovich 1. fiolinkonsert. Mer dissonant orkester enn Shostakovich noensinne dømte om, energisk skrikende etter hvert, trompeten synger en klagesang over et orkester som hyler over en repeterende, fallende basslinje. Trompeten får etter hvert følge av hele messingen mens treblåsere og strykere hyler dissonant i munnen på hverandre. Så, brått (og ikke gradvis som i en Pettersonsymfoni) slår orkesteret over i en sørgesang over liggetoner i basen og en klagende fiolin (igjen); veldig Shostakovich det her. Konserten dør stille og resignert ut, som så ofte også i Shostakovich sin musikk.
En brutal fiolinkonsert dette her. Referansene til Shostakovich er kanskje vel tydelige, men Tischenko er sin egen mann og man må bare beundre det kompromissløse her.
Innspillinger? Stadler sin innspilling med Leningradfilharmonien under Sinaisky fra 1986 er den eneste jeg kjenner til, den har vært ute på Melodiya og Olympia (før sistnevnte gikk under); men ser ikke ut til å være tilgjengelig på noen label nå. Vi får håpe på Alto, Regis, Melodiya eller Brilliant sine reissuer. Når den dagen kommer vær der!
Så dette blir ikke et innlegg som skal handle om Beethovens eller Brahms fiolinkonserter, selv om det kanskje er de beste som er skrevet. Bruchs g-moll, Mendelssohns e-moll, Sibelius og Tchaikovsky (for å nevne noen konsertgjengangere) må dere også se langt etter de tilhører et repertoar som er både vakkert og virtuost, men kanskje i overkant sentimentalt for meg. Og selv om jeg liker også disse og at det er en selvfølge at man setter seg godt inn i dette kjernerepetoaret, er dette ikke noe jeg lytter særlig ofte på lenger. Så formålet med å bidra her er å bidra til at også andre til å lytte litt utenfor boksen.
Starter med å poste om 5 konserter, med en klar ambisjon om å supplere med 5 til etter hvert. Kanskje blir det flere også fiolinkonserter har alltid tiltalt meg, jeg har lyttet på mye forskjellig av slaget gjennom årene. Men titallet i tittelen får nå stå uansett .
Så mange som han her, har jeg dog ikke: http://www.violinconcerto.de Jeg tror han har samlet innspillinger av nærmere 3000 fiolinkonserter skrevet mellom årene 1894 og 2006 !
La meg likevel starte med en konsert som bør være rimelig kjent.
Bela Bartoks fiolinkonsert nr 2. Skrevet i 1938 til virtuosen Zoltán Székely, i en vanskelig periode der antifascisten Bartok var under sterkt press i sitt hjemland Ungarn. Denne konserten er ingen sjeldenhet og er på min topp 5 liste over fiolinkonserter, men virker ikke å være mye spilt lenger. I likhet med Bartok generelt, til tross for at han er en uhyre original komponist og en av de sterkeste stemmene i det forrige århundrets musikk. En ganske stor konsert med sine 40 minutter spilletid.
Sigøyneraktig førstesats, fyrrig og ungarsk. Andre sats er en variasjonssats, øm, følsom, utrolig soft fiolinstemme, nesten som en lavmælt og trøstende dialog med et barn. Veldig morsom, marsjpreget, nesten militant triodel, men i samme lavmælte tone. Tredje sats er tilbake til det magyarske, med et tonespråk som er lett å kjenne igjen for de som kjenner Bartoks orkesterkonsert. Dynamisk, med spennende vekslinger mellom intime og dramatiske, utadvendte og rytmiske partier. Folk som kjenner orkesterkonserten, eller musikken for strykere, slagverk og celeste, bør absolutt prøve seg på denne!
Jeg spiller nå Mutters versjon på DG med Boston Symphony, en av Mutters beste plater selv om Ozawa vel ikke er den optimale dirigent i orkestersatsen
Gian Francesco Malipiero. En vakker fiolinkonsert fra 1932 som ikke akkurat er overrepresentert på plate. Supraphoninnspillingen med Andre Gertler og Praha symfonikerne under Smetá?ek er vel den eneste som finnes (og som jeg har både på LP og CD). Konserten starter med en livlig Allegro con Spirito, full av søreuropeisk lyrikk og varme med markante rytmer og. Andresatsen er en av de vakreste jeg kjenner, fullt på høyde med Bruchs mer kjente g-moll konsert(!), syngende og melankolsk med noen direkte hjerteskjærende modulasjoner midtveis. En lavmælt lyrisk sang som tidvis synger som ei lerke hengende over de søreuropeiske åser med Middelhavet i det fjerne. Den avsluttende allegroen er livlig og drivende, nesten barokk i stilen, med klare folkedansinnslag og markante cadenzer før middelhalvslyrikken dukker opp igjen i et lengre parti og en energisk episode bringer konserten til en avslutning.
Venezianeren Malipiero var en allsidig kar som i tillegg til et stort komposisjonsverk i lett neoklassisk stil med markante innslag av operaer og en rekke symfonier uvanlig nok for en italiener - også var professor og fra 1926 til 1942 arbeidet med en samlet utgave av Monteverdis verker og fra 1952 med å utgi Vivaldis konserter. Jeg har ikke mye greie på Malipiero - symfoniene er tilgjengelige på Marco Polo/Naxos, men innspillingene anses ikke for å være særlig gode, så fristelsen til å anskaffe de har vært begrenset. Denne konserten er imidlertid en virkelig favoritt, og jeg har spilt den gjentatte ganger i det siste.
William Schuman er en sentral amerikansk symfoniker og hans 3 symfoni er en klar kandidat til tittelen the great american symphony. Hans tosatsige fiolinkonsert (med over en halv times spilletid er den likevel relativt svær) fra 1950 har en fantastisk sugende åpning en lyrisk syngende fiolin flyter oppå brå, huggende orkesterkast som trekker åpningen opp gjennom en rekke stadig økende klimaks, før trompetene overtar temaet og trekker stemningen ned i et innadvendt, nesten Bartoksk midtparti med strykere, klarinett og fløyte. En rask pizzicatoseksjon leder opp til en intens kadens, hvoretter de huggende, messingbaserte rytmene, kontrastert med en lyrisk syngende fiolin, trekker oss med i en lang, intens, virtuos og adrenalinbrusende avslutning av satsen med plenty virtuost fiolinspill.
Andresatsen åpner også dramatisk, Schuman er glad i pauker rent generelt, og her er det masse av dem! Interessant nok heter den Introduzzione. Dramatisk og flott lyd på denne innspillingen (se under) perkusjonsbraket etter 4.20 som avslutter en innadvendt periode er skikkelig skremmende og leder over i en kjapp orkesterfuge. Satsen er preget av kontraster mellom en lettere oppjaget fiolin og et roligere orkester før det dynamiske temaet fra førstesatsen gradvis avdekkes, med stadig økende dynamikk, før satsen avslutter med synkoperte rytmer og et smell ..
Hvorfor en så god fiolinkonsert (etter min mening den beste skrevet av en amerikaner), som til overmål fikk sin premiere av Stern/Boston/Munch, er så lite spilt lurer jeg på.
Naxos sin innspilling med Quint/Bournemouth/Serebrier er fin den (uhyre bra lyd, og koplet med det vakre New England Triptych), men den klarer ikke helt å utviske minnene om Zukofsky/Tilson Thomas sin versjon med Bostonsymfonikerne på DG som er enda mer dramatisk og eksplosiv (og far gone i CD-katalogen). Har den heldigvis på LP.
Darius Milhaud fiolinkonsert 2. Den produktive (jeg skriver musikk like naturlig som jeg puster sa han en gang) provencaleren har en stor og uhyre variabel katalog, men denne konserten fra 1949 er gull. Som en parentes kan jeg også nevne at han var en uhyre verdsatt lærer med bla Dave Brubeck og Burt Bacharach på elevlisten samt Stockhausen og Xenakis! Det kan man kalle allsidighet.
Konserten begynner med en dramatisk deklamasjon. Denne går over i en frekk marsj, med et gjennomgående marsjtema med skarptrommer og taktfast marsjerende orkester og en kontrasterende fiolin som av og til utbroderer et syngende tema i kontrast til marsjen, og av og til hiver seg på og marsjerer frekt foran orkesteret. Sats 2; Lent & Sombre (mykt og alvorlig); en av de vakreste og mest lyriske satser fra en fiolinkonsert jeg vet om, med mer av det samme syngende, varme, middelhavske som jeg også finner i Malipiero fiolinen fløyter og glir med stratosfæriske sølvtoner høyt på himmelhvelvingen over orkesteret. I en anmeldelse av hans 4 symfoni så jeg en gang en anmelder som skrev fiolinene klatrer som sikre fjellgeiter i de bratte provencalske bergskråningene, en assosisasjon som alltid siden har fulgt meg i denne satsen.
Over til krigerske fanfarer i 3 satsen, og en energisk fiolin som jager orkesteret rundt i en slags rondo. Hysterisk heftig avslutning. En vakker konsert som til tross for mye lys og varme også har mørke undertoner som forteller at den andre verdenskrig ikke var langt unna (og Milhaud var jøde og tilbrakte krigen i USA).
Gertler på Supraphon har gjort denne, men den er utilgjengelig på CD. På LPen er den koplet med tidligere nevnte Malipiero, men CDen av Malipiero er koplet med landsmannen Casellas fiolinkonsert. Et logisk valg av Supraphon, men synd for Milhaud og oss. Pt har jeg en innspilling på Dutton av premieren fra 1949 med Kaufman som solist og som er svært god, og venter på Arabella Steinbacher sin relativt nye, og velanmeldte, versjon på Orfeo den er på vei i posten fra prestoclassical.
Boris Tischenko fiolinkonsert 2. Mange av de andre konsertene som er nevnt over legger seg pent på rundt 25- 30 minutter spilletid, men ikke denne nei! Spilletid noe over 50 minutter, i 4 satser. Dette er en komponist som ikke lar deg slippe lett når han først får tak i deg. Født i 1939 med postdoktorale studier under Shostakovich i 1962 1965, og det høres nok. Men som den mye yngre mann han er, er det også innslag av tolvtoneteknikk og aleatorikk (tilfeldigheter) i musikken hans, og det høres også i denne konserten fra 1982.
Visstnok var han Shostakovich sin yndlingselev, men som så mye annet rundt Shostakovich er det så mye anekdotisk at man kanskje bør ta det med en klype salt, etter et liv under Stalin hadde Shostakovich en tendens til alltid å være enig med siste taler om han ble spurt om noe ...
Prøvende, usikre fiolintoner åpner, og møtes av et dissonant orkester. Skrikende klarinetter og fioliner over klaprende treblokker og pauker, som læremesteren, stemningen skrues opp med kontraster mellom ekstremene i orkestret (fløyte mot bass), akkurat som i klassisk Shostakovich, med huggende, dramatisk messing mot en energisk syngende fiolin før satsen returnerer til den usikre og nølende innledningen, en merkelig og nølende sats, og den slutter som mange av Shostakovich sine verker med et spørsmålstegn.
Andre sats - Presto scherzo. Hysterisk fiolin, kontrasteres av fløyter og fagott. Over i dansante og desperate toneganger, klare referanser til burlesksatsen Shostakovich 1. fiolinkonsert her, men etter 5 minutter ender det i dramatisk kaos, full aleatorikk i orkester over marsjerende trommer og feiende trompeter, en festmarsj gått helt amok. Everything but the kitchen sink i slagverket driver marsjen fremover, fiolinen har gått hjem og lagt seg en god stund før den kommer inn i enorm gigantisk og dramatisk kadens.
Tredje sats en demonisk dans med veksling mellom voldsomme støt i orkesteret og rytmiske hugg i fiolinen i noe slags ¾ takt, en slags Fanitullen på speed. Med orkesteret som en gigantisk, metallisk maskin jamrende under det hele. En elegisk andantestas drar det hele i land i litt mer siviliserte former. En sørgmodig syngende fiolin over et gråtkvalt orkester, nesten som Passacagliaen i før nevnte Shostakovich 1. fiolinkonsert. Mer dissonant orkester enn Shostakovich noensinne dømte om, energisk skrikende etter hvert, trompeten synger en klagesang over et orkester som hyler over en repeterende, fallende basslinje. Trompeten får etter hvert følge av hele messingen mens treblåsere og strykere hyler dissonant i munnen på hverandre. Så, brått (og ikke gradvis som i en Pettersonsymfoni) slår orkesteret over i en sørgesang over liggetoner i basen og en klagende fiolin (igjen); veldig Shostakovich det her. Konserten dør stille og resignert ut, som så ofte også i Shostakovich sin musikk.
En brutal fiolinkonsert dette her. Referansene til Shostakovich er kanskje vel tydelige, men Tischenko er sin egen mann og man må bare beundre det kompromissløse her.
Innspillinger? Stadler sin innspilling med Leningradfilharmonien under Sinaisky fra 1986 er den eneste jeg kjenner til, den har vært ute på Melodiya og Olympia (før sistnevnte gikk under); men ser ikke ut til å være tilgjengelig på noen label nå. Vi får håpe på Alto, Regis, Melodiya eller Brilliant sine reissuer. Når den dagen kommer vær der!
