Her skal man ikke være lenge borte fra tråden sin før det tar helt av, gitt!
Ironi er vanskelig på nett, så mye kan vi vel si!
Og at rør/transistor osv..stikker innom i denne tråden er vel ikke så rart, all den tid jeg har vært en relativt frittalende forkjemper for trioderørets fortreffeligheter siden slutten av åttitallet.
Må si meg enig med gunner, det er mye rar matching og mye prematur fordømmelse av rør som forsterkende element, og mye gnål om forvrengning. Det mange ikke synes å ta inn over seg, er at den annenharmoniske forvrengningen rørforsterkere bringer til torgs, både er mer ørevennlig og må opptre i større mengde før den oppfattes som nettopp forvrengning enn den 3de eller syvendeharmoniske transistoramper kommer trekkende med, som riktignok er mindre tilstede, men også langt mer ødeleggende for signalet selv i ørsmå kvanta. Snakker vi Single ended triode, eller SET, kan man stryke crossover-forvrengning av lista over ting som påvirker signalet negativt. Alle push-pull-forsterkere derimot, lider av dette. Så har vi tilbakekobling, som både transistoramper og ikke minst klasse D er relativt stinne av. I alle fall de fleste av dem. Slett ingen fest for det opprinnelige signalet det heller. En god SET har ikke tilbakekobling, og mange hevder at musikaliteten, naturligheten og lydens frapperende tilstedeværelse via en SET ligger nettopp her.Selvfølgelig i tillegg til klasse A-drift og trioderør. Det er sikkert lurt å lese litt om hva en nestor som Nelson Pass har å si om disse fenomenene.
Jeg hører mange snakke om at røramper bidrar med varme. Min erfaring er at musikken har en kroppslighet og varme i seg i virkeligheten som mange transistoramper tar vekk, og resultatet er anemisk og bleket, hardere og mer kantete enn i levende live.
Så har vi bassen, da. En virkelig god røramp med stivt power og virkelig gode trafoer har ingenting å skamme seg over her. De som hardnakket hevder atbassen via en rørforsterker er bløt og minner om et uinspirert tupp i en gjennomvåt kartong, har ganske enkelt hørt en forsterker med dårlig trafo, evt en dårlig match mellom forsterker og et par uegnede høyttalere. Det skulle egentlig ikke forundre meg om det er snakk om begge deler..
Riktignok er resultatet ørlite rundere, med mer tekstur, nyanser og klang enn en knusktørr, lettere endimensjonal muskelamp som gjengir dypbass som noe uhyre fysisk hardtslående, som en albue i solar plexus og en ørefik med slåsshanske på en gang. Sikkert imponerende det, når skjorteknappene spretter veggemellom og lytterne blir fysisk kvalme av å få banka trøkket inn i kroppen, men naturlig? I think not.
For hvor i himmelens navn finner man den ørefik-bassen i det virkelige liv?
Min påstand er at den hyperkontrollerte, knusktørre bassen som synes å være»the holy grail» for mange, er en hifi-konstruksjon som ikke har mye med virkeligheten å gjøre.
