Bjørn Hansen kritiserer "Afghanistan-kritikerne" for deres naive kritikk av hva man forsøker å gjennomføre, legitimiteten til operasjonen og deres "uttrekkings-strategi". Det er ingen tvil om hva som skjer når landet overlates til seg selv. Det blir tid for nye oppgjør, velting av regimet, kaos, borgerkrig, vold og blod og overgrep på alle mulige måter. Og det er selvsagt sivilbefolkningen som vil rammes.
Bush hadde muligheten til å pøse inn personell og penger. Det lovde hele det internasjonale samfunnet. Pengene uteble i stor grad. Gjenoppbyggingen av landet ble ikke så storstilt som foreslått. Taliban har reorganisert seg, og har de seneste år har Taliban til og med blitt en maktfaktor som destabiliserer Pakistan, og truer den pakistanske statens eksistens. Og dette landet har atomvåpen, som ikke bør komme på avveie. Mange stater vil ikke kunne stå å se på at regionen kollapser i en borgerkrigsliknende situasjon. Ikke India. Neppe Iran, selv om de virker å være sprø, arrogante og maktglade, så ønsker de først og fremst å holde staten Iran samlet og med indre stabilitet. Presteskapet der vil ikke ha Taliban inn dørene som i sin tur trolig ville sendt landet inn i en ny æra av post-feudale tilstander og skapt tilbakeskritt i for landets utvikling.
Hvor vil i så fall Taliban kunne spre seg? De er faktorer å regne med i Afghanistan, i Pakistan, og deres "revolusjon" kan spre seg utover til andre land i regionen. En ny islamistisk forståelse med gamle menn og fundamentalistiske læresetninger som til og med de lærde prestene i Iran ser grunn til å bekymre seg over siden de tilsynelatende ikke vil ha noe med Taliban å gjøre. India vil sannsynligvis måtte ta stilling om ikke lenge. Hva de står overfor blir nok en langvarig og kostbar kampanje for å bevare staten og dens indre stabilitet. Vil Taliban spre seg inn i noen av de tidligere Sovjet-republikkene? Det er vanskelig å si noe om, men det er neppe usannsynlig, så lenge det finnes en fattig muslimsk befolkning i områdene som kanskje lever under undertrykkende forhold.
Jeg har alltid ment at operasjonen i Afghanistan som USA og NATO driver, vil ta lang tid. Mer enn 20 år. Kanskje mer enn 30 år. Norge hadde FN soldater i UNIFIL i Sør-Libanon i over 20 år, og i dag er det en indisk kontingent som har overtatt. Utfra typen konflikt som pågår i Afghanistan, en lav-intensitets borgerkrig med geriljasoldater som rekrutteres i sivilbefolkningen (og noen i andre land der dedikerte melder seg som frivillige) så er det ikke overraskende at det kommer til større eller mindre sammenstøt mellom USA/ISAF/ANA og Taliban-grupperinger (og deres for øyeblikket allierte) der førstnevnte koalisjon gang på gang demonstrerer sin teknologiske dominans og ild-overlegenhet og ikke minst evne til å mestre utfordringene Taliban gir dem. Og som stadig triumferer over sine seire på slagmarken mot en militært underlegen part.
Men siden dette er en borgerkrig, med en motstandsbevegelse som rekrutteres i stor grad blant lokalbefolkningen som motpart til USA/ISAF/ANA, så må man anta at deres motivasjon for å fortsette er høy. De kjemper tross alt i hovedsak mot utenlandske styrker som i deres oppfatning okkuperer og regjerer landet. De har hele livet til å kjempe mange av dem, om de føler at de må. Det er ingen permisjon, leave, 48 timer, eller annen rekreasjon eller lønn på en eller annen konto i et annet land til dem. De har ikke et hjem et annet fredeligere sted i verden som venter på dem. De har ingen "uttrekkingsstrategi". Bare en "tvingende" vilje til å kjempe, som neppe byttes bort med et alternativ som ikke fremstår som vesentlig bedre: en bedre fremtid gjennom et fredeligere liv preget av trygghet og velstand for seg selv og sine familier.
Så lenge USA/NATO/ANA har ild-overlegenhet og stor dominans, så vil Taliban fortsette å kjempe med snik-taktikker: bomber, snikskyting, bakhold, attentater, overraskende offensiver her og der. De vil fortsette å skape muligheter for å sanke støtte i sivilbefolkningen. Og hver gang koalisjonen feilbomber, eller dreper barn og andre uskyldige sivile, sanker Taliban trolig mer støtte hos sivilbefolkningen. De har god tid. Ingen parlaments- eller regjeringsvalg å ta hensyn til, eller balanse i statsbudsjettet. Ingen husbanklån de bekymrer seg over, ingen pensjonspoeng de står i fare for å gå glipp av.
Og det er ikke vi som skal "vinne" krigen. Afghanerne må selv stabilisere landet politisk, økonomisk og militært. De må få hjelp til å bygge opp en sterk sentralmakt. De må få hjelp til å modernisere landet. De må få hjelp til investeringer i infrastruktur, statlige institusjoner, helse, utdanning og gis hjelp til næringslivet slik at arbeidsplasser skapes. De må få hjelp som hindrer at regimet blir gjennområttent av korrupsjon. Det er denne prosessen i kombinasjon med å hindre Taliban militært som vil ta tid, før Afghanistan kan stå på egne ben. Og det vil ta tid. 20 år, 30 år kanskje mer. Afghanistan er et økonomisk krevende prosjekt, det hersker det liten tvil om.
Men det er vel nettopp den utholdenheten Bjørn Hansen tror vi ikke har. Og når den siste soldaten fra USA/ISAF forlater landet, vil sannsynligvis regimets siste krampetrekninger komme, før vi har glemt dem, og overlatt befolkningen til seg selv og nye interne og voldsomme oppgjør. Slik sett er det vi gjør allerede meningsløst. Canada har varslet sin utrekking, Italias statsminister prøver å gjøre seg populær på å varsle planer om uttrekking, og i Tyskland er motstanden mot deltakelsen stor. Alle er NATO-medlemmer. Det ser ut til at vi og våre politikere ikke står løpet ut. Til det er vi for kortsiktig avkastnings-orientert i de vestlige land..!
Mvh. Bjørn
