Kronikk av Kajsa Ekis Ekman, svensk forfatter og journalist
Vi skal fortsette til vi har utslettet Hamas», sier Benjamin Netanyahu etter to måneder med bombing av Palestina og over 18.000 døde.
Men er det virkelig mulig å «utslette» Hamas? Kunnskapsnivået i mediene er lavt, og det hjelper ikke at den israelske staten sprer hashtagen «HamasIsIsis». Den forsøker å knytte Hamas til islamistisk terror generelt i håp om å vinne gehør hos et uvitende vestlig publikum som sannsynligvis ikke kan skille mellom Den islamske staten og al-Qa’ida, mellom Hamas og den palestinske organisasjonen PFLP, eller til og med mellom Midtøsten og Afghanistan.
Det kan derfor være på sin plass å anbefale noen bøker om Hamas.
Den beste til å begynne med er Cambridge-professor Khaled Hroubs «Hamas – A Beginner’s Guide», utgitt av Pluto Press. Hroub har skrevet flere bøker om Hamas og har intervjuet ledelsen gjennom flere år.
For det første forklarer Hroub at Hamas ikke er en global organisasjon, i motsetning til IS og al-Qa’ida. Hamas er ikke interessert i en global jihad eller et stort kalifat. De har aldri gjennomført militære operasjoner andre steder enn i Israel/Palestina. Dette skiller dem også fra deres sekulære forgjengere PLO og PFLP, som gjennomførte angrep også i Europa.
Hamas er først og fremst en nasjonalistisk organisasjon som har som mål å frigjøre Palestina.
Noen observatører vil hevde at dette målet i seg selv er sekulært, fordi det er basert på ideen om nasjonalstater og ikke på ideen om et samlet muslimsk rike. Og mens IS er en relativt ny internasjonal gruppe som utelukkende består av krigere, har Hamas vært en viktig del av sivilsamfunnet i nesten 40 år.
Hamas, skriver Hroub, er en blanding av en nasjonal frigjøringsbevegelse og en religiøs gruppe. For dem som slutter seg til Hamas, er begge aspektene viktige.
Hamas ble grunnlagt i 1987 av sjeik Ahmad Yasin, som i en alder av ti år ble fordrevet med familien fra hjemmet sitt da Israel ble grunnlagt, og ble flyktning i Gaza, der han levde et fattig og kummerlig liv og ble rullestolbruker i en alder av elleve år. Han ble fengslet av Israel to ganger og ble drept som 66-åring av et israelsk helikopter da han nettopp hadde blitt rullet inn i moskeen for å be.
Hele livet hans var preget av den israelske okkupasjonen, i likhet med en annen sentral Hamas-figur, Mohamed Deif.
Deif har overlevd sju israelske attentatforsøk, mistet sin kone, sin tre år gamle datter, sin nyfødte baby og et øye i israelske bombeangrep.
Hamas vokste i popularitet av to grunner. For det første hadde PLO gitt opp den væpnede kampen, gjennom Oslo-avtalen fra 1993, i bytte mot en palestinsk stat. Men det ble ingen palestinsk stat fordi Israel aldri oppfylte sin del av avtalen. Etter hvert ble det klart at avtalen i praksis var død – bosettingene ble stadig flere, og det fantes ikke noe reelt selvstyre. Okkupasjonen fortsatte, men motstanden var lammet.
Hamas tok dermed over der PLO slapp. Det var ikke overraskende at det var en islamistisk og ikke en marxistisk eller sosialistisk organisasjon som tok opp kampen – muren hadde nylig falt, og sosialismen hadde ikke lenger appell for internasjonale frigjøringsbevegelser. Religionen tok over.
Så hva er forholdet mellom religion og nasjonalisme i Hamas?
Religionens betydning kan ikke undervurderes, skriver Hroub, og mange sekulære og kristne palestinere i Gaza har blitt stadig mer ukomfortable med Hamas-regimet.
Han hevder imidlertid at det klart antisemittiske manifestet fra 1988 ble skrevet av én person, en eldre mann, og ikke gjenspeiler bevegelsen som helhet. Manifestet ble omskrevet i 2017, og i det nye erklærer Hamas at fienden ikke er jøder, men sionister.
Ettersom Hamas ønsket å ta opp den væpnede kampen, men manglet midler, utviklet de i begynnelsen selvmordsangrep som metode. For hver palestinsk sivilist som ble drept, ville de drepe en israelsk sivilist, var mottoet. Først den dagen Israel sluttet å drepe sivile palestinere, ville de slutte å drepe sivile israelere. Denne metoden spredte seg deretter over hele verden og ble plukket opp av islamistiske grupper med et helt annet mål.
Den andre grunnen til populariteten til Hamas var fokuset på veldedighet.
De opprettet idrettsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og ungdomsklubber og tilbød befolkningen i Gaza – som var plaget av arbeidsledighet og få muligheter – reelle alternativer. De tilbød støtte til fattige familier og hjelp til dem som hadde fått et familiemedlem drept av Israel. At de ble sett på som et alternativ til en stadig mer korrupt og israelvennlig palestinsk styre, bidro til at de vant valget i 2006, til sin egen overraskelse.
Der slutter Hroubs bok. Hvis du vil lese om hvordan Hamas har styrt Gaza, kan du gå til «Hamas: The Islamic Resistance Movement» av Beverley Milton-Edwards og Stephen Farrell, som dessverre lider av en anglosaksisk slagside, eller «Hamas Contained: The Rise and Pacification of Palestinian Resistance» av Tareq Baconi.
Sistnevnte er fra 2022 og argumenterer for at Hamas har blitt nøytralisert av Israels blokade av Gaza. De har ikke klart å levere effektiv motstand, men har blitt sittende ved makta. I høst skulle det for første gang på lenge avholdes lokalvalg i Gaza. I slutten av september ble de ulike politiske partiene enige om å avholde valg.
Nesten alle bøker om emnet er nå foreldet. Men lærdommen er viktig: Å «utslette» Hamas er like urealistisk som å «utslette sosialdemokratene».
Vi snakker ikke om ti skjeggete menn i en tunnel, men om en organisasjon med forgreininger i hele samfunnet. For å utslette den må man drepe et helt folk.
Meningsmålinger viser dessuten at støtta til Hamas i befolkningen er lavest når det er fred med Israel, og sterkest når det er krig. De oppfattes rett og slett som bedre til å krige enn til å inngå avtaler.
Hamas kunne ha mistet makta i det kommende lokalvalget, men innbyggerne i Gaza som jeg har snakket med, sier at selv om de tidligere var kritiske til organisasjonen, har Israels forferdelige bombing gjort dem mer sympatisk innstilt.
en.wikipedia.org
