Som weld77 sier, i USA og mange andre land ser man mengder av ansatte som gjør jobber vi aldri kunne sette et menneske til å gjøre i Norge. "Greeters" på hoteller, heisførere (ja, de finnes ennå!), diverse vakter, resepsjonister, plenklippere, saksbehandlere som fyller ut byråkratiske skjemaer, og så videre. Dilemmaet er at de jobbene strengt tatt ikke behøves, så arbeidsgiver er ikke villig til å betale mer enn et absolutt minimum for å ha dem der. Så ender man opp med valget mellom å ha en jobb det ikke går an å leve av, og å ikke ha noen jobb i det hele tatt og dermed stå uten helseforsikring og alt det andre som er arbeidsgivers ansvar i USA. Innfør norske lønninger, og alle de jobbene forsvinner over natten. Samme i Kina, India, og stort sett alle andre steder enn i Skandinavia.
Dette kommer til å bli et kjempeproblem fremover, også i Norge. Dette er mennesker som kan og vil gjøre en jobb, men ikke på det nivået som kreves i et konkurranseutsatt og stadig mer høyteknologisk næringsliv. Vi kan ikke fortsette å erklære dem uføre, delvis fordi det blir for dyrt å ha en stadig økende del av befolkningen på trygd, og delvis fordi det er en grov urett mot dem det gjelder. Jeg mener vi bør se på løsninger hvor det offentlige dekker en del av kostnaden ved å ansette mennesker som ellers ville falt utenfor. Det er langt fra uproblematisk det heller, men den samfunnsmessige betydningen av å ha folk sysselsatt kan fort bli mye større enn den rent bedriftsøkonomiske.
Apropos Hellas: Hvordan har den greske økonomien greid seg de siste sju-åtte årene? Et forbilde til etterfølgelse for oss andre?
