Flat kurve i studio fungerer. Det viste jeg i åpningsinnlegget.
Hvis vi går tilbake til
innlegg #1, viser mediankurven fra 160 studioer at normalkurven er helt flat. Medianen er den midterste observasjonen i en rangert rekke med tall og representerer derfor det Leif Juster kalte "normalen". Toppen og bunnen på ±1,5dB fra ca. 40 til 80Hz er neppe der med hensikt; intensjonen ser med andre ord ut til å ha vært å oppnå en helt flat kurve i studio. Samme kurve hjemme som hos produsenten gir best odds for å lykkes med den tonale balansen hjemme.
Vis vedlegget 781494
Hvorfor er det slik at en flat kurve høres anemisk ut i noen oppsett, mens en slik kurve høres greit ut i andre oppsett? Jeg tror tilbakemeldinger om anemisk lyd ved flat kurve i stor grad skyldes tilvenning og forventninger om en viss "hifi-lyd". Det er ikke uten grunn at selgeren i butikken skrur opp bassen litt om han har mulighet til det.
Det er imidlertid en annen potensiell grunn til at flat kurve kan høres anemisk ut i en del oppsett. Jeg har ikke sett at poenget har blitt diskutert tidligere, men det er en logikk der som kan tenkes å gi opphav til persepsjonelle forskjeller i tonal balanse når man lytter til to ulike høyttalere med samme romkurve i samme rom.
I innlegg #727 ovenfor skrev jeg om å invertere rombidraget for å få en flat kurve i rommet helt uten rombidrag. Men denne inversjonsteknikken fungerer bare når man kjenner til høyttalerens anekoiske respons.
Ta en titt på den anekoiske frekvensresponsen nedenfor.
Vis vedlegget 781495
John Atkinson kommenterer responsen ovenfor bl.a. slik:
"This response is astonishingly flat, with just a very slight lack of energy in the mid-treble and a slight shelving down in the port region. The latter is probably the right thing to do, given the usual amount of low-frequency "room gain" in all but the very largest rooms".
Den omtalte "lack of energy" er på 1-2dB i området under 100 Hz og litt mer under 30Hz.
Hvis man ber en DSP-algoritme om å lage en flat kurve for en helt flat høyttaler, vil inversjonsteknikken sørge for at det utelukkende er rombidraget som tas ut av responsen. Det kan gi en persepsjon av å lytte til direktelyden fra høyttaleren. En anekoisk flat høyttaler gir en flat direktelyd. Hvis man derimot ber DSP-algoritmen om å lage en flat kurve for en høyttaler hvis respons er som vist rett ovenfor, vil den flate responsen i rommet bestå av både høyttalerens direktelyd og et visst rombidrag. Fordi direktelyden er viktigere enn rombidraget for vår persepsjon av lyden, kan det tenkes at en flat kurve fra en høyttaler med "lack of energy" i bassen høres tammere ut enn en flat kurve fra en høyttaler som er helt anekoisk flat og hvor utelukkende rombidraget er fjernet fra romresponsen. For å få høyttaleren ovenfor til å spille flatt i rommet, trenger den 1-2dB i rombidrag. Til sammenlikning vil en anekoisk flat høyttaler ha et rombidrag på null etter inversjonen. Det er grunn til å tro at antall dB i rombidrag for å oppnå en flat romkurve er en kilde til perseptuelle forskjeller i lyden selv om kurvene ser helt like ut på papiret.
Med andre ord kan det tenkes at de siste 1-3dB i en diskusjon om persepsjonen av romkurver kan forstyrres av at folk bruker DSP på høyttalere hvor den anekoiske responsen ikke er kjent for DSP-algoritmen. Fordi rombidraget bak en flat kurve kan være vidt forskjellig mellom ulike oppsett, vil tilsynelatende like kurver kunne høres forskjellige ut.