Åjo da, vi er reserverte, og av og til også både uhøflige og av-visende. Sånn er det bare, og jeg synes det har blitt bare verre og verre, med årene. Før hadde de fleste av oss en vss folkeskikk. Nå driter flere og flere i andre enn seg sjøl. Vi er i ferd med å bli et sjølopptatt, egoistisk og navlebeskuende folkeferd - og det er trist.
Sjøl kommer jeg fra et lite bygdesamfunn i Lofoten. Vi hadde ikke veiforbindelse med omverden før langt utpå -60tallet, men du verden for en fantastisk oppvekst vi hadde! Vi hilsa på alle, prata med alle, i alle aldre. Vi visste det meste om hverandre og alle osv. osv. Trygt, beskytta og godt - men samtidig vanvittig fritt. Vi rodde midtfjords i små robåter, sommer som vinter. Vi seila på isflak, klatra i fjell og tjyvlånte haglegeværene til fedrene ( eller bestefedrene ) våre lenge før vi begynte å rappe spriten til de samme opphavene. Flytevest, sykkelhjelm og denslags, ante vi ikke hva var. Men folkeskikk måtte vi lære oss, og høflighet og respekt for folk også. Det har jeg alltid tatt med meg, og akkurat dette anser jeg å være det beste av ballasten som jeg har fått med meg.
Jeg hilser ofte på folk, også på vilt fremmede mennesker. Folk som jeg møter i skiløypa, på turer i skog, mark eller fjære - eller på gata. Jeg kan godt finne på å prate med andre mennesker i køen fram til kassa på butikker. Det er morsomt, interessant og lærerikt - og det kan ha noen fantastiske virkninger. Bare prøv! Hver morra når jeg går lufterunden med irsk'ene før jeg drar på jobb, passerer jeg barneskola her jeg bor. Noen av ungene er riktig så tillitsfulle og pratesjuke, andre har tydeligvis lært av mamma og / eller pappa, at fremmede (menn?) skal man ikke kommunisere med. Og der tror jeg avmåltheten, tilbakeholdenheten og frykten begynner. Det er trist at samfunnet vårt, utvikler seg sånn. Men det er på mange måter forståelig - og jeg har selvfølgelig innprenta mine egne barn om akkurat det samme. Sånn har det bare blitt..
Jeg er ikke så veldig bereist i verden, og har stort sett oppholdt meg i Europa, og i arktiske strøk. Den største gjestfriheten, åpenheten og mellommenneskeligheten, har jeg møtt hos inuitene. Jeg har imidlertid hørt og lest at gjestfrihet, åpenhet, det å kunne ta kontakt med et annet menneske, det å virkelig sette pris på andre mennesker og tørre å vise det, står sterkt i land som Iran, Afghanistan ( hvor vår eldste datter har vært flere runder, som soldat ), flere land i Afrika og i østen. Jeg kjenner folk som har reist rundt i VietNam og Thailand, og som har blitt fullstendig bergtatte av velkomsten, vennligheten og åpenheten som de har blitt møtt med - av de fattigste blant de fattige. Mennesker som ikke eier noe som heldst, har delt det lille de har hatt, av husvære, mat og virkelig bydd på seg sjøl. Det må være heilt uvirkelig å oppleve noe sånt..
Her heime, synes jeg denne gjenkneppetheten, reservertheten og innadventheten, tiltar jo nærmere Oslogryta man kommer. Ikke det at ikke norske bygdesamfunn kan virke svært så lukka, men prøv å konversere med en medpassasjer på trikken eller bussen i Oslo - og man får momentant inntrykk av at man er spik, spenna gal som i det hele tatt kan finne på å tiltale andre menneskelignenede skapninger! For ikke å snakke om på gata - man må vel være rusa, eller i det minste ha uhederlige hensikter for å kunne gjøre noe sånt? Sjøl det å se på andre mennesker, ikke ni-stirre, men se på, kan få folk til å gå fullstendig av hengslene. Er det sånn at urbaniseringen skaper usikkerhet, utrygghet og "lukka" mennesker? Eller er det bare sånn at folk heldst vil være i fred, at vi har nok med oss sjøl?
Jeg har i min lille verden, og i godt voksen alder, kommet fram til at det koster så lite å smile litt, prate litt, hilse eller komme med en liten bemerkning, sånn i forbifarta. De aller fleste reagerer med litt undring, litt nysgjerrighet og svært ofte med imøtekommethet. Sånt synes jeg gjør hverdagen litt lettere, både for meg og folk som jeg møter. Det kan jeg både se, høre og føle - og det gleder meg faktisk!
