Her burde jeg skrevet noe flott om Totte.
Jeg burde fortalt om hans kombinasjon av gutteaktige og lekne tilnærming til det meste kombinert med et lynende intellekt og en evne til å kombinere det til kommentarer som fikk både ham og oss til å gapskratte.
Jeg burde fortalt om nysgjerrigheten hans på musikk og menneskene rundt seg, og hvordan han lyste opp hver eneste plass han dukket opp, uten at han på noen måte tok plassen fra oss andre som en ego-sentrisk Donald Trump, for Totte satte ikke lyset på seg selv, men hang det i taket og lyste opp for oss alle.
Men jeg klarer det bare ikke.
Da jeg kom hjem fra barnetoget i går, så hadde balkongflagget mitt slitt seg, slik at det hang på halv stang.
Jeg burde latt det henge slik til ære for Totte, men hvordan skulle kona og ungene og naboene forstå?
Thåstrøm synger Fan, Fan, Fan, og selv om jeg ikke banner så mye som før er det vanskelig å la være nå.
Faen, Totte.
Og samtidig kan jeg ikke annet enn lure på om Totte sitter der oppe over skyene, hvilende over styret på en himmelsk sykkel som kjedet aldri hopper av på, og ser ned på oss i OVK.
Han har sikkert en treffsikker kommentar som ville fått oss til å flire høyt, men vi hører deg ikke lenger, Totte.
De sier at livet ikke er rettferdig, og gudene skal vite at dette ikke er som å sykle nedover med Sluket og meg på bagasjebrettet.
De som sier at livet ikke er rettferdig, skulle prøve seg på døden.
Det er oppoverbakke her hos oss nå, Totte.
Med Sluket og meg på bagasjebrettet.
Det kommer til å bli tungt.
Faen, Faen, Faen.