Nuno selv har uten omsvøp fortalt om sin store helt og forbilde, Eddie Van Halen. De var sågar gode venner i en periode før EVH måtte gi tapt for den helvetes kreften. Nuno var helt i sluttfasen med å snekre sammen soloen til låta "Rise" når EVH banket på døra. Hos herr Bettencourt er det "standing order" om IKKE å forstyrre ham når han er ramlet inn i seg selv i en skapelsesperiode. Så da dukket han opp temmelig irritert på døra. Der sto EVH, og ønsket å høre hans solo til Rise låten, men Nuno ville ikke det før han anså den for å være ferdig. Det har han siden angret på da dette var siste gang han traff EVH.
Selv hater Nuno å bli titulert som arvtageren til EVH. Vist er han influert av EVH så det holder, men lytt nærmere til soloen på Rise, så vil du høre at han er influert av flere gitarbautaer. I midtpartiet skinner bl.a. Ronnie Le Tekrø godt igjennom
Han lærte en viktig lekse hos EVH, og det er at "it`s all in the fingers!"
Sluttpartiet når han legger baksiden/kanten av håndflaten på streng basen slik at de ikke skal vibrere å gi for mye klang (over og undertoner), og hva han gjør der i fra og ut er helt hans eget. Elegant, harmonisk, genialt og enerverende. En liten annen detalj er at han til hvert refreng bytter riff. Utvilsomt en mester på sitt foretrukne instrument. Resultatet er "bæltøft". Selv mener han at "Rise" ikke en gang er den beste låten på skiva
Første gang jeg hørte på "Rise", så sto alt av pels på kroppen, og jeg satt bare og måpte. Så avspilte jeg den 4x til på rappen.
Det er den mest komplette rock`n roll gitarsoloen jeg har hørt på flere 10 år, levert med et sånt trøkk, innlevelse og briljans at de av oss som liker slikt ubevist snapper etter pusten. Jeg er mektig imponert over at en herremann på 57 år kan spille så lekende lett med en dynamikk og trøkk mange bare kan drømme om.
Ad Rick Biatos analyse av låten "Rise", så vil jeg sterkt anbefale intervjuet han noe senere gjør med Nuno Bettencourt.
Det varer i 2 timer og 17 minutter, men du verden så fort den tiden gikk. Han har mye på hjertet den godeste Nuno, liker å tøyse, men har noen betraktninger omkring dette med å vokse opp med musikk, gå på konsert, mystikken omkring artisten(e) man liker/digger, gleden ved å kjøpe favoritt bandets neste skive, holde vinylcoveret og studere det osv. Dette traff meg midt i hjerterota, og jeg lurte et øyeblikk på om han hadde vært innom min hjerne!? Nuno har aldri med seg gitarer til intervjuer, men når Biato forer ham med noen av sine gitarer de siste 20 minuttene av intervjuet skjer det saker. Jeg tror Nunos musikalske hukommelse langt overgår en gjennomsnitts elefant, og han prosesserer lynhurtig. Det er bare så inderlig moro og oppleve et sånt menneske som er så dedikert, og grenseløst i forhold til hva det driver med.
Vist har han spilt for Rhianna, men det er bare toppen av isfjellet ou812rh.
Selv er han mer opptatt av den gang han spilte sammen med Paul McCartney
Men den historien må du nesten finne ut av selv.
Han forteller den under intervjuet hos Rick Biato.
Rørende og særdeles artig.
kan bli for mye kvinnfolk og 
men satt på noe kjent og kjært på snurra nå. Blir aldri lei av DS, blir bare bedre med årene
lykke til med en 4 dagers
godt å se du er på beina igjen Motormann 
