Mine 10 beste symfonier? Tja here goes:
Beethoven 3. Begrunnelsen er gitt over i tråden symfonien var banebrytende, representerte noe grunnleggende nytt både i lengde og konsept, og sørgemarsjen er fabelaktig. Gardiner på DG duger enten på CD eller DVD. Hør for øvrig gjerne på Richard Strauss sin take på sørgemarsjtemaet i Metamorphosen für 23 solo Streicher med undertittel variasjoner over ett tema av Beethoven i Bachs ånd, den noen-og-åttiårige Strauss sin sørgesang over den ødelagte tyske kultur skrevet rett etter siste verdenskrig. Et 25 min langt verk om jeg husker rett hvor hver av de 23 instrumentene blir behandlet solistisk. Kempe på EMI. Et kanonverk. Be til alle kabelguder om at dere er åndsfriske nok til å prestere noe tilsvarende når dere tipper 80!
Brahms 1: Muligens ikke Brahms beste men min favoritt pga den fabelaktige, hamrende åpningen som kan skremme fanden på flat mark, og for den heroiske kampen mot Beethovens skygge som Brahms kjemper i denne symfonien. Da en musiker nevnte at han hørte Beethovens fotspor tråkke i denne symfonien, freste Brahms etter premieren det kan vel en hver idiot høre! Likevel representerer denne symfonien noe nytt der den prøver å trekke eksessene etter Beethovens 9. over i Brahms mer romantiske og varme tonespråk, kombinert med Brahms mer strengt klassiske formsans. Liker Sanderling på RCA men her finnes mye og jeg har holdt meg til 2-3 trofaste innspillinger over årene ..
Mahler 6. Mahlers selvbiografiske testamente og dødssang, skrevet da han var overbevist om at han skulle dø, med de berømte tre øredøvende hammerslagene i siste sats som symboliserer de tre slag skjebnen hadde gitt ham, datterens død, Almas romanse med Zemlinski (prøv forresten hans flotte lyriske symfoni på SACD på Capriccio) og legens dødsbudskap i form av meldingen om hjertelidelsen som til slutt drepte ham. Prøv Abbados nyeste på DG, gjerne som SACD. Gjem husdyrene og send kona på byen før hammerslagene. Hørte denne i Grieghallen for et års tid siden og jeg kan banne på at det blåste noen pacemakere i salen da.
Mahler: Lied von der Erde. Skrevet i stedet for symfoni nr 9 som den overtroiske Mahler ikke turde skrive (Schubert, Beethoven, Dvorak og Bruckner døde alle etter sin 9-ende). Det er forresten et close race her mellom 9-eren og Lied von der Erde, men dere ser hva jeg landet på. Noe senere skrev han likevel nr 9 og døde ikke lenge etterpå. Å høre tenoren kjempe heroisk mot det overveldende orkesteret i åpningssangen, frem til altens nesten hviskede Ewig, Ewig i den avsluttende sangen Der Abschied er å være med på en av de mest fabelaktige reisene i musikken. Bruno Walter i mono på Naxos med Schlusnuss/Ferrier er tingen om du ikke må ha state of the art lyd, Haitink på billig DG med Baker/King er heller ikke dumt for mer oppdatert lyd Klemperer med Wunderlich/Ludwig kan vel nesten også kalles obligatorisk, er på Great Recordings of the Century til hyggelig pris.
Nielsen 4. Den uutslukkelige og ja, tonespråket lyser her, med Nielsen lyse, nordiske strykerkor og den fantastiske spenningen og dynamikken i åpningssatsen. En nordisk humanist og klassiker. Blomstedt på Decca. Flott på alle nivåer og tilgjengelig i billigpakker med resten av hans Nielsen, der er det mye snadder, både 2,3 og 5 er høyt oppe på listen over ting det er verdt å kjenne.
Vaughan Williams 4. Komponistens forutanelser om den 2. verdenskrig sies det, og for en glorious noise denne symfonien er. Fantastisk og drivende messing, og masse dynamikk og dissonanser. Masse gode versjoner finnes, Boult på EMI er min favoritt pga den upolerte, råe messingen som kan sette veggene i svingninger. Dog finnes det mer velklingende opptagelser jeg holder likevel på denne. Nok en komponist som klarte 9. Og om denne sa han selv I dont think I like it, but it is what I meant
Vaughan Williams 6. Liker man 4eren må man elske denne og. Og for elskerne av såpen Family at war fra tidlig 70-tall (Ashtonfamilien) er det en overraskelse her. Fabelaktig åpningssats, en virvelvind av en scherzo og en dyster, lang og original epilog gjør dette til en av de store visjonære symfoniene. Boult her og.
Sibelius 7: Sibelius sin eneste ensatser, men for ett byggverk! Fra den innledende og lite lovende C-dur skalaen bygges det her opp en stor og gåtefull konstruksjon som klarer kunststykket å være dyster og forhåpningsfull på samme tid, en perfekt syklusslutt for den dystre og kompliserte Sibelius. Man kan forstå at han brente 8-eren, hvor går man etter dette? Bernstein på CBS - men her finnes det MYE å velge mellom.
Shostakovich 4. Shostakovich mest modige verk som kunne kostet ham hodet. En svær, støyende maskin av et verk, den hårreisende åpningssatsen med den avsindige og skeive fugen er verdt inngangsbilletten alene. En påminnelse om hvor Shostakovich kunne gått uten Stalin som en truende skygge og om hvor bråmoden han var, 27 år og knapt ute av konservatoriet. Kondrashin på Melodiya må man ha, takler man ikke lyden får man supplere med andre, det er ikke noe alternativ å klare seg uten. En lydorgie uten like opplevd live.
Shostakovich 14. En syklus på 14 sanger om ulike aspekter av døden som er noe av det mest gripende man kan høre. Viser til fulle hvilken stor og original orkestrator Shostakovich var, orkestersatsen er full av hårreisende effekter. Ormandy på CBS, eller Haitink på Philips.
Allan Petterson 7. Dette blir nr 11 men det får ikke hjelpe. Ikke et stort og viktig verk i musikkhistorien men likevel kanskje ett av de mest virkningsfulle. Pettersons urolige og anspente personlighet kommer tydelig frem i de dynamiske kontrastene i de innledende 20 min av denne ensatsige saken på noe over 50 minutter, stadige dissonnante klasj mellom hysteriske, oppadstrebende blåsergrupper avbrutt av lange, dystre strykerkor i nedadgående linjer avløses gradvis av mer fortrøstningsfulle toner i strykerne, og de siste 20 minuttene er en eneste lang, forhåpningsfull vuggesang for strykerne i orkesteret i Pettersons karakteristiske lange, repeterende strykerlinjer. Et av de mest fantastiske partier musikk i hele musikkhistorien, og en av de få Pettersonsymfonier som avslutter i en forhåpningsfull tone. Ehrling med Stockholmsymfonien på Caprice.
Har man ikke fått nok etter dette kan man prøve 8-eren (Commissiona med Baltimore på Polar ruler - men den har vel aldri vært på CD, ikke noe problem med alle platespillerne her på forumet skulle forresten ønske Polar kunne bruke noen ABBA-kroner på å gjenutgi denne), eller den ensatsige 10-eren på ca 90 (!) minutter. Ta gjerne noen uppers, lås alle skytevåpen inn i et skap og lever skapnøkkelen til naboen først. Sørg også for at kona er klar med noen trøstende ord før leggetid. Finnes pt i OK (men ikke mer) innspillinger på CPO og BIS, jeg grøsser ved tanken på hva for eksempel den dystre Gergiev med ett av de virkelig store orkestrene kunne funnet på her .
Må dere på død og liv ha 10 får dere kutte Vaughan Williams 6 da, men dere kommer til å angre ..
Beethoven 3. Begrunnelsen er gitt over i tråden symfonien var banebrytende, representerte noe grunnleggende nytt både i lengde og konsept, og sørgemarsjen er fabelaktig. Gardiner på DG duger enten på CD eller DVD. Hør for øvrig gjerne på Richard Strauss sin take på sørgemarsjtemaet i Metamorphosen für 23 solo Streicher med undertittel variasjoner over ett tema av Beethoven i Bachs ånd, den noen-og-åttiårige Strauss sin sørgesang over den ødelagte tyske kultur skrevet rett etter siste verdenskrig. Et 25 min langt verk om jeg husker rett hvor hver av de 23 instrumentene blir behandlet solistisk. Kempe på EMI. Et kanonverk. Be til alle kabelguder om at dere er åndsfriske nok til å prestere noe tilsvarende når dere tipper 80!
Brahms 1: Muligens ikke Brahms beste men min favoritt pga den fabelaktige, hamrende åpningen som kan skremme fanden på flat mark, og for den heroiske kampen mot Beethovens skygge som Brahms kjemper i denne symfonien. Da en musiker nevnte at han hørte Beethovens fotspor tråkke i denne symfonien, freste Brahms etter premieren det kan vel en hver idiot høre! Likevel representerer denne symfonien noe nytt der den prøver å trekke eksessene etter Beethovens 9. over i Brahms mer romantiske og varme tonespråk, kombinert med Brahms mer strengt klassiske formsans. Liker Sanderling på RCA men her finnes mye og jeg har holdt meg til 2-3 trofaste innspillinger over årene ..
Mahler 6. Mahlers selvbiografiske testamente og dødssang, skrevet da han var overbevist om at han skulle dø, med de berømte tre øredøvende hammerslagene i siste sats som symboliserer de tre slag skjebnen hadde gitt ham, datterens død, Almas romanse med Zemlinski (prøv forresten hans flotte lyriske symfoni på SACD på Capriccio) og legens dødsbudskap i form av meldingen om hjertelidelsen som til slutt drepte ham. Prøv Abbados nyeste på DG, gjerne som SACD. Gjem husdyrene og send kona på byen før hammerslagene. Hørte denne i Grieghallen for et års tid siden og jeg kan banne på at det blåste noen pacemakere i salen da.
Mahler: Lied von der Erde. Skrevet i stedet for symfoni nr 9 som den overtroiske Mahler ikke turde skrive (Schubert, Beethoven, Dvorak og Bruckner døde alle etter sin 9-ende). Det er forresten et close race her mellom 9-eren og Lied von der Erde, men dere ser hva jeg landet på. Noe senere skrev han likevel nr 9 og døde ikke lenge etterpå. Å høre tenoren kjempe heroisk mot det overveldende orkesteret i åpningssangen, frem til altens nesten hviskede Ewig, Ewig i den avsluttende sangen Der Abschied er å være med på en av de mest fabelaktige reisene i musikken. Bruno Walter i mono på Naxos med Schlusnuss/Ferrier er tingen om du ikke må ha state of the art lyd, Haitink på billig DG med Baker/King er heller ikke dumt for mer oppdatert lyd Klemperer med Wunderlich/Ludwig kan vel nesten også kalles obligatorisk, er på Great Recordings of the Century til hyggelig pris.
Nielsen 4. Den uutslukkelige og ja, tonespråket lyser her, med Nielsen lyse, nordiske strykerkor og den fantastiske spenningen og dynamikken i åpningssatsen. En nordisk humanist og klassiker. Blomstedt på Decca. Flott på alle nivåer og tilgjengelig i billigpakker med resten av hans Nielsen, der er det mye snadder, både 2,3 og 5 er høyt oppe på listen over ting det er verdt å kjenne.
Vaughan Williams 4. Komponistens forutanelser om den 2. verdenskrig sies det, og for en glorious noise denne symfonien er. Fantastisk og drivende messing, og masse dynamikk og dissonanser. Masse gode versjoner finnes, Boult på EMI er min favoritt pga den upolerte, råe messingen som kan sette veggene i svingninger. Dog finnes det mer velklingende opptagelser jeg holder likevel på denne. Nok en komponist som klarte 9. Og om denne sa han selv I dont think I like it, but it is what I meant
Vaughan Williams 6. Liker man 4eren må man elske denne og. Og for elskerne av såpen Family at war fra tidlig 70-tall (Ashtonfamilien) er det en overraskelse her. Fabelaktig åpningssats, en virvelvind av en scherzo og en dyster, lang og original epilog gjør dette til en av de store visjonære symfoniene. Boult her og.
Sibelius 7: Sibelius sin eneste ensatser, men for ett byggverk! Fra den innledende og lite lovende C-dur skalaen bygges det her opp en stor og gåtefull konstruksjon som klarer kunststykket å være dyster og forhåpningsfull på samme tid, en perfekt syklusslutt for den dystre og kompliserte Sibelius. Man kan forstå at han brente 8-eren, hvor går man etter dette? Bernstein på CBS - men her finnes det MYE å velge mellom.
Shostakovich 4. Shostakovich mest modige verk som kunne kostet ham hodet. En svær, støyende maskin av et verk, den hårreisende åpningssatsen med den avsindige og skeive fugen er verdt inngangsbilletten alene. En påminnelse om hvor Shostakovich kunne gått uten Stalin som en truende skygge og om hvor bråmoden han var, 27 år og knapt ute av konservatoriet. Kondrashin på Melodiya må man ha, takler man ikke lyden får man supplere med andre, det er ikke noe alternativ å klare seg uten. En lydorgie uten like opplevd live.
Shostakovich 14. En syklus på 14 sanger om ulike aspekter av døden som er noe av det mest gripende man kan høre. Viser til fulle hvilken stor og original orkestrator Shostakovich var, orkestersatsen er full av hårreisende effekter. Ormandy på CBS, eller Haitink på Philips.
Allan Petterson 7. Dette blir nr 11 men det får ikke hjelpe. Ikke et stort og viktig verk i musikkhistorien men likevel kanskje ett av de mest virkningsfulle. Pettersons urolige og anspente personlighet kommer tydelig frem i de dynamiske kontrastene i de innledende 20 min av denne ensatsige saken på noe over 50 minutter, stadige dissonnante klasj mellom hysteriske, oppadstrebende blåsergrupper avbrutt av lange, dystre strykerkor i nedadgående linjer avløses gradvis av mer fortrøstningsfulle toner i strykerne, og de siste 20 minuttene er en eneste lang, forhåpningsfull vuggesang for strykerne i orkesteret i Pettersons karakteristiske lange, repeterende strykerlinjer. Et av de mest fantastiske partier musikk i hele musikkhistorien, og en av de få Pettersonsymfonier som avslutter i en forhåpningsfull tone. Ehrling med Stockholmsymfonien på Caprice.
Har man ikke fått nok etter dette kan man prøve 8-eren (Commissiona med Baltimore på Polar ruler - men den har vel aldri vært på CD, ikke noe problem med alle platespillerne her på forumet skulle forresten ønske Polar kunne bruke noen ABBA-kroner på å gjenutgi denne), eller den ensatsige 10-eren på ca 90 (!) minutter. Ta gjerne noen uppers, lås alle skytevåpen inn i et skap og lever skapnøkkelen til naboen først. Sørg også for at kona er klar med noen trøstende ord før leggetid. Finnes pt i OK (men ikke mer) innspillinger på CPO og BIS, jeg grøsser ved tanken på hva for eksempel den dystre Gergiev med ett av de virkelig store orkestrene kunne funnet på her .
Må dere på død og liv ha 10 får dere kutte Vaughan Williams 6 da, men dere kommer til å angre ..
