Politikk, religion og samfunn Nei til sosialismen!

[Aurora]

FRP har vel en garnison av løse kanoner, men hvem representerer Høyre i kanonselskapet ?

 

[Terje-A]

FRP har vel en garnison av løse kanoner, men hvem representerer Høyre i kanonselskapet ?

Tja, kommer ikke på noen i farten, ser ut til at Høyre har god kontroll på sine potensielle kanoner. Men alle partier har i tillegg til løse kanoner også sine kåte kanoner, Kristian Tonning Riise er en av disse.

 

[Aurora]

Jaja.... når man tenker med det lille hodet så blir resultatet deretter....8)

 

[Dr Dong]

Innen kommunismen blir det i det minste ingen konkurranse om kjønnsorgana; der blir det fra enhver etter evne og til enhver etter behov. En pastoral dans.

 

[Slubbert]

En AP-representant skriver om hvorfor Rødts prinsipprogram strider mot menneskerettighetene:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/...m?utm_source=inline-teaser&utm_content=BRk7m9

 

[Audiophile-Arve]

Det blir vel ikke tvang til offentlige underskuddsforetak? Hvem som helst står jo fritt til å starte en barnehage eller skole og fakturere foreldrene for de faktiske kostnader pluss et overskudd. Det som derimot blir tvang er å pålegge kommunene å kjøpe tjenester av alle som starter sin egen "butikk"

Så lenge det skal være forbudt å gå med overskudd/"profitt" er det vel bare en litt mer forkledd måte å si at private barnehager, sykehjem etc. er forbudt. Hvem vil vel starte et foretak hvis det er forbudt å gå i pluss?

Kommunene skal ikke pålegges annet enn å forvalte sine midler best mulig, og å likebehandle aktører og tilbydere. De skal sette en standard og gi oppdraget til de som er best egnet. Mange faktorer her. Men de som har det beste tilbudet i henhold til anbudet bør få utføre oppdraget for fellesskapet. Pris er bare en av faktorene.

Er det noko (bortsett frå ideologisk tankegong) som tilseier at folk flest er betre tente med eit privat tilbod enn eit offentleg?

Kommunene skal vere garantistar for livslukka til innbyggjarane, og gje dei så godt tilbod som råd. Private barnehagar ser eg på som ein uting. Dei skal driftast på lik linje med dei offentlege, men i tillegg skape overskot til aksjonærar/eigarar. Det er berre to måtar å skaffe desse ekstra midlane på, anten ha dyrare pris enn det offentlege, eller sette ned kvaliteten på tilbodet, gjeve at andre faktorar er like.

Nå har jeg hatt barn i begge typer barnehager, og det har vært slående stor forskjell. Kommunal bargehage var mest en oppbevaringsplass for barn. Privat barnehage hadde tema med opplegg hver uke, utviklingsplaner for barna, og rask oppfølging dersom det er noe galt. Det merkes at de er langt mer opptatt av å gi et godt tilbud. Mulig det er en utng, men for vår del er det i så fall en helt fantastisk flott uting.

Har litt kjennskap til barnehagar. Det er mange gode, både av private og kommunale. Likevel er det for få til at eg kan meine noko generelt om dei to slaga. Einaste eg har lagt merke til, er at i dei større byane har det dukka opp private barnehagar med det vi kan kalle "fikse idear" rundt t.d. kosthald og livssyn. Det er vel ikkje sånt du meiner?

 

[Dr Dong]

ˆ
ˆ
Godt mulig at mellem har et poeng; men det blir litt dumt (om rødt er av den formening, og andre tro at det er radikal politikk) at en ikke skal kunne få ha privat eiendomsrett til spaden sin. Privat eiendomsrett er relatert til produksjonsmidler og til et økonomisk system. Å si at denne kniven er min, har ingenting med slikt å gjøre. En må gjerne gjøre seg like dum som mellem; vi snakker ikke politisk økonomi da. Det er som de som tror at konkurranse er det samme som kapitalisme også. Hvem er raskest på den 100 meteren. Det er ikke engang bytte; det har blitt byttet nesten i evig tid, i det minste tilbake til dit Peterson greier å strekke tanken. Lite opplysende.

 

[Pink_Panther]

https://www.nrk.no/hordaland/barneh...etala-tilbake-1_8-millionar-kroner-1.14542767

Så var det dette med bukken og havresekken. Når man vet at kommunen betaler de private barnehagene det samme pr. barn til en privat barnehage som det de gir i støtte til de kommunale og utgiftene først og fremst er lønnskostnader så er det noe som skurrer når hun tar ut 1,5 mill i lønn til seg selv. Lav lønn til de ansatte, dårlig pensjonsordning, ikke ta inn barn med spesielle behov, ingen lærlinger, mange barn pr. ansatt....

 

[Dr Dong]

Vi har altså en regressiv identitetspolitikk?

Problemet er?

 

[Slubbert]

EMK omfatter også juridiske personer, eller selskaper, som det nevnes i teksten. Men jeg så nå at det var samme link som ble postet før. Uansett er det vanskelig å se for seg hvordan en avvikling av alt privat næringsliv skal foregå. Skal alle selskaper eksproprieres av staten, fra teknologiselskaper til kiosken på hjørnet? Og hva med utenlandske selskaper som opererer i Norge? Det er noen titusener nordmenn ansatte i slike også.

Et selskap i dag er noe ganske annet enn en fabrikk på Marx tid.

 

[Dr Dong]

Noe annet om at de skal komme å ta fra meg spaden min!
(https://www.foreignaffairs.com/arti...medium=newsletters&utm_source=fa_registration)

Bak mur så jeg limer inn.


What Did You Expect From Capitalism?
By*Robin Varghese



After nearly every economic downturn, voices appear suggesting that Marx was right to predict that the system would eventually destroy itself. Today, however, the problem is not a sudden crisis of capitalism but its normal workings, which in recent decades have revived pathologies that the developed world seemed to have left behind.
Since 1967, median household income in the United States, adjusted for inflation, has stagnated for the bottom 60 percent of the population, even as wealth and*income for the richest Americans*have soared. Changes in Europe, although less stark, point in the same direction. Corporate profits are at their highest levels since the 1960s, yet corporations are increasingly choosing to save those profits rather than invest them, further hurting productivity and wages. And recently, these changes have been accompanied by a hollowing out of democracy and its replacement with technocratic rule by globalized elites.*
Mainstream theorists tend to see these developments as a puzzling departure from the promises of capitalism, but they would not have surprised Marx. He predicted that capitalism’s internal logic would over time lead to rising inequality, chronic unemployment and underemployment, stagnant wages, the dominance of large, powerful firms, and the creation of an entrenched elite whose power would act as a barrier to social progress. Eventually, the combined weight of these problems would spark a general crisis, ending in revolution.*
Marx believed the revolution would come in the most advanced capitalist economies. Instead, it came in less developed ones, such as Russia and China, where communism ushered in authoritarian government and economic stagnation. During the middle of the twentieth century, meanwhile, the rich countries of Western Europe and the United States learned to manage, for a time, the instability and inequality that had characterized capitalism in Marx’s day. Together, these trends discredited Marx’s ideas in the eyes of many.
Yet despite the disasters of the Soviet Union and the countries that followed its model, Marx’s theory remains one of the most perceptive critiques of capitalism ever offered. Better than most, Marx understood the mechanisms that produce capitalism’s downsides and the problems that develop when governments do not actively combat them, as they have not for the past 40 years. As a result, Marxism, far from being outdated, is crucial for making sense of the world today. *
A MATERIAL WORLD
The corpus of Marx’s work and the breadth of his concerns are vast, and many of his ideas on topics such as human development, ideology, and the state have been of perennial interest since he wrote them down. What makes Marx acutely relevant today is his economic theory, which he intended, as he wrote in Capital, “to lay bare the economic law of motion of modern society.” And although Marx, like the economist David Ricardo, relied on the flawed labor theory of value for some of his economic thinking, his remarkable insights remain.
Marx believed that*under capitalism, the pressure on entrepreneurs to accumulate capital under conditions of market competition would lead to outcomes that are palpably familiar today. First, he argued that improvements in labor productivity created by technological innovation would largely be captured by the owners of capital. “Even when the real wages are rising,” he wrote, they “never rise proportionally to the productive power of labor.” Put simply, workers would always receive less than what they added to output, leading to inequality and relative immiseration.
Second, Marx predicted that competition among capitalists to reduce wages would compel them to introduce labor-saving technology. Over time, this technology would eliminate jobs, creating a permanently unemployed and underemployed portion of the population. Third, Marx thought that competition would lead to greater concentration in and among industries, as larger, more profitable firms drove smaller ones out of business. Since these larger firms would, by definition, be more competitive and technologically advanced, they would enjoy ever-increasing surpluses. Yet these surpluses would also be unequally distributed, compounding the first two dynamics.
Marx made plenty of mistakes, especially when it came to politics. Because he believed that the state was a tool of the capitalist class, he underestimated the power of collective efforts to reform capitalism. In the advanced economies of the West, from 1945 to around 1975, voters showed how politics could tame markets, putting officials in power who pursued a range of social democratic policies without damaging the economy. This period, which the French call “les Trente Glorieuses” (the Glorious Thirty), saw a historically unique combination of high growth, increasing productivity, rising real wages, technological innovation, and expanding systems of social insurance in Western Europe, North America, and Japan. For a while, it seemed that Marx was wrong about the ability of capitalist economies to satisfy human needs, at least material ones.*
BOOM AND BUST
The postwar boom, it appears,*was not built to last. It ultimately came to an end with the stagflationary crisis of the 1970s, when the preferred economic policy of Western social democracies—Keynesian state management of demand—seemed incapable of restoring full employment and profitability without provoking high levels of inflation. In response, leaders across the West, starting with French Prime Minister Raymond Barre, British Prime Minister Margaret Thatcher, and U.S. President Ronald Reagan, enacted policies to restore profitability by curbing inflation, weakening organized labor, and accommodating unemployment. *
That crisis, and the recessions that followed, was the beginning of the end for the mixed economies of the West. Believing that government interference had begun to impede economic efficiency, elites in country after country sought to unleash the forces of the market by deregulating industries and paring back the welfare state. Combined with conservative monetary policies, independent central banks, and the effects of the information revolution, these measures were able to deliver low volatility and, beginning in the 1990s, higher profits. In the United States, corporate profits after tax (adjusted for inventory valuation and capital consumption) went from an average of 4.5 percent in the 25 years before President Bill Clinton took office, in 1993, to 5.6 percent from 1993 to 2017.*

This sharp divergence in fortunes has been driven by, among other things, the fact that increases in productivity no longer lead to increases in wages in most advanced economies.

Yet in advanced democracies, the long recovery since the 1970s has proved incapable of replicating the broad-based prosperity of the mid-twentieth century. It has been marked instead by unevenness, sluggishness, and inequality. This sharp divergence in fortunes has been driven by, among other things, the fact that increases in productivity no longer lead to increases in wages in most advanced economies. Indeed, a major response to the profitability crisis of the 1970s was to nullify the postwar bargain between business and organized labor, whereby management agreed to raise wages in line with productivity increases. Between 1948 and 1973, wages rose in tandem with productivity across the developed world. Since then, they have become decoupled in much of the West. This decoupling has been particularly acute in the United States, where, in the four decades since 1973, productivity increased by nearly 75 percent, while real wages rose by less than ten percent. For the bottom 60 percent of households, wages have barely moved at all.*
If the postwar boom made Marx seem obsolete, recent decades have confirmed his prescience. Marx argued that the long-run tendency of capitalism was to form a system in which real wages did not keep up with increases in productivity. This insight mirrors the economist Thomas Piketty’s observation that the rate of return on capital is higher than the rate of economic growth, ensuring that the gap between those whose incomes derive from capital assets and those whose incomes derive from labor will grow over time.*
Marx’s basis for the condemnation of capitalism was not that it made workers materially worse off per se. Rather, his critique was that capitalism put arbitrary limits on the productive capacity it unleashed. Capitalism was, no doubt, an upgrade over what came before. But the new software came with a bug. Although capitalism had led to previously unimaginable levels of wealth and technological progress, it was incapable of using them to meet the needs of all. This, Marx contended, was due not to material limitations but to social and political ones: namely, the fact that production is organized in the interests of the capitalist class rather than those of society as a whole. Even if individual capitalists and workers are rational, the system as a whole is irrational.*
To be sure, the question of whether any democratically planned alternative to capitalism can do better remains open. Undemocratic alternatives, such as the state socialism practiced by the Soviet Union and Maoist China, clearly did not. One need not buy Marx’s thesis that communism is inevitable to accept the utility of his analysis.*

LAWS OF MOTION
Marx did not just predict that capitalism would lead to rising inequality and relative immiseration. Perhaps more important, he identified the structural mechanisms that would produce them. For Marx, competition between businesses would force them to pay workers less and less in relative terms as productivity rose in order to cut the costs of labor. As Western countries have embraced the market in recent decades, this tendency has begun to reassert itself.*
Since the 1970s, businesses across the developed world have been cutting their wage bills not only through labor-saving technological innovations but also by pushing for regulatory changes and developing new forms of employment. These include just-in-time contracts, which shift risk to workers; noncompete clauses, which reduce bargaining power; and freelance arrangements, which exempt businesses from providing employees with benefits such as health insurance. The result has been that since the beginning of the twenty-first century, labor’s share of GDP has fallen steadily in many developed economies.*
Competition also drives down labor’s share of compensation by creating segments of the labor force with an increasingly weak relationship to the productive parts of the economy—segments that Marx called “the reserve army of labor,” referring to the unemployed and underemployed. Marx thought of this reserve army as a byproduct of innovations that displaced labor. When production expanded, demand for labor would increase, drawing elements of the reserve army into new factories. This would cause wages to rise, incentivizing firms to substitute capital for labor by investing in new technologies, thus displacing workers, driving down wages, and swelling the ranks of the reserve army. As a result, wages would tend toward a “subsistence” standard of living, meaning that wage growth over the long run would be low to nonexistent. As Marx put it, competition drives businesses to cut labor costs, given the market’s “peculiarity that the battles in it are won less by recruiting than by discharging the army of workers.”*
The United States has been living this reality for nearly 20 years. For five decades, the*labor-force participation rate for men has been stagnant or falling, and since 2000, it has been declining for women, as well. And for more unskilled groups, such as those with less than a high school diploma, the rate of participation stands at below 50 percent and has for quite some time. Again, as Marx anticipated, technology amplifies these effects, and today, economists are once again discussing the prospect of the*large-scale displacement of labor through automation. On the low end, the Organization for Economic Cooperation and Development estimates that 14 percent of jobs in member countries, approximately 60 million in total, are “highly automatable.” On the high end, the consulting company McKinsey estimates that 30 percent of the hours worked globally could be automated. These losses are expected to be concentrated among unskilled segments of the labor force.*
Whether these workers can or will be reabsorbed remains an open question, and fear of automation’s potential to dislocate workers should avoid the so-called lump of labor fallacy, which assumes that there is only a fixed amount of work to be done and that once it is automated, there will be none left for humans. But the steady decline in the labor-force participation rate of working-age men over the last 50 years suggests that many dislocated workers will not be reabsorbed into the labor force*if their fate is left to the market.*
The same process that dislocates workers—technological change driven by competition—also produces market concentration, with larger and larger firms coming to dominate production. Marx predicted a world not of monopolies but of oligopolistic competition, in which incumbents enjoy monopolistic profits, smaller firms struggle to scrape by, and new entrants try to innovate in order to gain market share. This, too, resembles the present. Today, so-called superstar firms, which include companies such as Amazon, Apple, and FedEx, have come to dominate entire sectors, leaving new entrants attempting to break in through innovation. Large firms outcompete their opponents through innovation and network effects, but also by either buying them up or discharging their own reserve armies—that is, laying off workers.*
Research by the economist David Autor and his colleagues suggests that the rise of superstar firms may indeed help explain labor’s declining share of national income across advanced economies. Because superstar firms are far more productive and efficient than their competitors, labor is a significantly lower share of their costs. Since 1982, concentration has been increasing in the six economic sectors that account for 80 percent of employment in the United States: finance, manufacturing, retail trade, services, wholesale trade, and utilities and transportation. And the more this concentration has increased, the more labor’s share of income has declined. In U.S. manufacturing, for example, labor compensation has declined from almost one-half of the value added in 1982 to about one-third in 2012. As these superstar firms have become more important to Western economies, workers have suffered across the board.*
WINNERS AND LOSERS
In 1957, at the height of Western Europe’s postwar boom, the economist Ludwig Erhard (who later became chancellor of West Germany) declared that “prosperity for all and prosperity through competition are inseparably connected; the first postulate identifies the goal, the second the path that leads to it.” Marx, however, seems to have been closer to the mark with his prediction that instead of prosperity for all, competition would create winners and losers, with the winners being those who could innovate and become efficient.
Innovation*can lead to the development of new economic sectors, as well as new lines of goods and services in older ones. These can in principle absorb labor, reducing the ranks of the reserve army and increasing wages. Indeed, capitalism’s ability to expand and meet people’s wants and needs amazed Marx, even as he condemned the system’s wastefulness and the deformities it engendered in individuals.
For a period, it seemed that the children of the middle class had a fair shot at swapping places with the children of the top quintile. But as inequality rises, social mobility declines.
Defenders of the current order, especially in the United States, often argue that a focus on static inequality (the distribution of resources at a given time) obscures the dynamic equality of social mobility. Marx, by contrast, assumed that classes reproduce themselves, that wealth is transferred effectively between generations, and that the children of capitalists will exploit the children of workers when their time comes. For a period, it seemed that the children of the middle class had a fair shot at swapping places with the children of the top quintile. But as inequality rises, social mobility declines. Recent research by the economists Branko Milanovic and Roy van der Weide, for instance, has found that inequality hurts the income growth of the poor but not the rich.*Piketty, meanwhile, has speculated that if current trends continue, capitalism could develop into a new “patrimonial” model of accumulation, in which family wealth trumps any amount of merit.*
THE KEYENESIAN CHALLENGE
Marx’s overall worldview left little room for politics to mitigate the downsides of capitalism. As he and his collaborator Friedrich Engels famously stated in The Communist Manifesto, “The executive of the modern state is but a committee for managing the common affairs of the whole bourgeoisie.”*
Until recently, governments in the West seemed to be defying this claim. The greatest challenge to Marx’s view came from the creation and expansion of welfare states in the West during the mid-twentieth century, often (but not only) by social democratic parties representing the working class. The intellectual architect of these developments was the economist John Maynard Keynes, who argued that economic activity was driven not by the investment decisions of capitalists but by the consumption decisions of ordinary people. If governments could use policy levers to increase overall demand, then the capitalist class would invest in production. Under the banner of Keynesianism, parties of both the center-left and the center-right achieved something that Marx thought was impossible: efficiency, equality, and full employment, all at the same time. Politics and policy had a degree of independence from economic structures, which in turn gave them an ability to reform those structures.*
Marx believed in the independence of politics but thought that it lay only in the ability to choose between capitalism and another system altogether. He largely believed that it was folly to try to tame capitalist markets permanently through democratic politics. (In this, he ironically stands in agreement with the pro-capitalist economist Milton Friedman.)*
Under capitalism, Marx predicted, the demands imposed by capital accumulation and profitability would always severely limit the choices available to governments and undermine the long-term viability of any reforms. The history of the developed world since the 1970s seems to have borne out that prediction. Despite the achievements of the postwar era, governments ultimately found themselves unable to overcome the limits imposed by capitalism, as full employment, and the labor power that came with it, reduced profitability. Faced with the competing demands of capitalists, who sought to undo the postwar settlement between capital and labor, and the people, who sought to keep it, states gave in to the former. In the long run, it was the economic interests of capital that won out over the political organization of the people.*
MARXISM TODAY
Today, the question of whether politics can tame markets remains open. One reading of the changes in advanced economies since the 1970s is that they are the result capitalism’s natural tendency to overwhelm politics, democratic or otherwise. In this narrative, les Trente Glorieuses were a fluke. Under normal conditions, efficiency, full employment, and an egalitarian distribution of income cannot simultaneously obtain. Any arrangement in which they do is fleeting and, over the long run, a threat to market efficiency.*
Yet this is not the only narrative. An alternative one would start with the recognition that the politics of capitalism’s golden age, which combined strong unions, Keynesian demand management, loose monetary policy, and capital controls, could not deliver an egalitarian form of capitalism forever. But it would not conclude that no other form of politics can ever do so.*
The challenge today is to identify the contours of a mixed economy that can successfully deliver what the golden age did, this time with greater gender and racial equality to boot. This requires adopting Marx’s spirit, if not every aspect of his theories—that is, recognizing that capitalist markets, indeed capitalism itself, may be the most dynamic social arrangement ever produced by human beings. The normal state of capitalism is one in which, as Marx and Engels wrote in The Communist Manifesto, “all that is solid melts into air.” This dynamism means that achieving egalitarian goals will require new institutional configurations backed by new forms of politics.*

 

[Dr Dong]

Hvordan definerer du egentlig kapitalisme og kommunisme? Jeg definerer det første som en konsekvens av privat eiendomsrett (over produksjonsmidler). Altså at noen eier produksjonsmidler (feks en fabrikk) mens andre jobber der mot å få lønn (lønnsarbeid). Noe mer er det ikke.

Jeg har en kiosk hvor jeg betaler naboen for å selge pølser, og du kjøper. (/ironie, se over)

Og kommunisme i den konteksten jeg bruke i forrige innlegg er det klasseløse samfunn. Altså etter at proletariatets diktatur har oppløst seg selv (ergo avviklet staten) og alle lever likestilt i autonome enklaver. Noe som aldri vil skje i praksis, men uansett.

Marx sa svært lite om den såkalte kommunismen; ja han har vel ikke engang et konsistent begrep om stat i sine skrifter. Grunnleggende sett; hvis staten er en gjenspeiling av herredømmeforhold innen en avgrenset økonomisk sfære (utbytting), så er den ikke noe annet enn et middel til å opprettholde denne. I en slik sikt er staten herredømme over mennesker. Om nå staten forsvinner som en slik instans. så er ikke det ensbetydende med at staten som sådan forsvinner; vi må fremdeles ha noe som gir og opprettholder lover, skjermer oss fra ytre fiender og legger planer for virksomheter. Vi trenger sågar noen som utsteder pass. Uansett hvordan en snur og vender på det hele, vi trenger en instans som forvalter saker. Marx sa vel ikke at det skulle forsvinne.

Det siste synes å innebære å avskaffe biologien, siden vi er genetisk hardkodet til å danne hierarkier i hvilken flokk vi enn tilhører. Samfunnet vil aldri bli klasseløst, det vil alltid være noen på toppen og noen på bunnen. Og de autonome kommunene er også som alle andre flokker dømt til å ende opp med å konkurrere, enten det er om land, naturressurser eller hva det måtte være.

Klasse er en økonomisk kategori. Økonomiske kategorier er ikke biologiske kategorier. Du må bestemme deg!

Tillegg:

konkurranse er ikke kapitalisme. Bytte er ikke kapitalisme. Konkurranse og bytte har vel eksistert så lenge mennesker har eksistert. Kapitalismen har ikke det. Gud; hva er kapitalisme som system vi ikke kan tenke oss at liv overlever foruten? Avskaffe kapitalisme; hva er det vi da skal avskaffe?

 

[Gjestemedlem]

Rødts nesten-revolusjon
Rødts Lilli Bendrisser har fordrevet mange av spøkelsene fra den mørke fortiden. Men den olme revolusjonsånden svever fortsatt over partiet.

HANS PETTER SJØLI

https://www.hifisentralen.no/forumet/off-topic-hja-rnet/95784-nei-til-sosialismen-6.html#post2913000

Dette er en setning jeg aldri trodde jeg skulle skrive: Jeg har fått litt respekt for partiet Rødt. Den relativt unge kjernen som i dag fronter partiet har tatt noen kamper mot folk det ikke er spesielt hyggelig å kjempe mot – og de har klart å oppnå viktige seire.

I den daglige og vanlige politikken er Rødt i dag et relativt normalt parti som har fremgang fordi a) mange er lei av den Høyre/Frp-dominerte regjeringen, b) Ap har slitt med maktkamper og en vinglete tilnærming i viktige symbolsaker, c) de internasjonale politiske konjunkturene har dreid til venstre, og d) Rødts leder Bjørnar Moxnes er en likandes type med teft for tidsånden.

Men så var det historien da. Skal vi mase om den? Igjen? Dagens unge velgere har jo knapt hørt om Stalin og Mao?

Vel, kanskje de unge burde høre litt om Stalin og Mao, to av de verste massemorderne i historien. Selv er jeg historiker av utdanning, og har i visse perioder av livet vært litt for opptatt av historien. Skuer man bakover for mye, kan det hende at man får kink i nakken og miste blikket for det som ligger foran en. Men det motsatte er dog verre. Ifølge polsk-amerikanske Anne Applebaum, forfatteren av «Gulag: A History» – et standarverk om Stalins slavearbeidsleirer – er mangelen på opplæring i nyere historie et demokratisk problem, ikke minst i Øst-Europa. Da jeg intervjuet henne i 2017 satte hun det på spissen: «Polakkene husker ikke. Kommunisttiden nevnes knapt i skolevesenet.»

Polen, Ungarn og andre øst- og sentraleuropeiske land har opplevd demokratiske tilbakeslag de siste årene. Illiberale og autoritære krefter har tatt makten, og fører en kamp mot liberale friheter du og jeg tar for gitt. Vi er ikke forskånet for den slags her i Vest- og Nord-Europa heller. I Danmark er det høyreradikale partiet «Stram Kurs» og lederen Rasmus Paludan på vei inn i Folketinget, skal vi tro målingene, et parti som ifølge redaktør Martin Krasnik i Weekendavisen vil «afmontere grundloven for at dele borgere op efter race, religion og etnicitet». Krasnik, som er jøde, nøler ikke: «Med sit menneskesyn er Rasmus Paludan nazist.»

Det er hårreisende. Og nitrist. Har vi altså intet lært? Eller: Lærer vi ingenting? Og hva i all verden har dette med det feministiske og antinazistiske norske partiet Rødt å gjøre? Jo, dette: Man skulle tro at de totalitære ideologiene fra det blodige 20. århundret en gang for alle var plassert der solen aldri skinner. Men de pipler altså frem igjen her og der.

Rødt er et ektefødt barn av det revolusjonære AKP (m-l), Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene). Et parti som importerte nesten hele sitt tankegods fra Maos Kina, et menneskefiendtlig og totalt hensynsløst regime som førte en politikk som trolig krevde over 70 millioner menneskeliv. Partiet var også nesegruse beundrere av Stalin, den sovjetiske tyrannen som med overlegg drepte seks millioner mennesker (noen historikere opererer med atskillig høyere tall). Ikke nok med det. De sympatiserte også med den mystiske «Bror nr. 1», kalt Pol Pot, i det AKP kalte «Demokratisk Kampuchea». Historikerne har estimert at over to av landets drøyt syv millioner innbyggere måtte bøte med livet under Pol Pots drøyt fireårige skrekkregime. AKP-ledere var på besøk i landet og meldte hjem om løfterike resultater.

Spørsmålet er igjen: Hva har dette med dagens Rødt å gjøre? Svaret er: Veldig lite. AKP ble lagt ned i 2007, og gikk inn i Rødt sammen med AKPs gamle valgfront Rød Valgallianse. Rødt er blitt et samlingssted på ytre venstre, også for folk som ikke ville ta i AKP med ildtang, omtrent som partiet Enhedslisten i Danmark, Rødts forbilde. Stalin, Mao og Bror nr. 1 er forlengst fordrevet fra de aller fleste kriker og kroker i Rødt-sfæren, og jeg tror man skal lete lenge for å finne folk som vil knuse egg for å lage partiets utopiske omelett. I utkastet til nytt prinsipprogram vil de attpåtil tillate små, privateide bedrifter, og hvem er vel mot partiets mål om et «samfunn uten undertrykking»? Høyre? Arbeiderpartiet? KrF?

Men fullt så enkelt er det likevel ikke.

Mange partier har hatt sine mørke perioder – Arbeiderpartiet på 20-tallet og Senterpartiet på 30-tallet, for eksempel – men ingen av dem ble skapt og formet som revolusjonære og anti-demokratiske bevegelser, slik AKP utvilsomt ble i sin tid. Grunnen til at Rødt eksisterer, er at foreldregenerasjonen til dagens ledelse ville avskaffe det norske demokratiet og innføre partidiktatur etter kinesisk modell.

Og fortsatt baler de, altså dagens parti, med ideologiske forestillinger om «revolusjon» og «kommunisme» – og vil erstatte dagens system med noe helt annet. Det er litt uklart hvordan de tenker seg at revolusjonen skal forløpe, men de advarer mot motkreftene: «Det er er stor risiko for at disse vil bruke uakseptable middel (sic!) for å stanse revolusjonen», skriver de prinsipprogrammet, og hva betyr det? At de tror det som ikke lenger heter borgerskapet, men kapitalistklassen, vil skyte på de revolusjonære? Og hva med formuleringen «folket må være forberedt på dette»?

Det er nesten slitsomt å skrive om Rødts revolusjontanker, for det er så rart, så fremmed, så unorsk. En ikke altfor dristig hypotese er at få av de mange som kan tenke seg å stemme Rødt, er spesielt interessert i revolusjonære forandringer i Norge. Og kanskje er forestillingen om en «revolusjon» bare en slags overlevning som dagens Rødt-ere helst hadde sett ble visket bort en gang for alle? Eller tror de faktisk at en revolusjon vil gjøre at folk flest i Norge vil få et bedre liv? At kommunismen vil fungere denne gangen? Ett forsøk til?

Jeg blir på visse fora beskrevet som en «hemningsløs antikommunist», og skjelles jevnlig ut av ampre Rødt-folk. Jeg har mest lyst til å slutte fred med dem, og ikke lenger skrive det som sikkert oppleves som rituelle kommentarer om det som en gang var. Rødt er utvilsomt på vei til å ta det endelige oppgjøret med fortiden og bli et relativt normalt parti på den rødgrønne fløyen, i konstruktivt samarbeid med de andre venstreorienterte partiene. Det er mange bra folk der, med de beste intensjoner.

Men så lenge revolusjonsfantasiene lever videre, må slikt som dette skrives igjen og igjen. Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den. Det blir nok kjeft å få.

 

[Disqutabel]

Mens man sitter og diskuterer mini-partiet Rødt's dustepolitikk, overtas det ene landet etter det andre av høyrepopulistiske krefter, mens Europas sosialdemokratiske partier raser fra hverandre.
Denne utviklingen vil til sist også kunne få sterke venstrekrefter til å røre på seg, sagt på en annen måte, en sterkt økende polarisering.

Den typen argumentasjon som presenteres fra de mest kommunistengstelige, er pinadø en pådriver for å se nøyere etter om Rødt faktisk kan ha noe for seg. Jeg ser ikke en eneste sak hos de høyreradikale som er bedre enn sakene fra motsatt hold.

 

[Slubbert]

1. Jeg har en kiosk hvor jeg betaler naboen for å selge pølser, og du kjøper. (/ironie, se over)

2. Marx sa svært lite om den såkalte kommunismen; ja han har vel ikke engang et konsistent begrep om stat i sine skrifter. Grunnleggende sett; hvis staten er en gjenspeiling av herredømmeforhold innen en avgrenset økonomisk sfære (utbytting), så er den ikke noe annet enn et middel til å opprettholde denne. I en slik sikt er staten herredømme over mennesker. Om nå staten forsvinner som en slik instans. så er ikke det ensbetydende med at staten som sådan forsvinner; vi må fremdeles ha noe som gir og opprettholder lover, skjermer oss fra ytre fiender og legger planer for virksomheter. Vi trenger sågar noen som utsteder pass. Uansett hvordan en snur og vender på det hele, vi trenger en instans som forvalter saker. Marx sa vel ikke at det skulle forsvinne.

3. Klasse er en økonomisk kategori. Økonomiske kategorier er ikke biologiske kategorier. Du må bestemme deg!

4. konkurranse er ikke kapitalisme. Bytte er ikke kapitalisme. Konkurranse og bytte har vel eksistert så lenge mennesker har eksistert. Kapitalismen har ikke det. Gud; hva er kapitalisme som system vi ikke kan tenke oss at liv overlever foruten? Avskaffe kapitalisme; hva er det vi da skal avskaffe?

Du er kryptisk som vanlig, men jeg skal prøve å finne en rød tråd her:

1. Det er per definisjon kapitalisme. Du bruker din kapital til å investere i å starte en kiosk, og ansetter naboen til å jobbe der. Da er du kapitaleier og eier av produksjonsmidlene og naboen er arbeider, per definisjon. Hvis man skal avskaffe kapitalismen som sådan kan man ikke skille mellom et Fortune 500-firma og en kiosk. For én dag eide du en kiosk og noen år senere eier du Narvesen, i overført betydning et stort konsern med tusen kiosker. Å avskaffe kapitalismen er å ta den ved rota, man kan ikke sette en arbitrær grense på antall kiosker du kan eie før staten (eller noen andre) tar dem.

2. Jo, endemålet til kommunismen er jo autonome kommuner. Jeg har ikke lest selve manifestet, kun sammendrag, men så vidt jeg vet henspeiler begrepet kommunisme på de autonome kommunene. Med autonom (og arbeiderstyrt) forvaltning. Lover og skjerming mot ytre fiender står kommunene for; det er også implisitt i Internasjonalen, nasjonsstaten ikke har noen plass i dette systemet. Arbeidere i alle land forén dere, kommunismen er global. Og da er det ikke noe behov for pass, som vel heller ikke eksisterte på Marx tid.

3. Vår søken mot høyere økonomiske klasser er da ikke løsrevet fra vår biologi, ingenting er det. Vi er hardkodet til ikke å ville havne nederst på rangstigen, uavhengig av om rangstigen er definert av penger som i et moderne samfunn, eller muskelmasse som i jungelen.

4. Når har jeg sagt noe om å avskaffe konkurranse? Å avskaffe kapitalismen er å avskaffe privat eierskap over produksjonsmidler og lønnsarbeid. Og det store spørsmålet, som hverken du eller den lange artikkelen gjør noe forsøk på å svare på, er hva det skal erstattes med?

 

[Gjestemedlem]

Mens man sitter og diskuterer mini-partiet Rødt's dustepolitikk, overtas det ene landet etter det andre av høyrepopulistiske krefter, mens Europas sosialdemokratiske partier raser fra hverandre.
Denne utviklingen vil til sist også kunne få sterke venstrekrefter til å røre på seg, sagt på en annen måte, en sterkt økende polarisering.

Den typen argumentasjon som presenteres fra de mest kommunistengstelige, er pinadø en pådriver for å se nøyere etter om Rødt faktisk kan ha noe for seg. Jeg ser ikke en eneste sak hos de høyreradikale som er bedre enn sakene fra motsatt hold.

Radikalisrting av verlgermassen er trist samme hvilken fløy vi snakker om, enten det er Rødt her på hjemmebane eller Stram Kurs i Danmark. Begge deler gode eksempler på historieløshet og misnøye.

Sosialdemokratiske partier gjør det ikke bare dårlig da. Nylig vant de jo valget i Finland.

 

[Disqutabel]

Mens man sitter og diskuterer mini-partiet Rødt's dustepolitikk, overtas det ene landet etter det andre av høyrepopulistiske krefter, mens Europas sosialdemokratiske partier raser fra hverandre.
Denne utviklingen vil til sist også kunne få sterke venstrekrefter til å røre på seg, sagt på en annen måte, en sterkt økende polarisering.

Den typen argumentasjon som presenteres fra de mest kommunistengstelige, er pinadø en pådriver for å se nøyere etter om Rødt faktisk kan ha noe for seg. Jeg ser ikke en eneste sak hos de høyreradikale som er bedre enn sakene fra motsatt hold.

Radikalisrting av verlgermassen er trist samme hvilken fløy vi snakker om, enten det er Rødt her på hjemmebane eller Stram Kurs i Danmark. Begge deler gode eksempler på historieløshet og misnøye.

Sosialdemokratiske partier gjør det ikke bare dårlig da. Nylig vant de jo valget i Finland.

Ikke bare dårlig, men gjennomgående dårlig.
Du har dessuten selv gjennomgått en seriøs radikaliseringsprosess, og argumenterer svært ofte som om AP = Rødt, og skjærer alle over en kam. Innimellom glimter du til, og er tydelig på at du ikke mener det slik, men din argumentasjon oppfattes i så fall nær meningsløs, all den tid de venstreradikale kreftene enn så lenge er små og puslete, mens de høyreradikale fosser fram. Reaksjonen vil selvsagt komme fra motsatt kant, men det virker bare dumt å først gå løs på symptomet, når sykdommen er så åpenbar.

 

[Gjestemedlem]

Mens man sitter og diskuterer mini-partiet Rødt's dustepolitikk, overtas det ene landet etter det andre av høyrepopulistiske krefter, mens Europas sosialdemokratiske partier raser fra hverandre.
Denne utviklingen vil til sist også kunne få sterke venstrekrefter til å røre på seg, sagt på en annen måte, en sterkt økende polarisering.

Den typen argumentasjon som presenteres fra de mest kommunistengstelige, er pinadø en pådriver for å se nøyere etter om Rødt faktisk kan ha noe for seg. Jeg ser ikke en eneste sak hos de høyreradikale som er bedre enn sakene fra motsatt hold.

Radikalisrting av verlgermassen er trist samme hvilken fløy vi snakker om, enten det er Rødt her på hjemmebane eller Stram Kurs i Danmark. Begge deler gode eksempler på historieløshet og misnøye.

Sosialdemokratiske partier gjør det ikke bare dårlig da. Nylig vant de jo valget i Finland.

Ikke bare dårlig, men gjennomgående dårlig.
Du har dessuten selv gjennomgått en seriøs radikaliseringsprosess, og argumenterer svært ofte som om AP = Rødt, og skjærer alle over en kam. Innimellom glimter du til, og er tydelig på at du ikke mener det slik, men din argumentasjon oppfattes i så fall nær meningsløs, all den tid de venstreradikale kreftene enn så lenge er små og puslete, mens de høyreradikale fosser fram. Reaksjonen vil selvsagt komme fra motsatt kant, men det virker bare dumt å først gå løs på symptomet, når sykdommen er så åpenbar.

Mye av Europas fremgang for høyrepopulistiske partier kunne vært unngått om andre partier hadde ført en bedre innvandringspolitikk. Millioner av opportunistiske muhammedanere fra den tredje verden tjener ingen. Det fører kun til splid og økonomiske nedgangstider, sosial uro og radikalisering.

Sverige er et godt eksempel på hvor nedsnødd og selvdestruktiv det er mulig å bli.

 

[Hardingfele]

Økonomiantropolog Mellem får tilsvar fra en som går i rette med Mellems bytteøkonomiteorier, som det ikke finnes belegg for.

Hvorfor lever da denne myten videre? Kanskje fordi den har en viktig ideologisk funksjon, som Mellem demonstrerer i sin tekst: Markedet, kapitalismen, er like naturlig som været. På samme måte som vi kan prøve å demme opp mot været, kan vi prøve å demme opp mot kapitalismen – men å være imot systemet, er å gå imot naturen.

Mennesket har ingen «naturlig hang til en god deal», slik Mellem skriver. Denne hangen har – på godt og vondt – blitt dyrket frem etter som vi fikk pengeøkonomi og markeder, og etter hvert kapitalisme. Kanskje var denne utviklingen snarere unaturlig, slik Karl Polanyi mente: Med kapitalismens fremvekst under den industrielle revolusjon (altså lenge etter apestadiet) gikk markedet fra å være underordnet til å bli overstyrende i samfunnet; arbeid, natur og penger ble gjort til varer.

Kunsten å tjene penger, som kapitalismen er basert på, har også møtt mye motstand fra menneskets moralske og religiøse natur opp gjennom historien. Aristoteles mente at kunsten å tjene penger for pengenes skyld var unaturlig.

Roman Eliassen har skrevet boken "Hva er penger?" - men har naturligvis ikke greie på emnet. Han tillater seg likevel å kalle Mellems innlegg "ideologisk vrakgods".

https://www.dagbladet.no/kultur/dette-er-ideologisk-vrakgods/71052291?

 

[Slubbert]

Som en kommentar til den lange artikkelen Dr Dong postet:

Rødt diskuterer i disse dager hva de skal kalle klassene de mener definerer (sitat) "den grunnleggende motsetningen i det norske samfunnet"; om de skal kalles "borgerskapet og arbeiderklassen" eller "kapitalistklassen og arbeiderklassen". Jeg synes ingen av disse begrepene er beskrivende for dagens samfunn, ikke minst i konteksten økende forskjeller som artikkelen tar for seg. Mye av kapitalsparingen gjøres av småsparere med aksjefond, som neppe er de menneskene Rødt mener står i motsetning til arbeiderklassen (de er som oftest arbeidere selv). Og "arbeiderklassen" utelater den store og voksende andelen mennesker som ikke deltar i arbeidslivet, men som går på ulike former for trygd. Dessuten er "arbeider" i seg selv en ullen definisjon. Er en mellomleder en arbeider? Eller en forsker? Eller en kunstner?

Et begrepsapparat som hadde vært mye mer beskrivende for det som artikkelen faktisk dreier seg om, ville vært å kalle det "investorklassen" og "forbrukerklassen". Det er der pengeforflytningen skjer. Investorklassen eier bedrifter som lager mer eller mindre unyttige produkter som forbrukerklassen forbruker. Røkke, Reitan og Rimi-Hagen er i investorklassen, mens han som eier kiosken på hjørnet ikke er det. Og jeg er i forbrukerklassen selv om jeg har høyere utdanning, og likeså er den uføretrygda naboen. Og lastebilsjåføren, mellomlederen og kunstneren. Vi tar alle del i kjøpekraftveksten (som er moderat), men ikke i kapitalveksten (som er mye høyere).

Og det er en kjensgjerning at veksten for investorklassen har vært langt høyere enn veksten for forbrukerklassen. Selv om forbruksveksten for sistnevnte har vært større enn lønnsveksten siden det vi forbruker generelt har blitt billigere. Når Apple og Microsoft verdsettes til rundt en billion dollar hver er det snakk om vanvittige verdier. Det er ikke realverdier som kan forbrukes, men tallverdiene er likefullt hinsidige. Og det er de verdiene som legges til grunn når man snakker om økende forskjeller.

Spørsmålet er hva man skal gjøre med det. Sosialismens teorier om at forbrukerne (arbeiderne) skal eie produksjonsmidlene synes ikke å gjøre noe med denne forskjelløkningen. Tenk Uber, tenk AirBnB...her er det allerede arbeiderne som eier produksjonsmidlene! Investorklassen som eier Uber og AirBnB eier null og niks av produksjonsmidler; Uber eier ikke en eneste bil, AirBnB eier ikke en eneste leilighet. Og tross det er de verdens største drosjeselskap og boligutleier. Og genererer enorme verdier for sine eiere i investorklassen. Så eierskap over produksjonsmidlene utgjør liten eller ingen forskjell. Så igjen: Hva slags system vil de som ønsker å "avvikle kapitalismen" innføre? Som Uber og AirBnB viser kan man lett tjene seg styrtrik uten å eie en døyt av produksjonsmidler.

Og så er et annet aspekt miljøet. Miljøbelastningen drives av forbruk, ikke av aksjeverdier. Ja, Jeff Bezos tjener (eller øker sin formue med) noe som tilsvarer lønna til en million mennesker i forbrukerklassen. Men han forbruker ikke som en million, det er fysisk umulig. Så hvis midlene realiseres og flyttes fra investorklassen til forbrukerklassen vil de føre til massivt økt forbruk. Som igjen vil føre til massivt økt forurensing. Det snakkes om at reallønnen har vært den samme siden 70-tallet, men se på forbruket. Forbruket har gått opp masse, og det har også CO2-utslippene i takt med det. Og man kan ikke få nullvekst i utslipp all den tid vi i forbrukerklassen øker vårt forbruk. Så i et miiljøperspektiv er det bra at den globale veksten i all hovedsak tilfaller investorklassen, som fiktiv eller urealiserbar vekst i aksjeverdi. Og at den ikke genererer tilsvarende vekst i forbruk. For hadde den gjort det ville jorden vært i langt verre forfatning enn den er nå.

Anyways, de som fortaler at dagens system må erstattes har fortsatt til gode å komme opp med noe bedre. Både med tanke på fordeling og med tanke på miljøet.

 

[BT]

Vi har altså en regressiv identitetspolitikk?

Problemet er?

Det lurer jeg også på. Jeg prøver bare å forstå argumentasjonen din, men det er sikkert ikke meningen.

 

[Gjestemedlem]

... all den tid de venstreradikale kreftene enn så lenge er små og puslete, mens de høyreradikale fosser fram. Reaksjonen vil selvsagt komme fra motsatt kant, men det virker bare dumt å først gå løs på symptomet, når sykdommen er så åpenbar.

Mye av forklaringen på denne opplevelsen av "fremveksten av høyreradikale" finner du nok her:

---

How ‘right wing’ became the smear for those we disagree with
Konstantin Kisin

https://blogs.spectator.co.uk/2019/05/how-right-wing-became-the-smear-for-those-we-disagree-with/

Until recently, the rules on political labelling were clear. If you voted Labour, supported Remain and expressed how much you cared about refugees on Facebook, you were left wing and therefore a good person.

If you voted Tory, supported Leave or failed to signal your virtue on social media with the required frequency, you were right wing and therefore bad.

Today, however, this system for dividing society into good and evil is crumbling under the weight of its own oversimplifications.

It turns out that plenty of traditional Labour voters supported Leave, while many Tories went for Remain. The emergent Brexit Party has a broad range of candidates from both sides of the political spectrum. How complicating and how frustrating.

On social issues, the Left positions itself as a champion of the downtrodden, the victim groups at the foot of the oppression pyramid. How then to square the circle of feminists like Germaine Greer, who have fought for women’s equality their entire lives being at loggerheads with the trans-rights lobby, and gay rights advocates like Peter Tatchell defending free speech? The answer, it turns out, is simple: ban them from speaking and call them bigots.

We’ve seen the power and reach of this mentality expand in recent months. In January, police interrogated a middle-aged man from Humberside for retweeting a transphobic limerick and advised him to ‘check his thinking’. A month later, a mother was arrested in front of her autistic daughter and baby son, allegedly for misgendering a trans activist on social media.

The state, it seems, is becoming the enforcer of our new ‘liberal’ speech codes.

Inexplicably, even free speech has become a right-wing issue. When I refused to sign a ‘behavioural agreement’ form (a title invented by students who mistook George Orwell’s 1984 for an instruction manual) in order to perform comedy at the School of Oriental and African Studies just before Christmas, I was immediately called ‘alt-Right’ on national radio. When I tried to explain that I’m a Remainer with liberal and centrist views who has only voted Lib Dem or Labour, I was told ‘that’s what the alt-Right always say’.

I wonder how my Jewish great-grandfather, who died fighting Nazis in WWII, would feel about my transformation into a far-right extremist. As is customary in these cases, I was accused of being funded by murky billionaires like the Koch brothers. If I had a pound for every time this allegation was made, I wouldn’t need the Koch brothers’ money (which, to be clear, I’ve never been given).

I am, of course, not alone: Tom Walker, the man behind the character of Jonathan Pie and a life-long Labour voter has been repeatedly smeared as ‘right wing’ because he dares to ridicule both sides of the political divide. And we well remember Anna Soubry, the pro-European Tory MP, being called a ‘Nazi’ outside parliament in January for the sin of being a Remainer.

More recently, Andrew Doyle, the satirist behind Titania McGrath has been targeted by online hate mobs for daring to mock the ridiculousness of intersectional dogma. The accusations didn’t take long: another ‘right wing’, ‘straight white male’ failing to check his privilege. What the critics didn’t seem to know or care about is that Andrew is a committed leftie and, as he told me with his customary wit, most of the men he has slept with have been gay.

In an age where we are free to choose our gender, the one decision that is increasingly made for us by others is how we identify politically.

The range of contraventions which render a person ‘right wing’ will only grow over the years to come. Belief in democracy itself might well become a right-wing dog whistle since it delivers ‘problematic’ outcomes like Brexit and Donald Trump. Refusing to go vegan will likely land you on the far right by 2020, while a failure to develop lactose intolerance could soon out you as a white supremacist – milk is white after all.

As we increasingly walk on eggshells to appease a vocal minority of hyper-vigilant do-gooders, the sense that we are under arrest, where everything we say can and will be used against us in the court of public opinion, will continue to grow.

As the left slips further and further into the madness of identity politics and the right battles its extremist fringe, those of us who believe in civil discourse, freedom of expression and the idea that good people on both sides can have divergent views and still get along will have to hope that something more liberal emerges from the breakdown of the current political system.

I have a dream that one day we may judge each other by the values and ideas we believe in, not the colour of our skin, our gender or our sexual orientation. I have a dream that little woke children will one day play with little Jacob Rees-Mogg lookalikes in the virtual playgrounds of the future. Above all, I have a dream that one day, we will lighten up and learn to laugh at ourselves again. But then I would say that – I am right wing after all.

 

[Slubbert]

Som en kommentar til den lange artikkelen Dr Dong postet:

Rødt diskuterer i disse dager hva de skal kalle klassene de mener definerer (sitat) "den grunnleggende motsetningen i det norske samfunnet"; om de skal kalles "borgerskapet og arbeiderklassen" eller "kapitalistklassen og arbeiderklassen". Jeg synes ingen av disse begrepene er beskrivende for dagens samfunn, ikke minst i konteksten økende forskjeller som artikkelen tar for seg. Mye av kapitalsparingen gjøres av småsparere med aksjefond, som neppe er de menneskene Rødt mener står i motsetning til arbeiderklassen (de er som oftest arbeidere selv). Og "arbeiderklassen" utelater den store og voksende andelen mennesker som ikke deltar i arbeidslivet, men som går på ulike former for trygd. Dessuten er "arbeider" i seg selv en ullen definisjon. Er en mellomleder en arbeider? Eller en forsker? Eller en kunstner?

Et begrepsapparat som hadde vært mye mer beskrivende for det som artikkelen faktisk dreier seg om, ville vært å kalle det "investorklassen" og "forbrukerklassen". Det er der pengeforflytningen skjer. Investorklassen eier bedrifter som lager mer eller mindre unyttige produkter som forbrukerklassen forbruker. Røkke, Reitan og Rimi-Hagen er i investorklassen, mens han som eier kiosken på hjørnet ikke er det. Og jeg er i forbrukerklassen selv om jeg har høyere utdanning, og likeså er den uføretrygda naboen. Og lastebilsjåføren, mellomlederen og kunstneren. Vi tar alle del i kjøpekraftveksten (som er moderat), men ikke i kapitalveksten (som er mye høyere).

Og det er en kjensgjerning at veksten for investorklassen har vært langt høyere enn veksten for forbrukerklassen. Selv om forbruksveksten for sistnevnte har vært større enn lønnsveksten siden det vi forbruker generelt har blitt billigere. Når Apple og Microsoft verdsettes til rundt en billion dollar hver er det snakk om vanvittige verdier. Det er ikke realverdier som kan forbrukes, men tallverdiene er likefullt hinsidige. Og det er de verdiene som legges til grunn når man snakker om økende forskjeller.

Spørsmålet er hva man skal gjøre med det. Sosialismens teorier om at forbrukerne (arbeiderne) skal eie produksjonsmidlene synes ikke å gjøre noe med denne forskjelløkningen. Tenk Uber, tenk AirBnB...her er det allerede arbeiderne som eier produksjonsmidlene! Investorklassen som eier Uber og AirBnB eier null og niks av produksjonsmidler; Uber eier ikke en eneste bil, AirBnB eier ikke en eneste leilighet. Og tross det er de verdens største drosjeselskap og boligutleier. Og genererer enorme verdier for sine eiere i investorklassen. Så eierskap over produksjonsmidlene utgjør liten eller ingen forskjell. Så igjen: Hva slags system vil de som ønsker å "avvikle kapitalismen" innføre? Som Uber og AirBnB viser kan man lett tjene seg styrtrik uten å eie en døyt av produksjonsmidler.

Og så er et annet aspekt miljøet. Miljøbelastningen drives av forbruk, ikke av aksjeverdier. Ja, Jeff Bezos tjener (eller øker sin formue med) noe som tilsvarer lønna til en million mennesker i forbrukerklassen. Men han forbruker ikke som en million, det er fysisk umulig. Så hvis midlene realiseres og flyttes fra investorklassen til forbrukerklassen vil de føre til massivt økt forbruk. Som igjen vil føre til massivt økt forurensing. Det snakkes om at reallønnen har vært den samme siden 70-tallet, men se på forbruket. Forbruket har gått opp masse, og det har også CO2-utslippene i takt med det. Og man kan ikke få nullvekst i utslipp all den tid vi i forbrukerklassen øker vårt forbruk. Så i et miiljøperspektiv er det bra at den globale veksten i all hovedsak tilfaller investorklassen, som fiktiv eller urealiserbar vekst i aksjeverdi. Og at den ikke genererer tilsvarende vekst i forbruk. For hadde den gjort det ville jorden vært i langt verre forfatning enn den er nå.

Anyways, de som fortaler at dagens system må erstattes har fortsatt til gode å komme opp med noe bedre. Både med tanke på fordeling og med tanke på miljøet.

Ellers hadde det vært interessant å vite hva de selverklærte sosialistene av i dag synes om delingsøkonomien, altså Uber, AirBnB og så videre. De opererer jo etter en modell hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene. Noen fortsatt ubesvarte spørsmål:

• Hvis man skal avvikle kapitalismen som i privat eierskap over produksjonsmidlene og drift basert på lønnsarbeid, hvordan skal dette gjøres? Hvem skal eie produksjonsmidlene og hvordan?
• Vil arbeidernes eierskap over produksjonsmidlene nødvendigvis føre til jevnere foredeling av inntekter, ref Uber og AirBnB?
• Hvis man skal flytte vekst over fra investorklassen til forbrukerklassen, hvordan kan man gjøre dette uten at det medfører økt forbruk (og forurensing)?

 

[Gjestemedlem]

Ellers hadde det vært interessant å vite hva de selverklærte sosialistene av i dag synes om delingsøkonomien, altså Uber, AirBnB og så videre. De opererer jo etter en modell hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene.

Det har vel stort sett vært negativt de gangene vi har diskutert dette så langt. Deres lojalitet ligger mer hos løyvekongene og storhotellene, merkelig nok. Men det er vel kanskje en refleks for å beskytte arbeidere og sjåfører fra konkurranse fra vanlige privatmennesker.

 

[Slubbert]

^ Jeg er ikke så interessert i pissing contests, jeg har lyst til å forstå hva de som vil avvikle kapitalismen ser for seg i stedet. Hvordan vil de skape et mer jevnfordelt samfunn? Er tanken at veksten i større grad skal tilfalle forbrukerklassen eller at veksten skal opphøre? Og med hvilke midler skal det gjennomføres?

Jeg er oppriktig nysgjerrig, men viljen til å diskutere på et annet nivå enn "faren min er sterkere enn faren din" synes ganske fraværende.

 

[Dr Dong]

Vi har altså en regressiv identitetspolitikk?

Problemet er?

Det lurer jeg også på. Jeg prøver bare å forstå argumentasjonen din, men det er sikkert ikke meningen.

Glimrende!

For noen blir uttrykket nesten litt smør på flesk; er ikke all identitetspolitikk regressiv, vil en da hevde (regressiv her i motsetning til progressiv når vi relaterer det til venstresiden). Andre vil hevde at all politikk angår grupper og gruppeinteresser, og derfor også angår identiteter (Deph snakker slik noen ganger), og da er all politikk også identitetspolitikk; regressiv blir da et kvalifiserende uttrykk; ikke all identietspolitikk er regressiv.

Hva angår utgangspunktet: Jeg tviler på at en SVer vil kunne ført en slik bok i pennen… Muligens blir det vanskeligere også for tilhengere av Rødt …

https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGq15/Knallhard-marxistisk-kritikk-av-islam

 

[Terje-A]

^ Jeg er ikke så interessert i pissing contests, jeg har lyst til å forstå hva de som vil avvikle kapitalismen ser for seg i stedet. Hvordan vil de skape et mer jevnfordelt samfunn? Er tanken at veksten i større grad skal tilfalle forbrukerklassen eller at veksten skal opphøre? Og med hvilke midler skal det gjennomføres?

Jeg er oppriktig nysgjerrig, men viljen til å diskutere på et annet nivå enn "faren min er sterkere enn faren din" synes ganske fraværende.

Jeg tror ikke noen her inne vil avvikle kapitalismen......

 

[vrøvl]

På Politisk kvarter i dag var det lett å gjennomskue Moxnes.

Det går jo ikke an å mene at vi skal avvikle det kapitalistiske systemet, samtidig som man mener at staten skal eie aksjer for tusenvis av milliarder, og det er denne aksjespekuleringen som skal finansiere "det klasseløse samfunn", alvorlig talt.

 

[Slubbert]

Synd ingen synes interesserte i åpen diskusjon heller. Jeg har utredet for hvorfor jeg mener at en sosialistisk samfunnsmodell og avskaffelse av kapitalismen ikke er gjennomførbart, men det hadde jo vært morsomt å få noen argumenter for det motsatte. Og ikke minst hvordan man mener at det i så fall skal gjennomføres.

 

[Pink_Panther]

[*]Vil arbeidernes eierskap over produksjonsmidlene nødvendigvis føre til jevnere foredeling av inntekter, ref Uber og AirBnB?

[/LIST]

Tydligvis ikke: https://www.theguardian.com/technology/2019/may/08/uber-drivers-strike-over-pay-and-conditions

 

[BT]

Vi har altså en regressiv identitetspolitikk?

Problemet er?

Det lurer jeg også på. Jeg prøver bare å forstå argumentasjonen din, men det er sikkert ikke meningen.

Glimrende!

For noen blir uttrykket nesten litt smør på flesk; er ikke all identitetspolitikk regressiv, vil en da hevde (regressiv her i motsetning til progressiv når vi relaterer det til venstresiden). Andre vil hevde at all politikk angår grupper og gruppeinteresser, og derfor også angår identiteter (Deph snakker slik noen ganger), og da er all politikk også identitetspolitikk; regressiv blir da et kvalifiserende uttrykk; ikke all identietspolitikk er regressiv.

Hva angår utgangspunktet: Jeg tviler på at en SVer vil kunne ført en slik bok i pennen… Muligens blir det vanskeligere også for tilhengere av Rødt …

https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGq15/Knallhard-marxistisk-kritikk-av-islam

Det har du sikkert rett i. Noe sier meg ar du tilhører/har tilhørt samme miljø som Sandemose jr.

 

[Dr Dong]

^ Jeg er ikke så interessert i pissing contests, jeg har lyst til å forstå hva de som vil avvikle kapitalismen ser for seg i stedet. Hvordan vil de skape et mer jevnfordelt samfunn? Er tanken at veksten i større grad skal tilfalle forbrukerklassen eller at veksten skal opphøre? Og med hvilke midler skal det gjennomføres?

Jeg er oppriktig nysgjerrig, men viljen til å diskutere på et annet nivå enn "faren min er sterkere enn faren din" synes ganske fraværende.

Du har da et merkelig syn på pissekonkurranser…

At du stiller spørsmål er ikke det samme som at andre har svar. Det jeg har gjort er å påpeke det feilaktige i å se på kapitalisme som en naturkatgori, og at biologien på noen som helst måte gir oss innsikt i hvordan denne kapitalismen skal forståes. Hverken biologi eller kiosken til kompisen gir noen som helst innsikt i dette, det er bare retoriske artigheter. Å påpeke slikt er ikke en pissekonkurranse, det er å holde tanken rede for at ting kan være annerledes.

Det samme med kommunisme; du har jo din forståelse av det, men kanskje er den ikke så enkel, hverken hos Marx eller innen marxismen. At staten avskaffes er ikke nødvendigvis det samme som at staten avskaffes. Hva som skal avskaffes er staten som undertrykkelsesmekanisme. Det betyr ikke at staten som en instans som forvalter saker - fremfor å være utbyttingens forlengede arm - forsvinner. Marx selv sier lite om dette, og det han av og til sier om den såkalte kommunismen, har nesten pastorale trekk lånt fra Rousseau. En må jo gjerne insistere på at slik er det, men andre trenger ikke være enige.

Men vedtar en kommunismen? Godt mulig at det er kommunister som tror det. Dem om det. Og det er godt mulig at du tror det; du om det. Jeg har aldri påstått noe slikt; ja jeg anser det som en horribel tanke. Det ville være som om en det greske polis ble vedtatt, at føydalismen ble vedtatt, at kapitalismen ble vedtatt. Ingen vettuge mennesker vil si noe slikt. Unntatt noen marxister og marxistkritikere. Men at kapitalismen fosvinner, det vet vi; om den gjøre ende på seg selv eller at planeten vår gjør ende på den.

Ja, det kan godt være at de kategorier som Marx utviklet i forståelsen av kapitalismen i dag ikke her helt adekvate. De lærde strides. Muligens er det i dagens virkelighet ikke så lett å insistere på todelingen til Marx; jeg har selv store problemer med å se på proletariatet som historiens subjekt - og ikke ser jeg noen grunn til å gå rundt med romantiske forestillinger om arbeideren. Radikale tenkere i dag snakker f.eks. om slike ting som prekariat og endringer innen kapitalismen. (Se til dømes Guy Standing og Collin Crouch). Det blir bare så intetsigende å prøve å redusere kapitalisme og globalisering til kokosnøtter, kiosker og biologi. Det er ingen analyse; det er ideologiske og retoriske distraksjoner.

Greit nok at denne tråden tok utgangspunkt i Rødt og prinsipprogram. Jeg stemte rødt, men er ikke engang selvtitulert marxist. Men jeg tar alvorlig utbytting og forsøket på å forstå og kartlegge kapitalismens mekanismer. I den tradisjonen står også Rødt uten at jeg trenger å innestå for Rødt. Jeg har ikke religiøse forhold til politiske partier.

De spørsmåla du stiller i forbindelse med en endret virkelighet er mer enn viktige nok. Hadde jeg hatt rede svar, så hadde jeg søkt jobb som gud. Jeg ser bare ikke at slike spørsmål i seg selv er en kritikk av en radikal tradisjon hvor Marx står som et fyrtårn når det gjelder viljen til analyse og kampen mot utbytting.

Pissekonkurranse kan du vera sjøl, hvis slike problematiseringer får deg til å tenke på det.

 

[Audiophile-Arve]

^

Jeg tror ikke noen her inne vil avvikle kapitalismen......

Dette er svært vanskeleg....det er nødvendig å skape eit overskot. Dette må i hovudsak brukast på å halde velferd og byråkrati i gong. Samstundes er det nødvendig å bruke overskot til å stimulere overskotskaparane til å halde fram. Sånn vert det stadig vekst, som vi ikkje har råd til av omsyn til mijøet.

 

[Slubbert]

At du stiller spørsmål er ikke det samme som at andre har svar. Det jeg har gjort er å påpeke det feilaktige i å se på kapitalisme som en naturkatgori, og at biologien på noen som helst måte gir oss innsikt i hvordan denne kapitalismen skal forståes. Hverken biologi eller kiosken til kompisen gir noen som helst innsikt i dette, det er bare retoriske artigheter. Å påpeke slikt er ikke en pissekonkurranse, det er å holde tanken rede for at ting kan være annerledes.

Du får ta deg tid til å lese det jeg har skrevet. Jeg har da ingenlunde kalt kapitalismen en naturkategori, tvert om har jeg eksplisitt poengert at jeg ikke anser den som det. Kapitalisme er et begrep for privat rett til eierskap over produksjonsmidler og lønnsarbeid. Ingenting av det er naturkategorier slik jeg forstår begrepet. Lønnsarbeid er en menneskelig konstruksjon, en måte vi har valgt å organisere arbeidsfordelingen i og utviklingen av samfunnet på. Men kapitalisme er heller ikke en samfunnsmodell i seg selv, kapitalisme kan finnes innenfor en liberalistisk samfunnsmodell, en sosialdemokratisk samfunnsmodell, en fascistisk samfunnsmodell eller en teokratisk samfunnsmodell. Men naturkategori? På ingen måte, både eiendomsrett og lønnsarbeid er menneskeskapte konstruksjoner.

Og det jeg skrev om biologi og naturkategorier, uten at jeg selv har nevnt det siste ordet eller helt vet hva det egentlig betyr, er at jeg tror at vår biologisk innprogrammerte søken oppover i hierarkiet (i flokken) gjør at vi aldri kan realisere et klasseløst samfunn. Kapitalismen vil aldri gi et klasseløst samfunn, og sosialismen/kommunismen vil heller aldri gi et klasseløst samfunn. Det vil alltid dannes hierarkier, innenfor kommunene, innenfor staten, innenfor hvilken anordning vi enn velger å organisere oss i. Og om ikke hierarkiet defineres av penger og matrielle goder, så vil det uansett være der og defineres av noe annet. Men det har null og niks med kapitalisme å gjøre, det har kun å gjøre med at vi vil alltid ha klasser av vinnere og tapere. Uansett styreform.

Det samme med kommunisme; du har jo din forståelse av det, men kanskje er den ikke så enkel, hverken hos Marx eller innen marxismen. At staten avskaffes er ikke nødvendigvis det samme som at staten avskaffes. Hva som skal avskaffes er staten som undertrykkelsesmekanisme. Det betyr ikke at staten som en instans som forvalter saker - fremfor å være utbyttingens forlengede arm - forsvinner. Marx selv sier lite om dette, og det han av og til sier om den såkalte kommunismen, har nesten pastorale trekk lånt fra Rousseau. En må jo gjerne insistere på at slik er det, men andre trenger ikke være enige.

Men vedtar en kommunismen? Godt mulig at det er kommunister som tror det. Dem om det. Og det er godt mulig at du tror det; du om det. Jeg har aldri påstått noe slikt; ja jeg anser det som en horribel tanke. Det ville være som om en det greske polis ble vedtatt, at føydalismen ble vedtatt, at kapitalismen ble vedtatt. Ingen vettuge mennesker vil si noe slikt. Unntatt noen marxister og marxistkritikere. Men at kapitalismen fosvinner, det vet vi; om den gjøre ende på seg selv eller at planeten vår gjør ende på den.

Dette synes jeg ble diffust, så jeg skummet gjennom Det kommunistiske manifest for å se hva Marx egentlig skrev for noe. Og på side 56-60 beskriver han ganske konkret hvordan den kommunistiske revolusjonen skal foregå. Manifestet er jo i seg selv vedtakelsen av (Marx') kommunisme, det er et manifest. Og effektueringen beskriver han skal skje med makt.

Ja, det kan godt være at de kategorier som Marx utviklet i forståelsen av kapitalismen i dag ikke her helt adekvate. De lærde strides. Muligens er det i dagens virkelighet ikke så lett å insistere på todelingen til Marx

Som nevnt mener jeg investorklassen og forbrukerklassen vil være en mye mer dekkende todeling i det 21. århundret enn borgerskapet og proletariatet. Spesielt siden de verdier som definerer den økende ulikheten det snakkes om i dag ikke er matriellle, men immatrielle. I Uber og AirBnB er det arbeiderne som eier alle produksjonsmidlene, men jeg tror de færreste kontemporære sosialister vil mene at disse selskapene representerer en sosialistisk modell. Men det skrev jeg mer om i et tidligere innlegg, så ingen vits å gjenta.

De spørsmåla du stiller i forbindelse med en endret virkelighet er mer enn viktige nok. Hadde jeg hatt rede svar, så hadde jeg søkt jobb som gud. Jeg ser bare ikke at slike spørsmål i seg selv er en kritikk av en radikal tradisjon hvor Marx står som et fyrtårn når det gjelder viljen til analyse og kampen mot utbytting.

Spørsmålene i seg selv var ikke ment å være noen kritikk, men det må da gå an konkretisere sine idéer bitte litt selv for en filosof, tenker nå jeg.

 

[Dr Dong]

Det kommunistiske manifest ble utgitt revolusjonsåret 1848 av en ung Marx. Det sier seg selv at det dermed også må leses kontekstuelt. Det har i så henseende avfødt mye revolusjonsromantikk på venstresiden. Det har slik sett også kjørt en kile av usikkerhet inn i den marxistiske tenking når en trekker inn den historiske materialismens teleologiske historiesyn - som er en grunnleggende frigjøringshistorie koblet til teknologioptimisme - som forutsetter en utvikling av produktivkreftene og menneskets herredømme over naturen. Kapitalismen og borgerskapet som eiere av produksjonsmidlene, er her ekstremt revolusjonære krefter i den historiske utvikling, og først når denne har fått gått sin gang, er tiden moden. Denne historiske utvikling er ikke noe en vedtar, men den gir materielle rammer for mange vedtak. (En del slike krav finner en i manifestet; nasjonalisering av sentral infrastruktur, avskaffelse av barnearbeide, endring av arveregler, utdanning osv. Ypperlige saker den dag i dag.) Dette var også en videreføring av tanker innen den radikale opplysningsbevegelse med sine universelle standarder (altså ingen identitetspolitikk som Deph gjennomgående kritiserer og sågar tillegger Marx.)

Stor var overraskelsen da det først var med Lenin og oktoberrevolusjonen i 1917 at vi fikk den selvtitulerte proletariatets revolusjon i et teknologisk tilbakestående land. Tragisk hendelse i mine øyne; ikke fordi et undertrykkende regime ble bragt i kne, men at det ble erstattet av et annet. Det var ingen frigjøring der, som er kjernen i Marx' tenking.

Tillegg:
Biologi er noe som opererer med naturkategorier. Din henvisning til denne bringer intet lys over beskrivelsen av disse samfunnsmessige endringene, en kler bare det hele inn i evighetens gevanter - som du jo selv gjøre når du sier at hierarkier vil det alltid være. Ikke alle slike er relatert til de samfunnmessige produksjonsforhold/-prosesser og dermed relatert til klasse.

 

[Dr Dong]

Det lurer jeg også på. Jeg prøver bare å forstå argumentasjonen din, men det er sikkert ikke meningen.

Glimrende!

For noen blir uttrykket nesten litt smør på flesk; er ikke all identitetspolitikk regressiv, vil en da hevde (regressiv her i motsetning til progressiv når vi relaterer det til venstresiden). Andre vil hevde at all politikk angår grupper og gruppeinteresser, og derfor også angår identiteter (Deph snakker slik noen ganger), og da er all politikk også identitetspolitikk; regressiv blir da et kvalifiserende uttrykk; ikke all identietspolitikk er regressiv.

Hva angår utgangspunktet: Jeg tviler på at en SVer vil kunne ført en slik bok i pennen… Muligens blir det vanskeligere også for tilhengere av Rødt …

https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGq15/Knallhard-marxistisk-kritikk-av-islam

Det har du sikkert rett i. Noe sier meg ar du tilhører/har tilhørt samme miljø som Sandemose jr.

Aldri vært en del av det miljøet, men jeg har hatt Sandemose som jobbkollega i over 20 år.

 

[Slubbert]

Jeg er inneforstått med at Marx' idealer var frihetlige (det skrev jeg eksplisitt allerede her for ti sider tilbake), men jeg er ikke enig i at man må avvikle kapitalismen fordi lønnsarbeid er ensbetydende med utbytting. På Marx' tid var det nok det, arbeidsforholdene på fabrikkene var umenneskelige, men i dag er lønnsarbeidet (i hvert fall i mye av Europa) regulert på en helt annen måte, med arbeidsmiljølov, lovfestet rett til ferie, åtte timers arbeidsdag osv. Kapitalismen må reguleres for å unngå utbytting, men den må ikke avvikles. Jeg er lønnsarbeider og har lyst til å gå på jobb om morran. Og jeg har lyst til å gjøre en god jobb fordi jeg anser mine og min arbeidsgivers interesser som felles. Og det har etter hvert gått opp for noen (om langt fra alle) arbeidsgivere også; ivaretatte og motiverte ansatte er mer produktive. I Google har feks de ansatte én dag i uka hvor de kan gjøre hva enn de selv har lyst til. Men selvsagt forekommer fortsatt utbytting, spesielt i lavkompetanseyrker, og selvsagt må arbeidsforhold reguleres for å forebygge dette. Men å avvikle kapitalismen og lønnsarbeidet fremstår i dag som å skyte spurv med kanon.

Og som nevnt tidligere tror jeg også enhver sosialistisk revolusjon er dømt til å ende med at man bare ender opp med et nytt (og sannsynligvis mye verre) undertrykkelsesapparat. Og det har med biologi og naturlover å gjøre. At proletariatets diktatur vil avvikle seg selv og omdanne staten til en frihetlig forvaltningsinstans er utopisk gitt menneskets natur, makt gir higen etter mer makt. I likhet med kapitalismen må også staten reguleres; med streng maktfordeling, grunnlovsfestede rettigheter og overnasjonale menneskerettigheter. Og det er også sosialdemokratiets store utfordring, å tøyle formynderstaten. At all makt tilfaller staten vil være like skummelt som om all makt tilfaller kapitalen. Eller enda skumlere egentlig, siden staten også har voldsmonopol.

 

[Gjestemedlem]

Avskaffelse av lønnsarbeidet betyr ikke annet enn at folk vil bli tvunget til å arbeide uten lønn. Kompensasjon fra arbeidet i form av kuponger eller tideling av ressurser etter antatt behov. Akkurat slik folk har det når de sitter i fengsel. Ingenting som egentlig er ditt, ingen frihet til å disponere din tid og liten påvirkning på ditt livsløp. MAn er redusert til en nyttig maur, et tannhjul i et sosialistisk maskineri. Helt uten egenverdi som menneske og individ, men kun som en ressurs for "fellesskapet".

En slik slavetilværelse har jo vært standard i de fleste sosialistiske land. Alle de som "avskaffet kapitalismen".

 

[BT]

Det lurer jeg også på. Jeg prøver bare å forstå argumentasjonen din, men det er sikkert ikke meningen.

Glimrende!

For noen blir uttrykket nesten litt smør på flesk; er ikke all identitetspolitikk regressiv, vil en da hevde (regressiv her i motsetning til progressiv når vi relaterer det til venstresiden). Andre vil hevde at all politikk angår grupper og gruppeinteresser, og derfor også angår identiteter (Deph snakker slik noen ganger), og da er all politikk også identitetspolitikk; regressiv blir da et kvalifiserende uttrykk; ikke all identietspolitikk er regressiv.

Hva angår utgangspunktet: Jeg tviler på at en SVer vil kunne ført en slik bok i pennen… Muligens blir det vanskeligere også for tilhengere av Rødt …

https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGq15/Knallhard-marxistisk-kritikk-av-islam

Det har du sikkert rett i. Noe sier meg ar du tilhører/har tilhørt samme miljø som Sandemose jr.

Aldri vært en del av det miljøet, men jeg har hatt Sandemose som jobbkollega i over 20 år.

Da var ikke fornemmelsen helt på viddene i det minste. Hvis jeg har forstått det rett var dette miljøer som hadde dyptpløyende teorier, og hvor man sjeldent var helt enig i innholdet, så det oppsto ganske mange retninger.

 

[Dr Dong]

ˆ
Ja, etter hva jeg er blitt fortalt var det hele litt som i Life of Brian. Selv i dag mener f.eks. Sandemose at nesten ingen har forstått Marx; se denne f. eks.:

https://morgenbladet.no/ideer/2018/07/mellom-liv-og-dod

Den er kort!

Noe ironie er det vel der, men likevel…