^
jeg har vel linket til wolin før, men gjør det jo gjerne igjen.
Inverted totalitarianism is different from classical forms of totalitarianism. It does not find its expression in a demagogue or charismatic leader but in the faceless anonymity of the corporate state. Our inverted totalitarianism pays outward fealty to the facade of electoral politics, the Constitution, civil liberties, freedom of the press, the independence of the judiciary, and the iconography, traditions and language of Amerin patriotism, but it has effectively seized all of the mechanisms of power to render the citizen impotent.
“Unlike the Nazis, who made life uncertain for the wealthy and privileged while providing social programs for the working class and poor, inverted totalitarianism exploits the poor, reducing or weakening health programs and social services, regimenting mass education for an insecure workforce threatened by the importation of low-wage workers,” Wolin writes. “Employment in a high-tech, volatile, and globalized economy is normally as precarious as during an old-fashioned depression. The result is that citizenship, or what remains of it, is practiced amidst a continuing state of worry. Hobbes had it right: when citizens are insecure and at the same time driven by competitive aspirations, they yearn for political stability rather than civic engagement, protection rather than political involvement.”
en kan jo se på us of banan nå til dags. der har vi foreningen av demagogen og selskapsmakten. (det er å anta at koronakrisen blir brukt til det største ran av fellesskapets midler til de som allerede har nesten alt.)
totalitære regimer som ns og vel også sovjet, er basert på en total politisk mobilisering; når det politiske gjennomsyrer hele samfunnsformasjonen. akp-ml snakket om at alt er politikk. den inverterte totalitarisme er motsatt; der er det ikke mobiliseringen, men demobiliseringen; der det politiske mennesket tidligere var å se i borgeren, så står vi i dag igjen med en restkategori: ikke borger, men forbruker. forbrukere gir blaffen i det politiske så lenge de får varer til forbruk. om det er pol-pot, hitler, erna eller kennedy som gir meg tilgang til en iPhone, er irrelevant. forbrukere er a-politiske vesen (som under visse omstendigheter kan utgjøre politisk makt). hvorfor skulle vi ikke elske filantropene som gir oss det vi trenger? fordi filantropien er uttrykk for en defekt samfunnsorganisering og gjør mennesket til et vesen som bøyer hodet i takknemlighet (og avhengighet), fremfor å la det være del av et felleskap som er selvbestemmende. hvor en ikke sier takk til en donor, men er med å bestemme i et felleskap som gir rettigheter.
hertil:
https://www.truthdig.com/articles/sheldon-wolin-and-inverted-totalitarianism/