Takk for gode ord om skriverier og denslags. Jeg fastholder denne trådens betydning som møtested for pasjonerte musikksjeler med litt ekstra hang til hull igjennom lydmessig. Impulse har vist hvordan musikk og teknikk kan møtes i skjønn forening og lidenskapelig favntak i noen år nå. Skulle noen være i tvil, anbefaler jeg å lese hans omtale av Wilson Benesch Full Circle et par numre tilbake i Fidelity. Gjerne mer enn en gang.
Jeg er dypt fascinert av paradokser, Trompetnerd. Veien til innsikt går som regel gennom tilsynelatende selvmotsigelser hos meg. "Evig eies kun det tapte", sa Ibsens Brand. Et rent og klart paradoks. Innenfor hi-fi kunne vi kanskje si: Like sikkert som du må jobbe hardt for å optimalisere teknikken, like sikkert er det at du må glemme den før musikken kan fylle hjerte og sinn helt og fullt. Physis og psyche står i et gjensidig avhengighetsforhold, men er samtidig uforenlige fenomener som frastøtes av hverandre. Fenomenet måling av frekvensgang kan være et virkemiddel som i neste runde setter deg bedre i stand til å oppleve Schuberts D 960, men blander du 0,7 Db avvik ved 2,4 KHz inn i dødskampen hans, er jeg redd han reduseres fra musikalsk geni til middelmådig tegneseriefigur.
He he, morsom vinkling!
Noe av det flotteste med god musikk og kultur generelt synes jeg er at det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal bruke og oppleve det. Så lenge det får intellektet eller følelsene til å virke eller bli utfordret vil det være vellykket i oppgaven om å berike menneskers liv.
Da Mozart skrev sine opera-buffa skrev han for alle "samfunnslag" og la inn elementer som utfordret den intellektuelle delen av publikum uten å ødlegge det enkle og folkelige.
Jeg skriver det fordi det finnes uendelige fokus når man lytter til musikk. Ta for eksempel nevnte sonate Shuberts D960. En musikkelsker vil muligens lukke øynene og la seg forføre av tolkningen, tempoene og briljansen til utøveren, men på samme fremføring vil en komponist kanskje fokusere på hvordan Schubert skriver eksposisjonen og hovedtemaet fra G-dur til en nydelig modulerende overgang til sidetemaets F-moll samtidig som han muligens lytter etter Schuberts påvirkning av Hummel og Beethoven.
En musiker vil kanskje heller lytte til hvordan pianisten makter å få frem de forskjellige klangfargene og evaluerer tempiene etter hvordan utøveren klarer å binde frasene slik at de henger sammen i overgangene mellom stemmene. Klarer utøveren å skille den senklassisitiske stilen fra den tidlige romantiske.
Like lite som disse representeren en kvalitativ fasit til hvordan lytte til en klaversonate kan man evaluere hifientusiaster lyttefokus på bakgrunn av deres skriblerier om bruk av EQ og akustikkplater.
Mitt inntrykk er faktisk at disse som snakker høyest om EQ og akustikk tilhører gruppen med de mest dedikerte musikkelskerene som ønsker å kunne velge selv hvilket fokus de vil ha når de lytter og ikke bli styrt av anleggets skygger, daler og topper. Jaget etter de nye komponentene blir overtatt av søken etter kunnskap om å få mer nyanser ut av musikken.
Den ene retningen er ikke noe bedre enn den andre, bare ulike. Kvikksand og lianer finnes i alle retninger etter min mening. Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil markere uenighet med deg "awe", snarere kanskje tvert imot. Jeg så dette bare som en mulighet til å avmystifisere enda en gang. Det trengs fordi fordommene mot for eksempel akustikk er merkelig store. Romkorreksjon tør jeg nesten ikke nevne engang.
Jeg liker forresten tråden til Impulse veldig godt og jeg håper ikke mine innlegg ødlegger musikkfokuset her inne.
