Espen`s Burmestersystem
Etter å ha avlevert ungene i Sandefjord tok jeg en liten omvei hjem til Røyken. Dvs om Porsgrunn og Espen L. Dette er et anlegg jeg har hatt lyst til å høre lenge. Ikke et vondt ord om Geir Tømmervik, men han er glad i å prate, og de gangene jeg har vært på OHC og håpet på en skikkelig Burmester-demo, så har vi pratet mer enn vi har hørt på musikk. Espen og jeg er vel ikke helt borte når det gjelder skravling vi heller, men vi fikk i hvert fall hørt et par timer med musikk før jeg satte nesa hjemover.
Leiligheten til Espen er strøken, og i min verden ser den ut til å kunne stå modell for hvilket som helst interiørblad. Det er stilrent, smakfullt og i hvert fall ikke overmøblert. Det skaper noen utfordringer for lyden. Når Espen stod og snakket var det åpenbart at det var svært mye etterklang i rommet, og jeg fryktet før vi skulle sette på musikk at det ville bli vel mye "gjalling" grunnet den reflekterte lyden.
Stor var derfor overraskelsen da det utrolig flotte oppsettet spilte stort, kraftfullt og ikke minst med en dyp og kontrollert bass som ikke fløt utover slik jeg var redd for. Espen fyra i gang en Willy DeVille-plate jeg dessverre ikke husker navnet på, og det låt utrolig luftig, homogent og ikke minst med voldsom pondus i bassen.
Jeg reagerte imidlertid litt på mangel på fokus i lydbildet. Uten at jeg kjente plata, syntes jeg at vokalen fløt litt for mye utover sideveis. Siden jeg har hatt mange høyttalere i hus tidligere med bånddiskant, var jeg fullstendig klar over at like millimeterpresis holografisk som en domediskant ville den neppe aldri bli, men jeg har hørt bånddiskanter som har vært mer presise enn hos Espen. Andre låter som jeg kjenner bedre viste det samme.
Jeg foreslo derfor å vinkle høyttalerne litt mer innover. Slik de stod plassert ville lyden krysse omtrent en meter-halvannen bak lytteposisjon. Etter å ha vinklet høyttalerne rett mot lytteposisjon ble det langt bedre, men fremdeles var vi ikke helt i mål. Erfaringen med mine egne Montana-høyttalere er at det også kan være lurt å tilte høyttalerne noe ned mot lytteposisjon. Hos Espen er sofaen der man lytter relativt lav, så diskantelementene på B80-høyttalerne fyra litt over ørehøyde. Dermed ble det ned på kne for å skru inn spikesene i front og lenger ut med spikesene i bakkant. En sjekk med water viste faktisk at høyttalerne var tiltet litt bakover. Det var ikke mange millimeterne som skulle til, men da vi igjen befant oss i lytteposisjon falt alt på plass. Lydbildet var like stort, homogeniteten den samme, men nå satt også fokuset nærmest som en påle.
Det tok oss mindre enn et kvarter, kostet ingenting, mens den lydmessige gevinsten var helt klar etter mine begreper. Et digert smil fra Espen kunne tyde på at han også likte forandringen. Eventuelt er han bare ekstremt høflig og stilte alt tilbake så fort jeg var dratt derfra.
Når det gjelder gjalling så var det litt av det, noe Espen allerede har funnet en løsning på, nemlig absorbenter i taket. De er ennå ikke montert, men jeg er ganske så sikker på at det vil bedre lyden ytterligere noen hakk. På lavt og middels volum er det faktisk ikke noe stort problem nå heller, men når rockefoten går (slik den gjorde på Lynyrd Skynyrds Things Goin' On fra Endangered Species), så er det lett å skru opp volumet noen hakk, og da blir det godt hørbart.
Kort oppsummert: It looks like a million, sounds like a million og koster muligens det også. Gudene veit. Jeg gleder meg allerede til å ta turen etter at Espen har fått opp noe absorbenter i taket.
Takk for lytten, og du er som jeg sa hjertelig velkommen på visitt hit i løpet av sommeren.
Roy