Medisin og helse Tråden om kreft

Merket meg at det var en del som hadde mye på hjertet i forhold til kreft. Alt fra følelser rundt frykt, behov for å dele sin historie, også er det sikkert folk som lurer på ting, hva som helst egentlig.

Så da starter jeg herved en tråd om emnet, så vår vi se om interessen/behovet er stort nok til at det blir noe fart.

Spørsmål til de som har/har hatt kreft selv:
Er det egentlig innafor at folk som ikke har kreft selv, spøker om kreft?

Hilsen en som ofte snakker før han tenker.

Det er sikkert veldig individuelt. Jeg er selv veldig åpen for at alt kan spøkes med, og at det ligger masse humor i det i seg selv å gå over streken. Samtidig er det jo alltid viktig å ikke henge ut enkeltpersoner, særlig ikke om de er spesielt sårbare. Jeg hørte i dag at det i et land er lov å ha 4 koner, mens i Norge har vi en lov som beskytter menn mot dette. Her henger man ut kvinner som gruppe, det er gøy fordi det er politisk ukorrekt, og jeg synes ikke kvinner skal føle seg uthengt av den grunn.

Har du noen eksempler? Vi burde jo ha humor i denne tråden om det skal bli noe fart.

Jeg hadde kreft for roughly 10 år siden.
Jeg fikk det i Skjoldbrusk kjertelen. Måtte operere bort skjoldbrusk kjertelen og har vel fått de fleste problemene etterpå som kjennetegner lavt stoffskifte, høyt stoffskifte, symptomer på overgangsalder, angst, depresjoner, hjernetåke og konsentrasjonsproblemer.
Og det er i tillegg til å takle kreftdiagnosen mens jeg gikk til behandling og i årene etterpå.

Skulle gjerne sluppet, men sånn er det nå en gang. Min diagnose var grei og sånn tålig grei å behandle, men jeg har vært mine turer på Radiumen og fått mine diffuse svar. Jeg har trasket noen mil i gangene på Radiumen og trasket rundt på Uller’n mens jeg har hatt permisjon. Jeg mistet stemmen etter operasjonen i halsen, men fikk den heldigvis tilbake etter 3 mnd.

Thomas

Er det greit å trykke "liker dette innlegget" uten å egentlig ikke like det som Thomas skriver ?

Jeg "liker" innleggene da det er gode innlegg

Folk må ikke være så redde for å tråkke feil.

Sent fra min SM-G965F via Tapatalk

Hvor gode er vi til å stille opp når noen rundt oss får kreft? Selvfølgelig når det rammer en av dine aller nærmeste og man går gjennom alle slags stadier av angst, redsel, håp i ulike blandinger. Men hvor flinke er vi til å besøke en venn, en arbeidskollega eller nabo når vi får høre at vedkommende har fått kreft? Det er slett ikke smittsomt, men svært mange som får kreft opplever nok at mange styrer unna en. Og det er veldig synd. Man er vel aldri så sårbar som når man får en kreftdiagnose som lyn fra klar himmel, omgitt av jobb og unger og man føler at man risikerer å dø fra det hele. Og da er det nok svært varierende hvor godt nettverket trår til rundt oss. Alt for mange blir stående alene med alle tankene.

Jeg tror heller ikke man skal glemme den støtten de nærmeste pårørende trenger i en slik situasjon. De opplever nok mye av den samme frykten og usikkerheten, men blir ofte litt glemt i det store bildet.

Thomas ( Griffenfeldt ) sin historie bringer tilbake noen minner. Min far døde av den samme kreftypen ( Pancrastcancer ) for ca 35 år siden. Den gangen var dette "uhelbredelig". Begge mine første svigerforeldre døde også av samme kreftype. Det var, den gangen i alle fall, faktorer som pekte i retning av at dette var en kreftform som hadde årsak i forurensing. Det var statistikk som viste en klar overhyppighet blandt folk som bodde nær smelteverk. Vi, både min familie og svigerfamilien, bodde nær, veldig nær Lilleby smelteverk i Trondheim.

Slik sett kan vi nok glede oss over at det har vært en smule utvikling i behandlingen av kreft og at verden faktisk går framover. Omtrent samtidig med at min far ble syk var det en kjent ( husker ikke navnet ) politiker fra Trondheim som fikk en eksperimentell behandling, utviklet i Tyskland, som berget ham. Pancrastcancer blir ofte oppdaget sent slik at den ikke kan opereres. Svulsten omkranser viktige blodårer ved hjertet. Den tyske behandlingen gikk ut på masiv cellegiftkur slik at svulsten ble så mye redusert at det var fysisk muig å få en skalpell inn mellom svulsten og hovedpulsåren slik at den kunne skjæres bort uten å skade blodåren.

Så midt opp i alle plager og all elendighet Thomas så var du likevel heldig med at du ble syk "så sent" at det var mulig å behandle kreften.

Ene datteren min bor sammen med en venn, og vennen hadde en kjæreste som også bodde sammen med dem i perioder. Bare i perioder fordi han hadde kreft. Det var ganske brutalt for dem alle tre, fordi det vekslet mellom håp og håpløshet. De ble etter hvert inneforstått med at det gikk feil vei. Han var veldig innstilt på at han skulle leve livet så lenge han hadde det, så han laget seg ei liste over ting han ønsket å gjøre før han døde. Det kom for ikke lenge siden et langt stykke i Adressa om hans streben etter å komme seg gjennom denne lista, og spesielt om fallskjermhoppet som han gjennomførte dagen før han døde, 21 år gammel. De to jentene ønsket etterpå å fullføre det som sto på lista, som han ikke rakk å gjennomførte, til ære for ham. Men da de spurte hvor lang tid det ville ta å gå Norge på langs foreslo jeg at de for sin egen del burde vurdere å gå på tvers i stedet, der det er smalest. I tillegg anser de nå hans lillebror for å være sin lillebror.

Det er mye lærdom i dette. Blant annet det å leve livet mens man har det. Man trenger ikke ha kreft for å tenke i de baner. Vi har begrenset tid her alle sammen, selv om den ikke er like begrenset for alle.

Jeg er i alle fall glad for at noen tør å dele erfaringer. Selv har jeg en svoger med angivelig nokså "kompleks" kreft. Jeg ser min søster forsøke å holde hjulene (og kanskje også håpet) i gang, og som bror føler jeg meg ganske så fattig i situajonen.

Synes dette er en verdifull tråd. Føler jeg trenger input for å vite hvordan jeg best kan "hjelpe". Jeg husker også godt denne tråden fra et annet forum jeg er innpå jevnlig:
https://baatplassen.no/i/topic/1471...nne-med-en-gang/?tab=comments#comment-2106844

Vi krysser fingre, tror og håper og leter etter de små tingene som gjør den lille forskjellen.