Jeg har ikke inntrykk av at resultatbasert avlønning er spesielt vanlig rundtomkring utover relativt symbolske kollektive utbetalinger. Største unntaket er nok innen finans/meglermiljøer hvor det er svært vanlig at det utgjør en vesentlig del av totalgasjen. Med der hvor høyt utannede ferdes i arbeidslivet er gjerne dynamikken en helt annen enn der hvor store grupper med kollektiv lønnsdannelse ferdes - som f.eks lærere siden det er temaet. Det er vanlig å bytte stilling internt elller få ny arbeidsgiver ganske mange ganger gjennom yrkeslivet og svært mye av lønnsprogresjonen kommer av dette, ikke at man er på ett sted veldig lenge. Jobben man har i 40-50 årene ligner typisk ikke allverden på den jobben man hadde da man startet yrkeslivet. Det er helller ingen automatikk i at man har noen voldsom lønnsutvikling i kraft av å bare jobbe lenge et sted, innen det private som det offentlige er det gjerne ganske mange søkere på attraktive stillinger og noen blir valgt foran andre av den ene eller andre grunnen. Uansett hva grunnen er så er det som regel aldri hvor lenge man har studert eller hvilke karakterer man hadde eller andre objektive størrelser. Etter første jobb er det uansett stort sett ingen som bryr seg om noen av delene.
Et spørsmål er, så vidt meg bekjent, overhodet ikke i nærheten av en konklusjon - så kanskje du kan forsøke å besvare spørsmålet i stedet?
Hva man synes er krise eller ikke er sikkert ganske individuelt, men det er liten tvil om at gresset potensielt er lønnsmessig betydelig grønnere andre steder for like lang utdannelse, men da sjelden fordi man har klart å lande en jobb og så blitt værende samme sted en evighet.
Jeg skulle ønske at folk sluttet å gnåle som himla mye om lærernes ferie. Vi har verken mer eller mindre ferie enn andre som utfører et årverk. Det burde ikke være såååå vanskelig å fatte..... Eller kanskje folk flest burde få kjenne litt på hvordan det er å "stå i det" over tid, og at både ferier og friperioder er høyst velfortjent. Trøkket i et klasserom kan nemlig vanskelig sammenliknes med særlig mange andre yrkesgrupper!
du har virkelig ikke forstått hva det dreier seg om. jeg trodde at vi snakke om det beste lærerkorps, og du snakker bare om hva som er best for den enkelte. og da sitter vi igjen med situasjonen; vi fyller på med ufaglærte.
Det er jeg enig i, men det er 40 000 under
Det du beskriver er nettopp det som skjer i dag. Ufaglærte kommer inn fordi lærere finner andre jobber og historisk mange nyutdannede finner jobber utenfor skolen.
Jeg tror vel først og fremst at den enkelte streikende lærer primært er misfornøyd med sin egen lønn og/eller arbeidstilvære. At det over det ganske land er stor streikevilje for at flere skal ønske å velge yrket eller fordi det er så himla synd på elevne og så videre har jeg lit vanskeligere for å akseptere. Om sistnevnte var tilfelle så er det litt rart å ta fra de flere uker med undervisning i alle fall med ingen tegn til vilje til å slutte med det første.
Ifølge SSB så er det 10k over medianen https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/lonn-og-arbeidskraftkostnader/artikler/hva-er-vanlig-lonn-i-norge
Du har rett i medianlønnen, jeg leste et annet sted. Endret innlegget over. Jeg synes heller ikke lønnen er dårlig, men pengene kan hentes like lett i mange langt slappere yrker.
Her tror jeg nok det er rom for å tenke seg om en gang til, i alle fall om du tar med dette, som du også skriver, i betraktningen:
Hvis lærerne streiker for å få til et bedre lærerkorps, så er det verken rart at de streiker for bedre lønn (hva annet streiker man for nå om dagen? Nye læreplaner?) eller at de ikke gjør det for egen lommebok. Det er bedre for lærerkorpset at lærerne tjener bedre, fordi lærerkorpset må navigere et autoritært system som tror at læring er en absolutt størrelse med enkle mekanismer. Det systemet kommer til uttrykk i tradisjonelle politiske former, som lovverk og eksplisitte politiske prioriteringer, og mer implisitt som samfunnets, og dermed også foreldrenes, tro på at skole kan gjøres ut fra målstyring. Den tanken er verken særlig vanlig blant lærere, og heller ikke spesielt enkel å gjennomføre i praksis når man oppdager hvor kompleks skolevirkeligheten faktisk er.
På skolen der ene dattern min går skulle det en gang velges trivselsagenter eller hva de nå kallte det, det var i alle fall noen som skulle ha et visst ansvar for at de yngre elever hadde noen å leke med i friminuttene osv. En av elevene med de mer ambesiøse forledrene ble ikke valgt ut til denne rollen. Da kontaktet foreldrene kontaktlærer og ville ha en forklaring på hvordan så kunne skje. Det har jeg vanskelig for å se for meg hadde skjedd for 20-30 år siden.
Det er nok stor forskjell på arbeidsmengde alt etter hvilke trinn man jobber på, det er hvertfall vår erfaring. Dette gjenspeiles i lite grad av lønna. Jeg som også har fast men individuell lønn på min arbeidsplass får veldig godt betalt for dette. Arbeidspress og innsats utover forventet er sentrale elementer i alle lønnsamtaler.
Ingen i skolen får forhandle utenom felles forhandlinger.
Det er jeg klar over og det er nok deler av problemet. Lønne noen nesten utelukkende hvor lenge man har vært ansatt er ikke nøkkelen til høyere lønn
www.vg.no
Gangsø gjør jobben sin helt supert. Han har ikke et gram å hente på å late som han forstår noe som helst.
Spot on.
Når man forhandler forhandler man vel med arbeidsgivers organiasjon (eller arbeidsgiver direkte) - staten er ikke en gang part i den pågående konflikten da ingen av lærere i grunn- eller videregående skole er ansatt i staten. Statens rolle er vel begrenset til å på ett eller annet tidspunkt av en eller annen grunn si at det holder nå og bestemme tvungen lønnsnemnd. Skal ikke skryte på meg å ha særlig innsikt i detaljene men sett fra utsiden fremstår det som rimelig åpenbart at det er den veien det er på vei. KS viser ingen tegn på å gi seg og det samme gjelder Utdanningsforbundet.
Frontfagsmodellen:
Hils din mor og si at hun virker som en meget forstandig kvinne!
