I Miles Davis sit tilfelle virker det på grensen til absurd å utnevne et enkelt album som det aller beste, særlig siden det er så enorm spennvidde i stiler.
Likevel drister jeg meg til å si at dette albumet er i særklasse.
http://www.amazon.co.uk/About-That-...=sr_1_5?ie=UTF8&s=music&qid=1207915716&sr=1-5
"It`s about that time", med undertittelen "Live in Montreux 1969".
Innspillingen er foretatt på en festival i frankrike, få uker fra innspillingen av Bitches Brew sommeren 1969. Albumets cover gir for øvrig feil informasjon om opphavet, noe som er en spesialitet for plateselskapet Jazz Door. Dette er en slags bootleg, selv om jeg har sett påstått at CBS også har hatt en innspilling av denne konserten på repertoaret en gang, under et annet navn.
Det er flere forhold som gjør at akkurat denne platen er så bra, til tross for temmelig begrenset lydkvalitet. Miles Davis er i denne perioden i et av sine absolutt høydepunkt når det gjelder helse- og ytelse, og i tillegg spiller han spesielt bra denne kvelden.
Platen er en veldig god brobygger mellom akustisk og elektrisk Miles. Her spilles bl.a. en heftig utgave av bl.a. Dirtections, hans standard åpningsnummer i`1970 sammen med Bithces Brew-låtene. Og i samme konsert fremføres Round Midnight, en av hans favorittlåter siden tidlig femtitall, i en så herftig utførelse at jeg hadde problem med å sitte stille de ti første gangene jeg hørte den - spesielt i intermessoet etter åpningssekvensen. Og denne blandingen av "elektrisk" og akustisk akustisk materiale danner en veldig naturlig helhet.
Og nettopp dette er det virkelig store med nettopp denne innspillingen. Den gir en veldig god opplevelse av at transformasjonen som skjedde på tampen av sekstitallet var en helt naturlig og glidende overgang. Hans live-kvintett i 69 ble også kalt "The Lost Quintet", og besto av Wayne Shorter, Chick Corea, Dave Holland og Jack DeJohnette. Og det disse spilte i 69 hadde mye mer kontinuitet fra tidligere års livefremførelser enn det som ble fremført på stuioinnspillingene (In a silent way / Bitches Brew). En litt merkelig ting med Miles Davis var at han eksprementerte mer med helt nye retninger i studio enn på konserter. Kanskje det motsatte av jazzmusikere flest?
For meg er høydepunktene på denne CDen de gamle og halvgamle låtene Milestones, Footprints og Round Midnight. Footprints er så heftig at det krever ganske mye gips for å holde foten i ro. Men også de "elektriske" er veldig bra fremført.