Politikk, religion og samfunn Norske gladkristne (not)

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Status
    Stengt for ytterligere svar.

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    1. Finn eit døme på ein annan offtopicdisksjon som ikkje er bortkasta/ørkeslaus, så er du god.
    2. Det er slikt det vert diskusjon av. Har du endra standpunkt nokon gong, då?
    Jeg synes nå det finnes nokså mange on-topic diskusjoner som også er en ren ørkenvandring.
    Er ikke hele poenget med et DISKUSJONSFORUM å diskutere? Komme påstander og argumenter, og selvsagt motargumenter?
    At de religiøse ikke klarer eller vil argumentere på en normal måte er vel strengt tatt ikke vårt problem?

    Dessuten, det de fleste her inne sier, er at vi må snarest skille stat og religion. Utover det er det opp til hver enkelt om de vil diskutere sin tro, men når denne troen brukes som argumenter i en politisk diskusjon, så forvent at det responderes på slikt!
     
    Sist redigert:

    Asbjørn

    Rubinmedlem
    Ble medlem
    26.03.2006
    Innlegg
    36.286
    Antall liker
    34.823
    Sted
    Vingulmǫrk
    Torget vurderinger
    2
    En ensidig og litt trendy retorikk i Norge i dag går på å stemple kristendommen nærmest som en karikatur - gjerne med en en litt lett arrogant holdning. Deres politiske syn forsvarer gjerne derimot islam og forstår seg i hjel på praktisering av dette. Hvis man skal kritisere uheldig hjernevask i en strukturert form så bør jo folk likebehandles.

    Videre, mye av kritikken er basert på prinsippet om at kirken har holdninger de promoterte i middelalderen - slik at det hele framstår som en stråmann - ref. Kartikaturen over, gjerne med en bevisførsel i vitenskapens navn.
    Som du kanskje har lagt merke til prøver jeg å være presis f eks med å skrive "de abrahamittiske religionene" når det er noe som er felles for kristendom, islam og jødedom, eller presisere at det gjelder kristendom (eller islam) når det er tilfellet. Det er enda mye mer å kritisere islam for, spesielt siden stat og religion er uløselig sammenfiltret, men det er i stor grad bare en gradsforskjell i hvor aggressivt undertrykkende statsreligionen er. Det sto lenge i den norske grunnloven at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Dessuten ser jeg ingen muslimer å diskutere dette med i tråden, og da vil det lett bli ekkokammerets enighet om "de andre".

    Mitt bilde av kirkens holdninger er nok mest farget av hva jeg så på bygda i Norge på 1970-tallet, både fra prest, menighetsråd og bedehus, og det jeg så under barnas skolegang i en norsk bygdeby rundt år 2000. Det er nok riktig at det var nokså middelalderske holdninger, og det var derfor jeg selv meldte meg ut så snart jeg var gammel nok til å bestemme det, og at jeg senere sendte illsinte brev til barneskolens rektor når misjoneringen ble for påtrengende. Kan hende det har endret seg dramatisk de siste 20 årene når jeg ikke har hatt annen kontakt med kristendommen enn å være tilstede i noen begravelser, men jeg tviler nokså sterkt på at restene fra middelalderen plutselig forsvant ca AD 2010.
     
    Sist redigert:
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    Som du kanskje har lagt merke til prøver jeg å være presis f eks med å skrive "de abrahamittiske religionene" når det er noe som er felles for kristendom, islam og jødedom, eller presisere at det gjelder kristendom (eller islam) når det er tilfellet. Det er enda mye mer å kritisere islam for, spesielt siden stat og religion er uløselig sammenfiltret, men det er i stor grad bare en gradsforskjell i hvor aggressivt undertrykkende statsreligionen er. Det sto lenge i den norske grunnloven at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Dessuten ser jeg ingen muslimer å diskutere dette med i tråden, og da vil det lett bli ekkokammerets enighet om "de andre".

    Mitt bilde av kirkens holdninger er nok mest farget av hva jeg så på bygda i Norge på 1970-tallet, både fra prest, menighetsråd og bedehus, og det jeg så under barnas skolegang i en norsk bygdeby rundt år 2000. Det er nok riktig at det var nokså middelalderske holdninger, og det var derfor jeg selv meldte meg ut så snart jeg var gammel nok til å bestemme det, og at jeg senere sendte illsinte brev til barneskolens rektor når misjoneringen ble for påtrengende. Kan hende det har endret seg dramatisk de siste 20 årene når jeg ikke har hatt annen kontakt med kristendommen enn å være tilstede i noen begravelser, men jeg tviler nokså sterkt på at restene fra middelalderen plutselig forsvant ca AD 2010.
    Jeg forstår hva du mener. Mitt forsøk er å skille budskapet i religionene vs. å kritisere dem på grunnlaget av hvordan f.eks. kirken som instituasjon praktiserer den (eller hvordan Krf utvikler politikk på dette grunnlaget). Derfor vil jeg mene at det kan godt tenkes at gladkristne som bruker DNT som veileder i sitt personlige forhold til Gud (for å bruke et slik uttrykk) kan på mange måter bidra mye inn i samfunnet.

    Jeg har faktisk mer erfring med dette med muslimer - der jeg opplever at de har et bedre samhold og tar mer hensyn til hverandre - kanskje mer enn den jevne nordmann som passer på sitt og sine. Vi har blitt et kaldere samfunn etter oljealderen med mer materialitiske verdier.

    Jeg er også litt kritisk til dekningen av Kirken i media. Det er mye fokus på enkeltpersoner som ikke klarer å oppføre seg, om det er sektledere, eller 1 til 2 prester som tviholder på en gammel praktisering. Man får fram ekstremtilfellene og glemmer mye av det som er bra.
     
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    Hvilke kilder har du på dette?
    Hvem er det av oss ateister som forstår seg i hjel på andre religioner?
    Promoterer ikke enkelte kirkesamfunn og religiøse i dag de samme holdningene som var for hundrevis av år siden?
    Vi er tilbake til cherry picking, skal "guds ord"/utvalgte eller samfunnet bestemme hva som skal trekkes ut av boken som denne ukens retningslinjer?
    Det er kun mine egne tanker og observasjoner. Jeg har ikke noe godt svar på spørsmålene du stiller.
     
    U

    utgatt25555

    Gjest
    Alle tolker. Du, jeg, Paulus. Og som du forstår, en tolkning er en tolkning er en tolkning. Og som i alle hviskeleker kan man ende opp med noe som er uhyre forskjellig fra utgangspunktet, i den grad man aksepterer at det i det hele tatt finnes et utgangspunkt.

    Men som sagt av flere her, tolk løs av hjertets lyst, så lenge du holder det innenfor hjemmets fire vegger. Eller i lystig diskusjon med andre uten å gjøre krav på at du besitter nøkkelen til noen form for sannhet som gjelder for andre enn deg selv.
    Om man starter fra feil posisjonen, å tar den for å väre riktig, så kommer du feil, og dine tolkninger er høyst originale (må ikke forveksles med riktige) så mens noen kjører på veien,(rett eller ikke) roter du fortsatt rundt i diket med dine tolkninger...
     
    U

    utgatt25555

    Gjest
    Et uttrykk som forbauser meg med mange kristne er "God fearing". Jeg har venner som snakker om slikt og ser det ofte brukt, spesielt i utlandet. Hva legger man i slikt? Er det bokstavlig eller i en annen betydning? Og hvorfor skal man frykte sin gud? Merkelige greier...
    Du som vet alt om dette burde jo skjønne att frykt er i betydelsen respekt, ärefrykt osv..ikke redsel...
     

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    Alle tolker. Du, jeg, Paulus. Og som du forstår, en tolkning er en tolkning er en tolkning. Og som i alle hviskeleker kan man ende opp med noe som er uhyre forskjellig fra utgangspunktet, i den grad man aksepterer at det i det hele tatt finnes et utgangspunkt.

    Men som sagt av flere her, tolk løs av hjertets lyst, så lenge du holder det innenfor hjemmets fire vegger. Eller i lystig diskusjon med andre uten å gjøre krav på at du besitter nøkkelen til noen form for sannhet som gjelder for andre enn deg selv.
    Det er rart dette, vi ikke-religiøse tolker (og vi tolker selvsagt feil), mens de religiøse vet. De bare vet! Selv om de tror uten et snev av beviser. Snåle greier!
     

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    22.557
    Antall liker
    15.591
    Torget vurderinger
    2
    Et lite utvalg gudsfrykt.

    Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge.

    og hold Herrens, din Guds bud, så du vandrer på hans veier og frykter ham!

    Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.

    Men om dig og dine tjenere vet jeg at I ennu ikke frykter for Gud Herren

    Og frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene

    Den dag blev David opfylt av frykt for Gud

    En forfærdelig Gud i de Helliges Kreds, stor og frygtelig over alle omkring ham.
     

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    Et lite utvalg gudsfrykt.

    Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge.

    og hold Herrens, din Guds bud, så du vandrer på hans veier og frykter ham!

    Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.

    Men om dig og dine tjenere vet jeg at I ennu ikke frykter for Gud Herren

    Og frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene

    Den dag blev David opfylt av frykt for Gud

    En forfærdelig Gud i de Helliges Kreds, stor og frygtelig over alle omkring ham.
    Høres ikke ut som respekt eller "ærefrykt" dette....
     

    Asbjørn

    Rubinmedlem
    Ble medlem
    26.03.2006
    Innlegg
    36.286
    Antall liker
    34.823
    Sted
    Vingulmǫrk
    Torget vurderinger
    2
    Det er rart dette, vi ikke-religiøse tolker (og vi tolker selvsagt feil), mens de religiøse vet. De bare vet! Selv om de tror uten et snev av beviser. Snåle greier!
    Er ikke det nærmest definisjonen på "tro", da? Det er også grunnen til at den troen ikke kan slippes til som argument for noe som angår oss andre. Tror jeg, dvs jeg bare vet, og da så.
     

    Disqutabel

    Æresmedlem
    Ble medlem
    28.09.2016
    Innlegg
    10.522
    Antall liker
    10.054
    Det er rart dette, vi ikke-religiøse tolker (og vi tolker selvsagt feil), mens de religiøse vet. De bare vet! Selv om de tror uten et snev av beviser. Snåle greier!
    Men sånn er det jo. Ta det fra en som i sin tid møtte Jesus på et hotellrom i Atlanta etter en fullstendig katastrofal fyllekule et sted ute i sub-urb'en. Selve opplevelsen var såpass intens og skjellsettende, at det deretter ikke fantes tvil, nå var det selve virkeligheten. Deretter var alle innvendinger rent akademisk interesse.
    Sånn i ettertid, lar jeg meg fascinere av hjernens fantastiske evne til selvsuggesjon og virkelighetsfordreining, og jeg er overbevist om at disse helt spesielle egenskapene har vært en soleklar evolusjonsmessig fordel for arten. Når noe så sterkt skjer med huet ditt, er du usårbar, og hele verden er lysere, lettere og mer levelig, så å si uansett hvor fyllesjuk man er. Men heldigvis kom jeg gjennom "psykosen" uten varige men, det tok rett nok noen år, men jeg ble aldri en forkynner, dette var kun en personlig greie for meg. Men jeg vet hvordan det oppleves, og kan derfor skrive under på at du har rett i dine antakelser. De religiøse bare vet, og de gjør det fullstendig uten fnugg av tvil.
     
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    Å tro betyr ikke nødvendigvis at man vet noe - eller kan bevise noe - vitenskapelig. Det handler mer om det enkelte individet og hvordan man fungerer som menneske.

    F.eks. så er mitt inntrykk at mange har glede av en tro for å være sterk i hverdagen. De jeg kjenner som er mest troende er også mest sårbare - der troen styrker dem.

    Noen tolkninger av Bibelen taler for at budskapet nettopp er ment for den enkelte (internreligion i motsetning til eksternreligion): At vi alle f.eks. har en god side og en ond side som balanserer hverandre. Sett i lys av dette så kan fortellingene fra religiøse tekster være retningsgivende til hvordan man lever sine egne liv.

    F.eks Gjenoppståelse kan sees i lys av at man har vært igjennom en vond periode - for så å finne tilbake til en styrket versjon av seg selv: At man blir "født" på ny.

    Gud og Djevelen kan være et bilde av hvordan det gode og onde i deg selv må balanseres. Dette synes jeg er godt forklart f.eks. i Apocalypse Now / Mørkets Hjerte / Coppola / J. Condrad - der man sier at det en del av deg som elsker og en del av deg som dreper.

    På bakgrunn av dette så kjøper jeg ikke uten videre at Kristendommen kan deevalueres på forklaringsproblemet mht. all ondskapen i verden. Ondskapen i verden kan kanskje best forklares med at vi ennå ikke har klart å leve i harmoni med hverandre - og kanskje heller ikke i harmoni med oss selv.

    Jeg vil igjen besøke Coppola sin verden her: Han beskriver viet cong som svært effektive drapsmaskiner fordi de virkelig trodde på sin sak, der deres eneste vei tilbake til frihet var via seier eller død. Deres kjærlighet til sin egen nasjon og familie var med dem hele veien (Kjærligheten kjenner ikke på savn, da den ikke har noen fysiske begresninger som tid og avstand) i motsetning til amerikanerne som ikke hadde en felles sak eller tro på samme måte. Soldatene kjøpte ikke propagandaen mot kommunismen som eks. De lengtet tilbake til sine liv i USA og hadde ikke fokus. Poenget er at tro kan gjøre individet sterkt - og akkurat det har vi ingen god forklaring på - som er meg bekjent.

    Et annet interessant spørsmål som dukker opp i denne filmen / boken er hva som er galskap og hva som er rasjonelt. Amerikanerne framstår som helt ut av kontroll med fokus på narkotika, sex/pornografi og uten mål og mening eller ledelse - som symboliserer "den frie verden" med materialisme i kontrast til viet cong og deres verdier. Hvis vi mister fullstendig vår kulturhistorie og verdier og går mer over til ren materlialsme og "rasjonalitet" - er virkelig det veien å gå?
     
    Sist redigert av en moderator:

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    Du har skevet noe tilsvarende flere ganger og jeg får inntrykket av at man for all del ikke må hverken diskutere eller være kritisk til religion?
    Det virker som om vi skal la det smått tulleruske innholdet bare være usagt og for all del ikke ta opp noe av det? Har ikke 2000 år med dette lært deg noe?

    Ingen sier at man ikke kan tro, alle tror vi vel på noe, men mange av oss liker å ha sin "tro" vitenskaplig og faktabasert forankret. Det er også opp til enhver om de vil diskutere sin tro og det er opp til enhver hvordan de bruker sine religiøse tekster. Bare ikke forvent at andre skal nikke godkjennende til all hatet, volden og det groteske i disse tekstene. Med mindre de religiøse aksepterer at de cherry-picker, ikke forvent at de ikke må både dokumentere og forsvare sine tekster ovenfor andre. Dersom de forventer det, ikke baser dine handlinger på, eller kom med bibel tekster og fraser fra noe som er like mye verdt som hvilken som helst annen bok for andre.

    Utover det, tro hva du vil, så lenge Kardemomme loven følges og man ikke prøver å få sin tro inn i politikken!
     
    • Liker
    Reaksjoner: JMM

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    22.557
    Antall liker
    15.591
    Torget vurderinger
    2
    Tenk dere at jeg fikk en e-post: Stein, kan du holde en keynote om vold i film i forhold til kristendommen? Vi skal ha et arrangement i regi av de nordiske filminstituttene.

    Jeg sa ja og fikk vite at en del kirkefedre kom til å være til stede. Dagen opprant og selveste kardinal Poupard kom, med bispefølge og tre lydtette oversetterbokser, en til en finsk, en til en dansk og en til en svensk/norsk oversetter, alle fra Vatikanet, som skulle formidle det som ble sagt til kardinalen. Jeg var snill gutt og fikk kopiert opp foredraget mitt slik at oversetterne ikke skulle måtte ta det helt på sparket, noe de sikkert ville klart. Dette var rutinerte folk.
    Så jeg holdt foredrag til full sal, med tre sorte oversetterbokser med vinduer bakerst i salen, ledninger frem til kardinal og følge som var koblet opp. Det var en viss rivalisering mellom de meget pent antrukne representantene for ulike kirkesamfunn, de holdt på stilen. Vatikanets utsendte hadde bedre skreddere og helt klart størst gravitas, sammenlignet med de øvrige fra "de grundig ettertenksomme" (religiøse). I tillegg en haug filmfolk, media, o.a.

    Foredraget førte til en invitasjon til Vatikanet etter en hyggelig samtale med Poupard i pausen etterpå.
    Hva har dette her å gjøre? Kan være interessant. Ikke hver dag Vatikanets fremste kulturvokter får innføring i Jesusmystikken i Terminator. :)

    FILMENS VOLDSMORAL ER BIBELSK

    Med hånden på hjertet – om vi fjernet all den litteratur, og all den kunst som inneholder vold, og som er begått de siste to tusen år i vår kultur – ville det blitt fint lite igjen av den felleseuropeiske kulturarven.
    Selv Michelangelos David ville måtte tas vekk, siden den hyller en krigerkonge som beseiret Goliath med sin slynge.

    Sannheten er jo at volden er en iboende del av våre åndelige, sosiale og politiske liv – og at det nettopp er fascinasjonen over voldens art og vesen som tiltrekker oss – når vi skal fortelle og gjenfortelle, uavhengig av medium; fordi vi har gjort vold til et redskap – og fordi vårt åndsliv, vår filosofi, metafysikk og rettstenkning, går ut på å sette grensene for hvordan vold skal anvendes i konfliktløsning.

    Jeg har alltid vært overbevist om at Victor Hugo, med Les Miserables; Dickens, med Oliver Twist; og Emile Zola, med Germinal – alle gjorde en større innsats mot fattigdom og barnearbeid enn hva noe statsoverhode, eller noen politiker, samfunnsreformator, eller religiøs organisasjon har gjort.

    I disse bøkene opplevde vi protagonister som ble ofre for vilkårlig og rettsløs voldsbruk – og bøkene vekket samfunnets samvittighet, og gjorde det mulig å skape lover som gjorde slik voldsbruk, om ikke umulig, så ihvertfall vanskeligere.

    Jeg mener derfor det blir for enkelt å si at filmen har kommersialisert volden, og at dette er en uting. Som i andre dramatiske uttrykksformer, har volden også en plass i filmens verden.

    Brukt rett – og i dag skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener med det – så kan vold i drama bli en vei til det gode, til noe bedre – og da kan det umulig være kun av det onde.

    Det er lett å forstå hvorfor vi er så fascinerte av vold. Naturen, vårt opphav, er voldelig, den befinner seg i stadig kamp – der prisen for selv det minste lille feilgrep, en bitteliten uoppmerksomhet, er døden – når næringskjeden og naturkreftene oppfyller sine gitte funksjoner.

    Mennesket var en gang en sårbar del av dette spillet – og vår evne til å observere, forstå og anvende vold, er det redskap som har satt oss utenfor Naturen, og som får oss til å tro at vi mestrer Naturen, og ikke omvendt.

    Om vold er et naturgitt gode – siden det som er naturlig per definisjon ikke kan være ondskap – når blir da volden likevel ond?
    Jeg skal ihvertfall tyve år tilbake i tid. Det er sommer, og jeg har plukket opp en paperback som skal få noen timer til å gå.

    Det stod noe på omslaget som fristet: Vitenskapsmenn finner en romersk gladiator nedfrosset i isen på Svalbard. Han vekkes til live.

    Denne oppstandelsen fra de døde skildres på en måte som satte seg fast i mitt hode. Han våkner gradvis, blir etterhvert bevisst kroppen, sansene, hender og føtter. Han forstår ingen ting av det han ser. Inntil en skikkelse kledd i hvitt og sort lener seg frem over ham, og noe dingler i et kjede om halsen på denne kvinnen. Øynene hans fokuserer – og ser et menneske som er spikret fast på et kors. Kvinnen bærer dette korset – og smiler!

    I samme øyeblikk forstår gladiatoren at han er fortapt, han er havnet hos barbarer, som tydeligvis dyrker korset, i hans øyne det aller verste av drapsinstrumenter.

    Hvorfor nevner jeg denne episoden? Fordi jeg mener det ikke er mulig å diskutere vold, uten også å ta hensyn til den sammenheng man ser denne volden i.

    En annen episode. Min datter var fem år dengang, nå er hun tolv. Jeg hadde sett frem til eventyrstundene vi skulle ha sammen. Og jeg gledet meg til jeg kunne lese mer utfordrende bøker enn dem vi begynte med. Jeg kjøpte Brødrene Grimms eventyr. En kveld satte jeg meg til rette med boken i fanget, åpnet den på måfå og begynte å lese.

    Men noe var galt. Dette var ikke den trivelige fortellingen jeg hadde forventet – dette var en skrekkelig beretning om en liten jente som ble røvet, satt i fangenskap, plaget og pint, og til slutt drept og spist.

    Jeg leste kun dit hvor de fanget henne, og diktet en snill avrunding der hun ble reddet.

    Det er mange som åpner Bibelen for første gang og forventer at den skal være fylt med gode fortellinger og gjerninger, og riktignok finner vi mange slike – men vi finner også utrolige voldsskildringer, eksempler på maktmisbruk, forræderi, svik, kamp og mord.

    Er dette den arv vi har, vi som er nedstammet fra Kain, og ikke fra Abel? For vi alle har en brodermorder som forfader?

    Vold er et sentralt element i drama, fordi volden er en uutskillelig del av vår kultur, av vår historie og av vår natur. Vi ville lyve om dette ikke var del av våre fortellinger, i bøker, filmer, fjernsyn eller på scenen.
    Hvorfor er da voldsbruk et problem? Kan den være dét - når jeg påstår vold er naturgitt, og samtidig så vesentlig i vår kultur og historie at vi ikke ville hatt hverken kultur eller historie, om det ikke var for vår vilje til å bruke vold?

    Det gamle testamentet kan, noe overfladisk, oppsummeres som en studie over ”Et øye for et øye; en tann for en tann.”

    Mens Jesu’ budskap i Det nye testamentet, utfordrer dette synet med ”Sett dere ikke imot det onde, men hvis noen slår deg på det høyre kinn, så vend ham det venstre også.”

    Jeg vil skille mellom to slags filmer

    – de gammeltestamentariske, som tillater alt i hevnens navn.

    - og de som er inspirert av Det Nye Testamentet – der viljen til ikke å ty til vold er et sterkere middel til å avsløre karakter og offervilje, i navnet til noe som er større enn hevntørst.

    Jeg leser beretningen om Judith og Holofernes, og innser hvordan denne, i sin grunnstruktur, er inspirasjonen til alle fortellinger der innsikt og mot vinner over rå makt.

    Men det er også en fortelling om hvordan den som anser seg utvalgt kan ty til ethvert middel mot sine fiender – og har rett til å gripe til hevnen.

    Jesu oppfordring står i sterk kontrast til Judiths voldsbudskap, og den hyllest hennes drapsgjerning og handlekraft blir gjenstand for i Det Gamle Testamentet.

    At det er vold i Bibelen, betyr ikke at Bibelen er ond. Jeg vil heller si det betyr at Bibelen fremstiller den menneskelige tilstand i sin helhet, uten å underslå ubehageligheter som kan sette oss i tvil om Guds gode hensikter.

    Hvorfor ville jeg ikke utsette min datter for volden i Brødrene Grimms eventyr? Jeg opplevde volden som unødvendig, og at forfatterne overdrev sine virkemidler, og nærmest fråtset i vold.

    Filmer ville bli blodfattige, og unnskyld ordspillet, om vi tok vekk all form for vold. Men hvordan skal vi bruke denne volden?

    At en fortelling er oppbyggelig, betyr ikke at den utelukkende inneholder gode virkemidler – snarere at det som skjer, peker mot et ideale som det er verdt å holde høyt, og at den som forsøker å stå så nær som mulig til dette idealet, i tanke, ord og gjerning, er et bedre eksempel til etterfølgelse enn den som ikke evner dette.

    Og det er dette jeg sikter til med voldseksemplets karakterbyggende evner; som Hugo, Dickens og Zola anvendte seg av i sin diktning.

    Og herfra kan vi utlede en tankevekkende distinksjon:

    Mellom nødvendig og unødvendig vold.

    Vi fordømmer Kain, fordi han forgrep seg på sin ”gode” bror. Men var Abel god før han døde, eller ble han god gjennom sin død? Med andre ord, var det selve voldsutøvelsen som skapte skillet mellom god og ond når vi skal beskrive disse to – og er derfor voldsutøvelsen nødvendig, så vi skal kunne skille mellom dem, i søken etter en leveregel?

    La meg utdype mer omkring dette. Her i Norge feirer vi hver påskehøytid med et storslipp av kriminallitteratur. Tar man et steg tilbake, og reflekterer over dette, så virker det høyst aparte.

    En høytid som er tilegnet refleksjon over drapet på Guds sønn – vies et snes bøker med mordgåter, og kriminalserier i TV.

    Det er da en underlig måte å tilbringe påsken på.
    Er denne voldsbruken, i bøker og i TV, nødvendig? Oppbyggelig? Inneholder den en moral? Hva har den å gjøre med høytiden?

    Er den ”bare” spekulativ, slik volden var spekulativ i Grimms eventyr?

    Når er vold i fiksjon nødvendig? Når er vold unødvendig?

    Dette spørsmålet ble faktisk satt på den største prøven i det forrige århundre, som kanskje var menneskehetens aller voldeligste, der store verdenskriger ble utkjempet med våpen som i sin ødeleggelseskraft kunne legge hele byer øde.

    Etter andre verdenskrig oppnådde mennesket en ødeleggelsesevne som kunne utslette hele kontinenter, for ikke å si hele planeten. Denne perioden er det ultimate uttrykk for en sammenhengende flertusenårig voldsorgie i vår kultur, som nå truer hele skaperverket, og ikke kun én utvalgt fiende.

    Dette får meg til å tenke tanken at mennesket, i sin evne til å anvende vold, nå har overgått Gud i sitt potensiale. For til tross for sin Gammeltestamentariske hang til oversvømmelser, landeplager og uår, betviler jeg at Gud ønsker å utslette sitt skaperverk.

    Og ligger det ikke en utrolig ironi i dette at akkurat da vi oppnådde denne evnen til å legge hele planeten øde, så ble vi også i stand til å reise vekk fra den, og tydelig se hvor liten og sårbar den er?

    Og er det derfor vi har skjønt at Det Gamle Testamentes mange eksempler på iskald hevn ikke lenger er en god rettesnor for oss?

    Når er vold nødvendig og når er den unødvendig?

    Den tidsånd som tillot westernfilmer der indianere ble slaktet ned, den duger ikke lenger. For vi skjønner at den som bruker vold på denne måten, selv blir ødelagt av vold.

    Jeg tror denne forandringen i vår oppfatning av voldens berettigelse er en konsekvens av at dens selvutslettende makt ble så tydelig med atomvåpnene.

    Begrepet ikke-vold er gammelt. Det var dette Jesus oppfordret til, da han oppfylte Zacharias profesi, og kom i fred, og uten våpen i hånd – til tross for at det var en krigsherre jødene ønsket seg i Messias komme, og ikke et villig offer som uten motstand lot seg korsfeste.

    Men det var kanskje først med Gandhi, Luther King og Mandela, som bærere av Jesu’ tanke, at vi fikk se hvordan ikke-vold var en kraft som kunne tvinge selv den mektigste i kne.

    Og det var dette jeg etterlyste når jeg ikke leste ferdig for min datter. For at denne kraften i voldseksemplet skal oppstå, må det ligge et uhildet ønske om rettferdighet bak volden. Rettferdighet for alle, og ikke kun for den som har makten i sin hånd. Og den som bruker vold for å utslette sine fiender, må selv bli utslettet av volden, om den skal tjene som troverdig kilde til drama med eksempelmakt. I dag.

    Det som preger rettferdig vold, er at den kan ramme blindt – og at den kan slå tilbake på den som har makt, om denne i urett misbruker sin makt. Det er derfor Justitia har et sverd i sin høyre hånd – og en vekt i sin venstre – og bind for øynene.

    Og når vold anvendes i kunst og drama, vil jeg sette som en forutsetning at eksemplet skal belyse hvordan vi skal forholde oss til vold som fenomen – nå som det vi kaller forstand har stilt oss utenfor Naturens orden. For husk, i Naturen fører voldsbruk til en belønning for den som utøver vold, jegeren får sitt bytte, men kretsløpet består – men mennesket har skapt et liv utenfor Naturen, der vold istedet for belønning kan lede til alles utslettelse – til kretsløpets slutt.

    Naturen belønner et feilgrep med døden.

    Det opplyste menneske belønner et feilgrep med nåde.

    Det gamle testamentet er opptatt av hevnen.

    Det nye testamentet handler om tilgivelsen.

    Og når vi anvender vold i film, bør det underliggende formålet være å vise veien til opplyst nåde – fordi vi ikke lenger evner å overskue voldens konsekvenser, siden disse i dag kan være sivilisasjonstruende, dersom volden kun benyttes til hevn – slik Det Gamle Testamentet bruker volden.

    Jeg nevnte Judith og Holophernes i sted. For meg er den beretningen et eksempel på iskald hevn.

    Jeg har en yndlingsfilm. Det er John Sturges Bad Day at Black Rock. En sortkledd mann med en lam venstre arm ankommer et lite lokalsamfunn. Toget pleier aldri stanse her – dette er et sted utenfor sivilisasjonen. Men det stanser, og denne mannen stiger ut.

    Inntil han ankommer, har samfunnet levd i en slags balanse. Det har sine hemmeligheter, men disse truer ingen. Inntil den fremmede ankommer.

    Gradvis stiger konfliktene – mellom dem som har hemmeligheter å bevare, og den nyankomne.

    Han ser da ufarlig nok ut – en eldre mann, med en lam arm. Eller er han lam, kanskje har han venstre hånd fast om skjeftet på et våpen i jakkelommen? Og kanskje later han kun som om han er lam?

    Han utsettes for vold, flere ganger, og hver gang vender han det andre kinn til.

    Det gjør jo at de som mistror ham blir modigere, og til slutt spør de seg selv ”hvem vil vel savne denne mannen, om han skulle forsvinne fra jordens overflate?”

    Og når den fremmede stiller et spørsmål som ligger nær den farligste av de stedlige hemmelighetene – et mord på en japaner som de begikk straks etter Pearl Harbor – bestemmer de seg for å drepe ham.

    Men han viser seg seiglivet. Og til slutt tar han også igjen. Med sin friske høyre hånd er han i stand til å forsvare seg likeså effektivt som Justitia med sitt sverd. Og uten selv å drepe noen avdekker han stedets hemmeligheter – til de skyldige enten er døde eller i politiets varetekt; og de uskyldige, de som var med og tiet om hemmeligheten, står igjen og må gå i seg selv, og be om at de kan gjenfinne et lite fnugg av den karaktér den fremmede har vist.

    Det kommer frem at japaneren de drepte, var faren til en amerikansk krigshelt – og at den fremmede er kommet for å overlevere en æresmedalje til faren, og fortelle om sønnens heltemodige død.

    Etter denne opplysningen blir det vanskelig for alle dem som var med og drepte ”den skitne japaneren” å skulle leve med seg selv.

    Men slike filmer – hvis intelligens vi ser gjentatt i et antall andre filmer – kommer gjerne i skyggen av voldsorgier; av filmer der volden settes utenfor en opplyst sammenheng – slik at bruken av vold forherliger hevnen.

    Den seneste voldsorgien – XXX - som gikk en seiersgang over verden – er en usammenhengende og rotete eksplosjons- og drapsfest, som langt overgår det eventyret jeg leste for min datter i groteskerier, men som er av den samme spekulative skolen.

    Og om den romerske gladiatoren, etter sjokket over korset om halsen på nonnen, var kommet seg på kino for å se XXX – så ville ikke ti ville hester kunnet trekke ham ut i dagslys igjen. Han ville nå vært helt sikker på at han var havnet blant livsfarlige barbarer.

    Vold i film er nødvendig, når den viser oss veien videre inn i nåden, og vekk fra volden.

    Men vold i film som kun dyrker volden er ikke bare et onde, det er ondskap.

    Men hvordan skal vi kunne skille mellom dem, uten å åpne oss for anklager om sensur?

    Alt håp er ikke ute, for selv på de mest uventede steder kan man finne intelligent voldsbruk i film. Selv i masseunderholdningen kan man bli opplyst.

    Jeg regner ikke med at det er mange her som har sett James Camerons Terminator 1 & 2.

    Jeg vedgår at avstanden fra Det kirkelige symposium til disse filmene kan virke vel stor. Men kort fortalt: i fremtiden er mennesket truet med å bli utryddet av maskiner. For å sikre at så skjer, sender maskinene en robot tilbake i tid. Roboten skal ta livet av moren til den mannen som i fremtiden leder motstanden mot maskinene.

    Motstandsbevegelsen sender sin egen mann tilbake i tid, for å bekjempe roboten.

    Og kvinnen blir en Mariaskikkelse – noe som blir enda tydeligere når det er mannen fra fremtiden som blir faren til barnet som skal redde fremtiden.

    Er ikke den tidsreisende da en engel?

    Og kvinnen bringer til verden en ny menneskesønn.

    Det interessante i denne filmen skjer i del 2. For nå er det gått fjorten år, og fremtiden sender to nye vesener tilbake i tid. Den ene er en reinkarnasjon, og jeg bruker ordet bevisst, av roboten som var ond i den første filmen – men nå er han programmert av motstandsbevegelsen til å redde menneskesønnen.

    Den andre er hans fiende, en uovervinnelig og sofistikert voldsmaskin.

    Den gode roboten dreper nådeløst, for å oppfylle sitt oppdrag. Inntil menneskesønnen forbyr ham å drepe.

    ”You can’t just kill people!”

    ”Why not?”

    ”You just can’t. Trust me on this one.”

    I filmens slutt får vi se den gode roboten beseire den onde. Men i stedet for å feire seieren, innser roboten at han må ofre seg selv, så teknologien han representerer ikke skal falle i gale hender, og gi maskinene for stor makt. Ved å innse dette, er han ikke lenger en maskin, men blir et opplyst vesen. Og han beviser sin kjærlighet til menneskene ved å begå selvmord – vi er tilbake til Jesu’ gjerning da han villig lot seg føre til retterstedet.

    Filmen avslutter med følgende interessante tanke: ”There is hope for us after all, if machines can teach us how to be human.”

    Jeg velger dette eksemplet bevisst. Det ville være så lett og konfliktfritt å velge en film vi alle kunne nikket klokt til.

    Hvorfor flokker undommene til Tolkiens Ring-trilogi? Den viser hvor vanskelig det er å være god i kamp mot forførerisk og ubegrenset ondskap. Og det gode seirer, fordi de minst sannsynlige heltene viser seg å ha den sterkeste karaktéren.

    Hvorfor kastet ungdommene seg over Matrix? Den er en parafrase over Det nye testamentet – med et slavebundet folk som venter på Den Ene, Frigjøreren, den nye Messias. På mirakuløst vis er han i stand til å begynne frigjøringskampen.

    Vi må nok akseptere at dagens oppvoksende generasjoner også vil ha voldelige sjokkeffekter i sine foretrukne medier. At disse ikke kun er forbeholdt Bibelen.

    Men la oss håpe at filmskapere viser større intelligens en den vi ser i voldsorgier av typen XXX.

    For jeg håper at kloke mennesker vil fortsette å bruke vold i film, på en måte som gjør at jeg får øynene opp for karaktér, mot, og offer – slik at jeg kan ha forstand til å vise nåde, den dagen det måtte bli nødvendig.

    Denslags drama har eksempelmakt. Og med fiksjonens hjelp kan vi kanskje vinne den innsikt som skal til så mennesket evner å stå sammen i fred utenfor Naturens vilkårlige voldsbruk.

    ”You can’t just kill people.”

    ”Why not?”

    ”You just can’t. Trust me on this one.”

    Skjærlaget - november 2002
     

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    Hmmm, det er en stor forskjell på bibelen og Terminator. Alle vet at Terminator er fiction og ingen bruker filmens innhold til å gjøre politiske valg!
     
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    Du har skevet noe tilsvarende flere ganger og jeg får inntrykket av at man for all del ikke må hverken diskutere eller være kritisk til religion?
    Det virker som om vi skal la det smått tulleruske innholdet bare være usagt og for all del ikke ta opp noe av det? Har ikke 2000 år med dette lært deg noe?

    Ingen sier at man ikke kan tro, alle tror vi vel på noe, men mange av oss liker å ha sin "tro" vitenskaplig og faktabasert forankret. Det er også opp til enhver om de vil diskutere sin tro og det er opp til enhver hvordan de bruker sine religiøse tekster. Bare ikke forvent at andre skal nikke godkjennende til all hatet, volden og det groteske i disse tekstene. Med mindre de religiøse aksepterer at de cherry-picker, ikke forvent at de ikke må både dokumentere og forsvare sine tekster ovenfor andre. Dersom de forventer det, ikke baser dine handlinger på, eller kom med bibel tekster og fraser fra noe som er like mye verdt som hvilken som helst annen bok for andre.

    Utover det, tro hva du vil, så lenge Kardemomme loven følges og man ikke prøver å få sin tro inn i politikken!
    Jeg tenker at det er bra å være kritisk og diskutere det. Jeg prøver kun å få fram mitt syn og tilnærming. Beklager om jeg har gjentatt noe for mye.

    Når det gjelder kritikk mot religion så er mitt innspill at man bør vurdere å skille mellom ulike temaer:

    - Vatikanets synder i fortid og/ eller misbruk av religioner i nyere tid - f eks det som går på kritikk av kirken som institusjon.

    - Kritikk av selve budskapet. DNT har i stor grad et fredelig og godt budskap men man kan så klart være uenig i det - type Nietzche tilnærming etc.

    - Kritikk av logikken i budskapet - om det egentlig egner seg i 2020 som veiledende etc
     

    Asbjørn

    Rubinmedlem
    Ble medlem
    26.03.2006
    Innlegg
    36.286
    Antall liker
    34.823
    Sted
    Vingulmǫrk
    Torget vurderinger
    2
    Noen tolkninger av Bibelen taler for at budskapet nettopp er ment for den enkelte (internreligion i motsetning til eksternreligion): At vi alle f.eks. har en god side og en ond side som balanserer hverandre. Sett i lys av dette så kan fortellingene fra religiøse tekster være retningsgivende til hvordan man lever sine egne liv.

    F.eks Gjenoppståelse kan sees i lys av at man har vært igjennom en vond periode - for så å finne tilbake til en styrket versjon av seg selv: At man blir "født" på ny.

    Gud og Djevelen kan være et bilde av hvordan det gode og onde i deg selv må balanseres. Dette synes jeg er godt forklart f.eks. i Apocalypse Now / Mørkets Hjerte / Coppola / J. Condrad - der man sier at det en del av deg som elsker og en del av deg som dreper.

    På bakgrunn av dette så kjøper jeg ikke uten videre at Kristendommen kan deevalueres på forklaringsproblemet mht. all ondskapen i verden. Ondskapen i verden kan kanskje best forklares med at vi ennå ikke har klart å leve i harmoni med hverandre - og kanskje heller ikke i harmoni med oss selv.

    Jeg vil igjen besøke Coppola sin verden her: Han beskriver viet cong som svært effektive drapsmaskiner fordi de virkelig trodde på sin sak, der deres eneste vei tilbake til frihet var via seier eller død. Deres kjærlighet til sin egen nasjon og familie var med dem hele veien (Kjærligheten kjenner ikke på savn, da den ikke har noen fysiske begresninger som tid og avstand) i motsetning til amerikanerne som ikke hadde en felles sak eller tro på samme måte. Soldatene kjøpte ikke propagandaen mot kommunismen som eks. De lengtet tilbake til sine liv i USA og hadde ikke fokus. Poenget er at tro kan gjøre individet sterkt - og akkurat det har vi ingen god forklaring på - som er meg bekjent.
    Mulig du tolker det slik, men det strider jo ganske kraftig med hva kirken selv sier er de absolutte grensene for hva man må tro på for å kunne kalle seg en kristen. Det absolutte minimum ser ut til å være noe slikt som Guds eksistens, Jesu fysiske død på korset og overnaturlige fysiske gjenoppstandelse, alt som en del av denne kompliserte historien med syndefall, menneskeoffer til seg selv, og frikjøp fra arvesynden ved å tro på samme historie. Dit, men ikke lenger.

    Det du beskriver er snarere en diffus New Age-inspirert intern religiøsitet med fokus på selvrealisering. Fint det, men jeg ser ikke at det skulle frita kirken, hverken den norske eller den katolske, fra å bli holdt ansvarlig for hva de krever at de troende må tro på. Og da støter man fort på det ondes problem, ved at en påstått allmektig, allvitende og god guddom ikke er forenlig med observert virkelighet. Kristendommen deler dette problemet med de andre abrahamittiske religionene. Kristendommen er et eneste sammenhengende forsøk på å snakke seg rundt det problemet som greske og indiske filosofer anerkjente og diskuterte flere hundre år før vår tidsregning.

    Andre religioner forholder seg til det på andre måter. Islam sier at Allah er allvitende og allmektig, men at det ikke er opp til mennesker å bedømme om guden er god eller ond, så det er Allahs vilje hva som enn skjer. Ordet "islam" betyr underkastelse (for den allmektiges vilje). Belønningen for dette innkasseres i det hinsidige paradiset. Problem solved, men det skaper et nytt problem med å avgjøre hvem som har myndighet til å fortolke og uttrykke Allahs vilje. Shiaer og sunnier blir ikke enige om det med det første.

    De norrøne gudene var hverken allmektige eller allvitende, onde eller gode, men underlagt skjebnen like mye som menneskene var, på samme måte som greske og romerske guder. Det hele var fatalistisk og dualismen god/ond var ikke en viktig faktor. Gudene kunne gjøre de rareste ting, snarsinte og innfule som de var, men deres skjebne var å omkomme i Ragnarokk. Ikke noe å gjøre med det. Berserker var også ganske effektive drapsmaskiner, siden de trodde det var skjebnen eller Odin som bestemte når det var deres tur til å komme til Valhall, og det eneste de kunne påvirke selv var æren og ettermælet blant de overlevende.

    I hinduisme og buddhisme er motoren den stadige gjenfødelsen basert på karma fra dette livet. Gjør man gode gjerninger og følger ritualene øker man sin karma og kan bli gjenfødt til et bedre liv neste gang. Det er guder, men de er nokså allsidige i natur, noen av dem ganske destruktive. De er hverken allmektige, allvitende, eller nødvendigvis gode. Det bakenforliggende guddommelige prinsippet er hverken godt eller ondt, involverer seg ikke, men bare er. Nepalske Ghurka-soldater er også ganske effektive i strid. De tror på gjenfødelse, og hvis de har vært lojale og utmerket seg vil de kanskje bli gjenfødt til brahminer neste gang. Eller kanskje som fluer hvis de har vært feiginger.

    Jeg husker godt en innflygning til Kathmandu med Royal Nepal Airways for lenge siden. Kathmandu ligger i en gryte mellom høye fjell. Innflygningen består av en lang sving gjennom en dal med fjelltopper høyt over begge vingetupper. Det var omtrent midt i den svingen at det gikk opp for meg at denne piloten tror på reinkarnasjon. :eek:
     
    Sist redigert:
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    ^Slike tolkninger av Bibelen kom vel før New Age - men jeg har blir kalt verre ting - så det må gå bra. :)

    Edit: Kristendommen før den ble implementert i Romerrike hadde en mer intern karakter.
     
    Sist redigert av en moderator:

    Audiophile-Arve

    Æresmedlem
    Ble medlem
    28.11.2002
    Innlegg
    20.682
    Antall liker
    7.922
    Sted
    Kysten, Nordvestlandet, argaste nynorskdistriktet
    Torget vurderinger
    0
    Et uttrykk som forbauser meg med mange kristne er "God fearing". Jeg har venner som snakker om slikt og ser det ofte brukt, spesielt i utlandet. Hva legger man i slikt? Er det bokstavlig eller i en annen betydning? Og hvorfor skal man frykte sin gud? Merkelige greier...
    Som vi såg på TV her om dagen; ein skal frykte gud elles får ein brenne evig i helvete. Høyrest litt trasigt ut, spør du meg.
     

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    22.557
    Antall liker
    15.591
    Torget vurderinger
    2
    Vi skal leve i frykt slik at vi skal kunne kjede oss i en evighet -- alternativt prøve oss på litt spell og så brenne i helvete. Slikt kan bygge både kirker og katedraler. Vi mennesker er rare.
     

    Audiophile-Arve

    Æresmedlem
    Ble medlem
    28.11.2002
    Innlegg
    20.682
    Antall liker
    7.922
    Sted
    Kysten, Nordvestlandet, argaste nynorskdistriktet
    Torget vurderinger
    0
    Som du kanskje har lagt merke til prøver jeg å være presis f eks med å skrive "de abrahamittiske religionene" når det er noe som er felles for kristendom, islam og jødedom, eller presisere at det gjelder kristendom (eller islam) når det er tilfellet. Det er enda mye mer å kritisere islam for, spesielt siden stat og religion er uløselig sammenfiltret, men det er i stor grad bare en gradsforskjell i hvor aggressivt undertrykkende statsreligionen er. Det sto lenge i den norske grunnloven at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Dessuten ser jeg ingen muslimer å diskutere dette med i tråden, og da vil det lett bli ekkokammerets enighet om "de andre".

    Mitt bilde av kirkens holdninger er nok mest farget av hva jeg så på bygda i Norge på 1970-tallet, både fra prest, menighetsråd og bedehus, og det jeg så under barnas skolegang i en norsk bygdeby rundt år 2000. Det er nok riktig at det var nokså middelalderske holdninger, og det var derfor jeg selv meldte meg ut så snart jeg var gammel nok til å bestemme det, og at jeg senere sendte illsinte brev til barneskolens rektor når misjoneringen ble for påtrengende. Kan hende det har endret seg dramatisk de siste 20 årene når jeg ikke har hatt annen kontakt med kristendommen enn å være tilstede i noen begravelser, men jeg tviler nokså sterkt på at restene fra middelalderen plutselig forsvant ca AD 2010.
    Skjønar.
    Men eg har erfart at ting har endra seg gjennom mi tid. Kvinnelege prestar, homoaksept var ikkje slikt vi opplevde. I staden var det danseforbod på skulen (eg fekk gleden av å vere med på vedtaket om å oppheve forbodet då eg kom attende som lærar på skulen der eg 13 år tidlegare måtte på rektors kontor på grunn av brot på forbodet. No dansar endåtil pinsevenene - og dei er gode!
     

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    22.557
    Antall liker
    15.591
    Torget vurderinger
    2
    ^ Mye snudde da den ansvarlige for godkjenning av nye kirkebygg viste seg å være en ivrig kirkedanser.
     

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    Skjønar.
    Men eg har erfart at ting har endra seg gjennom mi tid. Kvinnelege prestar, homoaksept var ikkje slikt vi opplevde. I staden var det danseforbod på skulen (eg fekk gleden av å vere med på vedtaket om å oppheve forbodet då eg kom attende som lærar på skulen der eg 13 år tidlegare måtte på rektors kontor på grunn av brot på forbodet. No dansar endåtil pinsevenene - og dei er gode!
    Spørsmålet er vel, endrer det seg på grunn av eller på tross av kirken?
     

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    Ein god religion må vere i stand til å omstille seg i pakt med samfunnet. Elles går han til grunne. Berre vent og sjå når det gjeld islam. Eit tiårs tid eller så, tenkjer eg....
    Dersom en religion må omstille seg på grunn av samfunnet rundt, hva er poenget med religionen?
     

    Audiophile-Arve

    Æresmedlem
    Ble medlem
    28.11.2002
    Innlegg
    20.682
    Antall liker
    7.922
    Sted
    Kysten, Nordvestlandet, argaste nynorskdistriktet
    Torget vurderinger
    0
    Dersom en religion må omstille seg på grunn av samfunnet rundt, hva er poenget med religionen?
    Veit ikkje! Men religion er eit behov somme har, så for å stette dette, kan det vere greitt. Samstundes må det ikkje vere til skade for menneskeleg livsutfalding. Då må det omstillast.
     
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    Veit ikkje! Men religion er eit behov somme har, så for å stette dette, kan det vere greitt. Samstundes må det ikkje vere til skade for menneskeleg livsutfalding. Då må det omstillast.
    Så lenge det ikke fører til sosialt dysfunksjonelle individer, død eller økonomisk kriminalitet - ref. NRK sine dokumentarer om sektene i Norge. Men, hvor er dokumentarene om muslimer som er fryst ut og/eller lever dobbeltliv?
     
    U

    Utgatt24668

    Gjest
    Jeg har prøvd å få fram det gode budskapet til DNT her - uten å være kristen sådan - men jeg tror på godheten i mennesket og mange av de gode rådene og erfaringene vi får fra disse tekstene.

    Når det er sagt er jeg mer og mer skeptisk til religiøse grupperinger og miljø. Jeg vil nesten si at sosialdemokratiet vårt fungerer mye bedre mht å ta vare på den neste og alles ve og vel. Det er et paradoks at venstresiden ikke liker kirken men er best i klassen til å forvalte budskapet som ligger til grunn.

    I den settingen støtter jeg mye av fordelingspolitikken til venstresiden - men tenker på samme tid at vi må legge til rette for mer verdiskapning som arvtaker til oljen.
     

    Larson

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.01.2014
    Innlegg
    11.476
    Antall liker
    4.214
    for min del så forakter jeg hykleriet man ofte finner i diverse kirkesamfunn.

    Kirken kan gi mye positivt til mennesker, støtte de når de har det vanskelig, bidra til å gjøre lokalsamfunn bedre, men det er også et kynisk verktøy for å opprettholde forskjeller. De vanskeligstilte skal ta til takke med trøst og bønn, mens fordelingspolitikk blir vedtatt over deres hoder.

    Kirken er også et historisk verktøy for å holde kontroll på enkeltmennesker. Organisert religion er noe forbanna dritt, for det sitter alltid en eller annen på toppen som utøver makt på de under seg. For ikke å nevne hvordan de påfører vanlige anstendige mennesker skam og skyld.

    Religion kan være positvt for enkeltindivider som trenger å finne mening i vanskelige spørsmål. Å organisere det, for å påvirke andre mennesker og kreve adferdsendring på helt akseptabel adferd er forkastelig.

    Enhver religion som misjonerer burde brenne, for å bruke litt kraftige ord.
     

    Audiophile-Arve

    Æresmedlem
    Ble medlem
    28.11.2002
    Innlegg
    20.682
    Antall liker
    7.922
    Sted
    Kysten, Nordvestlandet, argaste nynorskdistriktet
    Torget vurderinger
    0
    Eg er ikkje fornøgd med nokon av religionane for tida. Det erg har mest sans for, er deler av Kristendomen, altså ikkje trua, men ideala og levesettet som vert presentert. Eg likar ikkje Paulus, eller nokon av dei andre brevskrivarane noko særleg. GT er utbukeleg til anna enn å skremme ungar med. Johannes Openberring kan tolkast så til dei grader, noko som skapar endå meir forvirring. Så vi sit stort sett att med evangelia, og dei er ikkje allverda, dei heller.
    Men eg likar bergpreika.
     

    Kingsington

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    28.09.2020
    Innlegg
    1.253
    Antall liker
    1.482
    Sted
    Mo i Rana
    I dag har vel økning av antall gladkristne startet, og øker kanskje proposjonalt med antall adventslys, for så på nyåret , fortsette med en utvikling omvendt proporsjonal med tiden, sannsynligvis.
     

    defacto

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    04.05.2016
    Innlegg
    5.186
    Antall liker
    2.611
    Sted
    Liten by
    I dag har vel økning av antall gladkristne startet, og øker kanskje proposjonalt med antall adventslys, for så på nyåret , fortsette med en utvikling omvendt proporsjonal med tiden, sannsynligvis.
    Nå har ikke julen noe med kristendommen å gjøre, så jeg ser lite problemener med at ikke-religiøse tar tilbake høytiden :)
     
    Status
    Stengt for ytterligere svar.
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn