Sannsynligvis en doppler-effekt av at svingningene i det roterende bladet vekselvis beveger seg mot deg og fra deg. Tror ikke det vil slå ut her, forhåpentligvis henger greiene stort sett rett ned.
|
Vindklokker med høy nerdefaktor
- Trådstarter Asbjørn
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 2.952
- Antall liker
- 631
Som en Leslie til Hammondorgel altså!
Jeg synes det er litt interessant med resultatene fra optimeringsprogrammet mitt, men det begynner å holde nå. Det viser seg at dissonansen blir enda litt lavere ved å beholde C3 = 528 Hz (som det er nå) enn ved å senke den til 523 Hz. Da er det på 5,2 uS.
Man kunne nok kravlet gradvis lavere ved å tillate enda litt høyere C3. Den vil fortsatt helst gå til en Amaj7/D eller lignende med C#3 og gjerne en G#3 også. Jo takk, jeg vet at det er en litt mer konsonant akkord enn Am7/D, ihvertfall i mine ører, men det er fortsatt en annen akkord enn den jeg ville ha. Her beregnes denne til 4,6 uS dissonans.
Det er ikke noe mål i seg selv å ha lavest mulig dissonans. (Det skjer når alle rør er like lange, og dørgende kjedelig.) Den musikalske idéen, i den grad det er en, er jo å kunne skape litt harmonisk variasjon gjennom vekslende dur, moll og sus-akkorder på tre-fire rør om gangen. Da skal det være litt forskjell og litt spenningsfelt.
Om dette fungerer som tenkt vil den slå relativt musikalske akkorder i A-moll i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge:
i: Am - A C E
III: C - C E G
iv?: D7sus - D A C
iv?: Dsus4 - D A G
v7: Em7/D - D E G
Rørene vil henge i stigende rekkefølge D A C E G, så om den pendler frem og tilbake vil det være mellom en Am eller C på den ene siden og en Dsus eller Em7/D på den andre. Det kan tenkes å funke ganske bra. Men først tilbake til plasmakutter, MIG-sveis og vinkelsliper.
Suspended Chords (Explained Simply With Audio Examples)
Suspended chords are a great way to spice up chord progressions and break up any monotony. We do a deep dive into the art of using sus chords with examples.
producerhive.com
Sist redigert:
- Ble medlem
- 21.06.2016
- Innlegg
- 651
- Antall liker
- 812
Mulig en slags doppler effekt, men siden rotasjonen bare trenger trenger å være meget lav samtidig som effekten forsvinner hvis den stive senteroppspenningen av blade taes bort, så er det mulig det er en form for stående bølger og amplitudevariasjoner ved rotering.
Ellers når det gjelder vibrato og rør, så har man jo vibrafon prinsippet.
Bare et lite livstegn i tråden. Det tar litt tid å lage slagredskapet. Det er ganske mye funksjon i det (selv om det ikke blir magneter eller solenoider der
). Akrylplaten er tenkt å være midten av en sandwich med stål på begge sider, holdt sammen med skruer og elastisk lim. Det tar sin milde tid å bearbeide 5 mm stålplater til samme mønster som akrylplaten. Det var enklere å sette overfresen i akrylen.
Uansett, mye av lydkarakteren vil ligge i anslaget her. Tyngden på slagplaten vil bestemme hvor mye energi som overføres. Om den og røret veier like mye vil all energien overføres og platen tverrstoppe når den har truffet røret. Hvis den er lettere spretter den bakover, og hvis den er tyngre vil røret sprette og platen følge etter med litt redusert fart. Tenk biljardkuler eller Newton's pendler.
Newton's cradle - Wikipedia
en.wikipedia.org
Når den først treffer vil den være i kontakt et kort tidsintervall. Det intervallet vil vi gjerne skal være sånn passe langt, slik at den rekker å eksitere lave frekvenser og kanskje dempe de høyeste. Den myke sammenføyningen av platene er tenkt å bidra til det, pluss å gi indre demping i platen slik at den ikke ringer på egen hånd. Dessuten er bredden på kontaktflaten en faktor (smalt anslag tillater en spray av høye frekvenser, mens et bredere anslag jevner dem ut), og hardheten av materialet i kontaktflaten påvirker også kontakttiden og dermed frekvensinnholdet. Det der har jeg ikke tenkt å forsøke å regne på, men jeg ser at det er fullt mulig å ta en doktorgrad bare på lyden av anslagene på en marimba. Noen har gjort nettopp det.
https://digital.library.unt.edu/ark:/67531/metadc1248483/m2/1/high_res_d/DAVIS-DISSERTATION-2018.pdf
Jeg var en gang med på et havari av et kulelager hvor hver kule var på størrelse med en bowlingkule. Det var ikke hyllevare hos SKF, måtte lages på bestilling. Det tok noen uker. Dette var hos en Tier 3 leverandør til bilindustrien med sine just-in-time forsyningskjeder. De dagbøtene på toppen av tapt salg røsket godt.Dette er ikke for deg Asbjørn (siden du har en jobb å gjøre med vindklokkene), men for oss andre
- Ble medlem
- 21.06.2016
- Innlegg
- 651
- Antall liker
- 812
Høres ut som et tilfelle der just-in-time "møter" Murphy's law
Si i fra når du har fått laget tekst på vers og refreng til melodien din....
OK, så det er en Dm og ikke en Dsus4 eller D7sus inni der, men det kan faktisk fungere som akkordrekke.Songs With The Same Chords
Fins songs with the same chords. See the most popular chord progressions. See the next “most likely” chord in a progression.
www.hooktheory.com
Sist redigert:
Tenkte på denne tråden da jeg var på brygga her om dagen, kanhende har vi å gjøre med en musikalsk båteier ?
Det beveger seg fortsatt fremover, selv om det tok litt lenger å skjære ut de ståldelene enn først tenkt. Problemet var egentlig at sveisehjelmen min blir såpass mørk at den ikke lenger er kompatibel med plasmaskjæring og middelaldrende øynes behov for mer lys. Det går på et vis med MIG-sveis, siden det man ser på er like ved den eksponerte lysbuen, men munnstykket for plasmakutteren skjermer for lysbuen. Da reagerte sveisehjelmen omtrent som Joo Janta 200 superkromatiske faresensitive solbriller:
Det var ikke spesielt egnet for frihåndsarbeid, så jeg fikk bite i det og kjøpe en bedre sveisehjelm. Det finnes tydeligvis en skala for det også. Den gamle hadde en bryter for å velge mellom 10 og 11, begge bekmørkt, mens den nye går fra 4 til 13 på samme skala. Et sted rundt 7-8 var passe. Da gikk det mye bedre, og plasmakutteren skjærer stålplate som varm kniv i smør.
Det jeg forsøkte å få til her var å få tingen passe tung i forhold til rørene, samtidig som kontakttiden helst skulle være lengst mulig og anslagslyden ikke altfor dominerende. Etter å ha fundert litt på hvordan rekylfri hammere og lignende fungerer ble det en sandwich av stål og EPDM-gummi på hver side av akrylplaten. Men det ble et 30-talls identifiserbare deler, om alle muttere og skiver telles med.
Limet biter heller dårlig både på akryl og EPDM, så det hele holdes sammen med skruer og låsemuttere. Skruene går gjennom romslige hull i akrylen for ikke å kortslutte elastisiteten. Stålplatene holdes i sin tur på plass av en ny sandwich av EPDM og stålplater, som er de eneste delene som er i stiv kontakt med gjengestangen i stammen.
Da er teorien at når akrylplaten treffer noe tungt vil den stoppe, men elastisiteten og tyngden av stålplatene gjør at de henger litt etter i bevegelsen og vil fortsette å skyve på i noen millisekunder etter det første anslaget. Enslags mekanisk induktor.
Jeg smurte Casco Marin & Teknikk alle steder det kunne smøres på og fylte alle hulrom med stoffet. Den minste stålrundingen har gjenget hull og et par flate kanter for å kunne skru den fast med høvelig redskap. Øyemutteren fikk i tillegg et par dråper LockTite for å ikke gå noe sted.
Etter litt herdetid og renskjæring ble det slik. Da har jeg latt det stå igjen EPDM-lepper ytterst i hvert hull, slik at det bare blir lyd ved anslag innerst og på sidene. Behøver ikke hele akkorden hele tiden, ville helst ha litt akkordveksling her.
Det ble en litt kul effekt at lys skinner gjennom akrylplaten.
Den veier ganske nøyaktig 2 kg, samme som A-røret. Når den gjerne slår an 2-3 rør om gangen er det ganske passe for energioverføringen, virker det som. Det begynner faktisk å låte ganske bra. Det ble kanskje litt steampunk over det?
Sist redigert:
Jeg tenkte også litt på denne som @PederP postet i dilldalltråden:
Dette prosjektet er såpass meningsløst at det kanskje kvalifiserer som kunst. Det fremkaller ihvertfall en emosjonell respons: Fruen er allerede redd for naboenes reaksjon etter et par døgns konsert i laber bris.Sist redigert:
Da har jeg justert intonasjon slik at femte partielle i rørene stemmer med fjerde partielle i røret en kvint høyere, som optimeringsprogrammet mitt regnet seg frem til. De nye frekvensene ble slik:
Målingene er ikke helt repeterbare, de hopper gjerne opp og ned en Hz eller to fra gang til gang, muligens pga hvordan klubba treffer vs sveiseskjøten på langs av hvert rør. Det er godt innenfor ørets oppløsning i frekvensdomenet. Differansene er kanskje et par cent. Avvik på 5-6 cent anses ikke som hørbare, og med såpass inharmoniske spektra som dette er nok toleransen enda større.
Cent (music) - Wikipedia
en.wikipedia.org
Det er også litt semi-interessant at jeg ikke fikk de to små tersene A-C og E-G like store. Den ene er 316 cent, den andre 311 cent, men de er begge mindre enn den store tersen C-E på 359 cent, i det minste. I likestemming er ters-intervallene hhv 300 og 400 cent, mens renstemt er de 316 og 386 cent. Kvintene blir også litt mindre, her 681, 675 og 670 cent, mot hhv 700 og 702 for like- og renstemming. Det er ikke et oktav-intervall her, men det ville nok også blitt litt komprimert.
Grafisk blir det slik:
De tre dupliserte frekvensene er tonene A, E og G, tilsammen en A7sus-akkord. Fortsatt mengder av inharmonisitet og partielle som ikke vil stille seg pent på linje, så det låter fortsatt som stålrør heller enn som nylonstrenger, men kanskje omtrent så bra som det er mulig å få det til.
Sist redigert:
Rørene er tilbake i opphengene sine i kjelleren med høyder justert til nye lengder. Det ser omtrent ut som forrige gang jeg tok bilde av dem der, men når de først var nede la jeg også på litt dekor på undersiden av platen de henger i. Det ble litt «plain» med bare glatt plate der, så jeg ville ha litt mer visuell kompleksitet for å matche slagplaten litt bedre. Ingen annen funksjon egentlig, men topplaten ble jo enda stivere og litt dødere, siden de to delene både er skrudd sammen og limt med epoxy for å være sikker på at det ikke kan trenge inn fukt der. Jeg veide den ikke, men den er ca et par kg, den også.
Knuten er forresten en variant av estar med en ekstra tørn både rundt og over. Ville ha litt ekstra anleggsflate mot karabinkroken for å fordele eventuell slitasje. Poenget med knuten er at tampen går motsatt vei over karabinkroken og ned gjennom knuten igjen, slik at den forsøker å dra seg motsatt vei av halende part under last. Lasten vil stramme til knuten og klemme tampen mot halende part, og friksjonen mellom dem bør tilsi at ingen av delene går noe sted. Et ankerstikk med mottørn, enslags slipsknute fra helvete. Ser ryddigere ut at tampen ligger parallell med linen enn at den stikker ut på tvers. Skal visstnok være trygg selv i glatt dyneema-line.
Ankerstikk – Wikipedia
no.wikipedia.org
Men hvorom alt er, jo, det låt vel kanskje litt bedre med de justerte lengdene. Klart musikalske toner og harmonier, fortsatt en metallisk klang. Det er kanskje her det passer å minne om navnene på tonene i den indonesiske skalaen for gamelan-orkestre. (And I am not making this up, som min favoritt-komiker Dave Barry pleide å si.)
Pelog - Wikipedia
en.wikipedia.org
Dung, dang, ding, dong, deng, ja. Det er vel omtrent riktig. Kanskje et mer nærliggende eksempel: Når jeg sparker til slagplaten slik at den spretter rundt mellom rørene minner det ganske mye om lyden av alle moskvas kirkeklokker i 1812-ouvertyren.
Det tyder kanskje på at dette nærmer seg lyden av rørklokker til orkesterbruk. Og det er vel omtrent så bra som rørklokker blir, inharmoniske som de nødvendigvis vil være.Sist redigert:
Med referanse til åpningsinnlegget er det vel bare ett tema igjen på nerdelisten: Dobbeltpendel. Nå er slagplaten en enkelt pendel som henger i en ca 1,5 m lang snor. Frekvensen på en pendel er bestemt av lengden. Det tilsier en periode på 2 pi ganger kvadratroten av lengde delt på gravitasjon, dvs 2 * pi * sqrt(1,5/9,81) = 2,5 s, eller 24 slag i minuttet. Om vi tar hensyn til at den vil treffe noe i begge halvperioder blir det et slags tempo på 48 bpm. Det er Largo, nesten Grave. Ikke riktig like begravelsesaktig som klokkeslagene i åpningen av "Hells Bells" med 5 sek intervall, men ganske langsomt.
Så vi ønsker å få opp tempoet litt på det der, få inn litt energi til å drive det, og gjerne gjøre det til en litt mer interessant rytme også. Lee Hite har et resonnement om hvordan man kan "resonant the support line that supports both the striker and the sail using the second mode bending principle" for å få mer lyd i lite vind, men overser at dette systemet faktisk er en dobbeltpendel med to masser og to lengder, ikke en stang i bøying. Det er kanskje den viktigste utelatelsen eller misforståelsen på de ellers prisverdige sidene hans. Det er kanskje en konsekvens av at han er pensjonert elektronikkingeniør, ikke maskiningeniør.
Chime Design & Build
Easy options for making good decisions when building tubular-bell wind chimes from tubes, pipes, or rods.leehite.org
Dobbeltpendel er et enkelt, men fascinerende komplekst lite system. Det er det enkleste systemet som opptrer kaotisk, dvs at utviklingen i systemet er ekstremt sensitivt for små variasjoner i utgangsbetingelser og derfor umulig å prediktere langt fremover i tid. For små utsving opptrer det som et enkelt svingesystem, men for større utsving blir det mer og mer kaotisk.
Double pendulum - Wikipedia
en.wikipedia.org
The Serious Physics Behind a Double Pendulum Fidget Spinner
Twice the spinning arms means twice the physics fun.www.wired.com
Det er likevel ganske enkelt å simulere det numerisk om man bare behøver å forstå hvordan det vil oppføre seg, kvalitativt og kvantitativt, men ikke prediktere eksakt tilstand noen uker frem i tid. Det har selvsagt noen gjort og lagt ut på nett:
myPhysicsLab Double Pendulum
www.myphysicslab.com
Hvis vi setter inn like masser og like lengder der, f eks 2 kg og 1,5 m, og dytter litt rundt på simuleringen, ser vi at det er tre ulike typer svingninger. Den ene er med begge pendler i fase. Det gir en langsom svingning med ca 3 perioder på 10 sek, dvs en periode rundt 3,3 sekunder, som i starten på grafen nedenfor. Det er langsomme 36 bpm. Den andre modusen er når pendlene går i motfase, den ene til høyre når den andre går til venstre. Det får den øverste pendelen til å banke frem og tilbake med ca 7,5 svingninger på 10 sek, en periode på 0,75 sek og 90 bpm. Og så er det alle andre kombinasjoner av faser, som gir et svingemønster som veksler mellom store og små utsving annenhver gang.
Det siste kan gi en interessant polyrytmisk effekt. Faseforskjellen mellom massene vil også forskyves hver gang slagplaten treffer et rør og rikosjetterer, så det kan bli et nokså komplekst svingemønster utav det. Forhåpentligvis regulært nok til at det gir enslags rytme, komplekst nok til at det blir interessant.
Polyrhythm - Wikipedia
en.wikipedia.org
Men nå er det ikke riktig 3 m fri høyde der jeg tenkte den skulle henge, så en litt kortere pendel kan være mer praktisk. Lengden på den øverste delen er gitt av hvor den behøver å treffe rørene, men hvis jeg korter inn den nedre til 1 m, alt annet likt, blir det slik med samme faseforhold som i den siste delen over:
Tempoet i de store utsvingene går litt opp, men vekslingen mellom store og små utsving blir mindre markert. I den første halvdelen av grafen er den nedre massen fortsatt 2 kg, men i den andre halvdelen er den økt til 4 kg. Da blir det polyrytmiske noe mer markert igjen, og den øverste massen får en litt nervøs bevegelse hvor den slår to ganger samme vei, deretter to ganger motsatt vei. Ding-ding, dong-dong.
Så, litt motsatt av logikken i en "vanlig" vindklokke hvor seilet skal være lettest mulig, vil jeg gjerne ha det nederste loddet ganske tungt, omtrent like tungt som den øverste massen (slagplaten), og de to lengdene så like som tilgjengelig høyde tillater. Litt kortere lengde kan til en viss grad kompenseres med litt større masse, men det blir ikke helt det samme.
Og derfor en tre-punds kanonkule liggende på arbeidsbordet. Mon tro om den kan brukes til noe mer enn papirvekt?Sist redigert:
Jeg funderte litt på fasongen på det loddet. Noe sånt:
Så jeg matet det inn som en prompt i Stable Diffusion text-to-image AI for å se om den hadde et forslag. Det den kom opp med var ikke helt hva jeg hadde tenkt meg.
Med litt mer hjelp i form av "double pendulum" og "steel cannonball" i tillegg begynte noe å demre for den.
OK, close, but no cigar.
En annen innfallsvinkel var å tenke "bulbous, also tapered..." - jo, eggeformet! Men hvilken form har et egg, egentlig? Det kommer tydeligvis mye an på hvilken fugl. Utrolig nok finnes det nerder i det reiret også. Jeg kan ikke si at jeg kjente til ordet "oomorphology" fra før, men det er tydeligvis fagfeltet om eggefasong.
Hügelschäffer egg
mathcurve.com
Jeg la inn den formelen i Excel, sammen med Hügelschäffers eggeformede elliptiske hyperbel. Det blir slik, Hügelschäffer i orange, den pyriforme i blått:
Tror kanskje jeg likte den blå formen best, mer tapered og mindre bulbous, mer lomvi enn høne, men tror kanskje også at jeg like gjerne kan tegne den på frihånd.Sist redigert:
Jo, tanken slo meg jo, men jeg var for sjenert til å dra den gag'en selv.
Det er også kunst, visstnok.
Santa Claus av Paul McCarthy – Wikipedia
nn.wikipedia.org
Siden det er siste metalldel i prosjektet får vi koste på oss et par ekstra bilder i anledningen.
Det ble den blå eggefasongen ihht formelen, med litt tøying for å få rette proporsjoner.
Jeg lagde noen maler av huntonitt for å gjøre det litt enklere å få jevne kutt.
Plasmakutteren er en slags klasse D effektforsterker, PWM med ca 100 V og inntil 40 A. For 4-5 mm stålplate holder det i mengder med 25 A, dvs 2500 W. Da skjærer den som varm kniv i smør, men sprayer også vaporisert metall nedover. Derfor får den spraye det på grusen utenfor garasjeporten slik at jeg kan rake det ned senere. Og ja, de trebitene tar fyr med ujevne mellomrom.
On-topic er det der kanskje litt tankevekkende mht forsterkereffekt. Jeg har tre nominelle 400-wattere pr side, tilsammen omtrent like mye effekt tilgjengelig som jeg bruker her. Det er nok ganske sjelden jeg bånner de forsterkerne, tror jeg, siden høyttalerne ennå ikke har tatt fyr.
Uansett, noen minutter senere, tid for vinkelsliper.
Den nye sveisehjelmen er fortsatt helt utmerket, men det hjelper også med såpass intenst arbeidslys at ikke kontrasten mellom sveiseflamme og omgivelser blir for stor. Ulempen med det er at øynene er tilpasset intenst lys før man tar på sveisehjelmen, så det blir nokså mørkt allerede før den blender ned.
Ingen premie for sveisehåndverket, dessverre. Det er vanskeligere å sveise pent enn det ser ut til når noen som virkelig kan det holder på. Her er det også stor forskjell på godstykkelse i platen og kulen, så jeg mistenker at det ideelt burde vært enda mer strøm enn hva min relativt lille MIG-sveis kan levere på max.
Grunnen til at jeg la på såpass mye metall var likevel jeg ville ha en litt myk overgang mellom kule og plate. Vinkelsliperen fikset det jeg ikke fikk til med sveiseapparatet.
Noen tak med en pusseskive, en tur innom søylebormaskinen, et sjakkel, en snor og en karabinkrok, og så er den plutselig ferdig. Dessverre mangler jeg et par meter takhøyde i kjelleren til å kunne teste den der den egentlig skal henge, så den får henge ved siden av.
Bulbous, also tapered.
Den veier 2,1 kg, nokså spot on til formålet. Jeg brukte samme knute i karabinkroken som på de andre, men satte en justerbar knute på sjakkelet for lett å kunne tilpasse til den høyden som er tilgjengelig.
Dette er forøvrig restene som ble til overs av seks meter stålrør.
Blankt stål er pent, men det vil ikke forbli blankt mange timene utendørs i kystklima. Derfor er neste trinn rustbeskyttende maling. Da tenker jeg noe mer diskrete farger enn blankt metall, antagelig en kakaobrun farge på rørene (tilsvarende litt oksydert kobber) og svart på det andre.
Likevel, hvis det blir noenlunde pent vær i helgen forsøker jeg å skremme naboene ved å henge den opp langs garasjeveggen og høre hvordan den funker. Og hva naboene sier.
Nope, men tror ikke det skal så veldig mye til. Slagplaten behøver bare å bevege seg noen centimeter for å treffe noe.
Tror du må finde en kirke hvor de selger ut gamle orgelpiper....
De er altfor tynt metall. Veggtykkelse på rørene er en viktig faktor her.
Kort oppdatering: Jeg tenkte litt mer på overflatebehandling og kom til at jeg vil forsøke å simulere enslags anløpt bronse eller kobber. Forsøker å bygge opp illusjonen i flere lag, starter med irrgrønn Hammerite som forhåpentligvis biter seg godt fast, et strøk eller to av noe som gir gammel kobberfinish (med litt gjennomskinn av det irrgrønne), og så noe mattere turkis flekkvis øverst.
Foreløpig bare første par strøk Hammerite:
Bulbous, also tapered.
Crazy as a loon. Tar det som et kompliment.
Uansett, jeg fikk ikke helt til den tiltenkte illusjonen. Bronsefargen er såpass blank at det ikke fungerer spesielt bra å legge «irr» oppå. Det blir mest et inntrykk av malingsøl, og det var jo ikke hensikten. Så det får stoppe ved oljet gammel bronse, mer eller mindre. Grønnfargen under titter frem her og der, noe som gir et inntrykk av litt irring i krokene.
Og da er den plutselig nokså ferdig. Får bare henge en stund i kjelleren til lakken har herdet helt. Det går litt langsomt på denne årstiden.
Jo, @Sluket har allerede instruert meg om å legge ut en YouTube-video med kreasjonen, så jeg tør nok ikke annet.
Silikoninnholdet har nok ikke noe å si, men malingssjiktet generelt vil formodentlig legge litt ekstra demping på de aller høyeste frekvensene pga viskoelastisitet, og det er helt OK. De frekvensene jeg er interessert her er ved såpass lave frekvenser at det ikke vil dempe noe særlig, mens inharmonisiteten øker oppover i frekvens. Litt demping over 4-5 kHz vil bare få det til å låte litt renere.
- Ble medlem
- 26.02.2013
- Innlegg
- 3.612
- Antall liker
- 3.312
Da man var ung og dum brukte man takmaling på trommeskinnene når de ble skittne og så gamle ut.
Litt lenger ut i samme uker har man nye erfaringer som gjør en litt mindre dum. Og slik har man tynnet ut i samlingen av dummheter. Men det fortsatt mange igjen så ikke helt klar for penalet enda.
- Ble medlem
- 10.10.2008
- Innlegg
- 5.715
- Antall liker
- 1.502
Siden dette er vakkert nerderi på samme nivå som Sverre Larssen sin vindharpe håper jeg dette får samme behandling slik at vi alle kan nyte resultatet av slitet ditt, @Asbjørn. Flott levert!Jo, @Sluket har allerede instruert meg om å legge ut en YouTube-video med kreasjonen, så jeg tør nok ikke annet.
In the early 1970s the Norwegian businessman Sverre Larssen decided to construct a wind harp at his cabin at Sele, Jæren on the west coast of Norway. Using his free imagination and amateur engineering skills, Larssen constructed a harp with 12-strings, which was brought to vibrate by the wind. Based on the principle of the electrical guitar, Larssen amplified the strings using four contact microphones and then recorded the sounds direct to tape. Word about Sverre Larssen’s instrument began to spread and during the 1970s notable artists such as Liv Dommersnes, Åse-Marie Nesse, Ketil Bjørnstad, Kjell Bækkelund and Jan Garbarek utilized the sounds of Larssen’s wind harp.
Sverre Larssen | ogudmundsenminde.no
www.ogudmundsenminde.no
Sist redigert:
Er den svigersønnen endelig godkjent?Sist redigert:
Under tvil. Han er nokså britisk og fikk nok en del goodwill hos den grumme fader da han på en fortauskafé i Barcelona høytidelig spurte om min tillatelse til å fri til min datter, selv etter flere års samboerskap. Selv er han metallkunstner og DJ, og har til og med utgitt et vinylalbum hvor alle lyder er opptak av summende insekter. Jo, han passer rett inn.Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…