Ok, så kom det nok en merkedag med en litt uggen, grå undertone.
Som en kald, rå novemberdag med sludd i alle retninger, forsinka tog, drøy hangover og tomt for morrakaffe på en gang.
Ut med Nitimen, inn med Tom Waits.
Nå har jeg vært borte herfra en stund, med unntak av kommentarer en sjelden gang i en eller annen tråd jeg har kikka innom.Ellers ingenting.
Det har ikke vært særlig stas her inne, egentlig. For mye går på repeat. Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde hørt, skrevet, lest og sagt det meste før. Mange av de toneangivende fra før i verden hadde skrudd ned på aktiviteten, og de som er ivrige nå, bruker ikke stemmegaffel.Det blir vel mye formanende forsøk på frelse, ispedd caps lock og utestemme. Da er det på tide med et selvpålagt eksil..
En ting er at formen og motivasjonen har vært laber siden årsskiftet, men som de fleste kan se av en annen tråd her inne er det store prosjektet til den samlede Fidelityredaksjonen fra i dag av å regne som et tilbakelagt kapittel.
Derav merkedagen.
Og det lugger. Mye kan sies om å drifte et magasin som klamrer seg fast i et tidvis entusiastisk, men ofte ravende nonchalant marked på pur faen og mot bedre vitende. Det er såvisst ikke noe jeg ville anbefale om "minste motstands vei" er ens personlige mantra. Å gjøre det i nærmere to tiår frivillig grenser til å kunne diagnostiseres og medisineres. Sånn egentlig.
Men uansett om lønna er halvannen femogsøtti i timen, bransjen vel aldri har forstått hvor mye tid og energi som ble lagt ned i blekka(eller at den ville dø om alle fortsatte å ta for gitt at den alltid kom til å være der..) og det tidvis har vært så frustrerende at jeg har banna så mine nordnorske forfedre ville vært rimelig stolte..så har det hatt sine øyeblikk.
Så akkurat nå er blekka historie, motivasjonen lik null,(men forhåpentligvis på oppadgående etterhvert..) HFS har mista det aller meste av appellen (selv om jeg ikke er helt konsekvent; jeg er jo for pokker her inne og skriver akkurat nå...)monoblokkene trenger service og nye rør fremdeles, og husets innenriksminister maser om at riggen tar altfor stor plass. Det er ikke akkurat en kombinasjon av tilfeldigheter som bidrar til sinnets munterhet.
Noe må gjøres. Det logiske er selvfølgelig å få mekka det som trenger litt hjelp for å fyre opp igjen, spille et lass plater på kortest mulig tid og vente på at inspirasjonen kommer tilbake.
Men likevel, jeg har en snikende følelse av at det muligens må sterkere lut til. Dramatiske endringer i riggens sammensetning? Det låt jo for svingende bedre enn noen gang før ting tryna..
Optimalisere noe som kan ha mange av de samme kvalitetene uten at det er så plasskrevende? Det kan fort vise seg å være det ultimate selvbedraget. Mindre og rimeligere låter aldri så stort, fett og engasjerende som når det ikke tas slike hensyn.
Men likevel. Jeg har en interesse, for ikke å si lidenskap, som må restartes. Batteriene er utlada. Jeg trenger en form for startkabler.
Vi får se hva det innebærer.