Interessante observasjoner ouh812, men for et ihuga Tool fan var dette et møte med gudene.
Tool som band er innadvendt. De har kommet for å levere musikk, og ikke utlevere hver enkelt sin personlighet.
Hvilket fungerer dårlig i en slik setting som dette om man ønsker seg litt "showmanship" og kontakt. De byr rett og slett ikke på seg selv, bortsett fra helt til slutt når noen heldig får tak i en trommestikke fra en ydmyk blid kjempe som står på scenekanten i sitt baskettøy.
Hva gjelder lydnivå, så er vi helt på bølgelengde. Utrolig synd at man skal velge pådrag fremfor finesse (les: oppløsning og detaljering) når et band med så kompleks takt - og rytmeskift spiller opp. Når det grøter til bassgjengivelsen så voldsomt, så hører man ikke det knivskarpe samspillet mellom Danny Carey og Justin Chancellor (eller mellom Adam Jones og Danny Carey). Animasjon og lyssetting av sceneriggen til bandet fordrer mørke, sånn sett egner Tools konserter seg mye bedre innendørs. I Spektrum var animasjon og lyssettingen spektakulær, og gav meg mye gitt hvem de samarbeider med om dette og deres muskalske uttrykk. Men det er meg. Men bortsett fra det, så var det en aller helvetes mektige opplevelse.
Lydmessig var konserten de holdt i Oslo Spektrum i april 2022 MYE bedre, men settet de spilte på Ekebergsletta på torsdag var mer variert. For egen del gikk det bare noen minutter før alt jeg tidligere på dagen hadde hørt ble parkert (jeg ankom festivalen i det Opeth gikk på, og digger dem rått) med et unntak, og det var Nuno Bettencourt/Exstreme. Det å få se og oppleve en av verdens fremste rock gitarister var for meg stort. Låta Rise fra albumet Six, slo meg rett i bakken i fjor, og siden har soloen til Nuno tumlet rundt i kroppen. Det han gjør der gitt sin notorisk vanskelige gitar (Washburn 4N) er intet mindre enn briljant i mine ører. Som han sier selv under et fornøyelig drøye 2 timer langt intervju med Rick Biato - "I have to earn every fucking note when I play this guitar. Norhing comes for free, but it is all in the fingers". RESPEKT! Og de som har albumet vet at det finnes 3-4 solopartier til på skiva som ikke står noe tilbake for soloen på Rise.
Jeg slutter aldri og forbløffes over Danny Careys traktering av slagverk. For en presisjon, finesse og makt det er i det han gjør og formidler. Han har null problemer med å spille rytme sammen med Chancellor eller legge seg på bandets mest introverte medlem gitarist Adam Jones. Det er så lekkert å høre takskiftene til Danny når han går fra grunnkompet til å piske Jones fremover at den berømmelige pelsen står rett til værs. Dannys store trommeslagerforbilde Jon Bonham gjorde nettopp det, han lå nesten utelukkende på Jimmy Page gitarspill. Slikt blir det et voldsomt driv av, og på torsdag var Carey i storform. Derfor var det jævlig ergerlig at de skrudde opp volumet. Tool er sin helt egen genre. Enten så liker man dem eller så synes man det er noe monotont masete møl. For meg er musikken deres en videreføring av King Crimson. Jeg trenger kanskje ikke nevne at jeg er fan av KC på min hals?
Maynard virket også til å være på humør og i god form, og formidlet vokal forbilledlig. Igjen faen ta volumnissen bak miksepulten
Det var en fornøyd kar som returnerte til Skjeberg under meget utfordrende værforhold natt til fredag.