Snickers-is
Bransjeaktør
Egentlig vurderte jeg å starte tråden med "derfor tror jeg på målinger", men det er på ingen måte en form for tro. Det er som å styre en bil i blinde, overbevist om at man kjører som selveste racerbilsupermann og er totalt uslåelig, inntil man åpner øynene og ser at man står i ro. "Så det var derfor det gikk så bra så lenge ja".
Metaforen er tynn, jeg skal innrømme det, men på ett punkt er den 100% holdbar, nemlig at det handler om å vite vs å ikke vite.
Da jeg bygde mine første høyttalere hadde jeg nappet ut driverne fra noen gamle bilhøyttalere. Dett var full range drivere, og jeg syntes de låt fantastisk. Kassene var laget av kryssfiner, og driverne må ha vært ca 3 tommer store. Jeg var 9 år, og innså at dette ville jeg gjøre mer av.
På den tiden var det mange biler som ble tatt i innbytte hos forhandlere, men av en eller annen grunn ble ettermontert stereoanlegg sett på som noe som fikk bilen til å virke "uryddig" eller "velbrukt". Min far jobbet på en bilforretning, og denne praksisen medførte at det rett som det var kom et par høyttalere hjem fra jobb sammen med Pappa. Jeg var rask med å ta ansvar for dem og bygde mye rart av dem. Det ene låt sikkert merkeligere enn det andre. Jeg husker spesielt at jeg hadde vanskeligheter med å fylle rommet mellom bass og øvre mellomtone. Etter hvert begynte jeg å kjøpe løse drivere. Blant annet noen Focal, noe Morel, Seas osv. Jeg kjøpte meg simuleringssoftware på disketter tidlig på 90-tallet, etter å ha kjempet meg gjennom "The loudspeaker design cookbook et antall ganger.
Det var uten tvil EN ting som stod høyt på den totalt uoppnåelige ønskelista, nemlig det å kunne måle. På den tiden var det ikke stort å oppdrive av ting man bare kunne installere i PC-en. B&K var liksom standarden med sine mekaniske plottere, men Audiomatica begynte å gjøre seg gjeldende i markedet. Etter å ha spart en stund kunne jeg omsider ta meg råd til en full installasjon av Clio fra Audiomatica, med mikrofon, hardware og det hele. En separat PC ble innkjøpt til formålet, og det hele endte i en gedigen skuffelse.
På denne tiden hadde jeg saltet ned mange tusen timer i kabeleksperimenter. Jeg hadde testet remedier av alle slag og "hørt forskjeller" på det meste. Dette ble både spiren til en del bomkjøp, og ikke minst at jeg tok med meg kabler til venner for testing. Til min store overraskelse hørte vi noen ganger ikke forskjell i det heletatt, mens andre ganger mente vi å høre betydelig forskjell. Dette ville jeg til bunns i. Jeg hadde allerede måleutstyret, men hva med denne skuffelsen?
Til historien hører det med at jeg ikke var spesielt målekyndig. Måling som fag var ikke så godt dekket i nevnte bok. Heller ikke hadde jeg noen å spørre. Heldigvis begynte Internet å bli en høyst aktuell og robust plass å søke informasjon på. Skuffelsen jeg trengte å finne ut av gikk først og fremst i å klare å finne samsvar mellom det jeg hørte og det jeg så på målingene. De første målingene ga meg fint lite informasjon og filtrering av målinger var ikke en særlig godt integrert del av Clio. Det var først og fremst bygget for ekkofrie rom og både smoothing og i særdeleshet gating, samt løpetidskompensasjon var i sin spede begynnelse.
Så hva ble løsningen? Ekkofritt rom så klart. Eller snarere kammer, med sine ca 3*3*2,4 meter. Rommet var ikke spesielt godt egnet til pålitelige ekkofrie målinger, men mange interessante eksperimenter ble utført i dette rommet og målingene ble ufattelig mye ryddigere enn de hadde vært tidligere. På det meste hadde rommet 60cm lagvis demping, og hele overflaten er dekket av wedge-skum, også tak og gulv. På det tynneste hadde jeg ca 25cm. Døra har en wire-løsning slik at den kan åpnes fra innsiden om den skulle smekke i lås. Håndtaket er tross alt begravet i nesten 30cm dempemateriale.
I dette lille rare kammeret, med Clio koblet opp, ble det testet kabler. Det ble lett etter sammenhenger, og sammenhenger ble funnet. Testing av høyttalerkabler var det som var aktuelt da det tross alt er den eneste kabelen som direkte ender i en transducer. Målingene samsvarte med det jeg hadde hørt. Jeg kunne regne ut forskjellene på et stykke papir basert på det jeg visste om kablene og utstyret de var koblet til. Det samsvarte med det jeg hadde hørt, og svaret ble bekreftet av målingene.
Men så, etter å ha skrevet masse om dette på AVforum, ble jeg rett som det var utfordret. Det var magiske kabler, bybee-filtere og underlige tweaks. Utfordringene lød ofte "tror ikke du kan måle dette her!", mens jeg fant det bare interessant. Allikevel ble det en spire til diskusjon, jeg hadde jo ikke bevist annet enn at jeg ikke målte forskjell. Men jeg snudde utfordringen tilbake mot dem og spurte "skal vi ikke teste dem i anlegget mitt?". Som sagt så gjort, og de hørte forskjell, uten det minste besvær. Jeg ordnet det slik at de kunne bytte mellom det ene og det andre med en fjernkontroll, og der satt de og nikket anerkjennende til de samme forskjellene de hadde hørt i sitt eget oppsett. Så jeg foreslo å ta det ett lite skritt videre. Jeg koblet i fra kablene og koblet dem til igjen, men hadde nå anledning til å bytte om hva som var A og hva som var B. De ble så utfordret til å fortelle om deres superkabel nå satt på knapp A eller på knapp B. Oisann, der ble forskjellene borte jo. Hvor ble de av?
Hva er det med kabelmagi som gjør at den kan forsvinne på den måten? Vel, det er et spørsmål jeg har sluttet å stille meg. La meg heller sitere Mark Twain:
“It's easier to fool people than to convince them that they have been fooled.”
Dessverre anser folk at "jeg er blitt lurt" er synonymt med "jeg er dum". Folk ønsker at "jeg er ikke dum" skal være sant, ergo må "jeg er ikke blitt lurt" også være sant. Jo flere man klarer å få med seg, jo større er sannsynligheten rent statistisk for at man har rett. Jeg vil heller si at selv om jeg selv ikke anser meg for å være spesielt dum har jeg lurt meg selv, fryktelig mange ganger. Jeg har ledd av det, noen ganger blitt forbannet, men ikke så ofte skrevet om det på diskusjonsforum. Det smaker i blant forferdelig bittert. Litt som postordreselskapet som reklamerte med et tilbud som var for godt til å være sant, med full returrett, pengene tilbake, ingen spørsmål, og bare et par hundre kroner. Jeg husker ikke hva varen var, men den kom aldri og var aldri heller ment å komme. Selskapet tilbød i stedet refusjon på utbetalingskort som måtte ekspederes i bank eller på posten. Avsenderen hadde et såpass "delikat" navn at få av de sjekkene noen gang ble hevet.
Folk investerer gjerne i sin stolthet, og om de står i fare for å tape investerer de gjerne mer om de tror det kan vinnes. Dette er en helt naturlig mekanisme i oss alle. Og jeg tror jeg har en ide om hvorfor. For at et menneske skal gidde å forfølge en ide må de tro på at den har en verdi. De må tro på at de har vært kloke som har kommet på dette, og de må tro på at alt de har antatt for at ideen skal virke er sant. Uten denne egenskapen har vi ingen drivkraft for å gripe tak i en ide og jobbe med den for å sjekke hva utfallet kan bli. Menneskeheten kunne ikke utviklet noe som helst uten at vi låser oss til det vi tror på. Vi kan faktisk ikke både være kreative og 100% pragmatiske samtidig for da kommer vi ikke et skritt videre.
Selvsagt hadde for eksempel de som utviklet den første høyttalerdriveren en ide om hvordan de underliggende mekanismene virket. Det var ikke veldig mye som var overlatt til de totale tilfeldighetene der. Både Bell, som patenterte den første audiotransduceren, og Kellogg og Rice, som 49 år senere utviklet den elektrodynamiske transduceren i 1925 hadde seriøst peiling på hva de holdt på med. Allikevel må det ha ligget en idespire bak der en plass som på ett tidspunkt var så tynn at man måtte tro på den for å ivre etter å finne de løsningene som senere viste seg å være det som skulle til for å få det til å virke.
Så selv om vi noen ganger diskuterer så busta fyker så skyldes det en egenskap som gjør mennesket i stand til å utvikle noe som helst av verdi for menneskeheten. Samtidig er det en grunn til at mennesker som kan et fag er de som også får til å skape de avgjørende teknologiene som bringer oss videre, for tro utgjør en svært liten del av dette. Det er også en fase der man må tro på noe, som leder til en fase der man faktisk vet. Slik er det med målinger, det er ikke en tro, men vi vet. Ikke glem at Den Norske Opera er så bra som den er, ikke på grunn av noen som er selverklærte lyttere, men på grunn av målinger, beregninger og hardcore matematikk.
Metaforen er tynn, jeg skal innrømme det, men på ett punkt er den 100% holdbar, nemlig at det handler om å vite vs å ikke vite.
Da jeg bygde mine første høyttalere hadde jeg nappet ut driverne fra noen gamle bilhøyttalere. Dett var full range drivere, og jeg syntes de låt fantastisk. Kassene var laget av kryssfiner, og driverne må ha vært ca 3 tommer store. Jeg var 9 år, og innså at dette ville jeg gjøre mer av.
På den tiden var det mange biler som ble tatt i innbytte hos forhandlere, men av en eller annen grunn ble ettermontert stereoanlegg sett på som noe som fikk bilen til å virke "uryddig" eller "velbrukt". Min far jobbet på en bilforretning, og denne praksisen medførte at det rett som det var kom et par høyttalere hjem fra jobb sammen med Pappa. Jeg var rask med å ta ansvar for dem og bygde mye rart av dem. Det ene låt sikkert merkeligere enn det andre. Jeg husker spesielt at jeg hadde vanskeligheter med å fylle rommet mellom bass og øvre mellomtone. Etter hvert begynte jeg å kjøpe løse drivere. Blant annet noen Focal, noe Morel, Seas osv. Jeg kjøpte meg simuleringssoftware på disketter tidlig på 90-tallet, etter å ha kjempet meg gjennom "The loudspeaker design cookbook et antall ganger.
Det var uten tvil EN ting som stod høyt på den totalt uoppnåelige ønskelista, nemlig det å kunne måle. På den tiden var det ikke stort å oppdrive av ting man bare kunne installere i PC-en. B&K var liksom standarden med sine mekaniske plottere, men Audiomatica begynte å gjøre seg gjeldende i markedet. Etter å ha spart en stund kunne jeg omsider ta meg råd til en full installasjon av Clio fra Audiomatica, med mikrofon, hardware og det hele. En separat PC ble innkjøpt til formålet, og det hele endte i en gedigen skuffelse.
På denne tiden hadde jeg saltet ned mange tusen timer i kabeleksperimenter. Jeg hadde testet remedier av alle slag og "hørt forskjeller" på det meste. Dette ble både spiren til en del bomkjøp, og ikke minst at jeg tok med meg kabler til venner for testing. Til min store overraskelse hørte vi noen ganger ikke forskjell i det heletatt, mens andre ganger mente vi å høre betydelig forskjell. Dette ville jeg til bunns i. Jeg hadde allerede måleutstyret, men hva med denne skuffelsen?
Til historien hører det med at jeg ikke var spesielt målekyndig. Måling som fag var ikke så godt dekket i nevnte bok. Heller ikke hadde jeg noen å spørre. Heldigvis begynte Internet å bli en høyst aktuell og robust plass å søke informasjon på. Skuffelsen jeg trengte å finne ut av gikk først og fremst i å klare å finne samsvar mellom det jeg hørte og det jeg så på målingene. De første målingene ga meg fint lite informasjon og filtrering av målinger var ikke en særlig godt integrert del av Clio. Det var først og fremst bygget for ekkofrie rom og både smoothing og i særdeleshet gating, samt løpetidskompensasjon var i sin spede begynnelse.
Så hva ble løsningen? Ekkofritt rom så klart. Eller snarere kammer, med sine ca 3*3*2,4 meter. Rommet var ikke spesielt godt egnet til pålitelige ekkofrie målinger, men mange interessante eksperimenter ble utført i dette rommet og målingene ble ufattelig mye ryddigere enn de hadde vært tidligere. På det meste hadde rommet 60cm lagvis demping, og hele overflaten er dekket av wedge-skum, også tak og gulv. På det tynneste hadde jeg ca 25cm. Døra har en wire-løsning slik at den kan åpnes fra innsiden om den skulle smekke i lås. Håndtaket er tross alt begravet i nesten 30cm dempemateriale.
I dette lille rare kammeret, med Clio koblet opp, ble det testet kabler. Det ble lett etter sammenhenger, og sammenhenger ble funnet. Testing av høyttalerkabler var det som var aktuelt da det tross alt er den eneste kabelen som direkte ender i en transducer. Målingene samsvarte med det jeg hadde hørt. Jeg kunne regne ut forskjellene på et stykke papir basert på det jeg visste om kablene og utstyret de var koblet til. Det samsvarte med det jeg hadde hørt, og svaret ble bekreftet av målingene.
Men så, etter å ha skrevet masse om dette på AVforum, ble jeg rett som det var utfordret. Det var magiske kabler, bybee-filtere og underlige tweaks. Utfordringene lød ofte "tror ikke du kan måle dette her!", mens jeg fant det bare interessant. Allikevel ble det en spire til diskusjon, jeg hadde jo ikke bevist annet enn at jeg ikke målte forskjell. Men jeg snudde utfordringen tilbake mot dem og spurte "skal vi ikke teste dem i anlegget mitt?". Som sagt så gjort, og de hørte forskjell, uten det minste besvær. Jeg ordnet det slik at de kunne bytte mellom det ene og det andre med en fjernkontroll, og der satt de og nikket anerkjennende til de samme forskjellene de hadde hørt i sitt eget oppsett. Så jeg foreslo å ta det ett lite skritt videre. Jeg koblet i fra kablene og koblet dem til igjen, men hadde nå anledning til å bytte om hva som var A og hva som var B. De ble så utfordret til å fortelle om deres superkabel nå satt på knapp A eller på knapp B. Oisann, der ble forskjellene borte jo. Hvor ble de av?
Hva er det med kabelmagi som gjør at den kan forsvinne på den måten? Vel, det er et spørsmål jeg har sluttet å stille meg. La meg heller sitere Mark Twain:
“It's easier to fool people than to convince them that they have been fooled.”
Dessverre anser folk at "jeg er blitt lurt" er synonymt med "jeg er dum". Folk ønsker at "jeg er ikke dum" skal være sant, ergo må "jeg er ikke blitt lurt" også være sant. Jo flere man klarer å få med seg, jo større er sannsynligheten rent statistisk for at man har rett. Jeg vil heller si at selv om jeg selv ikke anser meg for å være spesielt dum har jeg lurt meg selv, fryktelig mange ganger. Jeg har ledd av det, noen ganger blitt forbannet, men ikke så ofte skrevet om det på diskusjonsforum. Det smaker i blant forferdelig bittert. Litt som postordreselskapet som reklamerte med et tilbud som var for godt til å være sant, med full returrett, pengene tilbake, ingen spørsmål, og bare et par hundre kroner. Jeg husker ikke hva varen var, men den kom aldri og var aldri heller ment å komme. Selskapet tilbød i stedet refusjon på utbetalingskort som måtte ekspederes i bank eller på posten. Avsenderen hadde et såpass "delikat" navn at få av de sjekkene noen gang ble hevet.
Folk investerer gjerne i sin stolthet, og om de står i fare for å tape investerer de gjerne mer om de tror det kan vinnes. Dette er en helt naturlig mekanisme i oss alle. Og jeg tror jeg har en ide om hvorfor. For at et menneske skal gidde å forfølge en ide må de tro på at den har en verdi. De må tro på at de har vært kloke som har kommet på dette, og de må tro på at alt de har antatt for at ideen skal virke er sant. Uten denne egenskapen har vi ingen drivkraft for å gripe tak i en ide og jobbe med den for å sjekke hva utfallet kan bli. Menneskeheten kunne ikke utviklet noe som helst uten at vi låser oss til det vi tror på. Vi kan faktisk ikke både være kreative og 100% pragmatiske samtidig for da kommer vi ikke et skritt videre.
Selvsagt hadde for eksempel de som utviklet den første høyttalerdriveren en ide om hvordan de underliggende mekanismene virket. Det var ikke veldig mye som var overlatt til de totale tilfeldighetene der. Både Bell, som patenterte den første audiotransduceren, og Kellogg og Rice, som 49 år senere utviklet den elektrodynamiske transduceren i 1925 hadde seriøst peiling på hva de holdt på med. Allikevel må det ha ligget en idespire bak der en plass som på ett tidspunkt var så tynn at man måtte tro på den for å ivre etter å finne de løsningene som senere viste seg å være det som skulle til for å få det til å virke.
Så selv om vi noen ganger diskuterer så busta fyker så skyldes det en egenskap som gjør mennesket i stand til å utvikle noe som helst av verdi for menneskeheten. Samtidig er det en grunn til at mennesker som kan et fag er de som også får til å skape de avgjørende teknologiene som bringer oss videre, for tro utgjør en svært liten del av dette. Det er også en fase der man må tro på noe, som leder til en fase der man faktisk vet. Slik er det med målinger, det er ikke en tro, men vi vet. Ikke glem at Den Norske Opera er så bra som den er, ikke på grunn av noen som er selverklærte lyttere, men på grunn av målinger, beregninger og hardcore matematikk.