Tenk deg at gitarriffene som du er så glad i begynner å låte mer behagelig enn du er vant til. Samtidig legger du merke til flere detaljer, klanger og nyanser inni de forvrengte tonene. Hva har skjedd?
«Ja takk, begge deler» er Ole Brumm sitt svar på det meste. Det er mye som tyder på at han har vært delaktig i utviklingen av Topping sin nye E70 Velvet dac. For her får man nettopp dét. Lyden oppleves både mer behagelig
og mer detaljert. Det er slutt på å måtte velge mellom disse to.
Selv om det er ganske kult at Topping har henta inspirasjon fra gothic metal da de skulle sette navn på sin nye dac
så var det ikke navnet som trigga interessen min. Derimot er jeg en sucker for blomsterspråk, og jeg falt pladask for denne beskrivelsen:
Digital lyd har aldri vært noe for meg. Det blei jeg smertelig klar over i internettets barndom da vi brukte modem som ringte opp. De tonene som da kom fra pc-en klarte jeg aldri å få fot av, og jeg bestemte meg der og da for at digital lyd skulle være fullstendig bannlyst i stereoanlegget. Analog lyd er derimot en fryd å høre på, og at lyden fra E70 Velvet skal være ennå et steg nærmere analog lyd er som musikk i mine ører.
Med en slik inngang til det hele var herr Bias i storslag da den nye boksen blei kobla opp. Samme hva jeg satte på så låt alt helt himmelsk. Men var det virkelig så stor forskjell på denne og DSPeaker Anti-Mode X2? Krangletrådene på hfs hadde gitt meg en ganske god oppskrift for hva som måtte til for å gjøre en reell sammenligningstest. Selvsagt burde jo testen være blind, men sittende aleine ville det ikke hjelpe selv om jeg slukka lyset eller tok på meg bind for øynene. Det eneste som da ville skje var at jeg bomma på knappene på de to fjernkontrollene. Så det blei en seende test med flere metodiske svakheter.
Med både XLR- og RCA-inngang på SBS.1 lå det likevel godt til rette for kjappe AB-vekslinger trodde jeg, så jeg kobla til E70 Velvet via XLR og lot Anti-Mode X2 stå oppkobla med RCA. X2 hadde jo allerede RCA til subwoofer, og jeg la en ekstra RCA med splitter fra E70 Velvet. Og streamer har både optisk og coax ut, så da lot jeg optisk stå i X2 og la opp en coax til E70 Velvet. Så var det på med en pipetone og fram med en unøyaktig mobilapp-dB-måler for å matche lydnivået. Jeg var også nøyen med å sette X2 i bypass slik at ikke romkorreksjonen skulle jukse det til. Vel og bra alt dette, men det jeg ikke hadde tenkt på var at det tok noen sekunder for høyttalerne å veksle mellom RCA inn og XLR inn. Så her kom det noen kunstpauser med kun lyd fra subwoofer mens jeg desperat forsøkte å bevare det auditive minnet fra forrige lyd i høyttalerne.
En skikkelig klønete AB-test som førte til at jeg måtte sitte og jobbe meg fram og tilbake, fram og tilbake gjentatte ganger for å prøve å gjøre meg opp et inntrykk av hva de eventuelle forskjellene besto i. Nå har sikkert de fleste gjetta at forskjellene ikke var så store som herr Bias skulle ha det til, for dette var ingen walk in the park. Men etter hvert mente jeg å kunne utmeisle to ganske tydelige distinksjoner. Det ene var mer behagelig lyd fra E70 Velvet. Dette oppleves som mer ro i lydbildet, eller sortere bakgrunn som mange liker å kalle det. Sannsynligvis skyldes det lavere støynivå, lavere jitter og kanskje flere andre tekniske ting som jeg ikke har greie på. Den andre var mer tricky. Gjentatte ganger var jeg helt sikker på at E70 Velvet var mer detaljert, men da jeg gikk tilbake til Anti-Mode X2 så var de samme detaljene der. De var bare ikke like lette å legge merke til. Så det er vel mest riktig å si at E70 Velvet
oppleves som mer detaljert. Det vil ikke si at den faktisk
er det. Men jeg gikk fem på flere ganger og ville lett ha kalt den "mer detaljert" om jeg ikke visste bedre.
Etter en slik klinisk radbrekking av gleden over å få en ny boks i hus skulle man jo tro at all interessen over å høre på musikk var død. Men allerede mens jeg satt der med den klønete AB-testinga la jeg merke til noe nytt. Jeg tester alltid med et rikt utvalg musikktyper, og da jeg var kommet til death metal og skulle teste med noe Hypocrisy glømte jeg meg helt ut og blei sittende der og digge. Det var noe veldig forlokkende med selve presentasjonen av musikken fra den nye boksen, og ufattelig engasjerende! Litt seinere stod musikken på i bakgrunnen mens jeg holdt jeg på med noe annet, og jeg tok meg selv i at jeg helt uten å tenke hadde tatt fram luftgitaren og var i full gang med å traktere denne. Det var selveste Yngwie Malmsteen som stod på i bakgrunnen, så ikke det enkleste repertoaret for luftgitar. Men jeg gjorde så godt jeg kunne. Dette kan vel ikke beskrives som noe annet enn ren og skjær lytteglede! Så hos meg er det absolutt ingen tvil: Analog lyd ruler!
For å oppsummere har det vel aldri før passa bedre å alludere 1. korinterbrev 13:13: «Så blir de stående, disse tre: fløyelslyd, detaljrikdom og lytteglede. Men størst blant dem er lyttegleden.»
Med fløyelslyden har den gamle hardrocken nå virkelig fått sin renessanse hos meg, så da er det på høy tid å finne fram litt speed metal fra en utsøkt 1988-årgang
Kjenner jeg blir litt misunnelig! Jeg skjønner jeg ikke har innviet kona tilstrekkelig i min musikalske hobby 
For siden jeg ikke har så mye fornuftig å komme med for tida er det vel like greit å holde støynivået nede. Men jeg leser og følger med på hfs, og sitter på begge hendene når jeg kikker innom kabeltråder 
.
