Diverse Vil noengang hetsingen av oss audiofile ta slutt?

[Sluket]

Gudmund Gulløre hos legen

 

[ANM]

men sluttet å jage små-marginer for noen år siden......
mvh
Leif

Da er vi nok ikke helt på hver vår planet lell.

mvh
André

 

[Sluket]

Og jeg som alltid har trodd det var hawaiskjorte sluket gikk med

Det også - men jeg har en kappe som jeg vender med vinden - den bruker jeg utenpå min Hawaiikolleksjon. Veldig praktisk. Men feigt - like feigt som å slette sine innlegg.

 

[I_L]

Men, så dukket det da altså opp i AES og ble en diskusjon i bransjen (som ganske riktig er en liten hobbykrok i den store elektronikkbransjen). Og ingeniørene, jeg bruker det sånn cirka forholdsvis upresist...kunne like gjerne skrevet "målemafiaen", men altså "ingeniørene og målemafiaen i bransjen innså at synserne hørte rett likevel. Men det var først da man målte det som måles skulle. At det var vel kjent i siden 70-tallet og for enhver kompetent konverteringsdesigner hjalp jo så lite når det ikke var vel kjent i den lille audiofile andedammen. Vi snakker ikke om hvem som oppdaget fenomenet eller når, men at man kan være like fastlåst i forventinger til hva man hører eller ikke hører uansett hvilken siden man sitter på.

Forresten lurer jeg litt på hvorfor jitter dukket opp som et tema i AES og bransjen i det hele tatt når enhver kompetent konverteringstekniker visste om det. Hvorfor gjorde ikke Phillips/Sony noe med det ? Fikk de ikke lov av markedsføringsavdeligen ?

Jitter dukket opp i AES på 90-tallet fordi Julian Dunn og noen andre utviklet en metodikk for å måle spesifikt jitterforvrenging som skyldes båndbreddebegrensing i en SPdif-overføring (der klokka er innbakt i datastrømmen), i tillegg til normal [måling av] jitterforvrenging i en datakonverter. Det ble publisert en rekke ganske like papers om dette tidlig på 90-tallet, og metoden fikk navnet "J-test". Senere har bl.a. Audio Precision inkludert den i sin software for audioanalysatorer. Jitter som sådan var allerede godt kjent, og det er endatil som Midas viste (innlegg #780) tallfestede krav til det i selve SPdif-standarden. Men de kravene omhandler dataintegritet, mens Dunns tilnærming var basert på resulterende forvrenging i en datakonverter.

At CD-spillere (eller andre bokser med datakonvertere) "måler perfekt" med mye jitter er nemlig bare en myte og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvis en datakonverter har mye jitter vil den måle dårlig, og da snakker jeg om helt vanlige måltall som SNR og SFDR. Hovedkildene til jitter er kretsstøy i klokkekretser (degraderer SNR) og periodisk støy som supplyripple (degraderer SFDR). I en konverter (AD eller DA) vil imidlertid jitterforvrenging manifestere seg som en modulering av jitterstøyen og signalet som konverteres. Dette gjør at forvrengingen er proporsjonal med signalfrekvens og signalamplitude. I en datakonverter for industrielle applikasjoner måles derfor både støy og forvrenging over mange ulike frekvenser og signalamplituder, det er standard. I consumer audio finnes imidlertid ingen gode standarder for målemetodikk, og i de fleste tilfeller oppgis bare SNR og SFDR med ett påtrykk, som regel 1kHz/-60dBFS. Siden det er et lavnivå og lavfrekvent påtrykk er det mest egnet for å avdekke dårlig lavnivå-linearitet, og mindre egnet til å avdekke mye jitterforvrenging. Så man kunne oppgi fine tall i brosjyrene selv om utstyret hadde målbart dårlig ytelse. Dunn & co publiserte i essens et forslag til en bedre målemetodikk, som til dels har blitt adoptert i audiobransjen (bl.a. av Audio Precision og Stereophile som også bruker metoden).

 

[Asbjørn]

Fik du Asbjørn nogensinde afprøvet det vi talte om for noget tid siden, at sammenligne en Vishay bulk af de fineste, med en 25 øres standart metalfilm modstand, og hørte du nogen lydforskel?.

Ikke ennå, men jeg har komponentene liggende i skuffen til det passer å forsøke. Har tilogmed et lite lager av Black Gate-kondensatorer og teller på knappene om jeg skal forsøke dem i et eller annet eller bare selge dem på EBay uprøvd. Noen er sikkert gale nok til å betale dyrt for dem.

Mye av det andre du nevner i forskjellige innlegg har jeg allerede prøvd, og min konklusjon var at det ikke gjør noen som helst forskjell. Det ligger en del Nordost og Transparent i rotekassen i kjelleren, mens standard metervare overtar plassene i anlegget. Låter eksakt likt uansett. Den observasjonen kom først, deretter analysen av hvorfor det blir slik. Det viser seg jo at teori og praksis stemmer fabelaktig godt overens for min del, hvis man utelukker de "audiofile" teoriene etterhvert som de blir motbevist.

Edit: Men jeg har en viss glede av å gjøre ting "feil" i forhold til synspunktene fra enkelte blowhards her inne, for å demonstrere at ting fungerer helt utmerket uten tilsetning av ultrarenset snake oil. Høyttalere med PA-elementer i hjemmesnekrede finérkasser med internkabling fra Clas Ohlsson - det kan umulig bli bra, rent bortsett fra at det ble helt utmerket. Derfor er det mer logisk å bygge chipamps med SMPS og 70 dB NFB enn å teste ut tweako resistorer og kondensatorer. Se det gjerne som en mild form for "hetsing".

 

[LMC]

det finnes jo white papers på BG i "super-E" ang støy, så det er jo ikke snake-oil
men BG har som det meste annet en klangmessig signatur
hva som forårsaker signaturen vet jeg ikke

 

[Dazed]

SPdif-overføring (der klokka er innbakt i datastrømmen).

Jeg har ofte lurt på hvorfor S/PDIF ikke inkluderer en bufferløsning med reklokking i mottaker-enden. Hadde det virkelig vært SÅ fordyrende?

 

[svart-hvitt]

Men, så dukket det da altså opp i AES og ble en diskusjon i bransjen (som ganske riktig er en liten hobbykrok i den store elektronikkbransjen). Og ingeniørene, jeg bruker det sånn cirka forholdsvis upresist...kunne like gjerne skrevet "målemafiaen", men altså "ingeniørene og målemafiaen i bransjen innså at synserne hørte rett likevel. Men det var først da man målte det som måles skulle. At det var vel kjent i siden 70-tallet og for enhver kompetent konverteringsdesigner hjalp jo så lite når det ikke var vel kjent i den lille audiofile andedammen. Vi snakker ikke om hvem som oppdaget fenomenet eller når, men at man kan være like fastlåst i forventinger til hva man hører eller ikke hører uansett hvilken siden man sitter på.

Forresten lurer jeg litt på hvorfor jitter dukket opp som et tema i AES og bransjen i det hele tatt når enhver kompetent konverteringstekniker visste om det. Hvorfor gjorde ikke Phillips/Sony noe med det ? Fikk de ikke lov av markedsføringsavdeligen ?

Jitter dukket opp i AES på 90-tallet fordi Julian Dunn og noen andre utviklet en metodikk for å måle spesifikt jitterforvrenging som skyldes båndbreddebegrensing i en SPdif-overføring (der klokka er innbakt i datastrømmen), i tillegg til normal [måling av] jitterforvrenging i en datakonverter. Det ble publisert en rekke ganske like papers om dette tidlig på 90-tallet, og metoden fikk navnet "J-test". Senere har bl.a. Audio Precision inkludert den i sin software for audioanalysatorer. Jitter som sådan var allerede godt kjent, og det er endatil som Midas viste (innlegg #780) tallfestede krav til det i selve SPdif-standarden. Men de kravene omhandler dataintegritet, mens Dunns tilnærming var basert på resulterende forvrenging i en datakonverter.

At CD-spillere (eller andre bokser med datakonvertere) "måler perfekt" med mye jitter er nemlig bare en myte og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvis en datakonverter har mye jitter vil den måle dårlig, og da snakker jeg om helt vanlige måltall som SNR og SFDR. Hovedkildene til jitter er kretsstøy i klokkekretser (degraderer SNR) og periodisk støy som supplyripple (degraderer SFDR). I en konverter (AD eller DA) vil imidlertid jitterforvrenging manifestere seg som en modulering av jitterstøyen og signalet som konverteres. Dette gjør at forvrengingen er proporsjonal med signalfrekvens og signalamplitude. I en datakonverter for industrielle applikasjoner måles derfor både støy og forvrenging over mange ulike frekvenser og signalamplituder, det er standard. I consumer audio finnes imidlertid ingen gode standarder for målemetodikk, og i de fleste tilfeller oppgis bare SNR og SFDR med ett påtrykk, som regel 1kHz/-60dBFS. Siden det er et lavnivå og lavfrekvent påtrykk er det mest egnet for å avdekke dårlig lavnivå-linearitet, og mindre egnet til å avdekke mye jitterforvrenging. Så man kunne oppgi fine tall i brosjyrene selv om utstyret hadde målbart dårlig ytelse. Dunn & co publiserte i essens et forslag til en bedre målemetodikk, som til dels har blitt adoptert i audiobransjen (bl.a. av Audio Precision og Stereophile som også bruker metoden).

Comment is free, facts are sacred.

Takk for at du bidrar med "free facts"!

Det er av stor verdi for meg å lese bidragene dine!

 

[I_L]

SPdif-overføring (der klokka er innbakt i datastrømmen).

Jeg har ofte lurt på hvorfor S/PDIF ikke inkluderer en bufferløsning med reklokking i mottaker-enden. Hadde det virkelig vært SÅ fordyrende?

SPdif er (i likhet med feks USB) en kommunikasjonsstandard, ikke en hardwarestandard. Den spesifiserer en overføringsprotokoll og et fysisk lag for overføringen. Hensikten med en kommunikasjonsstandard er at ulik hardware fra ulike produsenter skal være i stand til å snakke sammen, og de inneholder sjelden veldig spesifikke detaljer rundt hvordan hardwaren skal implementeres.

Å lage en SPdif-mottaker med neglisjerbar jitter er nokså trivielt, og de aller fleste slike har helt insignifikant innslag av datakorrelert jitterforvrenging.

 

[svart-hvitt]

SPdif-overføring (der klokka er innbakt i datastrømmen).

Jeg har ofte lurt på hvorfor S/PDIF ikke inkluderer en bufferløsning med reklokking i mottaker-enden. Hadde det virkelig vært SÅ fordyrende?

SPdif er (i likhet med feks USB) en kommunikasjonsstandard, ikke en hardwarestandard. Den spesifiserer en overføringsprotokoll og et fysisk lag for overføringen. Hensikten med en kommunikasjonsstandard er at ulik hardware fra ulike produsenter skal være i stand til å snakke sammen, og de inneholder sjelden veldig spesifikke detaljer rundt hvordan hardwaren skal implementeres.

Å lage en SPdif-mottaker med neglisjerbar jitter er nokså trivielt, og de aller fleste slike har helt insignifikant innslag av datakorrelert jitterforvrenging.

Med fare for at det blir litt for mye off-topic...

Selveste Daniel Weiss råder folk til å unngå Toslink, hvis mulig.

Så hva skal en stakkar gjøre da?

Vel, min lille lyttetest på nøyaktig utstyr (HD800+HDVD800) tilsier at lyden er den samme som på USB. Men jeg kan jo ha dårlige ører.

Archimago (Archimago's Musings) har målt kvaliteten på diverse overføringsenheter som AirPort Express og Chromecast, og ikke funnet bevis for jitterproblemer (på høyere samplingsfrekvenser kan det bli problem på Chromecast) når man holder seg til 16/44 på f.eks. Tidal.

Så kanskje mine egne ører og utstyr gjenspeiler det som kan måles? Nemlig at jitter ikke er et problem, i alle fall om det er en ok DAC eller DDC i mellom?

Kanskje spdif-begrensningen primært knytter seg til behovet for høyoppløst lyd?

 

[Dazed]

Selveste Daniel Weiss råder folk til å unngå Toslink, hvis mulig.

Wikipedia hevder at Toslink-S/PDIF gir mer jitter enn coax-S/PDIF. Er dette tilfelle?

 

[slowmotion]

enig...det værste jeg vet er postkort-size soundstage
gir null realisme

Akkurat der er jeg uenig.

Nå har jeg skumlest litt i denne tråden igjen. Dette synes jeg var litt morsomt å lese. Det er bra vi alle liker forskjellige ting vedr musikk-gjengivelse i heimen.

I gamle dager, da jeg var ung og positiv, så var jeg flere ganger i uka i Oslo konserthus og hørte på de store symfonier. Det var en enorm pulserende boble av lyd med voldsom dynamikk som omsluttet meg fra alle kanter. Så jeg vet hva jeg liker.

 

[LMC]

pulserende postkortbobler?

 

[Knut Runar]

Hetsing og "ingen av dere andre har sett lyset slik som jeg har sett det"

Nå er det vel med en viss forventning om humoristisk tilnærming man begir seg inn på å lese en slik tråd som denne. Likeledes forventes en stor grad av vennlig mobbing ala apekister versus horn osv. Den form for vennlig kniving "stolpepissing" "pappaen min er sterkere/teitere enn pappaen din" kan oppleves som en berikelse i dagliglivet, eller...

Ja en kan til og med velge å tolke trivielle uenigheter som personangrep på linje med majestetsfornærmelser i Nord Korea med de samme Nord Koreanske mottrekk og konsekvenser.

Ta dere en liten kjeks gutter, før dere hiver dere over tastaturet for å ta knekken på "den fordømte drittsekken" som av ugudelige årsaker ser andre nyanser enn deg. Det er patetisk å se hvor mange som mener seg berettiget til å omvende Paven.

Så til saken, Er vi, eller blir vi hetset?

Jeg tror vi faktisk mange her legger seg selv på bålet og selv legger mye brennbart på det samme bålet samtidig, og så klager dere over at det ble varmt og lukter svidd flesk. Pokker, dere nyyyyter å føle dere hetset. Dere setter dere både på deres høye pidestall, og i gapestokken samtidig, uten at jeg egentlig forstår hvorfor. Det er som en parallell til " kona mi forstår meg ikke, og jeg kan ikke forstå hvorfor". F..n, skaff dere et liv, forstå hva som er viktig i livet.



Føler jeg hetsen?
Nei, jeg deler min musikk interesse med enkelte venner og naboer. Jeg gleder meg litt over enkeltes ironisering over alt det gamle rælet jeg har stående i kjellerboden. Kanskje det er litt misunnelse i ironien, og jeg tar det med et smil når enkelte spør hvor mange forsterkere, CD spillere, platespillere og høyttalersett som står der. Det er glede jeg har gitt bort noe til en og annen trengende nabo eller venn som har ironisert over bodlageret.
Dog er det ikke alle naboene som vet å sette pris på at rekkehuset rister sent på kvelden når jeg synes det er riktig å spille Led Zeppelin eller Stargazer av Rainbow for den slags skyld. Naboen (hun) så ikke engang ironien i at hun trodde det var jordskjelv da jeg første gang så filmen Interstellar.
Jeg skrudde opp litt vel mye volum før introen. Vel kort fortalt så kom det plutselig lyd, MYYYE lyd ut fra mine Kappa 8, før forsterkeren gikk i svart pga protection. Den gikk tom for strøm . Jeg og mine sønner har ledd mye og høyt av episoden. Det har som sakt ikke den samme naboen gjort. Jeg får stadige sms om at: huset rister...

Så til dette med Musikk.
En annen av mine naboer er ofte innom og lytter til musikk, og han gleder seg over det, og at det låter ganske bra men selvfølgelig langt fra perfekt.
Han er vel en som har sett at "glasset er halvfullt", og gleder seg over det.
En annen som stakk innom, er en relativt kjent Hifi journalist, uten at jeg vil nevne navn. Han så faktisk også at glasset er langt fra tomt, da han roste mellomtonen i oppsettet. Jeg er glad han ikke startet med alt som burde vært bedre. Det har jeg tenkt til å spørre om hjelp til ved en senere anledning.

Og dere som elsker dette tullballet om fotball. Her er det ishockey for alle penga, og jeg håper mine "elskede" Frisk Asker står imot oljesmurte Viking i kveldens viktigste hendelse.

Nyt dagen og livet. Søk lyset og ikke konflikt.
Ha en fortsatt trivelig dag.
Knut Runar

 

[Tårnfalk]

Finnes det slike som kan kobles til et tastatur?

Dignita alkolås og alkometer - Vær på den sikre siden.

 

[uob]

^ Det "kravet" dukker bare opp når noen påstår at opplevde forskjeller har en (pseudo)teknisk årsak som er ukjent for vitenskapen. Slike påstander kombineres gjerne med en fnysende avvisning av at opplevelsen kan ha noe med lytterens dagsform eller forventningsbias å gjøre.

Den forutsigbare responsen er: Bevis at det virkelig er en forskjell der, og så vil sikkert noen se nærmere på saken. Inntil da må du finne deg i å bli sortert i "jeg ser at han skriver det"-kategorien. Om du mener å høre stor forskjell på kobbertråder, SD-kort eller harddisker er ditt eget problem.

Vi kører på repeat og det bliver vi nok ved med indtil skeptikeres faktisk overvinder deres tro , ja nærmest religiøse tro og holdning på at alt er forklaret i teorien og enhver kan lave den perfekte lyd, et hvert apparat er perfekt , et hvert kabel er perfekt og de lyder ens , en hver kondensator er perfekt og de lyder ens osv....,

Kan i ikke selv hører hvor åndssvagt det lyder, om ikke andet kan man gøre sig den ulejlighed at høre på 4-5-6 forskellige anlæg.

Har man denne stupide holdning så vil man naturligvis ikke afprøver noget af det de kabeltroende foreslå, og er et kabel ikke nok til at hører lydforskel , så skift alle kabler fra Biltema til Nordost inklusiv power-kabler så garanterer jeg at man hører en lydforskel.

Fik du Asbjørn nogensinde afprøvet det vi talte om for noget tid siden, at sammenligne en Vishay bulk af de fineste, med en 25 øres standart metalfilm modstand, og hørte du nogen lydforskel?.

Eller er vi ovre i at en lydforskel bliver afvist fordi teorien siger sådan.
Du kan såmænd også prøve en Bybee hvis du hellere vil det.

Skulle du mod forventning have prøvet og ingen lydforskel have hørt, så tror jeg ikke på dig, fordi efterhånden har "måle mafiaen" manet sig op i en krog , der er så meget at tabe i anseelse osv . , at det må være som at side i en benlås.

Undre det dig slet at der er millioner og atter millioner som hører disse lydforskelle deriblandt masser af særdeles seriøse elektronikfolk og en del af dem kan udpege lydforskellene i en blindtest.

Undre det dig ikke at audio-konstruktion stritter ud til alle sider, at der ikke er en måde med få variationer at gøre tingene på som ved fjernsyn, men der i stedet er utallige vidt forskellige metoder at få lyd igennem på.

Årsagen er at lydgengivelse ikke er perfekt, man har ikke fundet "opskriften" efter mere en 100 års udvikling, der er noget man ikke har styr på, så man prøver stadigvæk nye veje hele tiden , nogle smartere end andre.

Opp igjennom mine år som medlem på dette forumet har jeg sett en god del dansker som skriver her. Det som overasker meg er at de alle virker å ha den samme instillingen til hifi. Det skal dryppe linolje av alt, og kabler virker å være den viktigste komponenten i et anlegg, dvs at de er subjektister av den ekstreme sorten. Er det noe spesielt med den danske kulturen som gjør det slik? Eller er det for mye "Gammel dansk" til frokost?

(Og ja, hetsing av Dansker må være lov)

 

[svart-hvitt]

Selveste Daniel Weiss råder folk til å unngå Toslink, hvis mulig.

Wikipedia hevder at Toslink-S/PDIF gir mer jitter enn coax-S/PDIF. Er dette tilfelle?

My 2 cents worth (som er helt off-topic...):

Min foreløpige konklusjon - basert på input fra profesjonelle lydfolk, teori (i den grad jeg forstår den), kjappe målinger à la Archimagos og egne lyttetester på nøyaktige hodetelefoner med DAC-forsterker av god kvalitet - er at slike spørsmål er de små detaljene som fort får en til å miste skogen for alle trærne. Det er artig å lese om slikt (for nerder) - og man kan eksempelvis måle at ulike kontakter har ulik evne til å motstå forstyrrelser/opprettholde signalintegriteten* - men i praksis tror jeg det ikke betyr noe i forhold til f.eks. høyttalervalg.

I livet for øvrig gjelder ofte 80-20-regelen; den vise bruker 20 prosent av ressursene på å komme i mål, mens den envise bruker de resterende 80 prosent av ressursene på de siste 20 prosentene. I hifi er det kanskje likedan? Man kan bruke tusener av kroner på ørsmå forbedringer, som kan gi målbare forbedringer, men man bruker uforholdsmessig mye tid og penger på å få med seg de siste prosentene. Og i mange tilfeller vil ikke de målbare, siste prosentene kunne høres, jf. diskusjonen om Spotify Premium-lyd vs. Tidal Hifi-lyd, hires vs 16/44 etc.

*Se disse målingene som er gjort av Gore: http://www.gore.com/MungoBlobs/255/...per (Military)_05-13-2016 (US Electronic).pdf

*I tillegg har Neutrik lagt ved noen målinger basert på sine egne plugger: http://www.neutrik.com/zoolu-website/media/download/15427/Test+Report+-+etherCON+NE8MX6

 

[Asbjørn]

^6-7 MHz båndbredde eller så er tilstrekkelig til å unngå overføringsindusert jitter. Det skjer bare når båndbredden er for liten. Enhver fungerende stump coax er mer enn god nok, og alle moderne optiske kabler. For alle andre formål overfører vi langt større datamengder i slike kabler, snarere to- og tresifrede GHz enn en-sifrede antall MHz. En godt brukt plast-toslink fra 1983 kan være en annen historie, men mest sannsynlig vil den bare droppe ut signalet pga brudd og riper. Det vil være hørbart.

 

[weld77]

Jeg kobler nettverk i huset hjemme selv. Jeg har brukt følgende utstyr:
- Cat 5e - kabel på rull (3 kroner / meteren) avisolert selv og tidvis ganske røfft håndtert for å få de fra A til B.
- patchepanel fra Elektroimportøren (600 kroner) i teknisk rom.
- nettverkskontakter fra Clas Ohlson og Elfa
- kroneverktøy fra Clas Ohlson
- ferdigterminerte kabler fra DealExtreme
- diverse konsumentswitcher og onboard ethernet-kort i datamaskiner.
- en standard ASUS trådløs aksesspunkt/switch/router, riktig nok flashet med tomato firmware for å få en del mer funksjonalitet.

Fra en datamaskin til en annen gjennom tre-fire switcher, noen titalls meter med kabel trekt i rør, egenkoblede kontakter, patchepanel og nettverkskabler til ingen penger har jeg en ytelse på 930 - 940 Megabit / sekund. Dvs teoretisk gigabit minus litt overhead i switcher, protokoller og denslags (tester med iperf siden nettverket stort sett er raskere enn harddiskene mine).

Til sammenligning er 2-kanals CD-audio med 16 bits ordbredde og 44.1kHz samplingfrekvens ca 1.4 Megabit /s eller rundt 0.15% av ytelsen til mitt eget hjemmesnekrede nettverk.

Dette er ikke spesielt vanskelig i resten av verden.

 

[I_L]

Archimago's Musings: MEASUREMENTS: TosLink digital optical audio cables.

 

[gooner4ever]

Og jeg som alltid har trodd det var hawaiskjorte sluket gikk med

Det også - men jeg har en kappe som jeg vender med vinden - den bruker jeg utenpå min Hawaiikolleksjon. Veldig praktisk. Men feigt - like feigt som å slette sine innlegg.

Jeg trodde det var høvdingen som hadde vært og ryddet i nattens mulm og mørke. Mitt ble litt "alene" uten det jeg kommenterte på.

 

[ANM]

Er det noe spesielt med den danske kulturen som gjør det slik? Eller er det for mye "Gammel dansk" til frokost?

Nei, sjekket det ut for en tid tilbake. Danskene reagerer på samme måte overfor denne språkbruken og evangeliseringen. Duelunds vitner er like populære der som her.

 

[Olav2]

Selveste Daniel Weiss råder folk til å unngå Toslink, hvis mulig.

Wikipedia hevder at Toslink-S/PDIF gir mer jitter enn coax-S/PDIF. Er dette tilfelle?

My 2 cents worth (som er helt off-topic...):

Min foreløpige konklusjon - basert på input fra profesjonelle lydfolk, teori (i den grad jeg forstår den), kjappe målinger à la Archimagos og egne lyttetester på nøyaktige hodetelefoner med DAC-forsterker av god kvalitet - er at slike spørsmål er de små detaljene som fort får en til å miste skogen for alle trærne. Det er artig å lese om slikt (for nerder) - og man kan eksempelvis måle at ulike kontakter har ulik evne til å motstå forstyrrelser/opprettholde signalintegriteten* - men i praksis tror jeg det ikke betyr noe i forhold til f.eks. høyttalervalg.

I livet for øvrig gjelder ofte 80-20-regelen; den vise bruker 20 prosent av ressursene på å komme i mål, mens den envise bruker de resterende 80 prosent av ressursene på de siste 20 prosentene. I hifi er det kanskje likedan? Man kan bruke tusener av kroner på ørsmå forbedringer, som kan gi målbare forbedringer, men man bruker uforholdsmessig mye tid og penger på å få med seg de siste prosentene. Og i mange tilfeller vil ikke de målbare, siste prosentene kunne høres, jf. diskusjonen om Spotify Premium-lyd vs. Tidal Hifi-lyd, hires vs 16/44 etc.

*Se disse målingene som er gjort av Gore: http://www.gore.com/MungoBlobs/255/...per (Military)_05-13-2016 (US Electronic).pdf

*I tillegg har Neutrik lagt ved noen målinger basert på sine egne plugger: http://www.neutrik.com/zoolu-website/media/download/15427/Test+Report+-+etherCON+NE8MX6

Veldig enig, Svart-hvitt. Great minds think alike etc Min tilnærming til hifi handler mer og mer "jakten på de store forskjellene". Hvis forskjellene er så små at jeg må ni-lytte for å få dem med meg, bryr jeg meg helt ærlig ikke.

For tross alt finnes det fortsatt store, store utfordringer med å klare å få musikk til å høres realistisk ut i stua, som de fleste av oss er svært langt i fra å ha løst. Som jeg skrev i en annen tråd: En live-oppføring av kontrabass og trekkspill i stua hjemme hos meg vil garantert høres veldig annerledes ut enn dersom denne live-oppføringen ble tatt opp, og så spilt over anlegget i samme stue en uke senere. Det er mange årsaker til dette - hvordan lydfeltet til musikken blir redusert under opptaksprosessen, hvordan en del musikkinstrumenter er omnidireksjonale og ikke forover-fyrende slik høyttalere er, og mye mer. Det jeg ser på som den mest interessante utfordringen med hifi er å klare å løse noen av disse utfordringene.

Det finnes ulike typer interessante løsninger for tiden. AtleT her på forumet har prøvd seg fram til stereo i flere kanaler, som jeg har inntrykk av skaper en mer realistisk opplevelse enn veldig mye annet (uten at jeg har hørt det). Andre sverger til store horn, og generelt stort membranareal i bassen. Siegfried Linkwitz mener at luftige dipoler skaper mer realisme. Don Keele har oppfunnet CBT-høyttaleren, som sprer lyden eksepsjonelt jevnt i rommet. Floyd Toole mener at musikk helst bør avspilles i multikanals-oppsett. Osv. Jeg mener ikke at det finnes noen fasit, og mye av dette er løsninger jeg fortsatt har til gode å høre. Likevel mener jeg at det er HER utfordringen finnes innenfor hifi. Jeg tror ikke man kommer lenger enn til et gitt punkt med musikk som gjengis på standard-måten i to kanaler, fra firkantede kassehøyttalere. Om en gitt dac, kabel eller forsterker skaper marginale forskjeller i den eller andre retningen på et standard oppsett er noe jeg i økende grad opplever at det er uinteressant å utforske for min del (og hvis jeg først skal ha kassehøyttalere, synes jeg det er like enkelt å gå for aktive høyttalere med en gang). For min del er det de store forskjellene som er interessante, ikke de små Men: Forstår godt at man kan synes det er gøy å utforske lydmessige variasjoner innenfor et standard hifi-oppsett også! Det er bare ikke greia for meg.

 

[slowmotion]

pulserende postkortbobler?

Høres heftig ut. Er det noe nytt som er kommet nå?

 

[LMC]

MBL stativhøyttalere?

 

[slowmotion]

ok, jeg skjønte ikke at det var det du mente!

 

[ANM]

Selveste Daniel Weiss råder folk til å unngå Toslink, hvis mulig.

Wikipedia hevder at Toslink-S/PDIF gir mer jitter enn coax-S/PDIF. Er dette tilfelle?

My 2 cents worth (som er helt off-topic...):

Min foreløpige konklusjon - basert på input fra profesjonelle lydfolk, teori (i den grad jeg forstår den), kjappe målinger à la Archimagos og egne lyttetester på nøyaktige hodetelefoner med DAC-forsterker av god kvalitet - er at slike spørsmål er de små detaljene som fort får en til å miste skogen for alle trærne. Det er artig å lese om slikt (for nerder) - og man kan eksempelvis måle at ulike kontakter har ulik evne til å motstå forstyrrelser/opprettholde signalintegriteten* - men i praksis tror jeg det ikke betyr noe i forhold til f.eks. høyttalervalg.

I livet for øvrig gjelder ofte 80-20-regelen; den vise bruker 20 prosent av ressursene på å komme i mål, mens den envise bruker de resterende 80 prosent av ressursene på de siste 20 prosentene. I hifi er det kanskje likedan? Man kan bruke tusener av kroner på ørsmå forbedringer, som kan gi målbare forbedringer, men man bruker uforholdsmessig mye tid og penger på å få med seg de siste prosentene. Og i mange tilfeller vil ikke de målbare, siste prosentene kunne høres, jf. diskusjonen om Spotify Premium-lyd vs. Tidal Hifi-lyd, hires vs 16/44 etc.

*Se disse målingene som er gjort av Gore: http://www.gore.com/MungoBlobs/255/...per (Military)_05-13-2016 (US Electronic).pdf

*I tillegg har Neutrik lagt ved noen målinger basert på sine egne plugger: http://www.neutrik.com/zoolu-website/media/download/15427/Test+Report+-+etherCON+NE8MX6

Veldig enig, Svart-hvitt. Great minds think alike etc Min tilnærming til hifi handler mer og mer "jakten på de store forskjellene". Hvis forskjellene er så små at jeg må ni-lytte for å få dem med meg, bryr jeg meg helt ærlig ikke.

For tross alt finnes det fortsatt store, store utfordringer med å klare å få musikk til å høres realistisk ut i stua, som de fleste av oss er svært langt i fra å ha løst. Som jeg skrev i en annen tråd: En live-oppføring av kontrabass og trekkspill i stua hjemme hos meg vil garantert høres veldig annerledes ut enn dersom denne live-oppføringen ble tatt opp, og så spilt over anlegget i samme stue en uke senere. Det er mange årsaker til dette - hvordan lydfeltet til musikken blir redusert under opptaksprosessen, hvordan en del musikkinstrumenter er omnidireksjonale og ikke forover-fyrende slik høyttalere er, og mye mer. Det jeg ser på som den mest interessante utfordringen med hifi er å klare å løse noen av disse utfordringene.

Det finnes ulike typer interessante løsninger for tiden. AtleT her på forumet har prøvd seg fram til stereo i flere kanaler, som jeg har inntrykk av skaper en mer realistisk opplevelse enn veldig mye annet (uten at jeg har hørt det). Andre sverger til store horn, og generelt stort membranareal i bassen. Siegfried Linkwitz mener at luftige dipoler skaper mer realisme. Don Keele har oppfunnet CBT-høyttaleren, som sprer lyden eksepsjonelt jevnt i rommet. Floyd Toole mener at musikk helst bør avspilles i multikanals-oppsett. Osv. Jeg mener ikke at det finnes noen fasit, og mye av dette er løsninger jeg fortsatt har til gode å høre. Likevel mener jeg at det er HER utfordringen finnes innenfor hifi. Jeg tror ikke man kommer lenger enn til et gitt punkt med musikk som gjengis på standard-måten i to kanaler, fra firkantede kassehøyttalere. Om en gitt dac, kabel eller forsterker skaper marginale forskjeller i den eller andre retningen på et standard oppsett er noe jeg i økende grad opplever at det er uinteressant å utforske for min del (og hvis jeg først skal ha kassehøyttalere, synes jeg det er like enkelt å gå for aktive høyttalere med en gang). For min del er det de store forskjellene som er interessante, ikke de små Men: Forstår godt at man kan synes det er gøy å utforske lydmessige variasjoner innenfor et standard hifi-oppsett også! Det er bare ikke greia for meg.

Jeg skriver dette med blandede følelser da jeg egentlig ikke har lyst til å starte en ufin debatt med dere to godgutter. Bare først si at dere virker utvilsomt oppegående og evner og ta til dere informasjon.

Føler likevel at dere kun lever ut denne hobbyen i teorien. Se nå å få fart i ræva og vis oss andre hva vi skal gjøre, slutt å bare preike, det kan dere gjøre når dere har et spennende oppsett å vise som står til filosofien dere prediker. Tror ingen av dere faktisk er i nærheten av å forstå de faktiske begrensningene og mulighetene som finnes i de forskjellige tilnærmingene, ikke en gang standard tokanal.

 

[svart-hvitt]

My 2 cents worth (som er helt off-topic...):

Min foreløpige konklusjon - basert på input fra profesjonelle lydfolk, teori (i den grad jeg forstår den), kjappe målinger à la Archimagos og egne lyttetester på nøyaktige hodetelefoner med DAC-forsterker av god kvalitet - er at slike spørsmål er de små detaljene som fort får en til å miste skogen for alle trærne. Det er artig å lese om slikt (for nerder) - og man kan eksempelvis måle at ulike kontakter har ulik evne til å motstå forstyrrelser/opprettholde signalintegriteten* - men i praksis tror jeg det ikke betyr noe i forhold til f.eks. høyttalervalg.

I livet for øvrig gjelder ofte 80-20-regelen; den vise bruker 20 prosent av ressursene på å komme i mål, mens den envise bruker de resterende 80 prosent av ressursene på de siste 20 prosentene. I hifi er det kanskje likedan? Man kan bruke tusener av kroner på ørsmå forbedringer, som kan gi målbare forbedringer, men man bruker uforholdsmessig mye tid og penger på å få med seg de siste prosentene. Og i mange tilfeller vil ikke de målbare, siste prosentene kunne høres, jf. diskusjonen om Spotify Premium-lyd vs. Tidal Hifi-lyd, hires vs 16/44 etc.

*Se disse målingene som er gjort av Gore: http://www.gore.com/MungoBlobs/255/...per (Military)_05-13-2016 (US Electronic).pdf

*I tillegg har Neutrik lagt ved noen målinger basert på sine egne plugger: http://www.neutrik.com/zoolu-website/media/download/15427/Test+Report+-+etherCON+NE8MX6

Veldig enig, Svart-hvitt. Great minds think alike etc Min tilnærming til hifi handler mer og mer "jakten på de store forskjellene". Hvis forskjellene er så små at jeg må ni-lytte for å få dem med meg, bryr jeg meg helt ærlig ikke.

For tross alt finnes det fortsatt store, store utfordringer med å klare å få musikk til å høres realistisk ut i stua, som de fleste av oss er svært langt i fra å ha løst. Som jeg skrev i en annen tråd: En live-oppføring av kontrabass og trekkspill i stua hjemme hos meg vil garantert høres veldig annerledes ut enn dersom denne live-oppføringen ble tatt opp, og så spilt over anlegget i samme stue en uke senere. Det er mange årsaker til dette - hvordan lydfeltet til musikken blir redusert under opptaksprosessen, hvordan en del musikkinstrumenter er omnidireksjonale og ikke forover-fyrende slik høyttalere er, og mye mer. Det jeg ser på som den mest interessante utfordringen med hifi er å klare å løse noen av disse utfordringene.

Det finnes ulike typer interessante løsninger for tiden. AtleT her på forumet har prøvd seg fram til stereo i flere kanaler, som jeg har inntrykk av skaper en mer realistisk opplevelse enn veldig mye annet (uten at jeg har hørt det). Andre sverger til store horn, og generelt stort membranareal i bassen. Siegfried Linkwitz mener at luftige dipoler skaper mer realisme. Don Keele har oppfunnet CBT-høyttaleren, som sprer lyden eksepsjonelt jevnt i rommet. Floyd Toole mener at musikk helst bør avspilles i multikanals-oppsett. Osv. Jeg mener ikke at det finnes noen fasit, og mye av dette er løsninger jeg fortsatt har til gode å høre. Likevel mener jeg at det er HER utfordringen finnes innenfor hifi. Jeg tror ikke man kommer lenger enn til et gitt punkt med musikk som gjengis på standard-måten i to kanaler, fra firkantede kassehøyttalere. Om en gitt dac, kabel eller forsterker skaper marginale forskjeller i den eller andre retningen på et standard oppsett er noe jeg i økende grad opplever at det er uinteressant å utforske for min del (og hvis jeg først skal ha kassehøyttalere, synes jeg det er like enkelt å gå for aktive høyttalere med en gang). For min del er det de store forskjellene som er interessante, ikke de små Men: Forstår godt at man kan synes det er gøy å utforske lydmessige variasjoner innenfor et standard hifi-oppsett også! Det er bare ikke greia for meg.

Jeg skriver dette med blandede følelser da jeg egentlig ikke har lyst til å starte en ufin debatt med dere to godgutter. Bare først si at dere virker utvilsomt oppegående og evner og ta til dere informasjon.

Føler likevel at dere kun lever ut denne hobbyen i teorien. Se nå å få fart i ræva og vis oss andre hva vi skal gjøre, slutt å bare preike, det kan dere gjøre når dere har et spennende oppsett å vise som står til filosofien dere prediker. Tror ingen av dere faktisk er i nærheten av å forstå de faktiske begrensningene og mulighetene som finnes i de forskjellige tilnærmingene, ikke en gang standard tokanal.

Sorry ANM,

jeg jobber fortsatt med å forstå begrensningene og mulighetene i optisk Toslink av plast og glass. Til helgen står digitalkabler av hhv. kobber og sølv for tur. Og så skal jeg, som du anbefaler, en tur ut etterpå, med bikkja ;-)

 

[Distinctive]

Kanskje det er litt misunnelse i ironien

Prisverdig med en dose ærlighet som topper hele skiten

 

[Olav2]

My 2 cents worth (som er helt off-topic...):

Min foreløpige konklusjon - basert på input fra profesjonelle lydfolk, teori (i den grad jeg forstår den), kjappe målinger à la Archimagos og egne lyttetester på nøyaktige hodetelefoner med DAC-forsterker av god kvalitet - er at slike spørsmål er de små detaljene som fort får en til å miste skogen for alle trærne. Det er artig å lese om slikt (for nerder) - og man kan eksempelvis måle at ulike kontakter har ulik evne til å motstå forstyrrelser/opprettholde signalintegriteten* - men i praksis tror jeg det ikke betyr noe i forhold til f.eks. høyttalervalg.

I livet for øvrig gjelder ofte 80-20-regelen; den vise bruker 20 prosent av ressursene på å komme i mål, mens den envise bruker de resterende 80 prosent av ressursene på de siste 20 prosentene. I hifi er det kanskje likedan? Man kan bruke tusener av kroner på ørsmå forbedringer, som kan gi målbare forbedringer, men man bruker uforholdsmessig mye tid og penger på å få med seg de siste prosentene. Og i mange tilfeller vil ikke de målbare, siste prosentene kunne høres, jf. diskusjonen om Spotify Premium-lyd vs. Tidal Hifi-lyd, hires vs 16/44 etc.

*Se disse målingene som er gjort av Gore: http://www.gore.com/MungoBlobs/255/...per (Military)_05-13-2016 (US Electronic).pdf

*I tillegg har Neutrik lagt ved noen målinger basert på sine egne plugger: http://www.neutrik.com/zoolu-website/media/download/15427/Test+Report+-+etherCON+NE8MX6

Veldig enig, Svart-hvitt. Great minds think alike etc Min tilnærming til hifi handler mer og mer "jakten på de store forskjellene". Hvis forskjellene er så små at jeg må ni-lytte for å få dem med meg, bryr jeg meg helt ærlig ikke.

For tross alt finnes det fortsatt store, store utfordringer med å klare å få musikk til å høres realistisk ut i stua, som de fleste av oss er svært langt i fra å ha løst. Som jeg skrev i en annen tråd: En live-oppføring av kontrabass og trekkspill i stua hjemme hos meg vil garantert høres veldig annerledes ut enn dersom denne live-oppføringen ble tatt opp, og så spilt over anlegget i samme stue en uke senere. Det er mange årsaker til dette - hvordan lydfeltet til musikken blir redusert under opptaksprosessen, hvordan en del musikkinstrumenter er omnidireksjonale og ikke forover-fyrende slik høyttalere er, og mye mer. Det jeg ser på som den mest interessante utfordringen med hifi er å klare å løse noen av disse utfordringene.

Det finnes ulike typer interessante løsninger for tiden. AtleT her på forumet har prøvd seg fram til stereo i flere kanaler, som jeg har inntrykk av skaper en mer realistisk opplevelse enn veldig mye annet (uten at jeg har hørt det). Andre sverger til store horn, og generelt stort membranareal i bassen. Siegfried Linkwitz mener at luftige dipoler skaper mer realisme. Don Keele har oppfunnet CBT-høyttaleren, som sprer lyden eksepsjonelt jevnt i rommet. Floyd Toole mener at musikk helst bør avspilles i multikanals-oppsett. Osv. Jeg mener ikke at det finnes noen fasit, og mye av dette er løsninger jeg fortsatt har til gode å høre. Likevel mener jeg at det er HER utfordringen finnes innenfor hifi. Jeg tror ikke man kommer lenger enn til et gitt punkt med musikk som gjengis på standard-måten i to kanaler, fra firkantede kassehøyttalere. Om en gitt dac, kabel eller forsterker skaper marginale forskjeller i den eller andre retningen på et standard oppsett er noe jeg i økende grad opplever at det er uinteressant å utforske for min del (og hvis jeg først skal ha kassehøyttalere, synes jeg det er like enkelt å gå for aktive høyttalere med en gang). For min del er det de store forskjellene som er interessante, ikke de små Men: Forstår godt at man kan synes det er gøy å utforske lydmessige variasjoner innenfor et standard hifi-oppsett også! Det er bare ikke greia for meg.

Jeg skriver dette med blandede følelser da jeg egentlig ikke har lyst til å starte en ufin debatt med dere to godgutter. Bare først si at dere virker utvilsomt oppegående og evner og ta til dere informasjon.

Føler likevel at dere kun lever ut denne hobbyen i teorien. Se nå å få fart i ræva og vis oss andre hva vi skal gjøre, slutt å bare preike, det kan dere gjøre når dere har et spennende oppsett å vise som står til filosofien dere prediker. Tror ingen av dere faktisk er i nærheten av å forstå de faktiske begrensningene og mulighetene som finnes i de forskjellige tilnærmingene, ikke en gang standard tokanal.

ANM, jeg har ikke noe særlig behov for å snakke opp min egen hifi-kompetanse. Jeg prøver å være helt åpen på at jeg fortsatt er fersk i denne hobbyen, og famler frem så godt jeg kan.

Men bare for å klargjøre hva jeg bygger mine (foreløpige) oppfatninger på, så er det likevel:
1) En god del erfaring med live musikk, både som lytter og som ivrig amatør-utøver: Jeg har mye akustisk live-musikk i kroppen. Hvordan akustisk live-musikk oppleves er og blir min subjektive referanse.
2) Lytting på en del veldig dyre oppsett: Jeg går rett som det er innom hifi-butikker og prøver å få hørt på referanseoppsettet deres, som ofte koster ganske så store summer (det siste var Beolab 90, som ofte regnes som det ypperste innen høyttalerkonstruksjon nå for tiden). I tillegg har jeg hørt på en god del hjemme-oppsett, selv om jeg har masse til gode å få hørt av hjemme-oppsett.
3) En del forsøk frem og tilbake hjemme hos meg selv: Mindre enn hva mange andre har forsøkt, men dog. Noen forskjellige oppsett har det blitt.
4) Lesing av relevant teori, litteratur og forskning om hifi og gjengivelse av musikk: Dette handler for meg om å forsøke å systematisere de tingene jeg har erfart, men kanskje ikke klart å sette ord på.

Gjør dette at jeg vet alt som er å vite? På ingen som helst måte. Gjør det at likevel jeg vet noe - i hvert fall hva som høres realistisk eller urealistisk ut i mine ører? Ja, det vil jeg likevel hevde.

Min erfaring er at de aller, aller fleste oppsettene jeg har hørt høres ut som "hifi". Det er ikke i nærheten av å lure meg til å tro at jeg opplever levende musikk. Det kan høres veldig fett eller fint ut, bevares. Men likevel høres det alltid ut som to høyttalere, og ikke som levende instrumenter. Det nærmeste jeg hittil har kommet en live-illusjon var det store horn-oppsettet til OMF. Kan det være at man kan komme nærmere en god illusjon med vanlige kassehøyttalere enn hva jeg hittil har opplevd? Selvfølgelig. Den dagen jeg får hørt et oppsett som overbeviser meg om det, skal jeg være den første til å innrømme det.

Denne prosessen har likevel hjulpet meg til å komme litt nærmere en lydgjengivelse hjemme hos meg selv som jeg er fornøyd med. Å kjøpe aktive monitorer til nærfeltslytting, for eksempel, etter å ha lest om fordelene ved aktiv deling, var nesten en revolusjon når det gjaldt å oppleve større klarhet i opptaket og få bort det sløret jeg ofte hadde opplevd med andre høyttalere. Og å satse fullt og helt på kvasi-rundstrålende høyttalere i stua, etter å ha lest en del om direksjonalitet og live-instrumenter, hjalp meg å komme nærmere ett aspekt ved live-musikk: At den sjelden fyrer forover rett mot lytteren, men snarere beveger seg i mange ulike retninger.

Er jeg i mål? Langt derifra! Det høres fortsatt ikke ut som live-musikk hos meg, verken i stue-oppsettet eller i monitor-oppsettet. Videre eksperimenter for min del blir jo begresnet både av plasshensyn (ikke noe eget lytterom foreløpig), og økonomiske hensyn (rundstrålende høyttalere fra MBL til en halv million feks, som jeg tipper hadde ticket mange av boksene mine, blir nok ikke mulige på en god stund). Likevel prøver jeg jo å practice what I preach... i full erkjennelse om at jeg fortsatt er en noob

 

[ANM]

ANM, jeg har ikke noe særlig behov for å snakke opp min egen hifi-kompetanse. Jeg prøver å være helt åpen på at jeg fortsatt er fersk i denne hobbyen, og famler frem så godt jeg kan.

Men bare for å klargjøre hva jeg bygger mine (foreløpige) oppfatninger på, så er det likevel:
1) En god del erfaring med live musikk, både som lytter og som ivrig amatør-utøver: Jeg har mye akustisk live-musikk i kroppen. Hvordan akustisk live-musikk oppleves er og blir min subjektive referanse.
2) Lytting på en del veldig dyre oppsett: Jeg går rett som det er innom hifi-butikker og prøver å få hørt på referanseoppsettet deres, som ofte koster ganske så store summer (det siste var Beolab 90, som ofte regnes som det ypperste innen høyttalerkonstruksjon nå for tiden). I tillegg har jeg hørt på en god del hjemme-oppsett, selv om jeg har masse til gode å få hørt av hjemme-oppsett.
3) En del forsøk frem og tilbake hjemme hos meg selv: Mindre enn hva mange andre har forsøkt, men dog. Noen forskjellige oppsett har det blitt.
4) Lesing av relevant teori, litteratur og forskning om hifi og gjengivelse av musikk: Dette handler for meg om å forsøke å systematisere de tingene jeg har erfart, men kanskje ikke klart å sette ord på.

Gjør dette at jeg vet alt som er å vite? På ingen som helst måte. Gjør det at likevel jeg vet noe - i hvert fall hva som høres realistisk eller urealistisk ut i mine ører? Ja, det vil jeg likevel hevde.

Min erfaring er at de aller, aller fleste oppsettene jeg har hørt høres ut som "hifi". Det er ikke i nærheten av å lure meg til å tro at jeg opplever levende musikk. Det kan høres veldig fett eller fint ut, bevares. Men likevel høres det alltid ut som to høyttalere, og ikke som levende instrumenter. Det nærmeste jeg hittil har kommet en live-illusjon var det store horn-oppsettet til OMF. Kan det være at man kan komme nærmere en god illusjon med vanlige kassehøyttalere enn hva jeg hittil har opplevd? Selvfølgelig. Den dagen jeg får hørt et oppsett som overbeviser meg om det, skal jeg være den første til å innrømme det.

Denne prosessen har likevel hjulpet meg til å komme litt nærmere en lydgjengivelse hjemme hos meg selv som jeg er fornøyd med. Å kjøpe aktive monitorer til nærfeltslytting, for eksempel, etter å ha lest om fordelene ved aktiv deling, var nesten en revolusjon når det gjaldt å oppleve større klarhet i opptaket og få bort det sløret jeg ofte hadde opplevd med andre høyttalere. Og å satse fullt og helt på kvasi-rundstrålende høyttalere i stua, etter å ha lest en del om direksjonalitet og live-instrumenter, hjalp meg å komme nærmere ett aspekt ved live-musikk: At den sjelden fyrer forover rett mot lytteren, men snarere beveger seg i mange ulike retninger.

Er jeg i mål? Langt derifra! Det høres fortsatt ikke ut som live-musikk hos meg, verken i stue-oppsettet eller i monitor-oppsettet. Videre eksperimenter for min del blir jo begresnet både av plasshensyn (ikke noe eget lytterom foreløpig), og økonomiske hensyn (rundstrålende høyttalere fra MBL til en halv million feks, som jeg tipper hadde ticket mange av boksene mine, blir nok ikke mulige på en god stund). Likevel prøver jeg jo å practice what I preach... i full erkjennelse om at jeg fortsatt er en noob

Beklager Olav, du fortjener et seriøst svar, men jeg orket bare skumme gjennom det alt for lange svaret ditt. Bare stille deg et spørsmål..ja eller nei holder.

Har du noensinne hørt et anlegg om har skapt en 100% illusjon?

 

[Olav2]

Beklager Olav, du fortjener et seriøst svar, men jeg orket bare skumme gjennom det alt for lange svaret ditt. Bare stille deg et spørsmål..ja eller nei holder.

Har du noensinne hørt et anlegg om har skapt en 100% illusjon?

Hehe, når jeg begynner å skrive klarer jeg ikke stoppe!

Men: Svaret på det er nei. Jeg tror ikke det er mulig, fordi et opptak av akustisk musikk uansett reduserer et komplekst lydfelt til noe som er langt enklere og mindre komplekst. Spørsmålet er, mener jeg, i hvilken grad et oppsett kan klare å gjøre det beste ut av de begrensningene... og ideelt sett gjenskape noe av det tredimensjonale rommet som forsvinner når man reduserer komplekse lydbølger til et elektronisk signal i opptakssituasjonen.

 

[Kondis]

[h=1]Fjøsnisser på Hifisentralen?;D[/h]

 

[svart-hvitt]

ANM, endelig hjemme...så la meg komme med et seriøst svar fordi jeg synes du fortjener det ;-)

(Men jeg lurer på om svaret mitt hører hjemme i denne tråden fordi det blir så lite hets her...).

Svaret ble ganske langt selv om det er skrevet på rappen, men det var morsomt å få ned tankerekken - som bare er gjenbruk av noe jeg har brukt i helt andre sammenhenger


Jeg har aktive høyttalere med digitale innganger. Det er åpenbar et oppsett du ikke synes er så spennende. Men hvorfor har jeg valgt et uspennende "anlegg" med én boks (digitalkonverter) og høyttalere; en toledds lydkjede?

Følgende sitater er relevante også i denne sammenhengen:


=> Smart, intelligent, briljant, genialt, enkel
=> Enkelhet er den ultimate sofistikerthet
=> Less is more
=> Det ser ut til at perfeksjon nås ikke når det er intet mer å tilføre, men når det er intet mer å fjerne
=> Forenkle, og deretter tilføre letthet

(Den interesserte kan selv lete seg frem til opphavsmennene bak sitatene) ;-)


Det siste sitatet tør være kjent for deg ANM, all den tid du også liker ting som ruller på fire hjul? Pene saker, ikke sant?


I motsatt ende, det omvendte av enkelhetens filosofi, er Rube Goldbergs maskiner. I Merriam Webster er Rube Goldberg beskrevet som «doing something simple in a very complicated way that is not necessary». Tegningen og teksten nedenfor er lagd av Goldberg og viser professor Butts serviettmaskin.

Kjell Aukrust gikk i samme spor da han fant opp Reodor Felgen:

Il Tempo Gigante står langt fra Lotus-grunnleggerens ord om å først forenkle for deretter å tilføre letthet, ikke sant?

Hifi kan også gjenspeile ens forhold til enkelhetens filosofi; noen kjøper tankegangen, men det gjør ikke professor Butt og Reodor Felgen.

Så kommer vi til spørsmålet: Hvis du var i stand til å kjøpe anlegget "UTOPIA", som gjengir lyd akkurat slik du ønsker det, men ikke var synlig - ville du da ha kjøpt det? Anlegget ville ikke imponert en eneste nabo, for ingen kunne se det. Men lyden, den er utopisk!

I praksis finner ingen frem til anlegget "Utopia". Men veien til adekvate lydformidlere kan anta ulike former. Noen foretrekker å kompensere med størrelse på boksene hvis de føler seg litt usikre på lydkvaliteten; det er menneskelig psykologi. Selv synes jeg det er interessant å se på et anleggs spesifikasjoner, spesifikasjoner som overlever profesjonelle lydfolks målinger og kritiske ører for øvrig. Og så leter jeg - i mangel av egen kompetanse på området - etter referanser fra folk som åpenbart har kompetansen jeg ikke har.

På tyske AktivesHören.de får folk tilgang til forumet først etter at de legger ut en beskrivelse av seg selv og sin vei til en aktiv lytter; "wie ich zum aktiven Hörer kam". Den tradisjonen hadde kanskje også vært noe for HFS? I så fall kunne alle brukere fortalt litt om seg selv og veien til ens (foreløpig...?) siste oppsett.

 

[Olav2]

I motsatt ende, det omvendte av enkelhetens filosofi, er Rube Goldbergs maskiner. I Merriam Webster er Rube Goldberg beskrevet som «doing something simple in a very complicated way that is not necessary». Tegningen og teksten nedenfor er lagd av Goldberg og viser professor Butts serviettmaskin.

Vis vedlegget 399182

Kan noen skaffe meg en sånn maskin, please?

 

[Asbjørn]

Beklager Olav, du fortjener et seriøst svar, men jeg orket bare skumme gjennom det alt for lange svaret ditt. Bare stille deg et spørsmål..ja eller nei holder.

Har du noensinne hørt et anlegg om har skapt en 100% illusjon?

Hehe, når jeg begynner å skrive klarer jeg ikke stoppe!

Men: Svaret på det er nei. Jeg tror ikke det er mulig, fordi et opptak av akustisk musikk uansett reduserer et komplekst lydfelt til noe som er langt enklere og mindre komplekst. Spørsmålet er, mener jeg, i hvilken grad et oppsett kan klare å gjøre det beste ut av de begrensningene... og ideelt sett gjenskape noe av det tredimensjonale rommet som forsvinner når man reduserer komplekse lydbølger til et elektronisk signal i opptakssituasjonen.

100 % illusjon vet jeg ikke, men det mest troverdige "suspension of disbelief" hjemme hos meg var faktisk fra vinyl for noen år siden. Et live-opptak avspilt via Ortofon MC30 pickup. Dessverre ble den pickupen utsatt for et lite uhell og måtte byttes. Jeg har aldri fått til helt det samme med den Kontrapunkt b jeg har nå, men kommer ganske nær via streaming fra NAS og de nye høyttalerne med visse eq-profiler. Mistenker at den vinylopplevelsen hadde minst like mye å gjøre med et glass god konjakk som med noe i anlegget.

 

[svart-hvitt]

Beklager Olav, du fortjener et seriøst svar, men jeg orket bare skumme gjennom det alt for lange svaret ditt. Bare stille deg et spørsmål..ja eller nei holder.

Har du noensinne hørt et anlegg om har skapt en 100% illusjon?

Hehe, når jeg begynner å skrive klarer jeg ikke stoppe!

Men: Svaret på det er nei. Jeg tror ikke det er mulig, fordi et opptak av akustisk musikk uansett reduserer et komplekst lydfelt til noe som er langt enklere og mindre komplekst. Spørsmålet er, mener jeg, i hvilken grad et oppsett kan klare å gjøre det beste ut av de begrensningene... og ideelt sett gjenskape noe av det tredimensjonale rommet som forsvinner når man reduserer komplekse lydbølger til et elektronisk signal i opptakssituasjonen.

100 % illusjon vet jeg ikke, men det mest troverdige "suspension of disbelief" hjemme hos meg var faktisk fra vinyl for noen år siden. Et live-opptak avspilt via Ortofon MC30 pickup. Har aldri fått til helt det samme med den Kontrapunkt b jeg har nå, men kommer ganske nær via streaming fra NAS og de nye høyttalerne. Mistenker at den opplevelsen hadde minst like mye å gjøre med et glass god konjakk som med noe i anlegget.

Den mest autentiske lydopplevelse får man ved å spille selv.

 

[8x12_TOM]

OlavE, bor du langt unna Langesund? Når jeg får skrudde alt på plass, så godt jeg kan her, vil jeg gjerne invitere deg på en lytt på oppsettet mitt. Mener det har meget bra egenskapene i forhold til å få fram en ganske så troverdig scene på enkelte live opptak og enkelte studioting.

 

[Olav2]

OlavE, bor du langt unna Langesund? Når jeg får skrudde alt på plass, så godt jeg kan her, vil jeg gjerne invitere deg på en lytt på oppsettet mitt. Mener det har meget bra egenskapene i forhold til å få fram en ganske så troverdig scene på enkelte live opptak og enkelte studioting.

Veldig veldig gjerne, Tom! Bor dessverre et godt stykke fra Langesund, i byen der det alltid regner (og i sommer har "alltid" faktisk betydd alltid, dessverre). Men er rett som det er på østlandet, så skal si fra neste gang jeg kan få til å ta turen!

 

[ANM]

Hadde et eller annet jeg ville formidle, men det kokte litt bort. O0