Det er kanskje et gyldig poeng, men hvis den betinger akkumulering av gigantiske private formuer på enkeltindividers hender, så er i så fall finansieringsmodellen for slik industri å anse som en systemfeil. Da er den ikke liv laga fordi den baserer seg på betingelser som i seg selv undergraver stabiliteten i samfunnet. Men jeg tviler sterkt på at det må være sånn, selv om milliardærene selvsagt har en interesse av å fremstille det på den måten.
Den store forskjellen på kapital i vid forstand og arbeidskraft er at førstnevnte er skalerbar, mens sistnevnte stort sett ikke er det. Antall timer nedlagt i løpet av ett år på å stemple inn på fabrikken, pleie gamle og syke, servere på restaurant, fakturere timer som konsulent eller megle aksjer er ikke veldig forskjellig. Hva som havner i lønningsposen varierer ganske mye, men fortsatt stort sett godt innenfor en størrelsorden, altså en 10-ganger. På samme tid kan man også skrive ett eller annet som selger som hakka møkk eller få millioner av følgere på YouTube og tjene et tårn av penger eller ha vært investert i Bitcoin eller NVidia-aksjer. Om man på en eller annen måte har fått tilgang på noen midler å investere kan man, om man har flaks, mangedoble pengene på kort tid. Eller så kan man mer jevnt og trutt sette litt til side og investere det i noe med grei forventet avkastning og på sikt vil det kunne gi en god avkastning (eksponensiell vekst osv). Eller tape alt om man kuker det til, som Idar Vollvik for eksempel.
Jeg har vel en viss følelse av at du har fått en hickup på denne stabiliteten din, selv om jeg forsåvidt skjønner det underliggende poenget. Om noen skal leie inn entrepemør for å bygge en Stor Fabrikk til noen milliarder kroner så må noen hoste opp den nødvendige kapitalen. Det kommer neppe til å være de få hundretalls ansatte som jobber eller skal jobbe der. De som bidrar med denne kapitalen forventer en viss avkastning, typisk risikofri rente + et risikopåslag på investeringen. Det kan selvsagt gå åt helvete, men om det går bra så forventer man da at det - ved et ganske normalt avkastningskrav på rundt 10% ca 100 millioner i året pr milliard investert på den investeringen som da tilfaller eierene, ikke de ansatte. Man må nesten anta at dersom dette skulle fordeles likt ut på ansatte + eiere eller at staten skulle konfiskere inntjeningen så ville ingen brydd seg med å investere i utgangspunktet.
Det eneste alternativet jeg kan se til en slik modell er ren kommunisme, der hvor fellesskapet (altså staten) eier alle produksjonsmidlene og så får alle andre aktører i økonomien en passe mengde utbetalt for sine bidrag. Husk på at stor kapital tilgjengelig for investering er akkumulert på en eller annen måte, det er i praksis gjennom gode investeringer, stor risiko og mye innsats (om man starter noe selv) eller arv, eller ved at bedrifter har generert gode overskudd over tid og har investeringsmuligheter. Den kommer ikke ut av intet men når man først på en eller annen måte har den så kan man generere mye (forventet) avkastning ut av nesten intet og ligge på sofaen resten av livet om det er hva man har lyst til. Eller flytte til Sveits.
Med mindre man konfiskerer nesten alt det overskytende kontinuerlig (eller alt innimellom) så vil over tid verdier akkumulers. Jeg synes vel at den offentlige debatten er preget av at dette ganske basale matematiske faktum ikke er anerkjent. Det er veldig rart å være tilhenger av privat eiendomsrett, heie på gründere som vil skape noe osv og samtidig være sur fordi noen blir rike som bergtroll som Abjørn pleier å si. Siden vi alle har en tilmålt tid her i livet så er det ikke så rart at folk som er opptatte av denslags ikke er så sugne på at funksjonen skal ta av om 150 år.
Om målet ditt med samfunnet er betydelig utjevning i formuesverdier så er hva du egentlig vil ha en dyp, kraftig og langvarig resesjon. Eller en krig som ødelegger masse kapital ved å jevne den med jorden. Da har store formuer en tendens til å forvitre men det er ikke spesielt behagelig for noen. I sistnevnte tilfelle hjelper ikke en gang forsikringen. Følte du en stor glede i mars 2020 når børsene trynet i et tempo man knappest tidligere har sett? Ble du ulykkelig når børsene steg igjen kort tid etterpå - også i et tempo man knapt har sett? Følte du stor glede under finanskrisen på slutten av 2000-tallet? Da var det virkelig utjevning i formuesverdier. Jeg tviler ganske sterkt på at noen av delene var hva du tenkte mest på da.
Minner igjen om at det i betydelig grad er akkurat de samme mekanismene som gjør at A/S Norge kan kjøre dundrende budsjettunderksudd herfra til evigheten. Den forventede realavkastningen til oljefondet er nå ca 1/4 av det norske statsbudsjettet, riktig nok hjulpet av at den norske valutaen blir stadig mer verdiløs. Om det kommer en eller annen i USA som konfiskerer all privat kapital til fellesskapets beste så er et sted rundt 70% av verdiene borte.