Sju om morra´n en søndag i Juli, og jeg får ikke sove.Men det har tråden min tydeligvis gjort. Siden April. Kanskje på tide å gjøre noe med det. Så jeg har spilt Keith Jarrett, Nick Drake og Ryuichi Sakamoto på veldig lavt volum en stund, og blitt ytterligere inspirert av Laggas eminente tråd, som nå om dagen er innom sider ved livet jeg har hilst på endel. Livet, døden, kjærligheten, maten og musikken. Pretty much sums it all up, if you ask me. Tusen takk, Lagga.
I fjor høst var jeg innom her og skrev litt filterløst om "my particular brand of hard core existensialism", etter en lang vår og sommer preget av livets heller mørkere sider. 2011 var ikke akkurat mitt år, eller min families år, for å være helt presis. Sånn er det med de fleste av oss før eller siden, når livet deler ut knyttneveslag du ikke ser komme.Det virkelig gledelige den gangen, var alle de andre her inne som delte sine historier i etterkant av mitt lille strikkhopp av en høyst personlig virkelighetsbeskrivelse.Det gjorde mye for min del, og viste meg en side av felleskapet her inne, milevis fra kabeltråder, vinkelrett objektivisme og avsindig off-topic. En side av HFS-virkeligheten som handlet om å dele, om felleskap og om tilstedeværelse.
En dimensjon til, rett og slett.
Det gjorde at jeg i grunnen så hele HFS i et nytt lys. Bak alle de ansiktsløse nickene var det mennesker som virkelig hadde liv utenfor nettet, og som ikke var redde for å fortelle om det.
Etter en heller aktiv periode i høst, med restarting av tidligere omtalt forhold, mye ny musikk, fornyet Fidelityoptimisme og generelt gode dager, kom vinteren. Med høytidelig oppkobling av hjemvendt og nyoverhalt favorittplatespiller, anskaffelse av ultralegendarisk superpickup, en grenseløst aktiv tid i tråden, et fargerikt HFS-oppsving og mye å glede seg over.
Men også allergi utav det villeste helvete,virkelig alvorlig sykdom i aller næreste familie og mye som tæret og tærer på det aller meste. Nok engang ble det hendelser og opplevelser fra det virkelige livet som trakk i en retning som ikke inneholdt så mye hifi.
Men når livet gir deg en kasse sitroner, er det bare en ting å gjøre.
Be om salt og Tequila.
Så i går, etter sykebesøk, grubling og alt som hører slike dager til, fyrte jeg opp anlegget igjen, og pløyde igjennom et lass med skiver en tidlig morgentime. Drake, Miles, Floyd, Waits, Armstrong, Beatles, Mahler og Zeppelin (tre om morra´n!) til et glass malt. Ingen dårlig kombinasjon.Ikke låt det dårlig heller!
Når livet kjennes som om det er på vranga, er musikken den definitive livlinen for min del.
Jeg har ikke vært mye her inne, særlig ikke etter overgangen til HFS 3, som jeg fremdeles sliter med å få under huden. Jeg har sett at mange av de jeg virkelig satte pris på her har logget av, muligens for godt. Og jeg har definitivt vurdert det samme. Men jeg er her enda. Så får vi se om det skjer nok til å holde på motivasjonen og interessen og nok til å holde liv i tråden. Jeg håper de gamle gutta kikker innom (Hører dere, awe,musicus og Sluket?!) og at de som mener det er deres livsoppgave å starte og holde evig liv i kabeltråder snart får annet og viktigere ting å drive med. Et virkelig liv, for eksempel. Da kan det jo være et håp for dette lille subkulturelle smuget av et forum. Man kan jo håpe.
God frokost!