Etter mange runder har jeg nå endelig blitt enig med meg selv (ingen lett diskusjon kan du tro;-)) og kommet til at jeg skal nedgradere store deler av anlegget, så da begynner jeg med denne:
Superversjonen av en av Fidelitys favorittspillere selges. Så å si ubrukt, gått max 50 timer, og følgelig «som ny». En eier.
Wilson Benesch’ ikoniske «The Circle» kom i en limitert ekstremversjon i forbindelse med selskapets 25-års-jubileum, selvforklarende nok kalt «Circle25». Dette er den eneste av sitt slag som er solgt ny i Norge ettersom jeg har hørt. Ytelsene er helt ekstreme til nyprisen, som var å betrakte som et kupp. Den fikk en euforisk omtale i Fidelity, men på grunn av importørskifte og lite satsing på WB i Norge, har den gått under radaren til de fleste. Lyd-og designmessig spiser den Regas toppmodell til frokost og spytter ut restene. Det sitter en Dynavector DV-20X2L på som har gått en del timer. Den passer spilleren meget godt. Det følger med et støvlokk produsert i plexiglass.
Den selges selvfølgelig med tungt hjerte, men interessen er ikke der den var, og da fortjener den å brukes av noen andre. Har alt av originalemballasje. Henting og testing her hos meg foretrekkes.
Kan selge bare spilleren uten pu og lokk for 35k.
www.analogplanet.com
Fra Fidelitys test:
Circelen er sluttet
Nå er det over tjuefem år siden de lanserte sitt første produkt, platespilleren ACT One. Det måtte selvfølgelig feires, og dermed laget de like godt en jubileumsversjon av sin nåværende klassiker, Circle.
Selvforklarende nok kalt Circle 25.
Trond Torgnesskar
Siden jeg til daglig bruker denne platespillerens stamfar, har jeg virkelig sett fram til å ha jubileumsutgaven av Circle i hus en stund. Også fordi den mer «ordinære» Circle, om en så ikonisk og usedvanlig god platespiller overhode kan kalles det, er en gammel favoritt som jeg både har omtalt i Fidelity og hørt mye på i årenes løp.Ikke minst har den en tid hatt permanent oppholdstillatelse i Fidelitys referanserigg.
Den så dagens lys på slutten av nittitallet, men nå er den tatt ut av produksjon, og fakkelen er overtatt av nummer tjuefem her.
En grundig oppgradert versjon det har tatt lang tid å få på markedet, rett og slett fordi man må gå grundig til verks når man skal forbedre en udiskutabel klassiker.
Mye er nytt, men det ikoniske designet har de heldigvis ikke endret på, bortsett fra at finishen er klasse opp.
Armer og utvikling
Sånn ved første øyekast ser det egentlig ikke ut til å være så mye som er endret, men som så ofte når det er snakk om oppgraderinger, er ikke endringene nødvendigvis så enkle å få øye på.
Plintet er fremdeles det samme sirkulære, men det er nå bygget opp av delrin, som har helt andre egenskaper enn mdf, som ble brukt i forgjengeren. Det betyr i korte trekk større masse og bedre vibrasjonsdempende egenskaper. Videre er stengene til de pontonglignende utriggerne som spillerens undertallerken hviler på, og som utgjør subchassiet, karaftigere dimensjonert enn før. Også dette er gjort for å kunne drenere bort vibrasjonsenergi enda bedre. Både tallerkenlager og armlager er kraftig oppgradert, og det fører til mindre lagerstøy, svartere bakgrunn og bedre dynamikk. Armen er helt ny, selv om den deler grunnkonstruksjon med den tidligere ACT 0.5-armen. Armen har enda et hakk høyere finish enn tilfelle var med den tidligere modellen.Og det er ikke så rart, for armen på Circle 25 er faktisk en forbedret versjon av Wilson Benesch´ tidligere topparm, ACT 2.0.
Det sier faktisk en hel del om ambisjonsnivået fabrikken legger seg på her, for ACT 2.0 er en fantastisk god arm som er i stand til å gi en lang rekke av de tradisjonelle superarmene på markedet kamp ikke bare til døra, men til langt over terskelen. Og det til en usedvanlig vettug pris. Jeg kan love deg at man virkelig kan høre alt utviklingsarbeidet som er lagt ned i denne armen. Med så voldsom kontroll på vibrasjoner, lagerstøy og resonanser, betyr det at vibrasjonsenergien som pickup-elementet pløyer tilbake langs armrøret og mot lagrene, ledes vekk slik at det ikke påvirker lyden, for å si det enkelt. Som lytter er du kvitt grums og forvrengningsartifakter som selvfølgelig setter sitt preg på lyden. DErmed låter det renere, åpnere, mer detaljert, naturlig og kropslig.
Armkablingen i den nye vidunderarmen kommer for øvrig fra Cardas, pluggene fra Neutrik.
Som alle armer fra WB har den armrør i kabronfiber, med ekstremt høy ytelse, rigiditet og resonansdempingegenskaper. Det finnes flere som bruker karbonfiber i armene sine, men et blikk på hva det er snakk om her, forteller deg at dette er av en helt annen klasse. Men så har også Wilson Benesch brukt karbonfiber i sine hifiprodukter siden før resten av bransjen greidde å uttale ordet.
Subtilt?
Det er altså ikke akkurat subtile forbedringer som er blitt gjort her.
Det kan heller ikke kalles en direkte subtil endring at årets Circle nå leveres uten pickup, mens den tidligere kunne fåes med WB Ply, som var en karbonfiberinjisert og oppgradert utgave av Benz Glider, og det til noe som nok var en subsidiert pris.
Vel, verden forandrer seg.
Dermed ble nykommeren fra britenes gamle industrisentrum Sheffield plassert på mitt WB Triptych platespillerbord, som egentlig er konstruert for denne spillerens stamfar, påmontert min favorittpickup, en Koetsu Urushi Signature. Derfra går signalet til min Hovland HP 100 preamp. I deler av testperioden var også C25 tilkoblet en PS Audio Power Plant 10.
Heldigvis er Circle 25 en spiller som er konstruert for å være enkel å forholde seg til. Manualen er ikke til å misforstå, og spilleren i seg selv er så «set and forget» som det vel går an. Har du først satt den opp, står den der, du trenger ikke tenke på fjærer, justeringer og annet tjafs.
Det er forresten tydelig at det nye plintmaterialet gjør at C25 er mindre følsom for underlaget den plasseres på, selv om det likevel anbefales å bruke hue her. Særlig den imponerende oppløsningen i bassen, eravhengig av litt tankevirksomhet rundt plassering, men kritisk er det på ingen måte.
Filt? Ærlig talt..
Når den da endelig sto der, etterlengtet som den var, var det med en smule misbeliggelse jeg måtte konstatere at høyteknologiske Wilson Benesch, en av de mest fremoverlente og teknologisk bevisste produsentene som i det hele tatt finnes , fremdeles leverer sine platespillere med en matte av filt. Hva er det med briter og filt? Kan noen fortelle meg det?
Det står mildest talt ikke helt i stil med resten av kreasjonen, men mener de i fullt alvor at dette holder, så skal jeg i det minste gi det en sjanse. Selv om jeg har fordommer så det holder. Jeg har sagt det før, og mener sogar jeg satte det på trykk for noen år siden; Filt duger til tøfler , juledekorasjoner og biljardbord, men har ingen ting på en platespiller av dette kaliberet å gjøre.
Fabrikken forteller at de planlegger å lansere en rekke med tilleggsutstyr og oppgraderinger til Circle 25, slik at det vil bli mulig å ytterligere spisse ytelsen på dette lille kunstverket.
Det første produktet ut i så måte er en platestrammer i svart kunststoff med strammeskrue i aluminium med innpreget selskapslogo. Riktig en estetisk nytelse. Siden den skal skrus ned på senterspindelen, er denne gjenget.
Når de først er igang med utstyrsprogrammet, er det vel ikke for krevende å håpe på at det kommer en matte?
Etter innjustering, som ikke akkurat bød på overraskelser, var første plate på vei til å forgylle lytterommet denne sommerlørdagsformiddagen.
Det er en britisk platespiller, så hva er vel mer naturlig enn å åpne ballet med den mest ikoniske av alle britiske popskiver gjennom tidene?
Vi snakker om «Abbey» Road, selvfølgelig.
En av pophistoriens fineste perler, George Harrisons «Here comes the sun» får æren av å være første låt ut.
Lag på lag
Det er mange lag i George Martins vakre produksjon, og Circle 25 legger så store mengder oppløsning for dagen at det er en ren gåsehudøvelse å lytte seg innover i alle lagene og bli ført tilbake til sommeren 1969. Alle lydbildets bestanddeler står fritt og klart fram med mye luft rundt seg.Rytmisk har spilleren et så veritabelt grep på alt som skjer at taktskifter og små detaljer er påfallende tydelige. Det finnes ikke engang tilløp til at det gror igjen nedover, og med et solid rytmisk fokus trer ikke bare McCartney´s Rickenbacker-bass fram fra glemselen der nede i dypet, den blir også tydelig, rytmisk og swingende. Låta får et driv den ikke ofte har, fordi innsynet og åpenheten er strålende, men ikke overskygger klang, sammenheng, naturlig varme og rytme. Alle som har drevet litt mer enn et kvarters tid med hifi, vet at denne balansegangen er noe av det vanskeligste som finnes å få til, og netopp grunnen til at endel utstyr låter «Hifi».
Min påstand er at det er akkurat her Wilson Benesch viser hva som er mulig å få til med et skjørt musikksignal når man vet så til de grader hva man driver med, og da særlig når det kommer til vibrasjoner og resonanser. Selvfølgelig kommer man heller ikke dit uten dyp innsikt i instrumentlyd, samklang og musisering. Hvordan ting låter i virkeligheten, rett og slett.
Det er utrolig stor forskjell på å greie å gjengi lyden av et flygel, kontra lyden av et opptak av et flygel..
Lydbildet er veldig stort og virkelig enormt luftig. Lyden puster fritt og homogeniteten er glimrende, og spilleren spenner opp et voldsomt generøst lydbilde med like generøse klangfarger og et bunnsolid fundament. Tredimensjonaliteten er strålende, samtidig som lyden er mer fremoverlent og litt mer insisterende enn hos forgjengeren. Dynamisk sett er det også et hakk eller to opp, og med en anelse mer fokus på transienter, låter Circle 25 enda et knepp raskere og større enn sin eldre fetter.
Alt dette har åpenbart ikke gått ut over Circles fra før av strålende evne til å gi musikere og instrumenter med skikkelig med kjøtt på beina, samtidig som det er innsyn i mengder. Her opplever du det som finnes i opptaket, og du går ikke glipp av en neneste detalj, så lenge du er våken nok. Men det slynges ikke mot deg som løsrevne detaljfragmenter, slik det ofte er tilfelle med ting som låter påtatt og unaturlig detaljert. Her er overblikket og homogeniteten på plass så det holder.
Avgrunner og pappkartong
Jubileumsmodellen er nok gitt et enda mer tydelig fraspark, som gir den et rytmisk overtak ikke bare på sine nå pensjonerte søsken i WB-familien, men også på det aller meste i prisklassen. Setter du den evnen sammen med en tydelighet og et driv som lodder helt ned i avgrunnen uten å miste overblikket, blir det for himla gøy å høre på skiver.Og når vi snakker om avgrunner, de inneholder mer informasjon enn folk er klar over. Så har du anlegg som går såpass dypt at det ikke levnes noen tvil om at det finnes informasjon der nede, vil C25 gi deg en impulsvillighet og en informasjonsmengde i tilbakemeldingen som kan være så overraskende at det anbefales at man sitter. Men her snakker vi altså bass med impulsvillighet, ikke mudrete drønn som mest av alt høres ut som frustrerte spark i digre, våte pappkasser. Sånt er det åpenbart andre som driver med. Om man har en pickup som evner å følge med, selvsagt. Sjekk i utvalget til Kiseki, Koetsu, Acoustical Systems, VdH og Dynavector, for å nevne noen. Så god er den.
Fraspark og iver
Det hele gir seg utslag i en større iver, en mer umiddelbar måte å gjengi på som blir tydelig på Rickie Lee Jones´selvtitulerte debut fra det herrens år 1979, og ikke minst på Bill Evans og Monika Zetterlunds deilige «Waltz for Debby fra 1964. Circle 25 gir et avslappet, men likevel energisk bilde av hva som foregikk disse tre timene en sommerdag i Gøteborg for femtito år siden. Og det er ikke mulig å holde gåsehuden unna. Den uanstrengte vekslingen mellom avslappet og tilbakelent , fremoverlent insisterende og eksplosivt kommanderende som denne spilleren er i stand til å levere uten at det ser ut til å koste den noe særlig, gjør at den får et spenn i uttrykksregisteret som er høyst uvanlig, for ikke å si nærmest umulig å finne i denne prisklassen.
Her ligger det geniale med Circle 25. Den har, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, alle sin forgjengers fantastiske egenskaper, men i tillegg låter den litt mer umiddelbart, litt større, dypere og mer dynamisk. Som om den har hakket mer dreiemoment. Det fører til at den gjengir både litt mer insisterende og med enda litt mer informasjon, særlig i de dypeste oktavene.
På Robert Plants mesterlige ørkenrock-epos «Lullaby and…the ceaseless roar», som er vanskelig nok å få noe ut av i det hele tatt, kommer Circle 25s overblikk, rytmiske teft og oppløsning til unnsetning, og leverer et veritabelt lappeteppe av lyder, strukturer, groove og stemninger som henger sammen i et berusende brygg av rufsete og uimotståelig musikalitet. Plutselig låter det som det mesterstykket det faktisk er, og det blir helt nødvendig å sette det på en gang til.
Så også når mine gamle helter Genesis gjør progklassikeren «Fifth of Firth», og det som serveres er mer oppløst, drivende og klanglig komplekst enn jeg var i nærheten av å vente meg.
Circle 25 gjengir Rickie Lee Jones´rystende sårhet i «Rainbow Sleeeves» minst like selvfølgelig som hennes like rystende ekplosive uttrykksglede i «Under the boardwalk».og avdekker hver unse av angst i Bowies personlige requiem «Black Star».
Du går ikke glipp av noe, og får opptakene servert med detaljer, sjel, nerve og farger. Det er imponerende gjort uansett hvem som får det til, men desto større grunn til å miste haka når det dreier seg om en pris rundt femti tusen.
Eller noen få hundrelapper over, som er tilfelle når man skrur på ekstrautstyret, den lille, mattsorte platestrammeren.
Lydbildet strekker seg enda litt dypere innover og nedover, og det tilføres en anelse mer ro i toppen som kan kle noen opptak å berøve andre plater litt av luftigheten. Her i huset regner jeg den som en nødvendighet, men slett ikke på alle skivene jeg spilte.
En ting er forresten viktig å påpeke. Circle 25 har akryltallerken, og mange ønsker å bruke denne uten matte, siden akryl sies å ha akustiske egenskaper som ligger tett på vinylens egne. Om du har kjøpt WB-strammeren, kan denne ikke brukes på bar tallerken, fordi spindelen ikke er gjenget langt nok ned.
Jeg nevnte det for fabrikken, som ikke var klar over det, og skulle se på saken. Så det kan være brakt i orden innen du leser dette.
Som med den forrige sirkelen til kara fra Sheffield, er det rom for ytterligere spissing av ytelsen. Noe annet skulle jo tatt seg ut.
Jeg tror ikke jeg vet om noen annen platespiller som responderer så kontant på bytte av nettkabel som Circle i begge versjoner. Men så er det også spillere med ganske vidåpne, innsynsrike lydbilder som fingeravtrykk. Dermed hører man jo også lettere det som måtte befinne seg i i
infrastrukturen.
Strømkabel??
Hos meg ble det romsligere, litt tydligere og mer tredimensjonalt med en dedikert strømkabel. Transparent, Oblivion eller Wireworld leverte variasjoner av det samme, men ryddet litt opp, og når spilleren er så god fra før av, hvorfor skal man da ikke ta´n helt ut?
God i matte?
Vi som har anlegget som udiskutabelt hovedmøbel i stua, og som lett tråkker hvileløst rundt på jakt etter den tapte akkorden, er jo ikke kjent for å bremse. Og ingenting er vel bedre enn produkter som lar en lykkelig eier boltre seg i relativt små oppjusteringsmuligheter som får en allerede hinsides god platespiller puste enda mer grisedyre konkurrenter skånselsløst i nakken?
Og da kommer vi selvfølgelig ikke unna min personlige kjepphest.
Hva skjer når man blir kvitt filten?
Vel, jeg endte opp med å bruke min egen foretrukne matte, den japanske, todelte lille genistreken fra FoQ Components. En tynn matte med diverse hull i, en tykkere, tett en til å legge øverst.
Resultatet var at bassen, som fra før av er imponerende nok, hadde enda litt mer stoffelighet og litt mer åpenhet. Du hører rett og slett mer av det som foregår, og det har jo som regel interesse.
Med disse små oppgraderingene, inkludert WBs egen platestrammer, er resultatet en Circle 25 som vil være umulig å komme utenom når man skal kjøpe platespiller. Den gjør, akkurat som sine eldre slektninger på det samme familietreet, det kunststykket det er å redefinere hva man får for pengene sine. Enda et stykke demokratisk high-end, med andre ord.
I mitt anlegg, med mine preferanser, mitt lydideal og mine forutsetninger, som også teller mange år med denne platespillerens sjelelige stamfar som referanse, må jeg innrømme at jeg ikke sånn på stående fot kan finne en åpenbar konkurrent til Circle 25 så lenge du ikke beveger deg tildels veldig mye lenger opp i prisklasse.
Tro det eller ei, den er såpass overlegent god, og dermed en naturlig arvtaker etter gigantdreperen Circle.
Nå kommer altså gigantene til å sove enda dårligere om natta.
Det skal sies at det finnes gode konkurrenter rundt dette prispunktet, og den mest åpenbare er vel Regas RP10, som selvfølgelig også skal lyttes veldig grundig til om ikke lenge.
Konklusjon:
Circle 25 er en klar oppgradering av en av Fidelitys favorittspillere, og den er blitt en hel del bedre på manger områder. En utrolig god platespiller har i korte trekk blitt enda bedre, og Circle 25 er i stand til å vise langt dyrere konkurrenter hvordan det skal gjøres.
Dette er en imponerende måter å føre arven videre på. Circle 25 er ikke til å komme utenom.
Den kommer nok til å forbli min personlige favoritt i prisklassen i mange år.
Nok en stjerne i boka til Sheffield.
Wilson Benesch Circle 25 platespiller
kr. 49.900 med ACT 25 arm
Platestrammer kr. 2500,-
Import:
Endpoint Audio
Mob. 47832922
Bruk eposten min om du ikke får svar her;-)
1965andreas@gmail.com
Superversjonen av en av Fidelitys favorittspillere selges. Så å si ubrukt, gått max 50 timer, og følgelig «som ny». En eier.
Wilson Benesch’ ikoniske «The Circle» kom i en limitert ekstremversjon i forbindelse med selskapets 25-års-jubileum, selvforklarende nok kalt «Circle25». Dette er den eneste av sitt slag som er solgt ny i Norge ettersom jeg har hørt. Ytelsene er helt ekstreme til nyprisen, som var å betrakte som et kupp. Den fikk en euforisk omtale i Fidelity, men på grunn av importørskifte og lite satsing på WB i Norge, har den gått under radaren til de fleste. Lyd-og designmessig spiser den Regas toppmodell til frokost og spytter ut restene. Det sitter en Dynavector DV-20X2L på som har gått en del timer. Den passer spilleren meget godt. Det følger med et støvlokk produsert i plexiglass.
Den selges selvfølgelig med tungt hjerte, men interessen er ikke der den var, og da fortjener den å brukes av noen andre. Har alt av originalemballasje. Henting og testing her hos meg foretrekkes.
Kan selge bare spilleren uten pu og lokk for 35k.
Wilson-Benesch’s Circle 25 Turntable and A.C.T. 25 Tone Arm.
For vinyl lovers, it’s important to know that Wilson-Benesch first began in 1989 as a start-up dedicated to building a turntable simply because it felt vinyl was a superior medium compared to CD. For that reason alone, the company should be venerated. W-B argued that new, emerging technologies...
www.analogplanet.com
Fra Fidelitys test:
Circelen er sluttet
Nå er det over tjuefem år siden de lanserte sitt første produkt, platespilleren ACT One. Det måtte selvfølgelig feires, og dermed laget de like godt en jubileumsversjon av sin nåværende klassiker, Circle.
Selvforklarende nok kalt Circle 25.
Trond Torgnesskar
Siden jeg til daglig bruker denne platespillerens stamfar, har jeg virkelig sett fram til å ha jubileumsutgaven av Circle i hus en stund. Også fordi den mer «ordinære» Circle, om en så ikonisk og usedvanlig god platespiller overhode kan kalles det, er en gammel favoritt som jeg både har omtalt i Fidelity og hørt mye på i årenes løp.Ikke minst har den en tid hatt permanent oppholdstillatelse i Fidelitys referanserigg.
Den så dagens lys på slutten av nittitallet, men nå er den tatt ut av produksjon, og fakkelen er overtatt av nummer tjuefem her.
En grundig oppgradert versjon det har tatt lang tid å få på markedet, rett og slett fordi man må gå grundig til verks når man skal forbedre en udiskutabel klassiker.
Mye er nytt, men det ikoniske designet har de heldigvis ikke endret på, bortsett fra at finishen er klasse opp.
Armer og utvikling
Sånn ved første øyekast ser det egentlig ikke ut til å være så mye som er endret, men som så ofte når det er snakk om oppgraderinger, er ikke endringene nødvendigvis så enkle å få øye på.
Plintet er fremdeles det samme sirkulære, men det er nå bygget opp av delrin, som har helt andre egenskaper enn mdf, som ble brukt i forgjengeren. Det betyr i korte trekk større masse og bedre vibrasjonsdempende egenskaper. Videre er stengene til de pontonglignende utriggerne som spillerens undertallerken hviler på, og som utgjør subchassiet, karaftigere dimensjonert enn før. Også dette er gjort for å kunne drenere bort vibrasjonsenergi enda bedre. Både tallerkenlager og armlager er kraftig oppgradert, og det fører til mindre lagerstøy, svartere bakgrunn og bedre dynamikk. Armen er helt ny, selv om den deler grunnkonstruksjon med den tidligere ACT 0.5-armen. Armen har enda et hakk høyere finish enn tilfelle var med den tidligere modellen.Og det er ikke så rart, for armen på Circle 25 er faktisk en forbedret versjon av Wilson Benesch´ tidligere topparm, ACT 2.0.
Det sier faktisk en hel del om ambisjonsnivået fabrikken legger seg på her, for ACT 2.0 er en fantastisk god arm som er i stand til å gi en lang rekke av de tradisjonelle superarmene på markedet kamp ikke bare til døra, men til langt over terskelen. Og det til en usedvanlig vettug pris. Jeg kan love deg at man virkelig kan høre alt utviklingsarbeidet som er lagt ned i denne armen. Med så voldsom kontroll på vibrasjoner, lagerstøy og resonanser, betyr det at vibrasjonsenergien som pickup-elementet pløyer tilbake langs armrøret og mot lagrene, ledes vekk slik at det ikke påvirker lyden, for å si det enkelt. Som lytter er du kvitt grums og forvrengningsartifakter som selvfølgelig setter sitt preg på lyden. DErmed låter det renere, åpnere, mer detaljert, naturlig og kropslig.
Armkablingen i den nye vidunderarmen kommer for øvrig fra Cardas, pluggene fra Neutrik.
Som alle armer fra WB har den armrør i kabronfiber, med ekstremt høy ytelse, rigiditet og resonansdempingegenskaper. Det finnes flere som bruker karbonfiber i armene sine, men et blikk på hva det er snakk om her, forteller deg at dette er av en helt annen klasse. Men så har også Wilson Benesch brukt karbonfiber i sine hifiprodukter siden før resten av bransjen greidde å uttale ordet.
Subtilt?
Det er altså ikke akkurat subtile forbedringer som er blitt gjort her.
Det kan heller ikke kalles en direkte subtil endring at årets Circle nå leveres uten pickup, mens den tidligere kunne fåes med WB Ply, som var en karbonfiberinjisert og oppgradert utgave av Benz Glider, og det til noe som nok var en subsidiert pris.
Vel, verden forandrer seg.
Dermed ble nykommeren fra britenes gamle industrisentrum Sheffield plassert på mitt WB Triptych platespillerbord, som egentlig er konstruert for denne spillerens stamfar, påmontert min favorittpickup, en Koetsu Urushi Signature. Derfra går signalet til min Hovland HP 100 preamp. I deler av testperioden var også C25 tilkoblet en PS Audio Power Plant 10.
Heldigvis er Circle 25 en spiller som er konstruert for å være enkel å forholde seg til. Manualen er ikke til å misforstå, og spilleren i seg selv er så «set and forget» som det vel går an. Har du først satt den opp, står den der, du trenger ikke tenke på fjærer, justeringer og annet tjafs.
Det er forresten tydelig at det nye plintmaterialet gjør at C25 er mindre følsom for underlaget den plasseres på, selv om det likevel anbefales å bruke hue her. Særlig den imponerende oppløsningen i bassen, eravhengig av litt tankevirksomhet rundt plassering, men kritisk er det på ingen måte.
Filt? Ærlig talt..
Når den da endelig sto der, etterlengtet som den var, var det med en smule misbeliggelse jeg måtte konstatere at høyteknologiske Wilson Benesch, en av de mest fremoverlente og teknologisk bevisste produsentene som i det hele tatt finnes , fremdeles leverer sine platespillere med en matte av filt. Hva er det med briter og filt? Kan noen fortelle meg det?
Det står mildest talt ikke helt i stil med resten av kreasjonen, men mener de i fullt alvor at dette holder, så skal jeg i det minste gi det en sjanse. Selv om jeg har fordommer så det holder. Jeg har sagt det før, og mener sogar jeg satte det på trykk for noen år siden; Filt duger til tøfler , juledekorasjoner og biljardbord, men har ingen ting på en platespiller av dette kaliberet å gjøre.
Fabrikken forteller at de planlegger å lansere en rekke med tilleggsutstyr og oppgraderinger til Circle 25, slik at det vil bli mulig å ytterligere spisse ytelsen på dette lille kunstverket.
Det første produktet ut i så måte er en platestrammer i svart kunststoff med strammeskrue i aluminium med innpreget selskapslogo. Riktig en estetisk nytelse. Siden den skal skrus ned på senterspindelen, er denne gjenget.
Når de først er igang med utstyrsprogrammet, er det vel ikke for krevende å håpe på at det kommer en matte?
Etter innjustering, som ikke akkurat bød på overraskelser, var første plate på vei til å forgylle lytterommet denne sommerlørdagsformiddagen.
Det er en britisk platespiller, så hva er vel mer naturlig enn å åpne ballet med den mest ikoniske av alle britiske popskiver gjennom tidene?
Vi snakker om «Abbey» Road, selvfølgelig.
En av pophistoriens fineste perler, George Harrisons «Here comes the sun» får æren av å være første låt ut.
Lag på lag
Det er mange lag i George Martins vakre produksjon, og Circle 25 legger så store mengder oppløsning for dagen at det er en ren gåsehudøvelse å lytte seg innover i alle lagene og bli ført tilbake til sommeren 1969. Alle lydbildets bestanddeler står fritt og klart fram med mye luft rundt seg.Rytmisk har spilleren et så veritabelt grep på alt som skjer at taktskifter og små detaljer er påfallende tydelige. Det finnes ikke engang tilløp til at det gror igjen nedover, og med et solid rytmisk fokus trer ikke bare McCartney´s Rickenbacker-bass fram fra glemselen der nede i dypet, den blir også tydelig, rytmisk og swingende. Låta får et driv den ikke ofte har, fordi innsynet og åpenheten er strålende, men ikke overskygger klang, sammenheng, naturlig varme og rytme. Alle som har drevet litt mer enn et kvarters tid med hifi, vet at denne balansegangen er noe av det vanskeligste som finnes å få til, og netopp grunnen til at endel utstyr låter «Hifi».
Min påstand er at det er akkurat her Wilson Benesch viser hva som er mulig å få til med et skjørt musikksignal når man vet så til de grader hva man driver med, og da særlig når det kommer til vibrasjoner og resonanser. Selvfølgelig kommer man heller ikke dit uten dyp innsikt i instrumentlyd, samklang og musisering. Hvordan ting låter i virkeligheten, rett og slett.
Det er utrolig stor forskjell på å greie å gjengi lyden av et flygel, kontra lyden av et opptak av et flygel..
Lydbildet er veldig stort og virkelig enormt luftig. Lyden puster fritt og homogeniteten er glimrende, og spilleren spenner opp et voldsomt generøst lydbilde med like generøse klangfarger og et bunnsolid fundament. Tredimensjonaliteten er strålende, samtidig som lyden er mer fremoverlent og litt mer insisterende enn hos forgjengeren. Dynamisk sett er det også et hakk eller to opp, og med en anelse mer fokus på transienter, låter Circle 25 enda et knepp raskere og større enn sin eldre fetter.
Alt dette har åpenbart ikke gått ut over Circles fra før av strålende evne til å gi musikere og instrumenter med skikkelig med kjøtt på beina, samtidig som det er innsyn i mengder. Her opplever du det som finnes i opptaket, og du går ikke glipp av en neneste detalj, så lenge du er våken nok. Men det slynges ikke mot deg som løsrevne detaljfragmenter, slik det ofte er tilfelle med ting som låter påtatt og unaturlig detaljert. Her er overblikket og homogeniteten på plass så det holder.
Avgrunner og pappkartong
Jubileumsmodellen er nok gitt et enda mer tydelig fraspark, som gir den et rytmisk overtak ikke bare på sine nå pensjonerte søsken i WB-familien, men også på det aller meste i prisklassen. Setter du den evnen sammen med en tydelighet og et driv som lodder helt ned i avgrunnen uten å miste overblikket, blir det for himla gøy å høre på skiver.Og når vi snakker om avgrunner, de inneholder mer informasjon enn folk er klar over. Så har du anlegg som går såpass dypt at det ikke levnes noen tvil om at det finnes informasjon der nede, vil C25 gi deg en impulsvillighet og en informasjonsmengde i tilbakemeldingen som kan være så overraskende at det anbefales at man sitter. Men her snakker vi altså bass med impulsvillighet, ikke mudrete drønn som mest av alt høres ut som frustrerte spark i digre, våte pappkasser. Sånt er det åpenbart andre som driver med. Om man har en pickup som evner å følge med, selvsagt. Sjekk i utvalget til Kiseki, Koetsu, Acoustical Systems, VdH og Dynavector, for å nevne noen. Så god er den.
Fraspark og iver
Det hele gir seg utslag i en større iver, en mer umiddelbar måte å gjengi på som blir tydelig på Rickie Lee Jones´selvtitulerte debut fra det herrens år 1979, og ikke minst på Bill Evans og Monika Zetterlunds deilige «Waltz for Debby fra 1964. Circle 25 gir et avslappet, men likevel energisk bilde av hva som foregikk disse tre timene en sommerdag i Gøteborg for femtito år siden. Og det er ikke mulig å holde gåsehuden unna. Den uanstrengte vekslingen mellom avslappet og tilbakelent , fremoverlent insisterende og eksplosivt kommanderende som denne spilleren er i stand til å levere uten at det ser ut til å koste den noe særlig, gjør at den får et spenn i uttrykksregisteret som er høyst uvanlig, for ikke å si nærmest umulig å finne i denne prisklassen.
Her ligger det geniale med Circle 25. Den har, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, alle sin forgjengers fantastiske egenskaper, men i tillegg låter den litt mer umiddelbart, litt større, dypere og mer dynamisk. Som om den har hakket mer dreiemoment. Det fører til at den gjengir både litt mer insisterende og med enda litt mer informasjon, særlig i de dypeste oktavene.
På Robert Plants mesterlige ørkenrock-epos «Lullaby and…the ceaseless roar», som er vanskelig nok å få noe ut av i det hele tatt, kommer Circle 25s overblikk, rytmiske teft og oppløsning til unnsetning, og leverer et veritabelt lappeteppe av lyder, strukturer, groove og stemninger som henger sammen i et berusende brygg av rufsete og uimotståelig musikalitet. Plutselig låter det som det mesterstykket det faktisk er, og det blir helt nødvendig å sette det på en gang til.
Så også når mine gamle helter Genesis gjør progklassikeren «Fifth of Firth», og det som serveres er mer oppløst, drivende og klanglig komplekst enn jeg var i nærheten av å vente meg.
Circle 25 gjengir Rickie Lee Jones´rystende sårhet i «Rainbow Sleeeves» minst like selvfølgelig som hennes like rystende ekplosive uttrykksglede i «Under the boardwalk».og avdekker hver unse av angst i Bowies personlige requiem «Black Star».
Du går ikke glipp av noe, og får opptakene servert med detaljer, sjel, nerve og farger. Det er imponerende gjort uansett hvem som får det til, men desto større grunn til å miste haka når det dreier seg om en pris rundt femti tusen.
Eller noen få hundrelapper over, som er tilfelle når man skrur på ekstrautstyret, den lille, mattsorte platestrammeren.
Lydbildet strekker seg enda litt dypere innover og nedover, og det tilføres en anelse mer ro i toppen som kan kle noen opptak å berøve andre plater litt av luftigheten. Her i huset regner jeg den som en nødvendighet, men slett ikke på alle skivene jeg spilte.
En ting er forresten viktig å påpeke. Circle 25 har akryltallerken, og mange ønsker å bruke denne uten matte, siden akryl sies å ha akustiske egenskaper som ligger tett på vinylens egne. Om du har kjøpt WB-strammeren, kan denne ikke brukes på bar tallerken, fordi spindelen ikke er gjenget langt nok ned.
Jeg nevnte det for fabrikken, som ikke var klar over det, og skulle se på saken. Så det kan være brakt i orden innen du leser dette.
Som med den forrige sirkelen til kara fra Sheffield, er det rom for ytterligere spissing av ytelsen. Noe annet skulle jo tatt seg ut.
Jeg tror ikke jeg vet om noen annen platespiller som responderer så kontant på bytte av nettkabel som Circle i begge versjoner. Men så er det også spillere med ganske vidåpne, innsynsrike lydbilder som fingeravtrykk. Dermed hører man jo også lettere det som måtte befinne seg i i
infrastrukturen.
Strømkabel??
Hos meg ble det romsligere, litt tydligere og mer tredimensjonalt med en dedikert strømkabel. Transparent, Oblivion eller Wireworld leverte variasjoner av det samme, men ryddet litt opp, og når spilleren er så god fra før av, hvorfor skal man da ikke ta´n helt ut?
God i matte?
Vi som har anlegget som udiskutabelt hovedmøbel i stua, og som lett tråkker hvileløst rundt på jakt etter den tapte akkorden, er jo ikke kjent for å bremse. Og ingenting er vel bedre enn produkter som lar en lykkelig eier boltre seg i relativt små oppjusteringsmuligheter som får en allerede hinsides god platespiller puste enda mer grisedyre konkurrenter skånselsløst i nakken?
Og da kommer vi selvfølgelig ikke unna min personlige kjepphest.
Hva skjer når man blir kvitt filten?
Vel, jeg endte opp med å bruke min egen foretrukne matte, den japanske, todelte lille genistreken fra FoQ Components. En tynn matte med diverse hull i, en tykkere, tett en til å legge øverst.
Resultatet var at bassen, som fra før av er imponerende nok, hadde enda litt mer stoffelighet og litt mer åpenhet. Du hører rett og slett mer av det som foregår, og det har jo som regel interesse.
Med disse små oppgraderingene, inkludert WBs egen platestrammer, er resultatet en Circle 25 som vil være umulig å komme utenom når man skal kjøpe platespiller. Den gjør, akkurat som sine eldre slektninger på det samme familietreet, det kunststykket det er å redefinere hva man får for pengene sine. Enda et stykke demokratisk high-end, med andre ord.
I mitt anlegg, med mine preferanser, mitt lydideal og mine forutsetninger, som også teller mange år med denne platespillerens sjelelige stamfar som referanse, må jeg innrømme at jeg ikke sånn på stående fot kan finne en åpenbar konkurrent til Circle 25 så lenge du ikke beveger deg tildels veldig mye lenger opp i prisklasse.
Tro det eller ei, den er såpass overlegent god, og dermed en naturlig arvtaker etter gigantdreperen Circle.
Nå kommer altså gigantene til å sove enda dårligere om natta.
Det skal sies at det finnes gode konkurrenter rundt dette prispunktet, og den mest åpenbare er vel Regas RP10, som selvfølgelig også skal lyttes veldig grundig til om ikke lenge.
Konklusjon:
Circle 25 er en klar oppgradering av en av Fidelitys favorittspillere, og den er blitt en hel del bedre på manger områder. En utrolig god platespiller har i korte trekk blitt enda bedre, og Circle 25 er i stand til å vise langt dyrere konkurrenter hvordan det skal gjøres.
Dette er en imponerende måter å føre arven videre på. Circle 25 er ikke til å komme utenom.
Den kommer nok til å forbli min personlige favoritt i prisklassen i mange år.
Nok en stjerne i boka til Sheffield.
Wilson Benesch Circle 25 platespiller
kr. 49.900 med ACT 25 arm
Platestrammer kr. 2500,-
Import:
Endpoint Audio
Mob. 47832922
Bruk eposten min om du ikke får svar her;-)
1965andreas@gmail.com
- Originalemballasje
- Ja
- Orig. kvittering
- Ja
- Forsendelse
- Avtales nærmere
