I mine drømmer og tanker er det en ånd som spøker, han lever i meg og er der i både den mørke natten og den lyse dagen, han ler, han gråter med meg, og han stryker meg ømt på kinnet når jeg trenger det. Hanprøver å snakke til meg, men jeg hører han ikke, han er lei seg for det, men allikevel gir han ikke opp. Like usynlig og sterk er han der, like levende som meg, ja han lever kanskje til og med mer enn det jeg gjør akurat nå. På hans side er det bare kjærlighet og varme og en uendelig godhet over alt levende. Han har smittet det over på meg, jeg vil ha godhet for alt levende, jeg vil ta vare på det som er og det som blir. Jeg vil elske og glede meg over de årene jeg har igjen på denne siden av lyset, enda er ikke min missjon her nede fullført. Med min ånd som lever ved min side, så er det enklere og forstå at livet ikke er noe man skal ta for gitt, men ta godt vare på og nyte, nyte og glede seg over hver enkelt ting man opplever i hverdagen, hver enkel liten glede.