I Sør-Norge var tørken på vår og forsommeren i år like ille som 2019. Så kom Hans og ødela resten av sesongen med styrtregn og flom. Jord og fôr for millioner ødelagt.
I Nord-Norge regnet man bort vår og forsommer. Kul umulig å få gjort noe som helst. Når det endelig tørket opp så ble det nettopp det. Tørke. Så det ble heller ingen god sesong der.
Her i Midt-Norge fikk vi litt av alt og berget vel en slags sesong.
Flaks sa Severin og sjekket flyprisene til Italia.
I 2018 ble følgende forfattet, med konklusjonen "vi kan dekke folks næringsbehov ved å spise grønt dyrket i Norge".
Mot et bærekraftig norsk matsystem. Effekt på selvforsyningsgrad og norsk jordbruk ved redusert konsum av kjøtt
nordopen.nord.no
På kort tid kom så en del påkjenninger for landbruket, tørken den sommeren som en smell i trynet selvsagt, og påstanden om selvforsyning ved overgang til dyrking av frukt og grønt og overgang fra rødt kjøtt står seg ikke lenger like godt. Hva som skjer over kommende tiår med enda større påkjenninger fra meget variable værforhold (sammenlignet med hva våre forfedre kunne ta utgangspunkt i) er i det blå.
Men Klimautvalget 2050 mente at man måtte dykke dypere, så utvalget avsatte midler til utarbeidelse av en rapport. Nibio og Ruralis fikk oppdraget.
Produksjonspotensial i jordbruket og nasjonal sjølforsyning med mat. Utredning for Klimautvalget 2050
Dersom et større antall "hvis, dersom, om man, ved omfattende omlegging, osv" lykkes, kan man klare en del bedre enn dages, men også her forutsetter man en forutsigbarhet som vi snart må innse at vi er ferdige med når det gjelder matproduksjon.
Fra sammendraget, der forskerne fant ut hvorfor Terje Vigen rodde til Danmark.
Mulighetene for et mest mulig plantebasert kosthold basert på norske arealressurser er beskrevet gitt ulike alternativer for framtidig avlingsnivå og arealbruk i planteproduksjonen anslått ut fra agroklimatiske forhold. Rommet for kjøttproduksjon på arealer som ikke blir brukt til matvekster og økt konsum av fisk er også vurdert. Med dette som bakgrunn er det beregnet en potensiell sjølforsyningsgrad, dvs. hvor stor del av befolkningens næringsbehov som vil kunne dekkes av matvarer produsert med basis i norske ressurser. Det er også vurdert hvordan i dag ubrukte beiteressurser i utmark og på innmarksbeiter kan utnyttes.
Med det som ble vurdert som maksimalavlinger av korn, olje- og belgvekster hvert år, kunne et 100 % plantebasert kosthold produsert på de høgeste anslagene for matvekstareal gi nok energi, protein og fett til Norges befolkning i 2050.
Det ble da lagt til grunn at stordelen av det anbefalte inntaket av grønnsaker og frukt og bær ble dekt av lagringsgrønnsaker som gulrot, kålrot, hodekål og kepaløk, og av epler og konservert jordbær og bringebær.
Videre, så forutsatte det at både bygg, havre, hvete, åkerbønner og oljevekster måtte kunne prosesseres til attraktive matvarer, og at proteinet og fettet i dem var av ernæringsmessig høg nok kvalitet. Svikt i forutsetningene om store avlinger og høgt matvekstareal ville sette ned sjølforsyningsgraden betydelig.
Moderate og låge avlinger kunne ikke bidra til full sjølforsyning sjøl om et fiskeforbruk sju ganger større enn dagens kostholdsråd kom til erstatning for noen av planteproduktene.
Dersom et plantebasert kostholdsalternativ ble realisert, ville det meste av dyrkajorda utenfor flatbygdene i Rogaland, på Østlandet og i Trøndelag ha gått ut av matproduksjon.
I kostholdsalternativene med innslag av husdyrprodukter ble det brukt noe areal utenfor flatbygdene til å dyrke grovfôr til melkeproduksjon og tilhørende kjøttproduksjon, og litt av kornarealet ble brukt til å dyrke kraftfôr til denne produksjonen. Omtrent 14 % av energibehovet ble da dekt av animalske produkter. Så lenge protein- og oljevekster og stordelen av kornet ble spist direkte av mennesker og en forutsatte det høgeste avlingsalternativet, kunne dette kostholdet baseres på norske arealressurser aleine.
En variant der svinekjøtt gikk inn kostholdet i tillegg til melk og storfekjøtt, og der animalske produkter dekte omtrent 30 % av energibehovet, var ikke mulig å realisere på norske arealressurser. Sjøl med det høgeste avlingsalternativet ble det for lite kornareal.