| 
|
TEST: Respons Ratio Auream (4 april 2022):
Redd hundretusen og et ekteskap!
Kan en ultra solid minimonitor med bruk av nyutviklede elementer og raffinert delefilter gi deg like mye musikalsk tilfredsstillelse som de større og dyrere? Med den minste Respons noensinne får du ekstremt bra oppløsning og dynamikk i mellomtone og diskant med et presist definert konsertlokale i tilnærmet naturlig størrelse. Samtidig som høyttaleren helt forsvinner i lydbildet -og nesten helt i stua. For godt til å være sant?
Av: Knut Vadseth
Den norske lydguruen Sven Persson (til venstre) og den svenske lydguruen Reidar Persson diskuterer high-end lyd fra store og små Persson-høyttalere i Fidelity-stua.
Det var nøyaktig 5 får siden Fidelity-gjengen sist hadde gomlet boller med ørene på stilk i komponist Johan Halvorsens stue med stor takhøyde og glimrende akustikk. Og Responskonstruktør Reidar Persson hadde nå endelig tenkt seg til Oslo med sin nye baby for å møte sin norske navnebror Sven Persson - en av Norges mest kjente lydteknikere med Aha, Kari Bremnes og Ketil Bjørnstad som faste kunder. Undertegnede hadde også kjempelyst til å høre på de nye, små Respons minimonitorer etter en Roy Ervin test på Hi-Fi Sentralen, en omtale som bråvekket min dormende hi-fi nysgjerrighet.
Flere i den gamle Fidelity redaksjonen som ville være med på bollefest i gamle omgivelser?
Testoppsett
Stua er altså den samme som vanlig for tester i Fidelity, og egentlig i største laget for antatt optimal lyd av såpass små høyttalere. Men nå får vi i hvert fall sjekket hvor grensen går, og Anders Rossnes får også låne høyttalerne med hjem for å sjekke om konklusjonen blir noe annerledes i et mindre rom. Men vi har oppnådd bemerkelsesverdig god lyd i denne stua med klassikere som Rogers LS35A, Audio Acoustic AE1 og de nyere og rålekre Serbelin Accordo 2 stativhøyttalere fra Italia.
Som prioritert signalkilde har vi lenge satset på en CD/SACD rigg fra Bulgarske APL som også inneholder en digital pre, pluss 2 stk.180 watt rør monoblokker fra amerikanske Rogue (M-180). Kabler er overveiende Valhalla. Lengden av kablene som vi benyttet både på våre referansehøyttalere og på stativhøyttalerne, gjorde at sistnevnte måtte plasseres tettere sammen og på litt større avstand fra lytteposisjon enn referansene. Dette uten at jeg opplevde dette som noen ulempe. Trond Torgnesskar antydet imidlertid at en mer vanlig plassering nærmere sidevegger og lyttesofaen muligens kunne skape et enda større lydbilde og ytterligere forbedret dynamisk kontrast.
Førsteinntrykk
Det var imidlertid uventet rå, fysisk og brutal kraft som var den største overraskelsen ved første lytting.Vi opplevde et lydnivå med en styrke og en bass som øynene nektet kunne komme fra de knøttsmå kassene.Og det med bare en anelse komprimering i presensområdet ved de mest komplekse cresendoer ved fullt realistisk konsertnivå på storslagen filmmusikk. Dypbassen opplevdes uansett svært potent uten hørbar forvrengning.
Etter denne uventet, positive overraskelsen over hvor tett på også denne type orkestermusikk kunne komme på det vi var vant til fra våre store referanser, minihøyttalerens akilleshæl, ble vi desto mer begeistret ved å oppleve hvordan lydbildet oppsto som en holografisk boble i rommet, langt utenfor høyttalerens plassering på begge sider. Og med en tredimensjonal dybdefølelse som også skilte klart mellom direktlyden fra instrumentene og fra akustikken rundt det hele. Og plasseringen av instrumenter og sangere var som skåret i stein.
Om det kunne være en anelse mangel på bassdybde i stortromma på Rachmaninofs forrykende orkesterverk, så var konsertlokalet til gjengjeld større, dypere og mer presist definert enn hva vi noengang før har hørt det i dette rommet. Piano låt også overbevisende naturlig med fullt frekvensspektrum og et utrolig attakk samtidig som klangen var så naturtro at det var enkelt å skjelne mellom typisk Steinway og Yamaha eller Bøsendorfer.
Og vokal var varmere og fremfor alt mer organisk enn jeg kan huske å ha opplevd det på noen annen høyttaler samtidig som plasseringen i midten er så fast forankret i lydbildet at den oppleves som å komme fra en egen senterhøyttaler.
Varm og fyldig klang
Hele frekvensgangen og klangbalansen på høyttaleren er fyldigere og varmere enn hva man forventer av en liten høyttaler. Men det blir aldri musikalsk kjedelig da her i mellomtonen og diskanten er et vell av detaljer som krydrer musikken på en overbevisende måte uten å tilsette kunstige stimuli. Høyttaleren er varm og krisp på en gang. På grunn av den tilsynelatende spikflate frekvensgangen, også langt ned i dypbassen, opplever jeg- i motsetning til Roy Ervin- derfor at høyttaleren ikke er spesielt sær med hensyn til programmateriale. Men skitt inn er selvfølgelig skitt ut!
Her er det derimot holografiske kvaliteter jeg knapt før har hørt fra en høyttaler, uansett størrelse, pris eller teknologi. Tredimensjonaliteten er rett og slett skummel. På en rekke innspillinger får man en tilstedeværelse som man aldri tidligere har hørt fra samme plate. Garantert! Jeg har også prøvd en rekke elektrostater av ulike slag uten å opplevd tilsvarende oppløsning i mellomtone og diskant. Men her må likevel innrømmes at det finnes en grense for lydstyrke før detaljeringen reduseres en smule. Men da spiller vi altså på et mye høyere volum enn de fleste ville tro at det er mulig uten å sprenge bassen.
Og når det gjelder denne, så blir den ikke hørbart mer forvrengt eller bunner ved store trykk. Den taler bare litt mindre høyt under 50 hz. Man hører tydelig nok en absolutt musikalsk tilfredsstillende kontrabass, basstromme, bassgitar og orgel helt der nede, men ved gjennomspilling av de samme platene på vår store referanse, viser det seg i enkelte tilfeller å være -faktisk til vår forbauselse- enda mer å hente i dypbassen og ved dynamiske eksesser.
På 3 av 4 musikkeksempler fra vårt varierte arkiv av ulik musikk, savnet vi ingenting når vi spilte med minimonitorene. Og selv med rå disco med dyp elektronisk dunkebass og betydelig volum, kom musikken godt til sin rett med bare beskjedne kompromisser. Og elsker du store orkestre, er det knapt musikk som ikke gir deg hakeslepp med en fenomenal stor og presis romgjengivelse pluss krisp og fargerik klangbalanse fra instrumentene. Og det tett på det realistiske lydnivået du er vant til midt i konsertsalen.
Konklusjon
Respons Ratio Auream er en moderne versjon av BBC’s berømte LS35A, en minimonitor som kan gi en illusjon av en langt større -og dyrere- høyttaler. Og det i en mer stuevennlig størrelse. Denne nye, svenske konstruksjonen er langt bedre enn denne. Konstruktøren mener selv at dette er den beste høyttaleren han har laget, altså enda «bedre» en hans eget flaggskip Magna Musicum. Og ja: Når det gjelder oppløsning og krisp detaljering i store deler av mellomtone og diskant sammen med en fabelaktig presis holografisk gjengivelse av opptaksrommet , er minimonitoren faktisk enda mer magisk enn denne.
Men nei: Når vi etter mange timer med de små byttet til Magna Musicum, opplevde vi en forbløffende potent dypbass som simpelthen ikke var der på de små. Men som vi stort sett heller ikke savnet uten ved direkte sammenligning. Også den gedigne størrelsen på opptaket- uten begrensinger ved sterke og komplekse partier - var entydig bedre på den mye større og dyrere referansen. Men også dette først ved direkte sammenlikning.
For den skoeskestore Respons Magna Musicum er simpelthen en fabelaktig høyttaler med en tredimensjonalitet og oppløsning av eksepsjonell kvalitet selv ved ganske betydelige lydnivåer. I moderat store rom er den på de fleste parametre helt på høyde med de aller beste og dyreste. Og den har en fantastisk naturlig og organisk stemmekvalitet inkludert sylskarp plassering i det tredimensjonale rommet.Hadde jeg ikke allerede hatt den store tre-veiseren- eller en tilsvarende gulvstående av ypperste klasse- hadde jeg levd lykkelig med denne lille.
Men for de med ubegrensede midler, bor i enebolig og har en usedvanlig velvillig samboer, setter Reidar Person i disse dager en helt ny storhøyttaler i produksjon med blant annet samme mellomtone. Denne mener han blir enda litt bedre enn Magna Musicum . Men helt den samme holografiske presisjonen som på Ratio Auream tør han likevel ikke låve. Selv om prisen blir 3 ganger høyere….
Mvh
Knut Vadseth
_______________
Notater for Respons Ratio Aureum
Av: Anders Rossnes
Av: Anders Rossnes
Paco, McLaughlin, Meola: Tre gitarer står igjen - hvor er høyttalerne? Utrolig kjappe og oppsiktsvekkende frekvenslineære og naturstridig bass til størrelsen. Fokus er glimrende. Dunkene i gitarkassene gjengis utrolig livaktig. Elegante minionitorer som avslører opptakskvaliteten uten nåde. Spor 4 - litt dårlig tonal balanse i nedre oktaver. Kommer antagelig av litt uheldig plassering av mikrofon ved opptaket.
Annette Askvik - ro og presisjon. Plata blir enda mer spennende? Høyttalerne forsvinner helt igjen, og bryter naturloven. Bassen er flott integrert og naturlig. Det visuelle forstyrrer. Dette kan jo ikke skapes av et så beskjedent utseende?
London Symphony i Abbey Road Studios med berømte overtyrer: Litt mindre lydbilde enn på mine AN E - men alt er der i riktig posisjon og med god avstand i mellom instrumentgrupper. Flott dynamikk. Utrolig uttrykksfull!
Multikanal/Hjemmekino - som fronter med Snell CC1 senterkanal og Rega RS 3. Bedre sammenheng og utrolig vektløst og sømløst lydbilde. Funker fabelaktig bra!
SAGMUGG
Av: Jan Myrvold
Oh yes, indeed. Persson selv har jo ymtet frempå at det dreier seg om ‘den beste høyttaleren han noensinne har konstruert’. Nå er vel Persson muligens en smule inhabil i akkurat den debatten, da han sikkert har som ambisjon å selge noen eksemplarer av dem. Men vi har vel heller aldri hørt et produkt fra hans hender, som skuffer eller på andre måter ikke innfrir forventningene. Og det må jo uansett ses mot bakgrunn av hvor og hvordan disse skoeskestørrelsekonstruksjonene er tenkt brukt.
Man blir jo uansett litt forutinntatt og tvilende til Perssons påstand når man først blir eksponert for den gjeldende ferskvare, (altså ikke bollene). For det siste skuddet på Respons-stammen fremstå ved første øyenkast forsvinnende små, ikke minst når redaktørens klassiske modell Grand, fra samme konstruktør, fortsatt er oppstilt i samme stue. Høyttalere som har gitt samme gjengen så ufattelig mange hakeslepp og høytidsstunder i samme stue.
Uansett, designet begeistrer umiddelbart!
Dette er nemlig klassisk skandinavisk minimalisme, med stramme linjer, der det ikke er brukt mer materialer enn hva som er strengt nødvendig. Form følger funksjon. Her er det ikke mye flateareal som kan gi tidlig refleksjon fra fronten. Og finish i valnøttfinér bare understreker stolt skandinavisk møbeltradisjon. Jeg vil anta at disse vil møte lite motargumentasjon fra husstandens interiøransvarlige. Men de koster altså noe i underkant av to måneders brutto grunnlønn for en nyutdannet helsefagarbeider. Helt klart innenfor budsjettet for mange, samtidig langt utenfor rekkevidde for enda flere. Men nå til saken – hvor gode er de?
Det korte svaret på det spørsmålet må bli – veldig gode! Der vi sitter i sofaen blir vi nok alle først og fremst en smule overrumplet over hvor stort tablå knøttlille Ratio Auream tegner for oss. Og for et fokus! Og for en transparens og renhet! Her er det på sin plass med det danske, noe loslitte munnhell ‘hull tvers igjennom! Samtidig går de naturstridig dypt, tilsynelatende med en ultralineær frekvensgang. Dette er full regi hele veien. Jeg begynner å forstå hva Persson egentlig mener med ‘den beste’ høyttaler han har konstruert. Det er uansett ganske klart ‘den beste’ han – og en lang rekke andre – har konstruert pr ccm. Og kanskje pris?
Ratio Auream er definitivt en konstruksjon som utfordrer de gjeldende fysiske lover. En høyttaler som bokser langt over sin egen vektklasse. Kanskje også prisklasse. Helt uunngåelig blir det etterhvert likevel klart at man naturligvis ikke kan drive Ratio Auream til samme lydtrykknivå og med samme grad av kontroll som man kan med deres større søsken. Det er da heller ikke nødvendig i de flestes lytterom. Det er tross alt mange kubikkmeter mere molekyler som skal flyttes på i denne stuen enn hos det store flertall, vil jeg tro. I en stue på ca 25 kvm vil du neppe føle behov for å supplere med en subwoofer. Og hvis jeg fortsatt skal fatte meg i korthet, så savnet jeg absolutt intet - FØR vi koblet opp storebror Grand etterpå. Men det er en helt annen historie. Og en helt annen type høyttaler. Rekk meg en bolle til – her koser jeg meg!
Liten Respons fra den svenske skjærgården
Av: Trond Torgnesskar
Lytting me Fidelity-gjengen er alltid stas, nå var det mange år siden sist. Vi syntes ikke det virket sånn, men slik føles det gjerne med gamle kjente. Om dagens testobjekt skulle avsløre at det har skjedd mye hos Persson i disse årene, se det var det vi var samlet for å finne ut. Knuts entusiasme var det ingenting å si på, i hvert fall.
Vi kjenner Respons-kreasjonene godt etterhvert, siden de har hatt nærmest fast plass i referanseriggen i mange år, og fra første tone var det klart at mye var forskjellig, men det var utenpå, som det heter.For Respons-signaturen er der i fullt monn. Klangfylde, utklingning, rom. måten å gjengi akustikken i opptaksrommet på, den sonore egenarten til akustiske instrumenter, den avslappede følelsen av sammenheng og naturlighet som overraskende mye av dagens produkter kommer til kort på. Her skal jeg ikke nevne navn, men den lista er lang, og de som er på den burde lytte mer.. Likevel er det en hel del her som skiller denne nye oppkomlingen fra dens langt dyrere stamfar som står i lytterommet til daglig.
Den lener seg helt klart mer framover, låter raskere og mer alert. Som alle kompakte monitorhøyttalere har den en evne til å forsvinne fullstendig som større høyttalere aldri kan få til. Og denne nykomlingen forsvinner virkelig! Det er like fascinerende å høre hver gang. Musikken oppstår i rommet, tilsynelatende vektløst og pulserende, mens forbløffende åpenhet. Men her er det voldsomt med både klangfarger og substans, åpenheten er aldri skrinn og blek, men innehar fylde og kroppslighet som gir en virkelig glimrende følelse av tilstedeværelse. Stemmer, utklingning og mikrodynamiske skiftinger er en uhemmet fryd å høre på. Jeg vet det er et audiofilt munnhell, men her er det bare å koble til så skikkelig utstyr man har råd til, og lene seg tilbake å nyte. Som redaktøren heller jeg mot å bruke rør på en høyttaler av denne klassen, men den må kunne levere pulver.
Som med alt annet fra Respons, leveres det ikke ved dørene. Skal man få det beste ut av disse boksene, må det utsøkt kvalitet til i alle ledd. Ingenting nytt der, altså. Det låter overraskende dynamisk, men her må ting sees i sammenheng. Uforskammet dynamisk både på mikro- og makronivå til å være en liten høyttaler, men bevares, den redefinerer jo ikke uttrykket «dynamikk» heller. Selvfølgelig vil det høres komprimering når man virkelig drar på med eksplosivt materiale. Men da snakker vi krevende innspillinger på virkelig høyt volum. Ingen eiere av hornsystemer behøver å føle seg truet. Det skulle jaggu tatt seg ut…. Så er det dette med fysiske lover nok engang. Jeg nevnte substans. Den er her. Det er bassen også. Potent i massevis, men som med dynamikken må det sees (høres) i sammenheng. Vi snakker i forhold til størrelse. Det leveres hemningsløst dypt til å være en liten høyttaler, men det er altså grenser for hvor mye luft et element på fem og en halv tomme kan levere. Og bass dreier seg om luft i bevegelse, dypest sett. (Pun intended!) Men det er jaggu godt ljuge, for å si det sånn.
Respons´nye mesterstykke er en ekstremt god høyttaler, og den gjør mye på en måte som vitner om konstruktørens dype innsikt i hvordan musikk høres ut i virkeligheten. En befriende god høyttaler som bringer noen mer fremoverlente og friskere kvaliteter til Respons´ huslyd. Det finnes etpar andre bemerkelsesverdige monitorer der ute som også har disse kvalitetene, Serblins Accordo rinner meg i hu her. Men denne monitoren fra det vakre landskapet på Tjørn leverer virkelig.
Det er en velvoksen høyttaler som spiller enormt stort og befriende musikalsk på en måte den er nesten alene om. Dette er hifi for voksne. Og i en tid da prisen på virkelig strålende hifi har blitt så hinsides at det ikke er til å ta seriøst lenger, kommer Perssons kreasjon med en inngangsbillett som er overraskende demokratisk og menneskelig. Det er utrolig godt gjort på alle tenkelige måter.
Teknisk informasjon:
Reidars Persson sin nye toveis høyttaler har fått navnet Ratio Auream, som betyr “det gylne snittet”.
Høyttaleren har dobbelt kabinett med dempesjikt, ekte valnøtt finish og innvendig demping av kabinett. Det benyttes solid internkabling, Cardas rhodium terminaler, Scan Speak beryllium diskanter og 24dB delefilter.
Type: To-veis bassrefleks
Frekvensrespons: 50-30.000 hz (+/- 1 dB)
Impedanse: 4 Ohm
Følsomhet: 83 dB
Diskant: Scan Speak beryllium
Bass-/mellomtone: 5,5 tommer fra SB-Acoustics
Terminaler: Cardas Rhodium (singlewire)
Mål: 32cm (høyde) x 19cm (Bredde) x 21cm (Høyde)
Vekt: 8 kilo per stk.
Finish: Ekte valnøtt
Importør: Andervik Audio
Pris: Kr. 59.900,-
Håper de karene setter i gang igjen med sine flotte reportasjer 
Håper virkelig det kommer mer fra dere. 