Det er unektelig et poeng. Du har helt rett i at de forsterkerne du nevner er på et nivå hvor det ikke vil være hørbare forskjeller under noe realistisk scenario. 130 dB SNR dekker hele det dynamiske spennet for menneskelig hørsel, fra hørbarhetsterskelen til smertegrensen. Gitt maskeringen fra lavereordens forvrengning i høyttalere og støygulvet i lytterommet er dette på godt nok i massevis-nivået allerede.
Utgangspunktet for funderingen var om det kan tenkes å være noen hørbare fordeler for transientgjengivelse med større båndbredde enn hva klasse D-forsterkere kan gjengi. Hypotesen er «sannsynligvis ikke», men det er verdt å finne ut. Tanken er å bygge en bredbåndet klasse AB-forsterker som garantert ikke farger lyden på noen måte, med god sikkerhetsmargin alle veier i forhold til menneskelig hørsel.
Benchmark AHB2 toppet lenge ASR’s ranking, mest på grunn av lav støy, men den har fortsatt et forvrengningsspektrum som øker med frekvens og ikke spesielt imponerende egenskaper ved høye frekvenser og effekter. Dessuten lefler den litt for mye med subjektivist-forestillingen om NFB‘s iboende ondskap, og gjør derfor ting litt unødvendig komplisert for seg selv.
LA90 er nok veldig nær ved å være det vi satte oss fore å bygge, gitt kombinasjonen av ultralav støy og forvrengning, stor båndbredde og (moderat) effekt. For de fleste praktiske formål vil f eks en Topping D90 DAC og to brokoblede LA90 være mye mer enn godt nok til å drive et par konvensjonelle høyttalere i stuemiljø.
Men så var det mine DSP-styrte seksveis høyttalere, da, og behovet for en ultraren forsterkerkanal pr element. Og digital audio med 24 bits oppløsning og sample rates på 96 og 192 kHz. Og et ikke ubetydelig element av «fordi vi kan».
