I dette tilfellet mener jeg å kødde til direktelyden fra høyttaler for å gjøre steady-state flat og pen.
Men jeg tenkte spesifikt på hvilken målemetode som er brukt i Genelec sitt studie. En singelpunkt-måling eller et stort antall målinger rundt lytteområdet? Hvis det er førstnevnte vil resultatene av å matche tonalitet i studio her i stuen min være avhengig av at vi sitter i noenlunde lik grad av direktelyd, mest sannsynlig i temmelig nærfelt med god distanse til bakvegg og sidevegger.
Det i seg selv hadde ikke vært noe særlig problem hvis det fantes en studio-standard på de tingene. Det gjør det jo ikke, så da er man like langt.
Men du argumenterer ikke for under Schroeder, du argumenterer for flat respons fra 1-2 kHz. Det er langt inn i det området Toole sier er direktelyd-dominert og som aldeles ikke bør bankes flatt i en steady-state kurve.
Her i min stue blir det veldig tjukk grøt i nedre mellomtone om jeg forsøker å kompensere til flatt, for da må området mellom 100-400 hz heves med 5-10 dB basert på singelpunktsmåling. Skulle jeg lagt til en heving i mellomtonen i tillegg ville det blitt veldig pløsete lyd og alt annet ville druknet.
Den trenden virker å gå igjen i vanlige rom med vanlige høyttalere pga SBIR, høyttalerkonstruksjon og modale problemer, noe
@SigbergAudio kan bekrefte da han har tatt vare på in-room målinger fra mange forskjellige rom som viser samme trend.
Slik jeg ser det er tanken om at standardisert respons = nøytral lyd basert på premisser som ikke holder mål i praksis.
De som har best resultat av EQ over bassområdet er de som har stor grad av direktelyd, eller lite tidlige og sterke rombidrag om du vil.
Tror ikke det er noen av dere som har jobbet mye med anlegg, rom, plassering og EQ fikling som ville påstått at den samme targetkurven i Shy sitt rom vil låte likt med en Sonos på badet.
Og det er vel her hele premisset om at én idealisert kurve = nøytral lyd faller på trynet.
