Du har mest sannsynlig helt rett, og i så fall er alternativet å supportere Ukraina med våpen iht ulike scenario over tid - med mest mulig risikomitigerende tiltak for å hindre at krigen eskalerer ytterligere. Så er greia, om det er et lite håp om forhandlinger så bør også det bli hensyntatt som et mulig utfall.Forhandlinger er alltid å foretrekke foran krig.
Men det fordrer at også aggressoren har en reell vilje til forhandling. Putin viser jo med all mulig tydelighet at dette ikke er noe annet enn årtusenets egotripp, han har ingen forhandlingsvilje. Null. Med mindre det innebærer at Ukraina legger seg på ryggen, blotter strupen og lover å la seg terrorisere herfra til helvete.
Gjør han? Definer «nå».Gjerne det. Nå argumenterer kissinger for at både Russland og Vesten burde ha tatt grep på hver sin side.
Jeg prøver hele tiden å se det fra flere vinklinger.Hvis vi med forhandlinger mener at ukrainerne jager dem hjem, så virker det å forhandle ja. Det eneste språket de forstår. Og det forbauser meg at du etter to måneder med krig ikke har innsett det.
Nå er du bare vanskeligGjør han? Definer «nå».
Jeg ser en artikkel datert 5 mars 2014. Russland annekterte Krym 18 mars 2014. Deretter angrep russerne Ukraina igjen i Donbas 6 april 2014, og har okkupert deler av landet i åtte år. Kissingers artikkel hadde en kort best før-dato. Hvorfor kommer folk plutselig dragende med denne gamle artikkelen nå, og hvem er det som ser seg tjent med å blåse den opp igjen?
Deretter angrep Putin på nytt 24 februar 2022, nå med et seriøst forsøk på å kuppe hovedstaden og avsette den lovlig valgte presidenten og regjeringen. Det mislyktes, men i østre deler av Ukraina bedriver Putin nå etnisk rensing ved å likvidere og deportere folk som ikke identifiseres som etnisk, språklig og kulturelt russiske. Ingen av delene ser ut til å følge Kissingers anbefalinger spesielt godt.
Hva sier Kissinger om Ukrania nå, sa du?
Siden Asbjørn ikke finner teksten "spesielt god", burde du selvsagt forstått at den ikke burde blitt postet.Lettere å lese
Det gjør nok ukrainerne også!Jeg prøver hele tiden å se det fra flere vinklinger.
Det samme kan sies om Vietnam, Irak og Afghanistan også. Å diskutere geopolitiske løsninger som kan redusere konfliktnivået er ikke naivt i seg selv. Det kan potensielt redde mange sivile. Men, akkurat i situasjonen vi er inne i nå så er det nok riktig at det er lite å gå på mht Putin, desverre.Jeg klarer altså ikke med min beste evne å skjønne de som prater og skriver om prating, fred, forsoning, russerne har krav på sikkerhet, hva med sånn og sånn i fortiden. De får ta på seg kjortlene, vandre gjennom Ukraina, stikke hodet sitt ned i brønner og kjellere og lukte på liklukta, lukta av voldtekt, små barn, mødre, bestemødre, fedre som alle ligger og råtner ute i vårsola. Snakk med Ukrainerne om dette og bruk minst like mye tid på å leve seg inn i deres følelser. Da får man sett, luktet og følt alle vinklingene. Så kan man spørre; hva om det skjedde med meg og mine i mitt land? Hvordan ville man da agere
Ryktene vil ha det til at russerne nå tyr til tanks fra 70-tallet, og armeen deres har fått juling, hvor blir det av forsterkningene de har snakket om? Består vel hovedsakelig av folk fra de okkuperte områdene, rene krigsforbrytelser også her.De har hatt noe på gang - men vi «venter» vel ennå på den store framrykkingen. Vil tro det blir lettere å vurdere hvor langt russerne klarer å ta dette fram mot 9.mai.
dette er jo bare vas og tanker om en virkelighet som ikke eksisterer. hvilke alternativ snakker hun om til leveranser av verktøy for å nøytralisere den som vil utslettelsen av de som kjemper? ønsket om fred og vi må forhandle. ønske seg kan en hva som helst, og forhandlinger skulle handle om?Beklager om denne er postet fra før, men syntes denne var god.
Mente noe annet: – For første gang i mitt liv er jeg blitt ønsket god tur til Kreml
Hvordan ble debattrommet om Ukraina så smalt? spør statsviter Åse Thomassen.www.nettavisen.no
Er man utenfor alminnelig fornuft når man ønsker en større oppmerksomhet rundt forhandlinger og fred i Ukraina? Russlands angrep på Ukraina er selvsagt forkastelig.
Russland hadde ikke rett til å angripe Ukraina, men er løsningen å sende Ukraina stadig flere og tyngre våpen?
I organisasjoner kan det lett oppstå gruppetenkning. Da kan det synes som alle er enige, selv om de ikke er det. Da er det for eksempel vanskelig å bryte, si noe avvikende fra flertallet når alle synes enige. Ofte er folks meninger mer nyanserte enn det man oppfatter i en samtale i samfunnet eller på en arbeidsplass. På tomannshånd kan kollegaer ha andre meninger enn i lunjspausen.
Når det gjelder Ukraina er det forbausende hvordan det synes som én mening om løsningen på krigen i Ukraina: Stadig flere våpen til Ukraina. Spørsmålet er om dette er sunn fornuft eller et uttrykk for gruppetenkning.
President Volodymyr Zelenskyj har vunnet kommunikasjonskrigen med 10 - 0. President Vladimir Putin er virkelig på den kommunikative defensiven. Bildet av presidenten bak det lange bordet har festet seg i manges hukommelse og forestillingene om Putin. Vi gjør likevel feil i å demonisere Vladimir Putin. Han har angrepet et annet land. Det er forkastelig.
Da George W. Bush gikk til angrep på Irak i 2003, ble han ofte omtalt som dum i norske medier. Mens Bush snakket om ondskapens akse etter 11. september, var «dum» ofte det styggeste som ble sagt om George W. Bush. Selv om Bush ble sterkt kritisert i Europa og USA, var det aldri i nærheten av demoniseringen av Putin. Dermed ikke sagt at det ikke er svært mye å kritisere Putin for som statsleder.
Jeg har ofte ment at fredsbevegelser har vært for naive. I dag savner jeg derimot flere stemmer for fred, både blant statsledere og i befolkningen. Da jeg vokste opp i Arendal var omgivelsene for amerikanernes krigføring i Vietnam. I ettertid vet vi at det var dundrende feil. Selv var jeg for den amerikanskledede operasjonen i Afghanistan fra starten i 2001.
Den gang var forskeren Kristian Berg Harpviken en viktig motstemme. Jeg mislikte alle hans argumenter mot krigføringen i Afghanistan. Ettertiden har gitt Harpviken rett. Mange av oss andre tok feil.
Så ærlig vil jeg være, noe som er viktig i så alvorlige spørsmål som krig og krigenes begrunnelse.
I dag mangler vi statsledere som er talsmenn for avspenning. Det snakkes om tsaren i Moskva. Den gale maktsyke mannen i Kreml. Samtidig underkommuniseres det at vi er en del av en annen maktstruktur. Selv har jeg alltid vært pro-Amerika og Nato, selv om jeg har sett at feil er blitt begått. Uten Nato er vi virkelig et lite land i verden.
I 1962 var det mange som spådde tredje verdenskrig etter at Sovjetunionen hadde plassert raketter på Cuba. Det var dramatiske dager, men den vanskelige situasjonen ble løst ved forhandlinger mellom justisminister Robert Kennedy, USA, og den sovjetiske ambassadøren Anatolij Dobrynin.
De som er for omfattende våpenhjelp til Ukraina kan selvsagt ha bedre svar enn meg. Det jeg reagerer på er de mange hersketeknikkene som anvendes dersom man insisterer på andre alternativer enn en stadig økende våpenhjelp. Det er blitt et veldig ensidig ordskifte, særlig på Facebook og Twitter. For første gang i mitt liv er jeg blitt ønsket god tur til Kreml.
Da mediene meldte at statsminister Gahr Støre hadde hatt en telefonsamtale med Vladimir Putin 31. mars, var det gledelig av flere grunner. Gledelig fordi det viste at dialogen fremdeles ikke var lukket mellom Putin og andre land og statsledere. Gledelig fordi det indirekte avkreftet mytene om Putins galskap.
Vi kommer ingen vei ved demoniseringen av Putin. Dialog bør ikke være en mulighet vi setter på vent. Norge er et lite land. Kanskje nettopp derfor kan vår stemme få betydning, selv om også større land må legge press på Putin og Russland gjennom dialog.
Alternativer til våpen
Ja, krigen er forferdelig, men vi må snakket om noe annet enn mer våpen. Våpnene vil selvsagt gi ukrainerne økt forsvarsstyrke, men det kan også bidra til eskalering og en stadig grusommere krig. Selv om det var kjent at russerne planla en offensiv i påsken, var det kanskje ikke tilfeldig at den kom massivt etter ukrainernes vellykkede angrep på missilkrysseren «Moskva».
De var nettopp det ja. Feilslåtte. USA bommet totalt på den vietnamesiske motstands- evnen og viljen. Noe som Russland er i ferd med å brekke ryggen på der de er nå.Enig med Trane her.
Denne dama trekker fram andre angrepskriger som var totalt feilslåtte,
om hun har noe logisk sans, så er det jo nettopp Russland hun burde kritisere.
Som tidligere nevnt, det er godt mulig at vi kun står igjen med et verktøy - dvs våpenstøtte til Ukraina. I så fall betyr dette betydelig lidelser for sivilbefolkningen over tid og som vil lede til et delt Ukraina. Da er man vel ferdig snakka. Det eneste som er usikkert er hvor langt Russland klarer å ta det.Denne Thomassen virker noe naiv. Og de historiske eksemplene hennes er en logisk brist ift. støtte til Ukraina sitt forsvar. USA i Vietnam, USA i Afganistan, USA i Irak vurderer alle om angrepet var rett. Hun vurderer ikke Vietnam, Afganistan eller Irak sitt forsvar. Derimot vil hun vurdere om det er rett å støtte Ukraina sitt forsvar. Og Ukraina har gjort det veldig klart at de ønsker å forsvare seg mot angrepet. Man stiller for pokker ikke spørsmål ved om det er rett å forsvare seg mot et angrep!
Dersom Thomassen skulle bli voldtatt må hun huske sitt eget råd. For det er klart det volder minst fysisk skade om man spiller med og ikke gjør motstand. Men, hun må også huske at det gjelder ikke bare å overleve. Man skal leve med seg selv etterpå også. Og i verste fall må man kanskje måtte leve med overgriperen også.
Ukraina har blitt voldtatt og har måttet leve med denne overgriperen tidligere. De vet de ikke ville kunne leve med seg selv etterpå, og langt mindre med overgriperne, dersom de ikke yter all mulig motstand nå når de kan. Et valg å ikke støtte Ukrainernes evne til å forsvare seg, men heller stå på sidelinjen og vifte med hvite fredsroser er i realiteten en håndsrekning til overgriperen.
Og de som taler henne i mot bedriver visst gruppetenkning og hersketenikker. Jeg mener å ha hørt det før......
Har tittet innom selv, men har ikke inntrykk av at det er samsvar mellom dem og argumentasjonen her inne.Og nå har også jeg vært innom steigan.no
Om folk har det som sin primær kilde, så begynner jeg å skjønne noen av innleggene her.
For å sitere Ibsen fra Peer Gynt:
Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.
D e no en gang sånn med oss supermenn bak tastaturet, vi veit vel best kossen alt kan løses, men:Som tidligere nevnt, det er godt mulig at vi kun står igjen med et verktøy - dvs våpenstøtte til Ukraina. I så fall betyr dette betydelig lidelser for sivilbefolkningen over tid og som vil lede til et delt Ukraina. Da er man vel ferdig snakka. Det eneste som er usikkert er hvor langt Russland klarer å ta det.
Jo, i hans verdensbilde hadde han det.Han hadde ingenting å vinne på å invadere Ukraina heller...
Nei, men det er interessant å telle også.Den dreier seg jo tross alt ikke om telling av tanks og skip.
Du har vel omtrent to uker igjen av de maks tre du ga ham, før slaget er tapt.Nei, men det er interessant å telle også.
Putin mister røffly 1 BTG om dagen nå. Han har kanskje 70 BTG i Donbas, så han bør få resultater raskt. Noe det heldighvis ikke ser ut til at han gjør.
Den må du gjerne begrunne; tror du NATO vil svare med first strike, eller vil det å angripe et NATO land automatisk innebære at angriper bruker atomvåpen?Jo, i hans verdensbilde hadde han det.
Angrep på et Nato- land er helt utenkelig, da det vil medføre atomkrig.
Av samme grunn som Ukraina. Når Ukraina er innlemmet i Russland, hvor grenser Russland da vestover? Hvor kan Russerne finne sin nye sikkerhetssone? Det er bare å for seg alle landene.. tilslutt ender du opp der Medev angir for sitt eurasia; Lisboa.^^ Hvorfor i all verden skulle det komme et angrep på et Nato- land som Polen? Putin og Russland vil overhodet ikke ha noe å vinne på det. Det vil utløse atomkrig.
Om ikke automatisk, vil det nok ikke gå svært lang tid. Er noen idiot nok til å gå til invasjon av et Nato- land, vil svaret være temmelig kontant.Den må du gjerne begrunne; tror du NATO vil svare med first strike, eller vil det å angripe et NATO land automatisk innebære at angriper bruker atomvåpen?
Russland har ingenting å vinne på noe slikt. Ikke har de sterke nok styrker heller. NATO vil selvsagt ikke sitte stille å se på.Av samme grunn som Ukraina. Når Ukraina er innlemmet i Russland, hvor grenser Russland da vestover? Hvor kan Russerne finne sin nye sikkerhetssone? Det er bare å for seg alle landene.. tilslutt ender du opp der Medev angir for sitt eurasia; Lisboa.
Les og ta Russerne på alvor når de uttaler seg
Opplever noen omkamper på selvfølgeligheter her.Russland har ingenting å vinne på noe slikt. Ikke har de sterke nok styrker heller. NATO vil selvsagt ikke sitte stille å se på.
Ja, om att og om att- att.Opplever noen omkamper på selvfølgeligheter her.
- Ja, vesten har egeninteresser i Ukraina og Georgia grunnet sikkerhetspolitiske interesser. Ja, vi har provosert på oss Kreml i denne prosessen (og nei, det forsvarsliggjør ikke Russlands krigshandlinger - men har vært et nyttig argument for Putin for å realisere sin egne drømmer)
- Nei, Russland vil ikke angripe NATO og risikere selvutslettelse på den ene eller andre måten.
Det kan også forstås i sammenheng med russlands systematiske og destruktive angrep på sivilsamfunnet. Mange måter å ta livet av en befolkning..Hvis det er noe i påstandene om at de har begynt å tvangsinnrulere folk fra okkuperte områder må det være et sikkert tegn på at enden nærmer seg for det russiske felttoget.
Er ikke det et tegn på desperasjon, ja hva er det da?