Høyttalere Den nye trenden - lyd med morofaktor

[Kvålsvoll]

Et par innlegg i noen tråder inspirerer meg til å starte en diskusjon om denne nye trenden, som en ser mer og mer av, både her og i andre miljøer i andre land.

Det handler om entusiaster som bytter ut ofte veldig dyre "audiofile" høyttalere og oppsett og erstatter disse med høyttalere med høy morofaktor - det er horn, det ligner PA mer enn tradisjonell hifi, det er dynamikk og det er kapasitet.
De som går foran her er gjerne folk som er spesielt opptatt av selve lydopplevelsen, og mindre nøye på hva slags merke som står på utstyret.
Det betyr ikke at de bruker mindre penger på oppsettet, snarere tvert om, men innsatsen legges i høyttalere, subwoofersystemet og romakustikk.

Mange som går denne veien opplever større lytteglede og bedre lydopplevelser, og blir ofte overrasket over hvor bra det ble.
Ofte er slike oppsett kombinert som kino/mediarom, der det i utgangspunktet var tiltenkt bra filmlyd, og kanskje noe reduserte forventninger til hvordan det vil låte på musikk.

Her har jeg to oppsett stående klar til bruk nå om dagen.
Det er filmoppsettet som blir brukt, ikke bare til film, men også til musikk.
Det audiofile systemet med klasse-A og høyttalere med sandfylte kabinettflater blir sjelden kjørt i gang.
Ikke fordi det låter dårlig; på enkelte aspekter så må jeg vel innrømme at det faktisk er bedre, men, filmoppsettet er bare så mye mere engasjerende å lytte til.
Og så kan jeg skru opp uten å tenke på kapasiteten til anlegget, lydnivået tilpasses etter behag og max bestemmes egentlig av ørene.

Lyden opplever jeg som mere engasjerende, som allerede nevnt, og det er vel den viktiske enkeltfaktoren.
Videre er det også mere rått og upolert, på en måte, er opptaket brutalt så blir lyden brutal.
Den kontrollerte spredningen gir et helt annet lydbilde, og definisjonen og plasseringen av lyder er mye mere eksakt.
Smekk og smell i mellomtonen er mere slik at ved demo bør en spille gjennom på lavt nivå først.
Bassen er fysisk og tildels brutal, men kan også være nyansert, spesielt for dynamiske og transiente lyder, slik som trommer.
Og det rare er at lydkarakteren holder seg selv på veldig lavt lydnivå, når en spiller lavt kan en likevel ane dynamikken og kraften i musikken.

Slike morofaktor-oppsett kan ofte ha noen åpenbare lydmessige "egenskaper".
Men enkelte feil er tilgivelige og lett å høre forbi, spesielt hvis det låter engasjerende og er arti å lytte til.

En god måleparameter for hvor bra lyden er, er å observere om det blir brukt.
Forholdsvis enkelt å måle, og veldig avslørende.


Har du selv gått veien fra typiske hifihøyttalere og over til noe med mere dynamikk og mere lyd?
Hvordan er din erfaring med hifi-lyd kontra denne nye retningen?
Kanskje har du helt motsatte erfaringer, og foretrekker mere tradisjonelt utstyr og lydbilde?

 

[sirop]

Jeg har selv gått mer og mer den samme veien selv.
Hornladning gir definitivt "sounden" jeg liker, litt ekstra smekk i mellombassen er også heller ikke å forakte.
Dette gjør det morsomt og engasjerende å lytte til musikk, og jeg tar meg i å lytte mer til musikk når oppsettet favoriserer disse egenskapene.

 

[FlacMan]

Hvis det er Modern Talking man liker å danse til, så holder det sikkert med Cerwin Vega eller gamle Fisher-høyttalere.

 

[Retep]

Har du selv gått veien fra typiske hifihøyttalere og over til noe med mere dynamikk og mere lyd?

Ja, man kan vel si at jeg har gått den veien selv, heldigvis.

Hvordan er din erfaring med hifi-lyd kontra denne nye retningen?

Etter å ha famla rundt delvis i blinde i mange år, kjøpt og prøvd, kjøpt og prøvd, så fjerna jeg meg sakte men sikkert bort fra lyden som gav meg fot og musikkglede. Anleggene jeg har hatt de siste årene har blitt dyrere og dyrere og bedre og bedre på hifi pling plong musikk som jeg kaller det. Det har fungert på rock&roll også så absolutt, men i forhold til det oppsettet jeg har "nedgradert" til i vår ( signatur ) så blir det dørgende kjedelig. Mye av dette er nok på grunn av min musikksmak som er basert på mye elgitarer, dobbel basspedal og stort sett ikke innspillt med audiofil kvalitet.

Det jeg har mistet ved å gå denne veien, er litt oppløsning og litt dybde i lyden ( har fortsatt veldig fin dybde og høyde ) spesiellt på slike plingplong cd-er. Det jeg har fått er dynamikk, trøkk og en langt større morrofaktor. Jeg merker at jeg ikke ser så ofte på bruktbørsen lenger, og synes egentlig at jeg har det greit der oppe i hulen. Jakter på effekttinn til surround delen og bruker faktisk en surround reciver som forforsterker i oppsettet også på musikk i 2 kanaler.

Den største oppgraderingen er nok at jeg starta med å intr meg for akustikk og hva som skjer med lyden etter den forlater høyttalerene, før den treffer øret mitt. For meg så har det vert den viktigste delen av dette hifi eventyret. Har hatt et åpent sinn for DSP løsninger, surround recivere, subwoofere, akustiske tiltak. Har lest mye på nett og samlet sammen en del ting og prøvd dette ut selv. Prøv å feile metoden kan man si. Har fått mye hjelp her på forumet ( takker til alle som har bidratt ) og her er det virkelig mye kunnskap.

Summa sumarium alt dette gjør nå at jeg hører mer og mer på musikk, og tilbringer mer tid på lydrommet både for meg slev og sammen med min kjære. Vi setter oss heller ned med Squeezeboksen og hver sin kontroll og velger sanger annenhver gang, enn å sitte å titte på den store flate boksen borti hjørnet.

Dette betyr vel at for meg så var dette et riktig steg å ta.

Var vel kanskje ikke et direkte svar på quoten men... Min ærfaring er at dagens oppsett gir meg mer musikkglede enn med de tidligere anleggene. Og jeg har mer tid i sweetspot nå enn før. Selv om jeg innimellom savner den oppløsningen og den sinnsyke dybden i lyden jeg hadde. Men så setter vi på noe Nightwish eller Mastadon, Metallica for den saks skuld, så sitter jeg der og smiler, foten går og jeg vugger med i musikken som aldri før... Og tenker STEIKE dette svinger!

 

[Asbjørn]

Er så definitivt på spasertur langs den veien, ja.

 

[Tittentei]

Har holdt mest på med hodetelefoner de siste årene, men begynte med høyttalere igjen for cirka ett år siden, og det har ballet på seg fort. Mitt ideal er lyd der man ikke hører høyttalerne, hvor bassen er stor, dyp, knallkontant, ren og slår noe fryktelig i brystkassen, men det skal riste så lite som mulig i saker og ting. Mellomtonen skal være naturlig og diskanten være krystallklar. smooth og kunne knittre til ved lytting til f.eks. elektronika uten å bli sibilant på komprimert musikk. Tall order, men jeg mener nå jeg er på vei i den retningen, mye takket være komboen av store bassere, horn og EQ. Det skal også låte åpent og bra på lavt volum, men må være rom for å guffe på skikkelig. Tonalitetsmessig liker jeg nok en noe boostet bass. Er glad i mørk lyd, men som sagt skal det knittre også.

Har nok på sett og vis hatt underskuddsdekning på behovet for fysikalitet i musikken de siste årene, og nå overkompenseres det muligens for det tapte ;D

Det eneste som teller, er at det er moro/deilig/avslappende/trist=engasjerende å høre på musikk og at jeg kan sitte og tørste halvt ihjel uten å klare å rive meg løs fra varmen fra elektronikken, fordi jeg bare skal høre ei låt til.

Prioriteringsmessig legger jeg kronene i det som betyr mest for mine preferanser, og det er verken kabler eller små HFT's fra Synergestic Research. Skulle gjerne hatt et par McIntosh 1.2kW stående til pynt, men det har jeg ikke råd til, så da får jeg klare meg med PA-amper i bassen.

Kommer aldri til å gå for små hifihøyttalere i esoterisk design, har mer lyst på stort rom og basstårn fra gulv til tak i tillegg til noen store, friske horn. Hadde jeg vært rik, så hadde jeg hatt begge deler, men siden jeg må prioritere, så blir det som over siden det gir mest engasjement.

Synes også det er morsommere å lære om måling, akustikk, DSP, DIY og ha en hands on approach ift. å bla i magasiner etter det neste sultobjektet som er litt bedre enn det forrige.

 

[Quisten]

Har returnert til morrostien ca 8-10 ganger.

 

[Kvålsvoll]

Da var det passende å fyre opp klasse-A forsterkeren igjen, jeg har en veldig god innspilling av Cello med Emily davidsson, og jeg mistenker at denne faktisk låter bedre der.

Og det gjør den.
Instrumentet er mere naturlig definert i rommet, og en kan høre forskjellen på lydene fra buen mot strengene i forhold til fingrene bedre.
Grunntoneområdet er også bedre definert.
Og lyd er det nok av, cello i 110dB blir litt feil.
Men så spørs det, da, hva som skyldes høyttalere, eller om det er rommene som er forskjellig.

Og høyttalere med morofaktor er jo også forskjellige, slik at erfaringer med en enkelt konstruksjon ikke nødvendigvis er almengyldig.
Kanskje lar det seg gjøre å lage en som spiller celloen minst like bra, samtidig som alle de andre positive egenskapene med spredningskontroll og dynamikk også er tilstede.

 

[Kvålsvoll]

...
Det jeg har mistet ved å gå denne veien, er litt oppløsning og litt dybde i lyden ( har fortsatt veldig fin dybde og høyde ) spesiellt på slike plingplong cd-er. Det jeg har fått er dynamikk, trøkk og en langt større morrofaktor. Jeg merker at jeg ikke ser så ofte på bruktbørsen lenger, og synes egentlig at jeg har det greit der oppe i hulen. Jakter på effekttinn til surround delen og bruker faktisk en surround reciver som forforsterker i oppsettet også på musikk i 2 kanaler.
..

God beskrivelse av dine erfaringer, synes jeg, spesielt fordi den er nøktern og balansert ved at du også belyser det du opplever som minus.

Tittentei sitt innlegg likte jeg også godt, spesielt den delen med ".. uten å klare å rive meg løs fra varmen fra elektronikken, fordi jeg bare skal høre ei låt til."
For det er jo det som teller - ha gode opplevelser og nyte musikk.

Kanskje det er noen som har erfaring med at dynamisk og osv - retningen faktisk ikke har noen ulemper i det hele tatt, og alt blir bedre?

 

[Academic_South]

Det handler om entusiaster som bytter ut ofte veldig dyre "audiofile" høyttalere og oppsett og erstatter disse med høyttalere med høy morofaktor - det er horn, det ligner PA mer enn tradisjonell hifi, det er dynamikk og det er kapasitet.

Jeg vet ikke om det er en "trend", men jeg har i likhet med andre gjort akkurat det samme som deg: Bytte ut hele anlegget til sekssifret beløp til noe langt billigere og gøyere. Jeg angrer ikke et sekund: "fot", rytmisk driv i mellombass/nedre mellomtone og "Boggie Woggie" er tingen for meg.

 

[Zomby_Woof]

Hatt det gøy hele veien, jeg. Kanskje derfor jeg er i ferd med å installere dobbelt så mye DP sm før? Kanskje derfor jeg har gått fra NLE 17 til NLE 22? Kanskje derfor jeg har gått steg for steg opp Ortofonstigen? Kanskje derfor min realistiske fremtidsplan er aktive Gradienter? Kanskje derfor jeg blir mindre og mindre 'audiofil' for hvert år som går?

 

[gut_man]

Skjønner veldig godt hva trådstarter etterspør og har selv gjort en del omprioriteringer de siste årene. For det første har jeg måtte stikke fingeren i jorda og inrømmme overfor meg selv at det finnes ingen annen vei å gå enn å ha et dønn solid bass-fundament å bygge videre på. Derfor gjorde jeg noen grep som ga meg muligheten for å fleske til med svære basser i åpen baffel. Det finnes ingen annen vei å få futt, fart og morro på. Det må store elementer av god kvalitet til. Og de må desverre være flere enn to for å klare å prestere noe som minner om realistisk trøkk og bass. Dette koster desverre!

Har hørt dusinvis med små skoesker som låter imponerende bra i bassen, men trøkket som jeg mistenker en del av bidragsyterne i denne tråden å søke, oppnås kun med store elementer. Slike småhøyttalere, med en eller to 6,5"/8" eller enda mindre som skal ta seg av bassfrekvensene går i kne når "the going gets tough"..

Den hyggelige nyheten er at hvis man bare gutser, har mulighet og er villig til å legge en del tid, penger og arbeid ned i et stort høyttalersystem så trenger man ikke kompromisse i forhold til tradisjonelle hifi-kvaliteter. Flere hyggelige nyheter; når høyttalersystemet så har headroom nok, låter det meste av musikk bra uavhengig av kompleksitet. Mitt beste råd til alle som tenker å starte på nytt, eller er i startgropa;

1.Har du mulighet, budsjetter med reising og lyttebesøk for å lytte til forskjellige alternativer som kan være aktuelle ifht. ambisjoner, rom og ressurser! Det er veldig lærerikt å høre hva andre har fått til og det kan spare deg for dyre fallgruver!
2 optimaliser rommet så godt det lar seg gjøre.
3.Svi av så mye du klarer på et best mulig bass system og dernest så mye du klarer på satelittene Her bør man tenke at systemet skal fungere optimalt i rommet det spiller i og dimensjonere deretter.
4. Elektronikken er langt fra ubetydelig, men i forhold til rom og høyttalere er jeg ikke i tvil om at den betyr mindre.

 

[Hemispheres]

FUN!

 

[Audiophile-Arve]

Det er vel ikkje nokon ny trend dette?
Gøyfaktoren har vel vore der heile tida, og så lenge du har bass og makrodynamikk på plass, burde slike behov vere stetta. Om du då i tillegg har 3d, mikrodynamikk og nokonlunde alle frekvensar med deg, kan du ha det beste frå alle leirar. Ikkje motsetnadar, nødvendigvis. Men pengebruk og prioriteringar er sjølvsagt viktig.

 

[authentic]

Mange som går denne veien opplever større lytteglede og bedre lydopplevelser, og blir ofte overrasket over hvor bra det ble.
Ofte er slike oppsett kombinert som kino/mediarom, der det i utgangspunktet var tiltenkt bra filmlyd, og kanskje noe reduserte forventninger til hvordan det vil låte på musikk.

Ja min øyeåpner ble rommets ekstreme påvirkning og farging på alt lydustyr, har langt ifra full kontroll på mitt nye kinorom men begynner å se at det virkelig gir resultater etter å ha jobbet iherdig over lengre tid. Jeg har ihvertfall innsett at fancy dyre kabler aldri vil gi meg annet enn hodebry og en slunken lommebok.

 

[E.I.A.]

Blir lyden for nøytral og hifi flinkis, er det dørgende kjedelig og lytte på musikk.
Alle hifi parameter er på plass, men sjelen er strippet vekk.
Å finne rett kombinasjon av hifilyd og hjerte/smerte lyd kan være vanskelig og tidkrevende, da det er egen smak og rom som til syvende og sist avgjør om det funker(for deg)

 

[thohaug]

Hos meg fikk jeg åpenbaringen når en kompis av meg bygde et 8x15 tommers tårnbassystem til sin kino. Når jeg hørte hvordan bassen hørtes lekende lett ut og hvor vanvittig dynamikk og morofaktor det var med store elementer var jeg solgt. Etter dette solgte jeg oppsettet og havnet på Diy bølgen med store bassere og spredningskontroll. Fant ut at for lekende lett og dynamisk bassgjengivelse trengte jeg mye mer membranareal enn jeg trodde. Begynte også å studere akustikk for alvor. Fant ut hvor mye det var å var å hente på dette. Til min type musikk, var det ikke så mye å se tilbake på. Det er stunder jeg savner det gamle oppsettet, men tror det er mest av nostalgiske grunner.
Har ikke gått over til horn enda. Sitter fortsatt med bånddiskant. Men at det har mye til felles med pa ellers slik som høy følsomhet og store Pa-bassere er ikke til å skyve under en stol.

 

[Bjørn ("Orso")]

Slike morofaktor-oppsett kan ofte ha noen åpenbare lydmessige "egenskaper".
Men enkelte feil er tilgivelige og lett å høre forbi, spesielt hvis det låter engasjerende og er arti å lytte til.

Eller man kan gå for både pose og sekk uten de "feilene".

 

[Kabeldragern]

Ingenting er så kjedelig som et "korrekt" hifianlegg. Mulig at alt er mere rett iht måledata, men livet i musikken mangler ofte. For meg handler musikk om følelser og klarer ikke anlegget å formidle det, så er det meningsløst hos meg.

Stikkord er rytme, driv, dynamikk og sorthet. I tillegg gjelder for meg også spredningsmønster. Derfor er jeg mest glad i horn og one-point-source høyttalere ala Lowther og Tannoy.

Men jeg har også kost meg veldig med elektrostatiske høyttalere med kontroll på spredningsmønsteret ala Quad 63. Det akkustiske spredningsmønsteret er viktig for å få til en musikkgjengivelse som engasjerer.

Mitt motto er at det er lettere å leve med feil og lyter hos et dynamisk anlegg enn å ikke oppleve følelsene i musikken gjennom et "korrekt" hifianlegg.

 

[Asbjørn]

Ingenting er så kjedelig som et "korrekt" hifianlegg. Mulig at alt er mere rett iht måledata, men livet i musikken mangler ofte. For meg handler musikk om følelser og klarer ikke anlegget å formidle det, så er det meningsløst hos meg.

Stikkord er rytme, driv, dynamikk og sorthet. I tillegg gjelder for meg også spredningsmønster. Derfor er jeg mest glad i horn og one-point-source høyttalere ala Lowther og Tannoy.

Men jeg har også kost meg veldig med elektrostatiske høyttalere med kontroll på spredningsmønsteret ala Quad 63. Det akkustiske spredningsmønsteret er viktig for å få til en musikkgjengivelse som engasjerer.

Mitt motto er at det er lettere å leve med feil og lyter hos et dynamisk anlegg enn å ikke oppleve følelsene i musikken gjennom et "korrekt" hifianlegg.

Alle de tingene er fullt målbare.

Det er et par ting som har ført oss litt på avveier mht morofaktor. Det ene er ønsket om å få dyp bass ut av små, møbleringsvennlige kasser. Da blir følsomheten lav og dynamikken deretter. Målbart, men det er kanskje lettere å markedsføre "går til 23 Hz" enn "følsomhet 92 dB @ 2,83 V @ 1 m". Det andre er at kravet til flat frekvensgang gjør at høyttalerprodusentene har økt både massen og den mekaniske dempingen i elementene for å jevne ut responsen. Det fører til høyere tap, lavere følsomhet, og mindre moro. Joachim Gerhard (Audio Physic) sa en del om det i dette intervjuet: SpeakerBuilding.com - Interview with Joachim Gerhard of Audio Physic, Page 1

Det interessante nå er selvsagt at moderne DSP setter alle gamle avveininger på hodet, så det er ingen ting i veien for å bruke "livlige" elementer med skakk frekvensgang når man uansett kan eq'e responsen til +/- 0,1 dB til slutt.

 

[Håkon_Rognlien]

Vel... Livet er for kort for kjedelig hi-fi. Dette har jo vært mitt mantra som skribent etter at jeg første gang hørte Klipsch...

Håkon "Dynamikk" Rognlien

 

[niha]

For det første visste jeg ikke at dette var en trend, men for egen del har jeg også siste året nedgradert anlegget fra et mer HiFi riktig anlegg til et anlegg som jeg synes fokuserer mer på helheten i musikken enn i detaljer og HiFi riktig klang.
Jeg var tidligere svært opptatt av detaljer og dynamikk og valgte som oftest musikk som fremhevet dette og etter å ha byttet til nye komponenter var jeg veldig opptatt av om jeg hørte detaljene like godt eller helst bedre enn før. Nå er det mer helheten i musikken som teller, at ingen frekvenser i musikken stikker seg for mye fram. At det høres homogent ut og selvsagt at anlegget fremhever dynamikken i musikken også ved lave volum.

 

[Sluket]

Dette er ingen ny "trend". Vi er ganske mange som har hatt denne approachen til lyd (eller "illusjonsgjenskaping (c) Sluket) i flere tiår faktisk. Ikke glem at gjennom størsteparten av sytti- og åttitallet var f.eks. selvbygg med både forsterkerkit og høyttalere ganske så vanlig. ELTEK og Audioscan hadde gode dager.

Den oppblomstringen/tilveksten vi ser nå skyldes veldig grovt regnet TO ting;

- WWW som gjør at utveksling av info kan skje øyeblikkelig, til et ubegrenset antall mennesker over den ganske klode. Samme med netthandel.

- Kostnads/prisspiralen til den etablerte hifibransjen. Mange begynner å sette spørsmålstegn ved priser, kost/nytte etc. og det med rette.

Fora som DIYAudio, Audio Asylum, HFS (!) samt utallige andre selvsagt, er viktige aktører i informasjonsutvekslingen. Nybegynnere og andre får enkelt taki hjelp og bistand fra erfarne som deler, det er mye letter nå å komme igang med f.eks. selvbygg enn hva det var for bare 20 år siden. Så har vi den nye digitale hverdagen, som gjør at folk flest enkelt (vel, relativt sett da) kan skreddersy sin egen "sound" ved hjelp av tastetrykk/PC/tlf. - dette var også utopi for 20 år siden.

 

[Ketil]

Den virkelige utfordringen er jo å få et "korrekt" anlegg til å spille med morrofaktor.

 

[Bergfinn]

Ingen regel uten unntak, Asbjørn. Jeg har stativhøyttalere uten sub. Men en av "moro" faktorene her er nettop dynamikk. (dog kun fra ca. 30-35hz og oppover, og jeg har DSP)

 

[grammofon]

Jeg elsker å banne, og særlig i kjerka. Da blir folk først tause - så blir de veldig sinte. Festlig!

Jeg fnyser av morofaktor og slik humbug. Hos meg er det akustisk musikk som gjelder, og da er målet å gjengi musikken slik den lyder uten noen form for anlegg. Legger du til såkalt morofaktor på en symfoniorkester, blir resultatet rett og slett at anlegget ikke gjengir lyden fra et slikt orkester. Orkesteret oppfører seg som et storband eller rockeband, og det blir helt galt.

Nå hender det at jeg har folk på besøk, og som ikke vet bedre, stakkars. For dem har jeg et litt annet oppsett som gir dem det de vil ha.


Motto: Musikk er til for kjennere, ikke for morofolk.

 

[sirop]

Motto: Musikk er til for kjennere, ikke for morofolk.

Det var dystre greier.

 

[Mr.SQ]

Det vil alltid florere en rekke motstridende teorier og erfaringer rundt hva som er "riktig". Noen objektive, mange subjektive.

Dessverre har den dyrere delen av hifi bransjen de siste årene generelt blitt bedre på marketing og bullshit, enn R&D. Det handler i stor grad om å bygge opp under egen status, enn å utvikle produkter. Det skjer flere fremskritt og mer utvikling i segmentet Surround Receiver, enn i "såkalt High End audio. En høyttaler serie "utvikles" i løpet av få dager, men det hevdes "lang og nøyaktig utvikling". Den såkalte "fagpressen" biter på det ene marketing stunt etter det andre, og bidrar til en slik utvikling. Personlig mener jeg dette har ført til en kjedelig bransje. Dyre produkter er ofte bare dyre, uten særlig valuta for pengene. Sjeldent jeg blir mer skuffet enn når jeg lytter til så kalte "High-End" produkter som roses av "fagpressen".

Sluket er inne på noe viktig mtp informasjonsflyten. Dette er nok en viktig faktor til at mange nå også forstår hvor galt det faktisk er mtp endel dyrere produkter. Som vi alle vet så styrer forutintatte holdninger i veldig stor grad "hva man hører". Dersom man gang på gang har blitt fortalt av pressen at en gitt "High-End" høyttalerlåter fantastisk, så vil den i mange sammehenger gjøre det. Man blir fortalt at her er det noen som kan noe få andre kan. Når mer objektive røster kanskje forteller at her er det ingen ting unikt og enestående. Faktisk er det kanskje annenrangs R&D arbeid her, så er man kanskje litt mer objektiv.

Jeg tror flere og flere oppdager dette, og det gir grobunn til et "opprør".

For meg handler det ikke om store eller små høyttalere, om 100db følsomhet eller 84db følsomhet, men om å utnytte hvert enkelt prinsipp på en best mulig måte innenfor de mulighetene det gir. Ikke alle har plass, eller råd til store hornsystemer. Det betyr ikke at disse ikke kan nye sin musikk med morofaktor fra en velkonstruert 2 veis høyttaler.

Jaget etter imponatoreffekter som slukes av både "fagpresse" og kunder gjennom en kort demo, har gjort at det har stått stille på høyttalersiden. Istedet for å bruke nye avanserte og meget gode simulatorverktøy til å lage bedre høyttalere, har man heller kuttet ned på R&D tiden. I de værste tilfellene har man også gjort ting værre av markedsføringshensyn. Lavimpedante høyttalere med stygge fasevinkler som kobles opp på forsterkere med mindre gode strømforsyninger borger ikke akkurat for golyd. Det kompenseres ved å løfte diskantnivå slik at høyttaleren låter mer imponerende i en demo opp mot de nærmeste konkurrentene. Bassen presses dypere for å virke mer imponerende, og impedansen halveres for å skryte på seg høyere følsomhet. På toppen av det hele middelmådig arbeid med delefilter for å spare R&D tid. Det er dessverre realiteten.

En toveis høyttaler med 84db følsomhet kan godt låte livlig og dynamisk, og ikke minst moro, dersom den bare er konstruert riktig og designeren tar innover seg de begrensningene en slik konstruksjon har.

For meg er det ingen motsetninger mellom flat frekvensgang og morofaktor. Begge deler er fult mulig å oppnå, det gjelder bare å ha kontroll på alle de andre målbare faktorene også.

Til syvende og sist er det "what rocks your boat" som gjelder. Det kan måle så perfekt det bare vil, om din subjektive opplevelse ikke er på nivå. Dette er friheten du har, og noe som ikke kan diskuteres på noe fornuftig vis. Vi mennesker har ulik følsomhet i vår hørsel, og fokuserer på ulike ting.

 

[8x12_TOM]

Det er vel ikke noe i veien med å plukke fra øverste hylle på alle lydens parametere

 

[Håkon_Rognlien]

Jeg elsker å banne, og særlig i kjerka. Da blir folk først tause - så blir de veldig sinte. Festlig!

Jeg fnyser av morofaktor og slik humbug. Hos meg er det akustisk musikk som gjelder, og da er målet å gjengi musikken slik den lyder uten noen form for anlegg. Legger du til såkalt morofaktor på en symfoniorkester, blir resultatet rett og slett at anlegget ikke gjengir lyden fra et slikt orkester. Orkesteret oppfører seg som et storband eller rockeband, og det blir helt galt.

Nå hender det at jeg har folk på besøk, og som ikke vet bedre, stakkars. For dem har jeg et litt annet oppsett som gir dem det de vil ha.


Motto: Musikk er til for kjennere, ikke for morofolk.

Banning er kult!
Hørt en blåserrekke live? Kan vi enes om at blåsere er akustiske intrumenter? Sjokkfaktor, dynamisk utsving og eksplosivitet i en full blåserrekke er bokstavelig talt kapabelt til å endre virkelighetsoppfatningen hos noen og en hver. INGEN høyttalere jeg har hørt (til og med PA) er i stand til å gjengi en slik utblåsning på fornuftig vis. Noen høyttalere er dog betydelig nærmere enn andre, og denne typen realisme gjør faktisk sitt til at gjengivelsen får med "morofaktor" på kjøpet. For kjennere kan det bety forskjellen på liv og død, for å si det sånn...

Mvh
Håkon Rognlien

 

[Ketil]

Er det jeg som misforstår eller er det slik at anlegg med korrekt, lineær frekvensgjengivelse av en eller annen grunn ikke kan gjengi sjokkfaktor og dynamiske utsving i musikken

 

[Nyttbrukernavn555]

Jeg er en av de siste få objektive igjen her i landet. Meg, Egon Holstad og Nils Arne Eggen. Og vi skjønner ikke hva denne tråden handler om. De som påstår flatt målende høyttalere ikke er engasjerende kan ta seg en bolle.

 

[Håkon_Rognlien]

Er det jeg som misforstår eller er det slik at anlegg med korrekt, lineær frekvensgjengivelse av en eller annen grunn ikke kan gjengi sjokkfaktor og dynamiske utsving i musikken

Kan jeg i utgangspunktet ikke tenke meg!
Jeg tror problemet er litt mer motsatt. Anlegg (og da i hovedsak høyttalere) som har evnen til å gjengi nogenlunne realistiske "sjokk", jobber vel vanligvis med basis i prinsipper som vanskeliggjør jevn frekvensgang i lytteposisjon. Dermed ikke sagt at det ikke finnes unntak.

Mvh
Håkon Rognlien

 

[DagT]

Jeg foretrekker gjerne musikk med morofaktor, og et anlegg som klarer å gjengi moroa, men setter pris på at anlegget ikke tvinger frem morsomheter i mer nedtonet musikk.

 

[nysjerrigper]

aldri skjønt greia med at "hifi" er for detaljert og avslørende.. tenker det heller er en svakhet i konstruksjonen, noe man kan finne i alle prisklasser.
dess jevnere og mindre forvrengt en høyttaler er, dess roligere bør den oppleves i bruk, uavhengig av kvalitet på innspilling. i mitt hue ialllefall
noen som finner hodetelefoner for masete og avslørende f.eks?

 

[Mr.SQ]

De som påstår flatt målende høyttalere ikke er engasjerende kan ta seg en bolle.

Selv om kontroll på frekvensresponsen etter min mening er viktig, så finnes det flere momenter som er minst like viktig å ha kontroll på for et godt resultat.

Det å be folk "ta seg en bolle", fordi meningene ikke sammenfaller med dine egne eller har andre prioriteringer, er særdeles lite konstruktivt ifm denne debatt.

 

[Nyttbrukernavn555]

Det vil alltid florere en rekke motstridende teorier og erfaringer rundt hva som er "riktig". Noen objektive, mange subjektive.

Dessverre har den dyrere delen av hifi bransjen de siste årene generelt blitt bedre på marketing og bullshit, enn R&D. Det handler i stor grad om å bygge opp under egen status, enn å utvikle produkter. Det skjer flere fremskritt og mer utvikling i segmentet Surround Receiver, enn i "såkalt High End audio. En høyttaler serie "utvikles" i løpet av få dager, men det hevdes "lang og nøyaktig utvikling". Den såkalte "fagpressen" biter på det ene marketing stunt etter det andre, og bidrar til en slik utvikling. Personlig mener jeg dette har ført til en kjedelig bransje. Dyre produkter er ofte bare dyre, uten særlig valuta for pengene. Sjeldent jeg blir mer skuffet enn når jeg lytter til så kalte "High-End" produkter som roses av "fagpressen".

Sluket er inne på noe viktig mtp informasjonsflyten. Dette er nok en viktig faktor til at mange nå også forstår hvor galt det faktisk er mtp endel dyrere produkter. Som vi alle vet så styrer forutintatte holdninger i veldig stor grad "hva man hører". Dersom man gang på gang har blitt fortalt av pressen at en gitt "High-End" høyttalerlåter fantastisk, så vil den i mange sammehenger gjøre det. Man blir fortalt at her er det noen som kan noe få andre kan. Når mer objektive røster kanskje forteller at her er det ingen ting unikt og enestående. Faktisk er det kanskje annenrangs R&D arbeid her, så er man kanskje litt mer objektiv.

Jeg tror flere og flere oppdager dette, og det gir grobunn til et "opprør".

For meg handler det ikke om store eller små høyttalere, om 100db følsomhet eller 84db følsomhet, men om å utnytte hvert enkelt prinsipp på en best mulig måte innenfor de mulighetene det gir. Ikke alle har plass, eller råd til store hornsystemer. Det betyr ikke at disse ikke kan nye sin musikk med morofaktor fra en velkonstruert 2 veis høyttaler.

Jaget etter imponatoreffekter som slukes av både "fagpresse" og kunder gjennom en kort demo, har gjort at det har stått stille på høyttalersiden. Istedet for å bruke nye avanserte og meget gode simulatorverktøy til å lage bedre høyttalere, har man heller kuttet ned på R&D tiden. I de værste tilfellene har man også gjort ting værre av markedsføringshensyn. Lavimpedante høyttalere med stygge fasevinkler som kobles opp på forsterkere med mindre gode strømforsyninger borger ikke akkurat for golyd. Det kompenseres ved å løfte diskantnivå slik at høyttaleren låter mer imponerende i en demo opp mot de nærmeste konkurrentene. Bassen presses dypere for å virke mer imponerende, og impedansen halveres for å skryte på seg høyere følsomhet. På toppen av det hele middelmådig arbeid med delefilter for å spare R&D tid. Det er dessverre realiteten.

En toveis høyttaler med 84db følsomhet kan godt låte livlig og dynamisk, og ikke minst moro, dersom den bare er konstruert riktig og designeren tar innover seg de begrensningene en slik konstruksjon har.

For meg er det ingen motsetninger mellom flat frekvensgang og morofaktor. Begge deler er fult mulig å oppnå, det gjelder bare å ha kontroll på alle de andre målbare faktorene også.

Til syvende og sist er det "what rocks your boat" som gjelder. Det kan måle så perfekt det bare vil, om din subjektive opplevelse ikke er på nivå. Dette er friheten du har, og noe som ikke kan diskuteres på noe fornuftig vis. Vi mennesker har ulik følsomhet i vår hørsel, og fokuserer på ulike ting.

Tiltredes. Rocker selv toveis studiomonitorer på 3x 5" og 2x 4", mulig det hjelper på med 3x12" i tillegg, men det er ikke poenget. Til akustisk gitar med en vakker kvinnevokal trenger jeg ikke alle høyttalerne aktivert for å få en engasjerende lytteopplevelse og det holder kanskje med frontene alene, men skal jeg transporteres til Royal Albert Hall, et rom som er mye større enn det lille rommet jeg disponerer må alt være aktivert for å få riktig mengde reverb, flat og nøyaktig bassgjengivelse, korrekt tonalitet m.m. Alt etter hva en forsøker å oppnå. To 5" monitorer vil aldri alene oppnå det samme, uansett hvor mye de koster eller hvor dyre gullkabler man har fordi det er fysisk umulig. Kanskje AtleT med sin kammersal kan komme nærme nivået "envelopment", men jeg er rimelig sikker på det krever flere kanaler for en så realistisk som mulig reproduksjon av et slikt opptak. Dess flere kanaler dess bedre. Man kan aldri få nok kanaler som Dolby Atmos illustrerer.

Alle rom og oppsett er forskjellig på utallige forskjellige måter. Man kan få et lite rom til å låte stort, men ikke motsatt. Det er også store forskjeller i fonogram i hvordan de er tonalt mikset, hvor stor dynamisk spennvidde de har og i hvor stor utstrekning peak limiter er benyttet. Er de kraftig komprimert i tillegg må man kanskje øke bassnivået enda mer for å maskere kompresjonsartefaktene i tillegg. Momenter som temperatur og atmosfære spiller kanskje også en rolle, i tillegg til en rekke ting jeg ikke har nevnt eller som er glemt. Poenget er at dette er komplisert og mangelen på en standard for hvordan lyd skal mikses og settes opp gjør at jeg tror det vanskelig kan finnes en høyttaler som fungerer like bra på alt. Det er umulig. Det må i så fall være en AI høyttaler som dynamisk tilpasser seg det som er koblet til, til ethvert tidspunkt. Siden dette ikke finnes er muligheten til å manuelt justere eget oppsett til det låter engasjerende det nest beste.

 

[AndersR]

Det å be folk "ta seg en bolle", fordi meningene ikke sammenfaller med dine egne eller har andre prioriteringer, er særdeles lite konstruktivt ifm denne debatt.

Er det noe galt med gjærbakst også nå plutselig?
Jeg tar gjerne i mot boller. Og brus selvsagt, dersom det følger med.

 

[Håkon_Rognlien]

Jeg er en av de siste få objektive igjen her i landet. Meg, Egon Holstad og Nils Arne Eggen. Og vi skjønner ikke hva denne tråden handler om. De som påstår flatt målende høyttalere ikke er engasjerende kan ta seg en bolle.

Det er min påstand at den overveiende majoritet av anlegg (høyttalere), uavhengig av hvordan de måler, ikke spiller på langt nær så engasjerende som levende musikk. Videre er min påstand at en altoverveiende majoritet av høyttalere er dynamiske undermålere.
Og jeg liker boller.

Mvh
Håkon Rognlien

 

[Mr.SQ]

Det å be folk "ta seg en bolle", fordi meningene ikke sammenfaller med dine egne eller har andre prioriteringer, er særdeles lite konstruktivt ifm denne debatt.

Er det noe galt med gjærbakst også nå plutselig?
Jeg tar gjerne i mot boller. Og brus selvsagt, dersom det følger med.

Definitivt, for mye gjærbakst kan gi litt vel mye "luft" i gjengivelsen, og er på ingen måte lineær.....

Fra spøk til revolver; Tar selvsagt forbehold om at MatsGyver sin "bollekommentar" var ment med glimt i øyet.