@marsboer har hatt mye forskjellig i lytterommet, veldig spent på lytteinntrykk fra 60ene.
Hva synes du om de så langt?
Det ble lite mulighet for seriøs lytting i jula og samboeren min har jobbet masse overtid på kveldstid med hjemmekontor ca 50 cm unna venstre høyttaler så mulighetene har vært begrenset både for lytting i fred og tilstrekkelig volum for å få fortgang på innspilling. I følge Dynaudios manual vil de endre seg noe de første ukene. Man har jo også diverse internet fora som påstår at Dynaudio trenger hundrevis av timer med innspilling før de setter seg, med dramatiske endringer underveis. Jeg kan ikke si at det virker slik her hjemme så jeg er noe skeptisk til den påstanden, men jeg har jo ikke hatt dem mange ukene.
Uansett, nok unnskyldninger!
Først litt (mye) bakgrunn. Jeg har hatt PMC Twenty5.24 et par år nå, som rett og slett har spilt langt bedre enn jeg følte jeg kunne håpe på i mitt noe ugunstige rom. Før dette hadde jeg vel Klipsch RF-7 II i 8 år, og før det igjen B&W 805S (som også har vært et gledelig kapittel i mitt hifiliv). Jeg har imidlertid rundt 55 kvm med åpen løsning i første etasje, med ytterligere en åpen trapp opp i andre etasje til gang, så jeg hadde et lite ønske om å finne noe som spilte like bra, men som kunne fylle rommet i større grad utenfor sofaen. Twenty5.24 fremsto ikke som puslete altså og jeg følte egentlig aldri at de gikk tom for gass i sweetspot innenfor de lyttenivåer jeg normalt sett benytter meg av. De manglet selvsagt fysikken til store høyttalere, men dynamikken var til stede!
Fordi dette står i en dagligstue og er et bruksanlegg for hele familien som fort er i drift 8 timer om dagen i snitt, må jeg holde meg til konvensjonelle høyttalerkonstruksjoner, og mor i huset vil helst ha sort pianolakk. Med andre ord dørgende kjedelig for den gjengse hifientusiast og DIYer, men det finnes da så mye bra på markedet om dagen så man kan da få det litt morro likevel!
Viktige parametere for en erstatter:
* Låte bra off axis
* Godt med overskudd
* Se "konvensjonelle" ut
* Lydlige kvaliteter minst på høyde med PMCene
* Noe jeg ikke har hatt før
Dynaudio har jeg hatt lyst på siden jeg gikk forbi et rom i en eller annen hifisjappe i Oslo på midten av 2000-tallet med besnærende deilig lyd. Der sto lille Dynaudio Focus 140 på en eller annen liten integrert sak og det bare veltet ut godlyd. Om jeg ikke husker feil hadde jeg akkurat hatt en demo på noen digre Martin Logan beist, men det var altså disse som fenget meg med sin utrolig naturlige lyd.
Tiden gikk og andre høyttalere havnet foran i køen, mye fordi jeg ikke helt har hatt sansen for contour-seriens utseende, samt at serien over har vært for dyr for min lommebok.
Når jeg da fikk den ulmende lysten til å prøve noe nytt visste jeg jo egentlig at slaget var tapt. Contour 60i utpekte seg umiddelbart som en kandidat fordi jeg av en eller annen grunn, uten at jeg har erfaring med så mange Dynaudio anlegg, har en slags irrasjonell tro på at jeg med Dynaudio er nærmest garantert godt ingeniørarbeid og god lyd. Førsteinntrykk betyr tydeligvis mye! I tillegg var jeg nysgjerrig på Focal Sopra no 2. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg anser de for å være i samme kvalitetsklasse som Contourene, til tross for at prisen ligger ganske mye høyere.
Uansett så bar det til Duet i Oslo som nå fører både Dynaudio og Focal. Contour 60i hadde de ikke til demo, så jeg måtte "ta til takke" med Contour 20i på en Naim-rigg. I tillegg fikk jeg høre disse opp mot Focal Sopra no 2. Til tross for covid-19 ordnet det seg fint med demo med litt planlegging og jeg må bare si at jeg har fått glimrende service og oppfølging hele veien. Sikkert fordi de så sikkelet i munnviken og muligheten for å få noen kroner i kassa til jul så fort jeg kom inn døra
Contour 20i gir selvsagt ingenting av det jeg er ute etter kontra PMCene jeg allerede har med tanke på evne til å fylle et rom, men de kunne gi meg et inntrykk av hvordan serien var voicet samt kvaliteter med tanke på stereoperspektiv, oppløsning og tonalitet. Jeg fikk en ipad i hånda og fritt leide med Roon og Tidal. Med andre ord akkurat som hjemme!
Jeg spilte noen låter som jeg kjenner godt i ulike sjangere og jeg fikk inntrykk av en høyttaler (i et stort rom) som leverer et svært naturlig klangbilde uten at noe stikker seg ut men med glimrende dynamisk kontrast og et naturlig stereoperspektiv. Det var ikke slik at jeg ble kjempeimponert på noen som helst måte - jeg har jo et helt annet referansegrunnlag nå enn på midten av 2000-tallet - men det var likevel slik at ingenting låt feil, overdrevent eller unaturlig. Det var bare et vindu til musikken, hverken mer eller mindre.
Så.. inn med Focal Sopra no 2. Duet var ikke helt sikre på om plasseringen var optimal siden de ble satt på samme plass som Contour 20i, så ha dette i mente.
Jeg satte på første låt og du hildrande for et liv! Det sprutet musikk ut av høyttalerne med et voldsomt engasjement og gnistrende dynamikk. Noe diffus presisjon med tanke på stereoperspektiv, men dette setter jeg på kontoen for manglende fintuning av plassering og toe-in. Volumet var vesentlig høyere enn med Contour 20i, så dette påvirket også min oppfatning. Låt etter låt ga samme inntrykk. Full gass, masse dynamikk og virkelig morro å høre på musikk. Jeg savnet kanskje noe tyngde helt i bunn, men dette kan like gjerne ha vært rommet som jeg ikke kjenner.
Dette ble ikke lett gitt. Sånn initielt så fenget jo egentlig Focal meg mest, men jeg måtte prøve å se forbi dette, siden jeg antok at også Contour 60i med sine doble 9" og dedikerte mellomtone har mer enn et par knepp mer å gi med tanke på fylle et stort rom med lyd, som Focalene uten tvil gjorde mye bedre enn Contour 20i i Duets lytterom.
Etter en del vurdering satt jeg nemlig med en liten følelse i etterkant at all musikken jeg avspilte på Sopraene, som selv om det låt engasjerende og ganske så lytefritt (om jeg ser bort fra stereoperspektiv), hadde en slags karakter av å bli avspilt av samme høyttaler. Dynaudioene låt mer nøkterne og mer som et vindu inn i musikken på en naturlig og usminket måte. I tillegg synes jeg kanskje Contourene lått en smule mer raffinert.
Uansett ble ikke lenger noen vurderingssak på _om_ jeg skulle gå til innkjøp når Duet fant ut at Dynaudio hadde ett par Contour 60i i sort som egentlig var på vei til USA som kunne leveres på døra hos meg i løpet av en ukes tid.
Jeg gru-gledet meg. Sist gang jeg hadde kjøpt en ny høyttaler i denne prisklassen var helt tilbake i 2007? hvor jeg kjøpte de da enda dyrere B&W 802D. Jeg husker hvor enormt skuffet jeg ble når jeg koblet dem opp i min lydmessig horrible stue i en sliten forsvarsbolig. Det låt skarpt og helt uten varme. Stereoperspektivet satt ikke skikkelig og det var null mellombass, men en 30hz dypbass som krøllet gulvplankene, også der det ikke burde være noe annet enn et subtilt hint av luft nedover. Det gikk med et år hvor all elektronikken ble erstattet med noe med "varm" klang, stua ble ominnredet så anlegget i praksis fikk dominere hele stua for å få optimale vilkår og jeg måtte bruke en god del digital romkorreksjon, før jeg fikk noe som minnet om grei lyd, dog ikke i nærheten av å forsvare prislappen anlegget da hadde fått.
Den opplevelsen ga egentlig hobbyen en liten knekk med tanke på såkalt "high end" lyd (prismessig) så jeg har holdt meg i lavere i prisklasser i mange år. Spenningen var derfor stor på om dette kom til å fungere nå som jeg er mye mer låst på plassering med huset fullt av unger og "møblert hjem møbler" men nå kjenner jeg rommet mitt godt og det fungerer heldigvis langt bedre enn det gjorde i det huset den gangen.
Jeg hadde forventet at jeg måtte lire av meg floskler som at "de trenger innspilling" og "ting går seg vel til etterhvert som jeg blir vant til dem", men jeg kan gledelig informere om at det ikke er nødvendig. Fra første tone kunne jeg høre at dette er i "endgame" land med tanke på mitt ambisjonsnivå med tanke på lommebok og familieliv. Jeg må ærlig si at dette er den første høyttaleren jeg har hatt hjemme som fremstår som komplett og hvor jeg merker at verden faktisk har gått fremover når det kommer til høyttalerkonstruksjon. Bassen sitter som et skudd i rommet mitt, noe jeg var overlykkelig for. Den er helt uten høyttalerintrodusert flesk og festkuler så langt jeg kan høre, dog tilfører rommet litt guffe rundt 50/60 hz om jeg ikke husker feil, så vi snakker ikke perfeksjon lydmessig. De spiller med en helt vanvittig autoritet nedover, mens bassen oppover er deilig punchy og tørr. De drives av en Gato Audio DIA-250S NPM integrert klasse D sak, basert på de nå ganske middelmådige (målemessig) Pascal S-PRO2 modulene, og klasse D kler virkelig disse høyttalerne. Dynamisk kontrast finnes i bøtter og spann og mellomtonen er åpen og informativ, med deilig tilstedeværelse om opptaket har dette.
Jeg brukte litt tid på å få peilet inn stereoperspektivet på disse. Plassert bare 5 cm lengre bak mot veggen og noen få cm lengre fra hverandre så fikk jeg ikke helt det fokuset jeg ønsker meg. Jeg er usikker på om dette er en egenskap ved høyttalerne eller om det er meg og mitt rom. Uansett så sitter det som et skudd nå, men jeg er dessverre ikke bortskjemt med å kunne dra høyttalerne så langt ut på gulvet de fortjener, så jeg har ikke den siste dybden i lydbildet (jeg har ikke hatt dette med noen andre høyttalere heller i min nåværende stuekonfigurasjon).
I topp og mellomtone føler jeg litt at det er _jeg_ som har krevd innspilling (evt rekalibrering). Både PMCene, Klipschen og 805Sene har hatt litt ekstra "krydder/luft" oppover, og de to førstnevnte har vel også en ganske tydelig V-profil på frekvensresponsen, så det har både vært litt uvant at Dynaudioene rett og slett har _mer_ mellomtone (ingen V-form), men også at de ikke jazzer på litt ekstra oppover (mest i form av luft, ikke skarpe s-lyder etc). Dynaudios tilnærming er åpenbart mer riktig, og Esotar-diskanten er jo utrolig oppløst og raffinert, uten at finnes snev av "diskantlyd", noe det heller ikke gjorde med PMCene i mitt rom bare det er klart. Dog leder dette til et viktig poeng. PMCenes V-profil med litt ekstra energi gjør at de låter noe mer luftig på lavere volum. Med andre ord en slags innebygget permanent loudness. Jeg vil faktisk si at dette, som på papiret er en svakhet ved PMCs design målemessig, faktisk er en styrke i de fleste hjem hvor lytting på 75 db+ skjer sjelden. Til gjengjeld er dynaudioenes mellomtone og in-room bass enda hakket bedre på lavt volum fordi de er mer tilstede. Den aller siste luften i opptaket kommer imidlertid ikke fullt til sin rett før volumet kommer opp på et mer realistisk nivå hvor frekvensene er mer i balanse med tanke på referansenivå for opptaket og ørene har et mindre behov for loudness. Dette er virkelig monstere som koser seg glugg i hjel på skikkelig lyttevolum og langt over!
Lydbildet er forøvrig gigantisk, kanskje _for_ gigantisk med tanke på hva som er korrekt. Jeg har veldig god plass rundt meg i lytteposisjon og lang avstand til bakvegg, så lyden fyller virkelig rommet i sweetspot. Høyttalerne forsvinner totalt mens lyden svever i hele rommet. Selvsagt er sistnevnte sikkert en forvrengning i form av refleksjoner, men det er slik jeg liker det. "Stor" lyd med godt stereoperspektiv er viktig for min glede over et stereoanlegg og jeg lar meg ikke skikkelig engasjere dersom lyden kun henger mellom høyttalerne på alt unntatt q-sound opptak.
Alt i alt er jeg utrolig fornøyd. Jeg har problemer med å finne noe å klage på. Det er imidlertid veldig lenge siden jeg har vært på hifi-besøk nå, så det er også mulig at referansene er helt på bærtur om dagen. Så ta det jeg skriver med den sedvanlige klypen salt