Jeg oppdagde DS i begynnelsen av tenårene, på slutten av 80-tallet. Da var det selvsagt Brothers In Arms-plata og MTV-musikkvideoer som gjaldt, så jeg ble kjent med katalogen baklengs. Synes først debutplata var litt rar sammenlignet med det mer «tidsriktige» BIA-albumet. Nå er det motsatt.
Husker jeg lånte del 2 av Alchemy på kassett fra musikkavdelingen på biblioteket. Lå på senga og spilte kassetten i hjel på Walkmanen. Husker det instrumentale mellomspillet mellom Two Young Lovers og Tunnel of Love var helt fantastisk, og innlevelsen til Knopfler mens han sang disse linjene fra Telegraph Road:
«Well I'd sooner forget, but I remember those nights
Yeah, life was just a bet on a race between the lights
You had your head on my shoulder, you had your hand in my hair
Now you act a little colder like you don't seem to care
But just believe in me, baby, and I'll take you away
From out of this darkness and into the day
From these rivers of headlights, these rivers of rain
From the anger that lives on the streets with these names
'Cause I've run every red light on memory lane
I've seen desperation explode into flames
And I don't want to see it again
From all of these signs saying "Sorry, but we're closed",
All the way down the Telegraph Road.»
Og så den episke sluttsoloen. Begynte nesten å grine der på senga.
Men musikk er og blir en individuell øvelse.
www.setlist.fm
( måtte legge inn et blunkefjes her, dette gjelder selvsagt ikke mine eller dine favortittband.)
