Det er da ingen uenighet her. Jeg er bare litt overrasket over om man tror at ens individuelle personlige bidrag skal flytte en eller annen nål. Det gjør det neppe. Men uansett så er og vil de store bidragene være statlige. Det har vært mye klaging på lite artilleriammo - det er ingen andre enn nasjonale myndigheter som eventuelt kan bøte på det problemet, ingen skjerv fra private vil gi mer av sorten - slik er det bare.
Nå er det vel heller ingen her, så vidt som jeg kan erindre, som har trodd eller ment at private bidrag vil flytte noen nål i det store bildet. Eller bedt om noe regneark for å kalkulere kost-nytte av å prøve å hjelpe andre med det en kan og de ber om. Så hvorfor du har med å dra den slags frem i en tråd «uten uenighet» får du nesten svare for selv.
Jeg kan jo forstå at for enkelte så vil selv tanken på å måtte forholde seg til verdier av ikke-monetær art være fullstendig fremmed, og ideen om å leve i et slikt samfunn uhyrlig og fremskynde umiddelbar mental kollaps.
Men tro det eller ei; det finnes mange verdier som ikke lar seg så lett kvantifisere og dermed relativiseres i kroner eller øre, eller hryvnia for den del.
Moral og ryggrad er slike ting. Om det nå er tannlegeutstyr fra Bergen eller kikkertsikter fra Østfold som doneres har de stor verdi utover aktuell og kanskje beskjeden markedsverdi. Det skaper folk-til-folk kontakt og bånd som er uvurderlige. Det forteller enkeltpersoner på fronten i Ukraina at det er mennesker akkurat som dem selv der ute, som tenker på dem og forsøker å hjelpe med det som blir etterspurt og ikke bare hva de ikke har bruk for selv.
Noen av mine venner har tredje generasjons vennskapsbånd på Balkan, etter at våre besteforeldre prøvde å hjelpe jugoslaviske partisanere på straffearbeid i Norge. Endte det okkupasjonen av Norge eller bidro på noen som helst målbar måte til Nazi-Tysklands kapitulasjon? Definitivt ikke.
På den annen side så hadde vi nok noen hundretusener av nordmenn som etter å ha sleggeregnet litt på det kjapt kom frem til at det nok var liten rasjonell gevinst å hente på å utsette seg selv for risiko ved å hjelpe krigsfanger, eller jøder fra deportasjon for den del, i det store bildet. Tross alt, hva betydde én jødisk skredder fra Strandgaten til og fra i et Holocaust som utryddet seks millioner av dem? Verdien av hans liv utgjorde jo bare marginale 0.00000017 prosent.
Noen ganger i livet er det faktisk viktig å være prinsipiell, om enn så økonomisk irrasjonelt det måtte fortone seg på individplan.
Tror ikke noen gjør det for å bli sett som helter. Men en ting er sikkert; ingen vil gratulere deg om 30 år fordi du mente at et fravær av personlig bidrag, uansett hvor lite, demonstrerte økonomisk skarpsinn. Bortsett fra andre som måtte mene det samme, naturligvis.
