Da var 2014 over og vi er igang med et, for oss veldig spennende 2015.
Jeg vil først og fremst få ønske alle følgere av denne tråden et riktig godt nytt år.
Dernest ønsker jeg å fortelle litt mer om elementene så langt og bakgrunnen for disse.
Diskant
Diskantene vår er som tidligere nevnt basert på en Raal 70-20XR tilpasset våre behov, men det var på ingen måte et åpenbart valg fra start.
Etter å ha designet høyttalere med bånddiskanter tidligere, hadde jeg mistet litt lysten. Det reduserte, etter min mening, mulighetene for mye.
Etter å ha bygget høyttalere med domer de første årene ble fristelsen stor mtp å teste ut bånddiskanter. De første høyttalerne jeg bygget imponerte meg veldig i starten, og benyttet vel anerkjente enheter. Etterhvert følte jeg derimot at til tross for mange fine kvaliteter hang det ikke alltid sammen lydmessig, og diskanten stod frem at for mye. Dette til trosss for svært lineær frekvensgang. Standardkommentaren fra mange jeg rådspurte var at forskjellen i masse var for stor. Dette har jo også vært den etablerte teori i HiFi pressen. Etter da å ha vært gjennom endel elementer med lette membraner, fant jeg ut at dette ikke fremstod som noen universal sannhet. Jeg klarte derfor ikke helt å akseptere dette.
Det jeg etterhvert fant ut var at det var et sammensatt problem, som noen ganger skyldtes bånddiskanten, andre ganger elementet den skulle deles opp i mot, men ofte en kombinasjon.
- Endel av bånddiskantene har en stygg forvregningskarakteristikk som gjør at tross for fin frekvensgang langt ned, ikke fungerer godt nok før man kommer over 4kHz.
- Bånd har ofte et ryddig forløp i tidstomenet. Dette gjør at elementet man skal møte, etter min erfaring, også må være relativt ren i forløpet.
- Svært få bånd har optimalisert spreding, og sprer litt i "hytt og gevær".
Disse tingene, som i utgangspunktet er negative, har faktisk en stor medvirkning til at høyttalere med bånddiskanter ofte omtales som oppløste og imponerende i diskanten. Her er det sikkert flere forstå-seg-påere som vil riste på hodet og tenke at jeg er skrullete. I motsetning til mange audiofile sin ekstreme tillitt til det menneskelige øret, så er jeg av den oppfatning at øret er svært upålitelig, og hjernen lett påvirkelig. Joda når du skal finne en høyttaler du liker, må du selvsagt lytte, men som kritisk verktøy er det rett og slett "ubrukelig" i mange sammenhenger. særlig gjelder det ved objektiv evaluering og testing. Ofte er det slik at dersom et frekvensområde fremstår som imponerende, så er det fordi det skiller seg fra resten av konstruksjonen på et vis, og dermed ikke fremstår homogent.
Resultatet ble at jeg gikk tilbake til domer, og fant at det totale resultatet ofte ble bedre, selv om deler av diskantområdet fremstod minde "imponenrende".
Til denne konstruksjonen ble derfor en rekke diskanter prøvelyttet, og mange var aktuelle kandidater. Til slutt landet vi på en diskant som som for meg fremstod som ekstremt mye for pengene. Dette var SB Acoustics Satori. En domediskant som på mange måter var en av de beste jeg har hørt, men til en mye lavere pris. Jeg hadde på den tiden også SB Acoustics Satori MW16P på test, og disse fremstod som en genial match til kanonpris. Et raskt design fremstod som lineært oppløst og ikke minst vanvittig homogent. Denne diskanten har også et veldig flott spredningsmønster til ikke å sitte i en WG.
MEN..... Så skulle jeg få komme over Raal......... Det var noe utrolig besnærende ved denne enheten, og den målte ikke som noen bånddiskant jeg hadde vært borte i. Denne måtte testes. Joda, den kostet mange ganger mer enn Satori diskanten, men hadde det "lille" ekstra. Her var en opptreden uten sidestykke på samtlige målinger innenfor tiltenkt arbeidsområde. Når vi i tillegg kunne få diskanten tilpasset systemfølsomheten, så var dette en stor fordel. Da kunne vi slippe motstand i serie med diskanten.
Etter litt innledende research som bekreftet at her hadde vi noe spesielt, var det tid for lytting. Vi satt den i en konstruksjon med MW16P........... og............NEDTUR... versjonen med Satori domen låt jo bedre totaltsett...... Tilbakemeldinger fra andre på test-konstruksjonen var "imponerende", "oppløst", "rask", "presis" etc. For meg selv forsvant disse superlativene i en dårlig overgang og en høyttaler som manglet homogenitet. Joda, selve diskanten hadde absolutt kvalitetene sine i behold, men vi lytter ikke på diskanter, like lite som vi lytter på mellomtoner eller basser. Vi lytter til musikk.
På tross av dette set back var det ingen tvil om at det var noe med den diskanten. Både lytting og målinger bekreftet dette. Vi var enige om ikke å gi opp. Kanskje "feilen" lå hos MW16P slik som jeg hadde opplevet tidligere, men hvordan kunne det være når elementet fremsto så utrolig bra sammen med domen?
Da kom gammel research frem og jeg måtte tenke meg om. Dette var jo akkurat grunnen til at jeg hadde "gitt opp" båndenheter tidligere.
Original MW16P har sine lyter, på samme måte som andre elementer i fra SEAS, Scan Speak eller andre. Det betyr ikke at konstruktørene ikke vet hva de driver med, men målsetningen er som oftest å lage et så godt gjennomsnitt som mulig, med de riktige kompromisser i forhoId til targetpris og bruksområde. I mange sammehenger vil ytterligere forfining av et design gi en forbedring som 5% av kundene etterspør, til langt høyere pris. I denne sammehengen gjorde dette at vi ikke fikk full uttelling med akkurat denne diskanten, men det fungerte som en kule med domen.
Jeg mente derimot at her måtte det være rom for å kunne få dette elementet til å fungere sammen med Raal........ Men det er en historie for en ny post...
Når jeg snakker om bånddiskanter mener jeg ekte bånd, ikke AMT eller Isodynamiske/planar enheter som ofte feilaktig omtales som bånd. Ikke noe generelt negativt om noen av disse prinsippene, da det finnes både gode og dårlige løsninger her også.