Lalaland - Damien Chazelle - (2016)
Ung kvinne på jakt etter en karriere møter ung mann også på jakt etter en karriere. De forelsker seg, men så enkelt er nok ikke livet, du.
Denne filmen er både erketypisk amerikansk og veldig uvanlig på noe få punkt. Det er en slags kvasimusical som hyller både amerikansk og europeisk danse- og syngefilmer. Her er lassevis av referanser til filmklassikere, både i alle filmplakatene som i første del er brukt som billig dekorasjon, og i
fargevalget (selv om det er ganske inkonsekvent), men ikke minst i tematikken.
Her er massevis av filmklisjeer, og her er store doser sentimentalitet. Her er selvsagt mang en hyllest til Hollywood og ikke minst til Paraplyene i Cherbourg.
Filmen endrer karakter ca halvveis, da tones fargene ned, det blir mindre lek og dårligere makeup. Hårklippen til Gosling er f eks langt dårligere mot slutten av filmen enn i starten.
Ryan Gosling og Emma Stone er akkurat passe gode, de glimter til i noen sekvenser, men stort sett er de kun just så där.
Kamera leker seg i noen scener, da er det deilig koreografert og kamera danser med skuespillerne.
Ikke nyskapende, men likevel deilig mange plasser. Klippingen er noen ganger alt for kjapp. Lyset er brukt rett så teatralsk, dette bryter med den vanlige realismen vi er vant med fra drømmefabrikken.
Alt i alt; en annerledes Hollywoodfilm, men likevel har den klare mangler. I lange partier virker den uinspirert, forutsigbar og noen ganger direkte kjedelig. Den er best når den legger seg tett opp til musicaltradisjonen og henter ut det sentimentale potensialet som finnes i denne sjangeren,
Som Chazelle's relativt mislykkede Whiplash har jazz en sentral plass i denne filmen, og det er tydelig at han har et stort hjerte for denne musikkformen. Som den filmen handler denne også om kunstens tornefulle vei - selvsagt på overfladisk usa-vis.