Oktober 2007
Grunnet det skjeve stereoperspektivet dreiv jeg stadig vekk og eksperimenterte med plasseringer. Etterhvert innså jeg at det kun fantes to måter å fikse problemet på:
1. Plassere anlegget med symmetrisk avstand til hver sidevegg
2. Plassere anlegget slik at hver høyttaler er så langt unna sidevegg at problemet blir borte
Faktisk ble løsningen en kombinasjon av begge. Stua ble ommøblert og anlegget fikk æresplassen i stua. Det var vel godt over 1.5 meter fra hver høyttaler til sidevegg, og oppsettet fikk masse luft.
Nå hørte jeg med en gang at dette var akkurat det oppsettet trengte. Nå løsnet endelig stereoperspektivet fra fengselet mellom høyttalerene og det brettet seg ut langt utover sidene. Grunnet rommets overdrevne klangrefleksjoner men med lang avstand til alle vegger fikk jeg også et lydbilde hvor lyden omsluttet lytteren i stor grad. Når man først har blitt vant til slik omsluttende lyd, så lenge det ikke går på bekostning av fokuset i midten, så virker alt annet noe tamt og uengasjerende.
Det musikalske bassområdet var imidlertid veldig slankt, ja faktisk helt krise, mens dypbassen trøkka noe helt overdrevent infernalskt.
Siden dette var den overdrevent beste plasseringen som var mulig i min stue så innså jeg at her måtte det elektronisk korreksjon til for å redde bassområdet spesielt, men også den alt for tilbakelente og sjenerte mellomtonen som jeg alltid hadde slitt med.
Men aller først tok hi-fi nevrosen meg, og jeg og en kompis begynte å dra rundt for å høre på litt forsterkeri, og da primært Electrocompaniet som han hadde lyst på.
Vi brukte mange timer hos ulike forhandlere over noen uker og sammenlignet blant annet direkte med tunge utfordrere fra McIntosh, Midgard (Oberon 6.1) og DP.
Dessverre for meg hørte jeg da hvor magisk EC egentlig kan låte i oppsett der de fungerer bra, og at EC tilførte en helt spesiell organisk realisme og åpenhet i stereoperspektivet som de alternative utfordrerne ikke klarte i akkurat dette oppsettet i allefall. For å si det slik, så var jeg solgt omtrent fra første tone da jeg fikk høre AW180 på noen Patos høyttalere på Gjøvik.
Selv om det bare hadde gått noen få måneder siden jeg kjøpte NAD M3 så var det ikke noe spørsmål om jeg skulle kjøpe EC eller ikke, men tvert i mot hvilken EC-forsterker jeg skulle velge.
Turen gikk til Oslo og Eltek presterte å samle sammen absolutt alle ECs effekttrinn fra AW120 til Nemo slik at vi kunne vurdere disse under samme forhold. Vi fikk lytterommet helt for oss selv i mange timer.
For meg så var saken relativt klar. AW400 låt best av alle i mine ører selv om forskjellene trinnene i mellom rent lydkvalitetsmessig ikke var store. Nemoen har en litt annen og noe mindre åpen klangfarge som ikke tiltalte meg i like stor grad som AW400.
Dermed endte både jeg og kompisen med å punge ut i dyre dommer. Han reiste hjem med en bestilling på AW180, EC 4.8 og diverse plukk, mens jeg hadde et par AW400 i bestilling. Jeg fikk også tak i en EC 4.8 preamp brukt.
Vi ordnet også et par "custom made" granittblokker til å ha under monoblokkene av rene estetiske årsaker. Dette var noe vi så på Emtech på Gjøvik som vi begge synes så griselekkert ut.
All balansert kabling i oppsettet besto av Black Magic Revelation XLR med Rhodium plugger. Høyttalerkablene var Better Cables Silver Serpent III. Billige og tynne, men fremdeles av de beste ht-kablene jeg har hørt, muligens slått av mine nåværende Kimber Monocle XL, men jeg har ikke sammenlignet direkte i oppsettet mitt.
Selv om dette nå komponentmessig og plasseringsmessig var på high-end nivå, så var rommet langt i fra enig. Her måtte det romkorreksjon til.
Jeg brukte dermed mulighetene jeg hadde med Transporter, nemlig Inguz-plugin.
Korreksjonsfilene regnes ut av DRC.
Etter flere uker med eksperimentering med ulike målinger, kalibreringsfiler, skreddersying av target-kurve osv satt jeg endelig igjen med et fantastisk lydbilde. Men siden lyden var mer eller mindre korrigert flatt, men med en liten demping mot toppen for å temme litt hissig "korreksjonsdiskant" så ble det også veldig nøytralt.
Korreksjonen klarte heller ikke å kompensere for den slanke mellombassen og grunntonenivået 100% musikalskt sett. Greit nok at nivået ble økt til et mer riktig nivå rent lydmessig, men dette har jeg nå i ettertid erfart i sammenligning med mitt nåværende oppsett at overhodet ikke gir den samme effekten som når rommet virkelig spiller på lag med høyttaleren i dette viktige området.
Man får rett og slett ikke den samme utrolig avslappede og musikalske fylden, som i tillegg har denne viktige tyngden i grunntonene som gir all musikk vekt og autoritet. Denne tyngden er delvis taktil og delvis lydmessig spenstig og luftig bass, og blir etter mine erfaringer så langt i hi-fi livet kun helt perfekt ved at rommet i utgangspunktet gjør de riktige tingene i samarbeid med lytteposisjon og høyttaler, og kan ikke justeres inn til å gi samme følelse dersom man har en suckout i grunntone- og mellombassområdet.
Men uansett så visste jeg ikke dette da, og bassområdet, og definitivt også alt annet, ble unektelig mye ryddigere med korreksjon. Inguz er også den eneste korreksjonen jeg har hørt til nå som det faktisk var mulig å justere til å høres helt naturlig ut med en større grad av transparens (selv om dette IKKE for meg oppleves som like naturlig og ekte transparent som et velfungerende "vanilla" puristisk high-end anlegg). Sikkert på grunn av en PC og DRCs nærmest ubegrensede muligheter og krefter.
Når korreksjonen satt som den skulle så satt jeg dessverre med en følelse av at jeg var i mål, og ikke med en følelse av at hipp-hurra nå kan jeg lytte på musikk på mitt fantastiske stereoanlegg! Alle som var innom ble mektig imponert og anlegget spilte helt fantastisk på alle "hi-fi tester" slik som qsound-opptak osv. Men likevel var det liksom noe som skurret litt helt innerst inne som jeg ikke klarte å sette fingeren på med det erfaringsgrunnlaget jeg hadde da. Det var liksom ikke slik at jeg hadde lyst til å høre musikk i timesvis, eller ble revet med følelsesmessig, til tross for at alt "var der" og det til de grader.
Nå i etterkant så har jeg skjønt at det rett og slett var den umusikalske klangen i rommet, med de mange "kalde" refleksjonene, samt manglende fylde i grunntoneområdet som nok gjorde dette. Korreksjonen kunne avhjelpe og forbedre voldsomt både musikalskt og definitivt "hi-fi teknisk", men ikke fjerne denne umusikaliteten som lå til grunn for hele audioopplevelsen i rommet.
Et annet problem på denne tiden, var at jeg egentlig ikke hadde det helt klart for meg hva jeg var ute etter. Hva var mitt lydideal?
Dette kom ikke før senere, og da hovedsaklig på grunn av tilfeldigheter. Jeg innbiller meg at dette egentlig er ganske vanlig blant folk som i løpet av relativt kort tid "kjøper seg opp" på high-end nivå uten å ha den nødvendige erfaringen med ulike andre high-end anlegg i bunn (selv om viljen var der)
Dermed var det vanskelig å si hva som skulle til før jeg følte meg ordentlig tilfreds med musikken på anlegget utover det at alt det hi-fi tekniske var på plass, men uten noe større følelsesmessig engasjement, selv om andre mente lyden var svært bra. Det var jo liksom ikke noe direkte "galt" som kunne pekes på.
