Då må dei gjere som TV, skaffe sponsorar og drive med reklame. Og det er verre enn å betale nokre småkroner. Dessutan må ein kunstnar vere dau for å ha suksess. Slikt fører til kostnadar.
|
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 19.943
- Antall liker
- 10.453
Hadde det vært opp til "folk flest" så hadde vi kun hatt Elg i solnedgang og Sigøynerdame på veggene og diverse Ole Ivars og deres like på stereoen. Teater? Pføy, unødvendig, det holder med lokalrevyer.VVVV
Gjest
Men det er ikke sosialisme å støtte kunstneriske uttrykk. Så kan man jo mene hva man vil om det tøvet som startet debatten - nei, det er ikke en menneskerett å drive med hva som helst for statens penger. Men det betyr ikke at det er verken idiotisk eller sosialistisk å støtte formål som enkelte av oss ikke forstår formålet av. Men nå har jeg ikke lest Ayn Rand da, så det er mulig jeg er for pragmatisk.
Jeg tror de aller fleste er enige i at man skal støtte både kunst og kultur, men hva er kunst, og hvem er tillagt retten til å definere hva som er kunst? Problemet for mange er at denne "retten" er tillagt kunstnerne selv og en liten selvoppnevnt elitekrets rundt de samme kunstnerne. Denne debatten gikk nokså høyt og varmt p å60-tallet, da norske kunstnere nærmest definerte vekk alt unntatt abstrakt kunst, og resten var ikke-kunst. Kunstnere som Odd Nerdrum, og feks Karl Erik Harr, er ikke velkomne i det norske elitemiljøet. Nå skal det sies at jeg selv ikke vil ha en Odd Nerdrum på veggen, men det er faktisk ikke rart at menigmann som betaler regninga reagerer fra tid til annen, bl.a. som dette regelrette piss-og-dritt-stuntet. Kunst skal selvsagt også kunne provosere, men eksemplene hvor folk flest bare rister på hodet blir stadig flere, og det er folket som betaler regninga.
Nerdrum har noen jeg gjerne skulle hatt, men jeg har verken stor nok takhøyde eller vegglengde. Nerdrum er klart en mann for "de store formater"!
Når det kommer til Harr så har jeg faktisk en orginal Karl Erik Harr! Og den er jeg jævlig stolt av også!
Og jeg har også orginaler av både hans bror Jan og
søster Eva.
Og når jeg i tillegg legger til at jeg som "God Trønder" selvsagt også har en orginal Håkon Bleken så vet nok de av dere med kunstinteresse at jeg heller mot det
figurative, og med spesiell fasinasjon for Nordlandskunstnere som Ole Juul, Ola strand og Jarle Hammer må jeg nok beskrives som "tradisjonalist" og da må jeg
bare innrømme at jeg ikke ser "kunsten" i denne "sprutbæsjalingen"!
Men, som det heter "if it floats your boat.....". Bare ikke plag meg med det!VVVV
Gjest
Og sidan du meiner det så skal du tvinga alle andre til det same?
Er det ikkje verre å bli trungen til å sjå all den reklama?VVVV
Gjest
Du svarte ikkje på spørsmålet mitt.
Spørsmålet er litt gammalt....hugsar ikkje debatten, og orkar ikkje skrolle - kven er det som eventuelt skal tvingast, og til kva?
Eg likar ikkje å sjå reklame, og vert brungen til det, slik ordninga er no. Og når det gjeld kunst... i riktig gamle dagar laga folk kunsten sin sjølv, med meir eller mindre hell. Etter kvart fekk vi makta (fyrst og framst kyrkja) til å betale kunstnarane for jobben. I renessansen betalte steinrike italienarar. Då borgarskaet vaks fram, ville dei og ha kunst til å pryde veggane sine. Så langt var det marknadskreftene som styrte kunsten. Kunden fekk det som det ville. Men så var det nokon som ville provosere. Munch smurde saman "skrik" utan at det var bestilt av nokon. Biletet (i motsetnad til elgen) har sjeldan vore veggpryd i heimane rundtomkring. Og Stravinsky provoserte med "Vårofferet". Då dette vart urframført i Paris (Monteux var dirigenten, truleg i 1924 om eg ikkje hugser feil), reiste folk seg og forlot kinsertsalen i sinne, fordi dei vart provoserte.
Var det 1913? Har eit par plater der Monteux dirigerer. Han måtte vere svært ung og framstormande den gongen..
https://www.bing.com/videos/search?...7A2ACC006ABB8C69C3857A2&view=detail&FORM=VIRE
Kinesisk kunst under Mao var plakatkunst, slik at alle kunne få akkurat dei plakatar som dei hadde lyst på, til ein pris alle hadde råd til. Egalitært, iallfall....
Dirigentar blomstrar seint.GGjestemedlem
Gjest
En liten pausefisk tåler vi?
VVVV
Gjest
Litt morro med Krekar (sikkert ikkje gøy for sosialistar):
https://www.youtube.com/watch?v=WPcGFjqiVIE
Sist redigert av en moderator:
Men?
Bortsett frå at Deffe ikkje likar dei, har vel krekar og sosialisme svært lite til felles..
Usamd i dette!
Vi hadde også hatt reklameplakatar og salmesong. Det vil alltid vere ei mindretals maktelite som hevdar å ha monopol på korleis verda skal definerast.GGjestemedlem
Gjest
The Socialism of Ghouls
Shame on the Corbynistas who are using Covid-19 to score political points.
https://www.spiked-online.com/2020/03/27/the-socialism-of-ghouls/
Corbynistas have reached a new low. They now hope that a horrible virus will help them to achieve what they failed to achieve at the ballot box. They are openly describing Covid-19 as a phenomenon that vindicates their worldview and which might even usher in the political vision contained in their 2019 manifesto. And judging from the gusto with which they are partaking in this grim opportunism, this ghoulish use of a terrible virus to promote their political agenda, they have no idea just how anti-democratic and even anti-human it all sounds.
Jeremy Corbyn himself has moved to the forefront of Covid opportunism. He took the opportunity of one of his last major interviews as Labour leader – he formally steps down next week – to say that the Covid-19 crisis proves that he was ‘absolutely right’ in terms of the ideas he has been pushing in recent years. In the words of the BBC, with whom Corbyn was talking, he feels ‘vindicated’ by the virus crisis. He argues that the unprecedented intervention of the state into economic and everyday life, as spearheaded by Boris Johnson and Rishi Sunak in recent days, shows that the government has ‘come around to a lot of [my] position’ and realised that we must ‘invest in the state’.
I’m sorry, but if your overarching thought upon observing a crisis of this magnitude is to feel ‘vindicated’, almost to welcome the crisis as an opportunity to promote your political worldview, there is something wrong with you. We have got used to Corbyn and his cheerleaders saying they really won elections that they actually lost – witness their unhinged excitement about coming second in 2017, or their claim that they lost the election but won the argument in 2019 – but this politicisation of a virus as a means of bigging-up their lame state socialism really is something else. It is the weaponisation of disease to political ends. It is the socialism of ghouls.
Corbyn was only saying in milder terms what Labour chairman Ian Lavery said more openly a few days ago. In a talk to thousands of young Labour members – virtually, of course – Lavery described the Covid-19 crisis as a ‘great opportunity’ for Labour. ‘[W]hen something like this happens, we’re going to see lots of our own dying as a consequence’, he said, but it is also a ‘great opportunity’ to show ‘why Labour is best when it gets on the front foot and best when it brings people together’. Many people are of course responding to this crisis with a great sense of social solidarity, helping their neighbours and assisting the NHS. But Lavery is talking about something else. To him, this could be a propaganda victory, a means of showing that Labour is good. He sees a party opportunity in this human disaster.
In the liberal media, meanwhile, there is much musing over how Covid-19 will propel Britain in a more socialist direction. A writer for the Guardian sounds almost gleeful when he says that ‘matters of life and death’ often cause ‘more drastic shifts in policy than economic indicators ever can’. And Covid-19 might just reopen a ‘sense of possibility’ for the statist left, apparently. Corbynistas have openly celebrated reports that private schools could be hit hard by the Covid-19 crisis and some may even need to close, with not a passing thought for the thousands of teachers, IT workers, cleaners and others who would lose their jobs as a result. Ash Sarkar, the pseudo-urban spokesperson for Corbynism’s middle-class youths, says: ‘Coronavirus said you gonna GET a Labour manifesto whether you like it or not.’
Of course, that is partly tongue in cheek. But only partly. We know this for a fact because this is merely a cruder, more callous version of what much of the degraded left that makes up the Corbyn movement has been saying over the past couple of weeks: that this sickness could help to deliver ‘Corbynomics’ and Corbyn-style politics to the UK. ‘Whether you like it or not’ – that is key here. These people really do spy in this disease a means of circumventing the pesky populace, who so thoroughly rejected the Malthusian, identitarian and anti-Brexit worldview of the Corbyn set in the election in December. If the people refuse to approve our political outlook, maybe germs will do it instead? Who needs democracy when you have disease. This is genuinely a new low for the British left.
The idea that what we are currently living through is something to celebrate is ridiculous. Most people accept the need for extraordinary measures right now. Most of us, apart from a few free-market ideologues, welcome the huge government bailout of the people. But we all want this to be temporary. We want an end to the lockdown, we want to earn our living, and we want to go back to being free, connected citizens. If Corbynistas think their vision is embodied in this locked-down, atomised country in which working people can no longer work and vast numbers have been turned into objects of state largesse overnight, then that only shows how morally impoverished and politically dispiriting their vision was. Being largely from the public-sector or academic middle classes, they might think that a nation under lockdown and reliant on welfare is a good thing, but the rest of us desire agency, work, community and life. The more they discuss this terrible situation as proof that they were right, the more we know they were wrong.
Their utterly un-revolutionary nature has been exposed. The idea that an objective condition such as the arrival of a new virus could transform society in a more ‘progressive’ direction (as they see it) is nonsense. People change society, not diseases. It wasn’t the Black Death’s arrival in England in 1348 that eventually led to social and political improvements – it was the Peasants’ Revolt a few decades later when people rose up against the stringent post-Black Death economic measures introduced by the authorities. But it’s hardly any wonder that Corbynistas see pandemics rather than ‘peasants’ as the true force for change, since we know from the past five years just how much they loathe and distrust ordinary people. We have disappointed them – maybe the virus won’t.
Brendan O’NeillGGjestemedlem
Gjest
The senseless brutality of South Africa’s lockdown
The shutdown has brought nothing but chaos, violence and misery.
https://www.spiked-online.com/2020/04/03/the-senseless-brutality-of-south-africas-lockdown/
‘We are still a constitutional democracy’, insisted South Africa’s defence minister, Nosiwe Mapisa-Nqakula, announcing a national lockdown on Monday 23 March in response to the global coronavirus pandemic. But this week, the sight of people in Hillbrow, in inner-city Johannesburg, being chased down by police and the army appeared to give lie to that statement.
A few days after the start of the national lockdown, President Cyril Ramaphosa appeared in full military regalia to address the South African National Defence Force (SANDF) to launch ‘Mission Save Lives’. ‘We must wage war against an invisible enemy – Covid-19’, he said. ‘You are expected to go out and defend our people against this virus and save lives.’
Of course, no army can fight an invisible enemy. Instead, the troops have been told that this enemy is carried by people who pass it on from one to another. The army’s real targets are the people who transgress the lockdown rules. Those rules include prohibitions on the sale, purchase and transport of alcohol, walking dogs and driving. Policing minister Bheki Cele made it clear how stringently these rules would be applied: ‘Two people have been charged with attempted murder who moved around after they have been told not to… If you break these rules you will spend six months in jail or be fined or both.’ Transgressors, he said, ‘are joining the enemy against the people of South Africa’.
On Monday, Ramaphosa announced that mobile-phone technology will be used to trace all citizens who had tested positive, or who had been in contact with an infected person, in order to monitor their movements and put them under quarantine. This followed an incident in the Alexandra township in which a male domestic worker had contracted the virus from his employer. He tested positive and was advised to self-isolate, but instead he travelled by public transport to the northern province of Limpopo to be with his family. In fact, on the day the national lockdown was announced, hundreds of workers left for their hometowns against the advice of the government. Since then, roadblocks have been set up on all major motorways to prevent people crossing from one province to another.
When Ramaphosa first announced the national lockdown, most of the media, politicians (including opposition politicians) and those living in the middle-class suburbs welcomed the move. They were reassured by Ramaphosa’s calm and measured delivery, and saw in him the leader they had been waiting for.
Prior to the Covid-19 crisis, Ramaphosa was seen as a weak leader of a divided ANC, who had been unable to halt the disastrous decline in South Africa’s economy. Unemployment is over 10million. There is practically no economic growth. Failing state-run businesses are propped up by never-ending government bailouts. Meanwhile, the national power company, Eskom, has been unable to provide a continuous supply of electricity. Ratings agency Moody’s recently downgraded South Africa’s government bonds to ‘junk’ status, such is the dire state of the economy under Ramaphosa’s leadership.
Leaders often use foreign wars or natural disasters to reassert their moral authority, especially when they are unpopular or weakened. Since the Covid-19 outbreak, Ramaphosa’s standing has improved particularly among the vocal, suburb-dwelling voters.
But now citizens in South Africa’s impoverished, overcrowded and under-serviced townships are becoming restless due to the strict rules imposed by the lockdown and the harsh treatment meted out by the police and the SANDF. The lockdown has revealed the gross inequality that has persisted in South Africa since the Apartheid era in a way that can no longer be ignored.
The measures are simply unsustainable in these townships. How is someone with coronavirus symptoms supposed to self-isolate when there are between seven and 10 people sharing one or two rooms? Often there is no water on-tap and a toilet has to be shared between 70 other residents in a block. How are people supposed to practice social distancing by keeping one or two metres away from others when they are living cheek by jowl?
The government has provoked further resistance by allowing only ‘spaza’ shops to remain open if they are owned by South African nationals. Spaza shops are small vending premises which usually operate from a room within a house. The majority are owned by foreign migrants who have rented the spaces from locals. But as these vendors are not allowed to operate, snaking queues are forming outside the small number of remaining shops. Social distancing again goes out of the window.
The new rules have also made life extremely difficult for essential workers to go to work and back. Communal taxis – minibuses which normally carry 15 or more people – were initially only allowed to carry seven passengers each. Operating hours were also restricted to two three-hour windows: between 5am and 8am, and between 5pm and 8pm. These taxis simply cannot afford to operate on such a basis, without a state subsidy. Drivers who have flouted these regulations have been arrested and their cars impounded. As a result, essential workers were being left stranded if their morning shifts finished after 8am. They had to wait around all day until the next shift started before they could get home and see to their families’ needs.
Four days into the lockdown, the government temporarily relaxed the operating hours for taxis and buses in order to allow social-security recipients to collect their grants at pay points outside their immediate local area. Six days later, the restrictions on the number of passengers were relaxed – in theory. Taxis could carry their full capacity provided that passengers wear masks, which are in short supply.
Once social-security claimants were given the go-ahead to take taxis, many arrived at the pay points (often housed in shopping centres) at 5am to join queues running several miles long. Queuers had nowhere to sit and social distancing was impossible. Many were forced to wait eight hours or more before they could get to a counter. Even after this agonising wait, some people had to be turned away when cash ran out and they were told to come back and queue up again the next day.
There are 17million people on social grants in South Africa – significantly more than the 10million people who are employed. Among these claimants are old and vulnerable people and some with disabilities – the very people who should be self-isolating. They have been forced to jostle with younger claimants and shoppers in the long queues. In the space of just two days, three pensioners have died while waiting in these queues.
The enforcement of the lockdown has been brutal and violent. Police in the Vosloorus township killed a man while on lockdown patrol. After dispersing a group of people at a nearby tavern, officers chased him home and shot him several times at close range. In Cape Town, a man was also killed by police. After catching him on a beer run, they beat him with a hammer and tasered him. A third death has also been confirmed. Police have started using water cannons to disperse larger crowds, including a crowd of 2,000 at a shop in Cape Town. Footage of the SANDF forcing transgressors to do frog jumps and roll in the mud have caused justifiable outrage.
Are such harsh measures warranted? And will a lockdown be viable for much longer? At the time of writing, South Africa has logged 1,462 cases of coronavirus and only five coronavirus-related deaths.
Professor Alex Broadbent of the University of Johannesburg thinks the lockdown approach to Covid-19 adopted by much of the world could be incredibly dangerous in the African context.
Broadbent argues that more people may die from starvation than from the virus. Unemployment was already 30 per cent in the fourth quarter of 2019. Even more will have lost jobs due to the lockdown as small businesses are forced to close and informal traders are unable to operate. He argues that South Africa has to make hard choices that reflect its particular circumstances. It cannot follow the paths taken by Europe, the US or China.
As Broadbent points out, Covid-19 has yet to claim the life of anyone under the age of 10 and has killed very few under 30. Coronavirus disproportionately affects the elderly. Europe has an ageing population. But in Africa, where only six per cent of the population is over 65, a protracted recession is a far greater threat. Malnutrition, on the other hand, disproportionately affects the young. The 2008 recession caused a billion more people to be malnourished than would have been otherwise. The economic pain of the coronavirus recession could be much worse, and it has hardly even begun to bite.
Furthermore, while Western governments are doing all they can to ‘flatten the curve’ to reduce pressure on healthcare systems, Broadbent argues that this logic does not apply in Africa where healthcare is inaccessible to the majority. Perhaps, given these statistics, he argues that we should accept the rising peak of coronavirus cases in order to avoid the far greater toll caused by a long lockdown.
Despite all the costs, President Ramaphosa prefers the Chinese model of drastic lockdown. In March, the South African government repatriated 114 students, teachers and workers from Wuhan. They were under lockdown in China for 51 days and were held for a further 14 days in quarantine on arrival in South Africa. Their experience was proof of the need for a Chinese-style containment strategy, wrote Ramaphosa in a letter to the nation.
But South Africa is not China. China has a centrally controlled government, which has the resources and capacity to bring in such drastic measures. The South African government, in contrast, whether through mismanagement, corruption or a lack of will, has utterly failed to shift the political landscape since the end of Apartheid.
What the South African state does have, however, is a worrying willingness to use violence against its own citizens. Extreme force has been used over the years to quell the masses – from the Marikana miners’ strike to the numerous nationwide service protests last year. Amid the lockdown, the authorities are gearing up to face off against a frightened but desperate populace. Which side will we be on?
Sharmini BrookesGGjestemedlem
Gjest
GGjestemedlem
Gjest
De røde tror støttepakkene blir ranet
TRYGVE HEGNAR
https://finansavisen.no/leder/2020/04/02/7514494/de-rode-tror-stottepakkene-blir-ranet
Fredag kommer regjeringen med forskriften til den såkalte «kontantstøtten» til næringslivet, og i neste uke vil Stortinget behandle saken.
Det går om rundt 20 milliarder kroner pr. måned et par måneder. Mye penger.
Små og mellomstore bedrifter som er pålagt å stenge, for eksempel frisørsalonger eller treningsstudioer, eller bedrifter som har fått omsetningen redusert til nesten null fordi det er blitt umulig å holde åpent, slik som restauranter og barer, venter på penger som skal betale for noen av de faste kostnadene. Altså en form for kontantstøtte.
Dette er en meget vanskelig prosess, hvor forskriften kan bli komplisert å forstå eller tolke, og mye tyder på at mange små bedrifter går konkurs før støtteapparatet er på plass. Kontantene er borte og flere og større lån får bedriftene ikke. Det går om å overleve, og sjansene er ikke store.
I denne vanskelige perioden står de to partilederne Audun Lysbakken (SV) og Bjørnar Moxnes (Rødt) frem i Klassekampen og sier de «frykter ran av fellesskapet».
De to vil ha betingelser «for å forhindre at bedrifter, utleiere og spekulanter kan berike seg på ordningen».
Lysbakken ligger merkelig dårlig an i forståelsen, for han sier at «det er helt nødvendig å sørge for at støtta ikke bare blir en støtte til bedriftseiere, men også til de ansatte».
Men hele poenget er å få bedriftene til å overleve, og uten bedriften heller ingen ansatte.
Skulle være lett å forstå det.
Rødt-lederen Moxnes er selvfølgelig den som tror mest på konspirasjonsteorier, og han sier at «det er helt klart at det sitter aktører klare til å misbruke denne ordningen».
Vi pleier ikke å være naive når det gjelder folks lyst og evne til å stjele, svindle og lure (Nav), men akkurat nå tror vi ikke det sitter så mange klare til å misbruke statens «kontantstøtte». Vi tror ikke det. De fleste som søker, vil trolig få mindre enn de bør få, og vil ha krav på, fordi dette vil bli vanskelig.
SV og Lysbakken vil også ha krav om at bedrifter som får støtte ikke kan si opp ansatte, de må ikke betale utbytte (penger til dette har de uansett ikke), og staten må også bruke nødparagrafen i husleieloven som gir staten rett til å regulere husleien i krisesituasjoner.
Rene krigen, dette.
Og formålet er edelt: «Å forhindre at statsstøtten går rett i lomma på rike utleiere».
Eller slik Moxnes uttrykker det: «Det må komme klare betingelser for å hindre at fellesskapets midler ender opp som privat gevinst for eiendomsbaroner».
Forskriften må være slik at «Stortinget må skjære gjennom med klare krav til husleiekutt av næringseiendom».
Om store utleiere som Olav Thon og Christian Ringnes, blir vennligere innstilt til leieutsettelse, leiekutt eller nye leievilkår etter de rødes påstand om ran av fellesskapet, er tvilsomt.
De kan godt leke på Stortinget og i partigruppene, men dette er dødsens alvor for småbedriftene.
Og det kan faktisk hende at en bedriftsleder og eier må ta ut noe utbytte for å betale formuesskatten. Slik er nå næringslivet.GGjestemedlem
Gjest
På sitt beste har Ap ført bedre høyrepolitikk enn Høyre
https://www.civita.no/2020/04/05/pa-sitt-beste-har-ap-fort-bedre-hoyrepolitikk-enn-hoyre
Ideologer og teknokrater har lenge kjempet mot hverandre i Arbeiderpartiet. Stoltenbergs første regjering var teknokratiets triumf og klimaks. Derfor tapte den valget ettertrykkelig året etterpå. Men politikk dreier seg ikke bare om å vinne valg.
Den markedsvennlige politikken festet seg, og nå – 20 år senere – er det muligens bare Kåre Willochs liberaliseringer på 1980-tallet som kan vekke større begeistring på høyresiden.
Det er mye å si om Stoltenbergs første regjering. Alt fra sykehusreform til bruk av mål- og resultatstyring kan diskuteres. Men hvorfor er denne regjeringen så populær på høyresiden, sett i lys av delprivatiseringene og forståelsen av den norske modellen?
Høyresiden misliker den ideologiske venstresiden. Den radikale retorikken om at høyrepolitikk skaper enorm ulikhet og lar folks lommebok være avgjørende, oppfattes som spinn. Den teknokratiske venstresiden er en bedre politisk motstander. Den er faglig orientert, og om ideologien og de politiske virkemidlene er noe ulike, så forholder de seg til samme basis. Man snakker det samme språket. På sitt beste har Ap til og med ført høyrepolitikk mer effektivt enn høyresiden selv. Professor i økonomisk historie, Einar Lie, kaller det innstrammingspolitikkens paradokser. Ap møter ikke like store protester fra opposisjonen, og samtidig har de et bedre forhold til fagbevegelsen.
Blant venstreradikale og i mediene ble Stoltenberg og hans stabssjef Jonas Gahr Støre forklart som elitistiske og uten kontakt med vanlige folk. Det en slik angivelig arbeidervennlig kritikk ikke fanger opp er at industriarbeidere ofte har en annen verdensanskuelse og andre interesser enn en venstreintellektuell journalist har.
Arbeiderpartiets fremste formål har alltid vært å sikre arbeid og bedre lønn for sine arbeidende velgere – og om det oppnås best gjennom markedstilpasset politikk, så er industriarbeiderne for. De er likegyldige til maktanalyser med henvisninger til franske filosofer. De har nok med å sikre velferden vår gjennom sitt arbeid i industrien og sin viktige rolle som eksportør til verdensmarkedet.
Ideen om at norsk konkurransekraft sikres best ved at frontfagene forhandler først – og setter en lønnsnorm for andre bransjer – har røtter langt tilbake, til Aukrust-utvalget i 1960-årene og trolig enda lenger. Men ideen tapte seg sterkt i de radikale 1970-årene, før den ble re-institusjonalisert gjennom Sysselsettings*utvalget, ledet av Per Kleppe tidlig på 1990-tallet, og endte opp i «solidaritetsalternativet»
Solidaritet krever at frontfagene respekteres, slik Harald Eia så enkelt har forklart i Sånn er Norge. Den norske modellen er ikke noe seminar i offentlig sektor, men et spektakulært forsøk på å styre med markedet på en måte som gjør at ulikhetene ikke blir altfor store. Senere ble handlingsregelen sentral for modellen. Den ble innført under Stoltenberg slik at vi ikke skulle bruke for mye oljepenger, omstille industrien for raskt og sløse med arbeidskraftressurser. Vi skulle bruke mindre i gode tider og spare til krisetider. Det hjalp oss under finanskrisen, og det vil hjelpe oss på nytt under koronakrisen.
Handlingsregelen var nødvendig for å unngå inflasjon og høy rente, som igjen kunne presse kronekursen opp og bidra til at eksportindustrien og handelsbalansen ble svekket. Alt dette var nødvendig for å sikre norsk konkurransekraft, slik at vi fortsatt kunne finansiere velferden og sikre arbeidsplasser.
Delprivatiseringene handlet ikke om å gi markedet mer makt på bekostning av folkestyret. En slik venstreradikal kritikk har lite med den norske modellen å gjøre. Et av de mange problemene med de heleide statlige selskapene var at det ikke ble trukket et adekvat skille mellom politikk og bedriftsstyring. Selskapene ble til tider behandlet som rene melkekuer for å saldere budsjettene. Dette svekket driften og forutsigbarheten for bedriftene, noe som ikke er i folkets interesser.
Delprivatiseringen av Statoil i 2001 er kanskje det fremste eksempelet på en overgang fra den sosialdemokratiske orden – med hundre prosent statlig eierskap i flere av Norges mest sentrale bedrifter – til en mer markedsliberal tilnærming i norsk økonomisk politikk. Børsnoteringen representerer den største enkeltandelen av offentlig eiendom som er flyttet over til et omsettelig marked i norsk historie.
Høyre hadde argumentert løst for nedsalg i et tiår. Partiet var det eneste som hadde programfestet delprivatisering før stortingsperioden. Frp fulgte raskt og ivrig opp med støtte til forslaget. I Venstre og KrF var det mer tvil, men også disse partiene gikk inn for delvis salg. SV markerte seg hurtig som den sterkeste motstanderen, men også Sp sa til slutt nei. Da Ap tok over regjeringsmakten i mars 2000, var det åpenbart at partiet fikk muligheten til å vippe avgjørelsen i den retningen det ønsket.
Innad i Ap var det en ikke ubetydelig motstandsbevegelse. Særlig den eldre garde uttrykte sin skepsis til delprivatiseringen. Det ble omtalt i pressen som et «eldreopprør» – her kan nevnes Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Haakon Lie, som alle var sentrale i å etablere Statoil. Argumentasjonen bar preg av ideologiske holdninger mot strukturelle endringer av eierskapet. De var lite villige til å se den nye situasjonen som selskapet befant seg i. Motstanderne ga også uttrykk for skepsis til å alliere seg med høyresiden i en privatiseringssak.
Stoltenbergs liberaliseringer kan likevel sees som en forlengelse av den samfunnsøkonomiske og teknokratiske linjen. Om lag 20 år tidligere, i 1979, var nevnte Lied leder for NOU-en «Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri». NOU-en var et oppgjør med tidligere tiders aktive, feilslåtte og svært kostbare næringspolitikk. Den var en erkjennelse av at hvis man kun tenker ideologisk og ikke tar hensyn til realiteter – kall det gjerne markedet – så vil den norske modellen mislykkes.
Mellom Lied-utvalget og Stoltenberg styrte Gro Harlem Brundtland – hun var av samme ulla: En teknokrat som gjennomførte det Willoch ville, men ikke like lett fikk til. Hun satt med makten da det velkjente Hermansen-utvalget ble nedsatt på slutten av 1980-tallet. Utvalget la premissene for omstillingen av det statlige eierskapet. Ap-mannen Tormod Hermansen ble senere en av de sterkere pådriverne for delprivatiseringen, men Brundtland var heller ikke negativ.
Selve forslaget til delprivatiseringen kom fra konsernsjef og tidligere Ap-mann Harald Norvik. Statsminister Stoltenberg, olje- og energiminister Akselsen og finansminister Schjøtt-Pedersen var svært positive til forslaget. Det samme var alle de mest sentrale skikkelsene i partiets energi- og miljøfraksjon. Disse aktørene var på mange måter eksponenter for det nye, mer markedsliberale Ap.
Det statlige eierskapet ble liberalisert på flere måter i årene rundt 2000. For eksempel ble også Telenor delvis solgt under Stoltenberg. Børsnoteringen bidro sterkt til at Telenor ble en internasjonal telegigant og et av Norges mest profittgenererende selskaper.
I ettertid fremstår perioden som en tid med stor politisk vilje til å finne markedsløsninger på styringsproblemene som eksisterte i flere av de heleide statsbedriftene. Neste gang Stoltenberg og partiet gikk i regjering, var det sammen med de to eneste partiene som stemte mot norgeshistoriens største privatiseringsprosjekt.
Høyrevridning har alltid en pris: Da Ap argumenterte for EF i 1972, gjorde SV et brakvalg året etter. Da Brundtland tapte i 1989, gikk SV frem. Ved valget i 2001 gikk Ap på et enormt nederlag og fikk kun 24,3 prosent. SV fikk 12,5. Liberaliseringene ble kraftig kritisert. I valgkampen kom det ut at også regjeringen hadde vurdert å stramme inn sykelønnsordningen etter at et utvalg, ledet av Ap-mannen Matz Sandman, hadde foreslått det. Ap tapte mange velgere blant LO-medlemmene.
Ironien er at lite eller ingen av liberaliseringene er blitt reversert. Det finnes nok grunner til å kritisere Stoltenberg, men kritikken som sa at de «ønsket makt for maktens skyld», er syltynn. Stoltenbergs regjering gjennomførte reformer med langsiktige konsekvenser, som la grunnlag for muligheten til å føre en effektiv politikk og sikre velferden på lengre sikt. Handlingsregelen, som Stoltenberg forslo, og Oljefondet, som ble etablert under finansminister Arne Skauge fra Høyre, var et bolverk mot Frps oljepopulisme. Sett med samfunnsøkonomiske øyne var det med på å berede grunnen for et bredt borgerlig samarbeid.
Høyresiden har særlig omfavnet handlingsregelens intensjon om å bruke ekstra oljepenger på skattelette, infrastruktur og forskning. Det er spesielt at høyresiden ikke har lyktes bedre med skattelettelser, særlig når man ser det i lys av at handlingsregelen i de senere år har fungert mye mindre disiplinerende enn noen kunne ha drømt om. Vi har hatt trippel flaks. Fondet har vokst enormt. På den måten har fire og senere tre prosent utgjort svært mange «gratispenger» på statsbudsjettet. I tillegg har fallende importpriser bidratt til lav inflasjon. Trusselen om høy rente har dessuten vært liten.
Under Bondeviks andre regjering, i begynnelsen av handlingsregelens epoke, var derimot rentetrusselen høyst reell. Uten handlingsregelens disiplinerende effekt og trusselen om høy rente ville finansminister Per-Kristian Foss slitt enda mer med å holde igjen. Det var på den tiden «Jern-Erna» var kommunalminister. Senere skrev hun boken Mennesker, ikke milliarder (2011) og la slik sett grunnlaget for ikke å følge opp Stoltenbergs høyrevridde intensjon om å gjennomføre skattelettelser. Ifølge Nasjonal*budsjettet 2020 har omtrent elleve prosent av handlingsrommet de siste 20 årene gått til skattelette.
I dagens kretser på høyresiden, deriblant deler av Frp, snakkes det om å legge bort klimaskepsis og samtidig argumentere for en mer rasjonell og markedsorientert klimapolitikk. Espen Teigen skrev, rett før Frp gikk ut av regjering, i Minerva: «Spiller Erna Solberg og Siv Jensen kortene riktig, kan de kapre Jens Stoltenbergs arv og skyve Ap ut på sidelinjen.
Stoltenberg viste oss at vi ikke kan hoppe bukk over samfunnsøkonomiske sammenhenger når vi driver politikk. Samtidig er det sannsynlig at Solberg ville ha blitt filleristet av opposisjonen og mediene hvis hennes regjering prøvde seg på så liberale og faglig funderte reformer som Stoltenberg gjennomførte. Det er synd, for argumenter og faglighet bør være helt sentralt når politikken bedømmes. Flere liberale reformer fra Solberg ville bidratt til at vi sto enda bedre rustet i møte med den krisen norsk økonomi er inne i nå.
Tippar Koronaen gjer noko med verdsbilda rundtomkring. Det skal bli spennande å sjå kva. Sjølv håpar eg at sentraliseringsbølgja som det har vore tverrpolitisk semje om sidan midten av 80-talet kanskje endeleg kan gje seg.GGjestemedlem
Gjest
Det er ingen dum tanke det. Minst mulig makt til Staten og mest mulig til kommuner, bedrifter og ikke minst individer. La de i størst mulig grad få styre seg selv med minst mulig unødvendige lover, forskrifter, påbud, forbud og økonomisk kvelertak. Frem lokaldemokrati og ta makten fra sentrale aktører. Akkurat nå er vi en spesiell situasjon som krever sentralstyring, men når virusene har passert og vi er tilbake til hverdagen så er det kanskje på tide å se på slike ting ja.
Om såpass liberal liberalisme skal ha noko for seg, må vi attende til ein populasjon som tilsvarar den vi hadde på Marx si tid. Det er dystrare dystopi enn sjølv "Simon fra Floden".
Liberalisme er ikkje det same som desentalisering, Deffe. Slik kommunisme heller ikkje er det. Einaste modell med slikt er klassisk anarkisme, so sikkert kan samsvare greitt med ei turbo-utgåve av di form for liberalisme?GGjestemedlem
Gjest
Anarkisme handler forøvrig ikke om fravær av lov og orden, men om lokale selvstyrte enheter .. eller kommuner om du vil skalere det opp litt. Det blir nok litt post-apokalyptisk å tenke på det som et alternativ.
Vi kommer langt med å gi kommuner mer selvstyre, også over økonomi som med mindre øremerking og velmenende "reformer", Litt mindre detaljregulering av næringsliv, og litt mer personlig frihet og vangmuligheter. Litt lavere avgifter og litt mindre til statlig sløseri og symbolpolitikk. Mer frihet til menneskene og mindre sosialisme.
Det vil føre til et bedre og mindre sentralstyrt samfunn.
Du har verdsbildet ditt frå "Simon fra Floden", ikkje sant? for Donald er det ikkje.....?
Her er skikkeleg norsk anarkisme:
GGjestemedlem
Gjest
Nei.. jeg husker ikke historien der. Har sett coveret mange ganger men ... nei det er ingen hjemme her. .. jeg har nok ikke lest den.
sorry.. så referanser her vi gå meg hus forbi.
Jeg får nøye meg med Bolivar, han minner meg om en NewFoundland, fra lengesiden, .. det var labbene på mine skuldre .. ikke fiendtlig men litt vel mye. Han som bodde der hadde mange album (spesielt Asterix og vi delte på dem slik at alle fikk oppleve dem ...
fortsettelse får følge i tegneserietråden og ikke her. .. eventuelt.
.. greit at sosialisme er historiefortelling og alt det der, men .. på tross av en digresjon må vi utvise disiplin og danse etter rett musikk (polka, laibach, men without hats)... det tar sin tid.. .men du er jo tålmodigVVVV
Gjest
ˆ
ai ai ai ai…
Lat Bakstrævet dundra, dei vil tværrast burt som ein Røyk.
Skulle ikkje undre meg. Det kan godt vere med å styre nokre år. Men ikkje for mange.GGjestemedlem
Gjest
Ja og det er positivt, spesielt hvis de henter stemmer fra ytre venstre. Best selvsagt og de bytter fløy en gang til men det er ikke så dumt med en sterk opposisjon heller. Vedum har spilt sine kort bra. Jeg foretrekker Moe men tror ikke hans tid er her nå. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…